RetorikerKjell-2 har talt igjen.

Retoriker er jo også et yrke, er vi blitt minnet på i uka som har gått. Og norske retorikere heter påfallende ofte Kjell. Her i Luanda har jeg hørt retoriker Kjell Lars Berge i Dagsnytt18-podcast diskutere hvorfor han ikke fikk jobben som ny direktør for Språkrådet. Det gikk ikke veldig bra for Kjell Lars, reint sånn retorisk. Og etterpå har jeg lest i nettavisene at det gikk ikke noe særlig bedre på fjernsynsutgaven av debatten heller.

Men vi har en annen RetorikerKjell – nemlig Kjell Terje. Med etternavn Ringdal. Jeg har foreløpig bare opplevd hans skriftlige ytringer om sitt nye fagfelt – bistand – men det holder i massevis. RetorikerKjell-2 er nemlig blitt Norads nye informasjonsdirektør. Jeg skrev om det tidligere denne uka – om hans panegyriske innlegg med stort bilde på www.bistandsaktuelt.no

Jeg har vel i ettertid tenkt at det var RetorikerKjell-2 som skrev, og ikke Norads informasjonsdirektør – og fikk bekreftet dette med dobbel identitet da jeg sjekket Aftenpostens nettutgave i dag tidlig. Her er nemlig et debattinnlegg med overskrift: Fluer i øynene – forfattet av Kjell Terje Ringdal, og titulert som både retoriker og informasjonsdirektør i Norad. Og han fortsetter egentlig bare på sitt skriveri fra Bistandsaktuelt – men denne gangen uten dikt  – ved å skrive at «jeg er dundrende uenig i at det kan være så galt eller uklokt innimellom å vise det brede lag at det faktisk finnes barn som er livredde, som gråter over å ha mistet sine foreldre – og at det finnes familier som gråter seg i søvn fordi de må flykte fra sine hjem.»

Og sammenlikner det  – av alle ting – med 17.mai. «La oss se på forholdet mellom 17. mai som markeringsdag og demokratiet som menneskerett. Dette dypt forankrede prinsipp feires med flagg, bunader og patosfylte taler om selvstendigheten. Vi er enige om at det kan bli langtekkelig og overanstrengt å holde på sånn hver dag året gjennom. Men innimellom trenger vi nok et påfyll av begeistring for å holde prinsippet levende. Med omvendt fortegn er det også slik med den nøden som vitterlig eksisterer: Vi ikke bare tåler, men må påminnes om den for å holde trykket oppe. Og da kan faktisk en presentasjon av det destillerte faenskapet være på sin plass. For så å bruke dette som grunnlag for systematisk arbeid, demokratibygging og mer nyanserte kommunikasjonsformer.»

En skikkelig friskus, dette her. Jeg vet ikke hva slags 17.mai informasjonsdirektøren feirer, men noe sier meg at han er kommet over middagshøyden og er blitt litt sentimental.  Og at han muligens selv holder de patos-fylte taler han refererer til. I bunad. I det hele tatt at han refererer til seg selv – også når det gjelder  det store «vi» som må minnes på elendigheten, for å holde begeistringen om bistanden oppe.  Greitt nok det, hvis han synes han trenger mer bilder av elendighet for å kunne «holde trykket oppe». Vi trives jo med så ymse adrenalin-nivå – noen får jo heller aldri nok av realistiske krigsfilmer.

Men så starter informasjonsdirektøren med trylling: Gjennom presentasjon av «det destillerte faenskapet»  til folk flest i Norge – så skal det oppstå – simsalabim: Systematisk arbeid, demokratiarbeid og mer nyanserte kommunikasjonsformer.  Veldig uklart om disse forvandlingene skal gjelde de elendige fattige og deres samfunn, eller om det handler om Norge –  men er det trylling, så er det trylling.

