Brev fra balkongen, til Ståle

Jeg sitter på en balkong i 2. etasje i et leilighetsbygg midt i Luanda, hovedstaden i Angola. Her på balkongen har jeg installert mitt lille hjemmekontor for et par ukers tid. Men jeg får egentlig ikke gjort noe som helst av det jeg burde gjøre, fordi det er så mye å følge med på nede på gata under meg. Så det blir til at jeg bare sitter og ser og ser. Og trøster meg med at underbevisstheten jobber allikevel – for en av disse tingene jeg burde gjøre, var å få systematisert noen tanker som har surret rundt i hodet et par uker.

Jeg er nemlig ikke helt ferdig med denne Fairtrade-konferansen. Men jeg forlater kaffen for en stund – den får vi satse på er i de beste hender hos de som jobber profesjonelt med dette. Kom i dag en kommentar her på Craftprat fra Kaffehuset Friele om det – som du leser her – om at de har bedt IEH – Initiativ for Etisk Handel – om en 3. parts uavhengig vurdering av de ulike sertifiseringsordningene. Det er veldig bra. Sånn sett var vel ikke all skrivinga her på Craftprat og et aldri så lite morgenkåseri helt forgjeves.

Men altså. På Fairtrade-konferansen i Sauda fikk Ståle Pedersen  velfortjent heder og ros fra flere kanter, ettersom han nå har gått av med pensjon. Ståle er primus motor bak konseptet med Fairtrade-kommuner i Norge – Sauda var altså landets første Fairtrade-kommune. Og Ståle er også primus motor bak de nasjonale Fairtrade-konferansene. Det er en bragd å ha fått til det han har fått til – ingen selvsagt ting å få ministre, fagfolk fra inn- og utland, kronprins, og deltakere fra hele landet til å komme til en årlig begivenhet i Sauda, innerst i en ikke så veldig lett tilgjengelig, men akk så vakker, fjord. I tillegg til Fairtrade er Ståle aktiv i Vennskap Nord-Sør og Framtiden i Våre Hender , og sikkert mye annet engasjement jeg ikke vet om – og er en mann man blir ydmyk over å være sammen med og bli inspirert av.

Ståle takket for all heder og ros, og benyttet også anledningen til å si noen pene ord om Isandi og meg – men samtidig at han fortsatt ikke skjønner min skepsis til Fairtrade og Fair Trade. Og fordi jeg har stor respekt for Ståle og hans utrettelige engasjement, så har jeg fundert på hvordan jeg skal svare. Ståle fortjener et skikkelig svar. Så jeg sendte en epost til Ståle for noen dager siden om at jeg svarer via Craftprat – som jeg vet han leser. Så her kommer et forsøk på svar fra en balkong i Luanda.

Kjære Ståle,

Det er snart 4 år siden vi møttes for første gang – du hadde hørt meg snakke i regi av et arbeidsmøte hos Vennskap Nord-Sør og tok kontakt i ettertid – for å inviterte meg til Sauda. Du ønsket at Sauda skulle gjøre noe konkret med Fairtrade og Fair Trade  – og jeg dro selvfølgelig, over fjellet i Isandis varebil, fullastet med Isandi-varer og et powerpoint-forerdag, og med Erik som reisefølge. Jeg fikk til og med honorar fra Sauda kommune for foredraget, og jeg syntes det var helt fantastisk, som deg, beveger jeg meg først og fremst i det idealistiske og frivillige Norge, og der er ikke honorarer dagligdags. Heldigvis, får man vel nesten si.

Og noen måneder etter dette gikk den første Fairtrade-konferansen av stabelen i Sauda, alt takket være ditt engasjement. Og jeg var invitert denne gangen også – Anne Mona og jeg satte opp Isandi-utstillingen «Ekte» i Folkets Hus – og du og ditt mannskap organiserte vakthold og salgspersonell blant frivillige i Sauda. Og det var godt besøkt, godt salg og mye moro. Og jeg holdt foredrag på konferansen – med ny powerpoint – og som vanlig med mye på hjertet. Jeg har det foredraget fortsatt – det het: «Etiske/rettferdige produkter i norske kommuner – noen synspunkter og utfordringer». Det var jo du som gav meg den tittelen – og jeg vinklet det vel dit jeg kunne noe om – nemlig hvorfor det er så hakkende vanskelig å få vanlige norske butikker – i alle landets kommuner – til å ta inn produkter fra sør. Hvorfor det blir et «spesialfelt»? Hvorfor klarer vi ikke å få «vanliggjort» sør? Og så sa jeg vel noe om at kommunene selv måtte jo komme seg litt videre enn å drikke rettferdig kaffe på kommunestyre-møtene, men det var vel også det jeg sa angående etisk og rettferdig innkjøp i kommunene. For dette har jeg jo ikke noe greie på – hverken den gang eller nå. Jeg jobber med handel med håndverk. Og derfor var det veldig interessant, imponerende og inspirerende å komme tilbake tre år seinere på konferansen og se hvor profesjonelt dette nå blir håndtert i offentlig sektor i stadig økende grad.

