The noble cause hasn’t happened

Jeg fikk en telefon fra min filmvitenskapstuderende datter for et par uker siden, i forbindelse med en oppgave hun jobbet med. Hun lurte på om jeg var enig med henne i at Quentin Tarantinos Inglourious Basterds har sterke elementer av Bertolt Brechts episke teater i seg.

Det er i sånne stunder man føler seg somewhat shallow.  Og det er i sånne stunder man er glad for at det finnes noe som heter Google. 

Ettersom jeg både hadde sett Inglourious Basterds og lest en del Brecht, så tok altså min datter det for gitt at mor hadde noe å melde i sakens anledning.  Det hadde mor ikke.

Men denne episoden førte da til at jeg leste meg litt opp på Brecht – og har etterpå tenkt på om det ikke er en kobling her også til det jeg sysler med av funderinger omkring fattigdomsbekjempelse i Afrika, bistand og afrikansk populærkultur.

Og selvfølgelig er det en relevans. Den mest iøynefallende er at Brecht avviser klare kategorier om hvem som er de snille og hvem som er de slemme. Nollywood, for eksempel – er jo i så måte helt i Brechts ånd. Og episk teater så det holder.

Men altså – de snille og de slemme. Etter å ha vært uten internett i 10 dager, så var det i går tid for oppdatering på norske nyheter: I Norge er man mot pels, for Trekant, Drammen tok cupgull og noen røk ut av Skal vi danse. Trøsten blir jo selvfølgelig å lese Mahala.

Og der dukket jamen meg Brecht opp. I en artikkel – The Sushi King – om den nye svarte eliten i Johannesburg – gutta som knapt har fylt 30, men som er snart milliardærer –  med tette bånd  til den politiske makten og en egen evne til å vinne store offentlige anbud – men som bare fnyser av spørsmålet om det er en kobling her. Det er white tendencies å mistenkeliggjøre suksessrike unge svarte menn, er svaret de gir.  Og den med spesielt mye white tendencies har Zwelinzima Vavi, den sørafrikanske fagforeningen Cosatus mektige leder, som kritiserer tenderpreneur’enes livsstil. Artikkelen tar disse gutta og Cosatu-lederen inn i settingen i Brechts Tolvskillingsopera fra 1928. Man må vite litt om hvem-er-hvem i sørafrikansk maktelite for å få fullt utbytte av artikkelen – men selve essensen er at heller ikke her er det noe selvsagt svar på hvem som er de snille og hvem som er de slemme.  For lever ikke alle på de fattige, når alt kommer til alt, enten man nå jobber for dem, eller definerer de fattige ut av ens eget ansvarsfelt?

Eller for å si det med Tolvskillingsoperaens berømte sang – Mackie Messer:

Und der Haifisch, der hat Zähne,

Und die trägt er im Gesicht.

Und Macheath, der hat ein Messer,

Doch das Messer sieht man nicht.

(jeg fant ingen norsk oversettelse i forbifarten, bare engelsk – finnes jo mange av dem og ditto tolkninger av sangen, alt fra Louis Amstrong til Robbie Williams – men her er den ordrette engelske oversettelsen av første verset av  Mack The Knife:

And the shark, it has teeth,

And it wears them in its face.

And Macheath, he has a knife,

But the knife one doesn’t see.

Verfremdungseffekter kalte Brecht sine brå sceneskifter og bruk av musikk, med det formål at vi ikke skulle leve oss inn i skjebnene i blant annet Tolvskillingsoperaen. Publikum skulle tenke med hjernen og ikke med hjertet. Altså – en strategi for samfunnsengasjement og forandring som er motsatt av hva for eksempel norsk bistands folkelige mandat er bygget på. Brecht hadde vel overdreven tro på menneskets intellekt som grunnlag for forandring. Mens norsk bistand predikerer  til deg og meg en overdreven tro på menneskets godhet gjennom almisser som grunnlag for forandring.

Mahala-artikkelen avsluttes med et Bishop T-sitat  (ikke en rap-artist, men kallenavnet på Desmond Tutu):

We imagined that because we had this noble cause the vast majority of people were idealistic. We thought we were going to transfer it automatically to the time when we were free – it hasn’t happened.

Indeed. The idealistic and noble cause hasn’transferred. It hasn’t happened. Og ikke bare i Sør-Afrika.

Sisteverset i Mack the Knife går sånn:

There are some who are in darkness

And the others are in light

And you see the ones in brightness

Those in darkness drop from sight.

Sånn var det for 80 år siden. Og sånn er det i dag. Og så kan man jo fundere på om verfremdung eller mangel på verfremdung har noe som helst med det å gjøre.

Men for øvrig er det vel på tide å se Inglourious Basterds om igjen. Og enda mer Nollywood.

En kommentar om “The noble cause hasn’t happened

  1. Tilbaketråkk: Fanebærerne for det humanitære imperativ « Craftprat

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s