Kjell Terje skriver også at «Det må skapes debatt, grunnleggende politiske endringer og langsiktige strategier der nasjoner bygges opp fra grunnen, sies det med stort alvor. Altså: Vi må ikke spille på følelser, vi må aldeles ikke vise frem skrekken og gruen. Og alle de innforståtte nikker: Nei, la oss heller møtes på Litteraturhuset og på seminarrommene for å diskutere bi- og multilaterale overføringer, forhandlinger med Verdensbanken og sikre gode avtaler om FN-ordninger som kan sikre flyktninger, barn og andre nødstedte skikkelig hjelp når elendigheten rammer dem.» Det kunne han ha spart seg å skrive i Aftenposten, og i stedet spredt sitt budskap via en epost til bistandsNorge, gjerne med dikt. For det er bistandsNorge selv  som går på Litteraturhuset og deltar på bistandsseminarer, og ingen andre – akkurat som det er også bistandsNorge som pønsker ut hvordan man skal få samlet inn flere penger blant oss folk flest.

Jeg vet ikke om informasjonsdirektøren har fått det helt med seg: Men vi folk flest får allerede servert bilder av barn med fluer i øynene, og det har vi fått i over 50 år, og ikke bare begrenset til tv-aksjonen. Etterhvert noen ganger også bilde av en geit, eller en gris, eller en kylling, men det er forbi barn med fluer i øynene ikke selger like bra lenger. For kjernen er at disse bildene skal samle inn penger. Det er ikke for å legge grunnlag for hverken systematisk arbeid, demkratiarbeid eller mer nyanserte kommunikasjonsformer. Og det er patetisk av informasjonsdirektøren å late som noe annet, selv om han personlig føler behovet for å holde trøkket oppe.

For et par uker siden fikk jeg en henvendelse fra redaktøren i et medlemsblad til en av de store norske bistandsorganisasjonene. Vedkommende spurte meg om å få lov til å trykke Craftprat-innlegget «Den Verdige Fattige». Det sa jeg selvfølgelig ja til. I går kom en epost om at innlegget dessverre ikke ble godkjent trykket av organisasjonens ledelse, fordi det var for kontroversielt. Jeg kunne umiddelbart ikke skjønne hva som var så kontroversielt – men har kommet til at det må være at jeg spør om det er en sammenheng mellom vår framelsking av Den Verdige Fattige og den økende skepsis til nettopp disse fattige, når de kommer nær oss.

Og hvis man leser kommentarene til innlegget i Aftenposten, så ser man at mye av debatten nettopp går på at folk ikke vil ha flere av disse elendige menneskene som beskrives til Norge. Og dersom hensikten med skriveriene til informasjonsdirektøren er å legge til rette for mer fattigdomsbekjempelse ved å vise oss mer fattigdom, så er det helt feil strategi. Det er ikke bærekraftig å markedsføre noe man er i mot.

Men det som gjør meg virkelig opprørt er at Norads informasjonsdirektør viser en så patroniserende holdning overfor de dette gjelder – de fattige og de samfunnene disse fattige er en del av. Deres elendighet skal brukes i det godes tjeneste, der han har bestemt at dette er bra for dem, og at løsningene på deres elendighet handler om å holde trøkket oppe i Norge. Hvordan tør han?

Afrikas framskritt de siste årene har ingen sammenheng med antall bilder som er blitt vist i Vesten av kontinentets fattige barn. Heller ikke har de pengene disse bildene har samlet inn, vært av avgjørende betydning. Og bildene har heller ikke gjort at vi i Norge er blitt mer begeistret og åpne for å få de fattiges problemer nær inn på oss. Tvert i mot.

Antakelig ønsker Norads informasjonsdirektør – eller er det retorikeren? – at du og jeg skal ta innover oss den moralske plikt vi alle har om å bry oss om de fattige. Det er et forståelig ønske. Men at svaret på den utfordringen er å vise folk flest enda flere bilder av den personifiserte elendigheten og enda flere delsannheter om Afrika – i ekshibisjonismens og narsissismens tidsalder – er så ideologisk grunt, at det bare blir trist.

Men hvordan i all verden fikk Kjell Terje Ringdal den jobben?? Har han noe større plan, utover å være en litt artig retorisk friskus??

_________________________________________________________

Les også: Den Verdige Fattige, Hvorfor må Flyktninghjelpen lyve?, Om å begeistre skattebetalerne.

Og jeg gjentar og jeg gjentar:  Start et framsnakk-prosjekt i stedet.

One thought on “RetorikerKjell-2 har talt igjen.

  1. Tilbaketråkk: Tweets that mention RetorikerKjell-2 har talt igjen. « Craftprat -- Topsy.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s