Du vet jeg ikke liker ordet «rettferdig», og du vet jeg ikke synes noe særlig om merking av varer i sør, fordi det så veldig fort blir koplet til merking av menneskene. Og du vet at jeg synes det blir sånn «utenfor» og «innenfor» systemet – for man må jo være innenfor resten av sitt liv for å ikke være fattig. Og du vet at jeg mener at Fair Trade – i 2 ord – gjør mer ugang enn gavn for fattige håndverksprodusenter i det sørlige Afrika, som er området jeg har litt greie på.

Og jeg tror at du skjønner hva jeg mener her. Men jeg tror at det du lurer på, er hvorfor jeg ikke bare  kan «let go», siden Fairtrade uomtvistelig er så BRA for mange?? Det er jo tross alt 7,5 millioner fattige som nyter godt av dette systemet!

Den motviljen du opplever fra meg, handler om at det er noe mer som skurrer. Fairtrade er blitt en merkelig blanding mellom kalkulert marked og dogmatisk rettroenhet. Og det er denne blandingen som skurrer. Blandingen mellom marked og dogmatikk – og forsåvidt også offentlige innkjøpsregler blandet opp i det hele.

Du husker jeg fortalte deg at jeg uka før Fairtrade-konferansen holdt foredrag under FN-sambandets Internasjonale Uke i Kristiansand? Der var det mange interessante  – og store  – temaer på dagsorden. Blant annet det etiske perspektivet i investeringene i Statens Pensjonsfond Utland, altså Oljefondet. Toppfolk stilte til debatt, blant annet internasjonal sekretær i Fellesforbundet, som brukte som case hvordan Fellesforbundet jobbet mot Norges Bank for å få gjort noe med Nestle som del av porteføljen. I henhold til Fellesforbundet er Nestle en av verstingene i Oljefondet, grunnet systematiske brudd på grunnleggende ILO-konvensjoner verden over. Og så en uke seinere sitter jeg og hører om suksessen med Fairtrade-kommunene i England, hvordan de nå er så mange at de arrangerer gå- og sykkelløp fra Fairtrade-kommune til Fairtrade-kommune i solidaritet og begeistring over at verden stadig blir mer rettferdig, fordi fairtrade selger stadig mer. Og at det i denne sammenheng er særlig bra med fairtrade-merkingen av mainstream-sjokolade. Som for eksempel KitKat. Produsent: Nestle.

Jeg har sjekket Fairtrade Norges sine hjemmesider og pressemeldingen de har lagt ut om KitKat i desember 2009. Det står ikke ett ord der om det nokså kontroversielle i at Nestle fairtrade-merker KitKat. Så jeg har sjekket litt videre på nettet – blant annet kampanjen «Babymilk Action», som opplyser på sine nettsider at fairtrade-sertifiserte KitKat utgjør kun 1% av Nestles totale kakao-innkjøp, og de jobber i England for at fairtrade-aktivister ikke skal markedsføre KitKat.

Det er jo åpenlyst at Nestle går fairtrade-veien for å komme seg inn på markedet for bevisste vestlige forbrukere. De driver med sin form for «grønn-vasking». Og det er jo for såvidt vel og bra det – en liten dråpe er antakelig bedre enn ingen dråpe –  og heller ikke en så veldig vanskelig strategi å skjønne  – både sett fra Nestle og Fairtrades ståsted. Nestle trenger «godkjent-stempelet» som Fairtrade gir, og Fairtrade ønsker selvfølgelig økende omsetning – og da er merking av mainstream-merker den mest logiske veien å gå.  Så alt dette skjønner jeg. Men det jeg ikke skjønner, er at det ikke avstedkommer den minste diskusjon i fora som den nasjonale Fairtrade-konferansen. At det ikke er lagt opp til en eneste kritisk debatt i løpet av 2 konferanse-dager, bortsett fra mine 5 minutter. At ingen ser det paradoksale i at man indirekte blir oppfordret til å sykle for Nestle.

Fairtrades suksess i Norge er  basert på en kombinasjon av de forretnings- og markedsmessige strategiene, og den veldige ideologiske bakgrunnen for det hele – der idealister, frivillighets-Norge og alternativ-bevegelser støtter opp: En mer rettferdig verden, solidaritet med de fattige, den enkelte forbrukers ansvar osv. Logo-skogen på Fairtrade Norges hjemmesider er imponerende i så måte. Alle gode krefter støtter opp.  Men mener dere at dere er «kommet i mål» en gang for alle, når det gjelder det ideologiske fundamentet, siden man ikke trenger å diskutere noe mer? Eller at den slags spørsmål får de profesjonelle ta seg av? Er ikke ideologi noe fotfolket skal bry seg om?

For hva sier Fairtrade-bevegelsen til fotfolket hvis Oljefondet kaster ut Nestle? Skal fotfolket da kjøpe enda mer KitKat for å kunne påvirke Nestle, gjennom forbrukermakt? Eller skal man oppfordre til boikott av Nestles Fairtrade-merkede KitKat, og tro at det også er forbrukermakt? Videre: Fairtrade-systemet kan kun gjelde noen få av alle verdens bønder – og hvem i solidaritets-Norge snakker de andres sak – de virkelige stemmeløse? Og hvorfor prøver man å late som om det ikke finnes noe annet alternativ, og er redd for at noen skal nevne det?  Jeg kan ikke finne noen annen forklaring enn at det ikke er av ideologiske årsaker, men av markedsmessige årsaker.

Ser du ikke at den forretningsmessige delen av Fairtrade er  i ferd med å tappe den ideologiske biten for innhold, når man har kommet dit hen at det er forretningsmessige avgjørelser som legges til grunn for hva som er bra eller ikke bra? For Fairtrade er ikke den store fattigdomsmedisinen  – når utviklingsøkonomene snakker, blir 7,5 millioner færre fattige blir sett på som veldig lite, mens Kinas og Indias 500 millioner blir noe som monner. Hovedtaler på Norads fattigdomskonferanse i morgen, Paul Collier, er for eksempel en uttalt Fairtrade-skeptiker – ikke av ideologiske grunner, men av utviklingsøkonomiske grunner på makronivå, så sant jeg har skjønt ham rett. Men for oss med bakgrunn og fotfeste i det idealistiske Norge er selvfølgelig 7,5 millioner færre fattige mye. Det blir mer enn nok makro.Og det er helt ok. Men vi kommer ikke unna at nettopp derfor blir ideologi en viktig motivasjon – fordi den gir en opplevelse av at vi er på rett vei. Verden blir litt bedre.

Og det er det ideologiske jeg er opptatt av her og nå. For jeg opplever at fairtrade går på tomgang ideologisk, samtidig som man forbruker det idealistiske Norge som ivrige fotfolk, bokstavelig talt. Og det er det som gjør meg oppskjørtet. For verden trenger idealisme og folk som tenker nye tanker. Men jeg tror ikke at idealisme automatisk er en fornybar ressurs. Og nettopp derfor må den få luft og næring. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.

Konferansen var jo i Sauda – der Bjørn Eidsvåg trådte sine barne- og ungdomssko. Og vi i alternativ-bevegelsen med kirkelig tilsnitt kan jo vår tidlige Eidsvåg – før han forsvant for godt inn i du&eg&vi2-land – og på twitter – og en tidlig Eidsvåg-låt – På Leit –  begynner slik: «Eg trur’kje på dogmer, for eg hater den kunstige stanken». Jeg tenkte på den låta under Fairtrade-konferansen. Her må det luftes noe kraftig. Og jeg skriver dette til deg fordi jeg tror du er en som kan få det til.

Og så har jeg tenkt på hva man skal gjøre i Fairtrade-kommunene rundt omkring, for å engasjere innbyggerne. For å ta vare på engasjementet for en mer rettferdig verden. For all del – ikke arranger en eneste marsj eller sykkelløp. Mitt forslag er: Begynn i stedet et FRAMSNAKK-prosjekt. Få de tusen litteratur-gruppene rundt omkring til å lese bøker fra land i sør, gjerne fra Fairtrade-land. Helt vanlige romaner, kanskje det til og med finnes en barnebok? Se om noen ungdommer kan være interessert i å forske ut landets variant av hiphop – alle land har en variant av hiphop. Se om noen andre ungdommer kan være interessert i å forske ut landets moteuker – alle land har en moteuke.  Eller hva med skjønnhetskonkurranser? Markedsfør disse tiltakene  som «sponset av fairtrade», men ikke bland selve fairtrade-produktene oppi det. Du skal se folk faktisk kjøper fairtrade-produkter helt av seg selv etterpå. Og uten at dere har kjørt dere ideologisk på grunn. Kanskje tvert imot får dere litt påfyll.

Dette ble langt, Ståle. Men vi har jo sendt hverandre mange lange eposter før. Og dette blir helt sikkert ikke den siste. Men nå må jeg tilbake til hverdagen her i Luanda – jeg fortsetter med å følge med på gata under meg fra balkongen i 2. etasje. Det var alt jeg fikk gjort i dag.

Og nå er jeg ferdig med fairtrade-skriving for en stund. Og kaster meg heller begeistret over Nollywood-tv.

Hils Ellen, og hils høsten på Karmøy!

2 thoughts on “Brev fra balkongen, til Ståle

  1. Tilbaketråkk: Tweets that mention Brev fra balkongen, til Ståle « Craftprat -- Topsy.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s