Hvorfor må Flyktninghjelpen lyve?

Og nå noe virkelig stusselig.

«De fattige har dere alltid i blant dere», sa Jesus. Og det er ingen som har tatt Jesus mer på ordet enn norske bistandsorganisasjoner, religiøse eller ikke. De jobber hardt og nidkjært for at den norske befolkning ikke må tro noe annet.  Og for å være tro mot sin plikt til å minne oss om de fattiges eksistens, så har de utviklet et passende vokabular, særlig knyttet de fattige langt borte. Og dette vokabularet tar de fram og lufter med jevne mellomrom.

Her er en historie om det:

Isandi har opp gjennom årene samarbeidet med en del bistandsorganisasjoner om salg av våre produkter. Jeg har hele tiden tenkt at dette er vinn-vinn for alle – for håndverkerne, Isandi, bistandsorganisasjonene og kundene. For alle har vi samme mål: Reduksjon av fattigdommen i sør. Håndverkerne oppnår det gjennom å kunne produsere og deretter selge sine produkter i store kvanta til Isandi, Isandis rolle i kjeden er å kommunisere med håndverkerne, markedsføre produktene, bestille produktene og deretter bringe dem til Norge, betale håndverkerne – og så selge produktene til bistandsorganisasjonene,  og bistandsorganisasjonenes rolle er å få solgt produktene til sine støttespillere, som igjen gir inntekt både til organisasjonen  og deres arbeid. Og støttespillerne blir så glade fordi de både har fått noe fint og støttet en bra organisasjon og deres viktige arbeid.

Så langt et enstemmig mål. Noe annet med markedsføringsmetoden som anvendes i kjeden fram til kunden. For det er her jeg har vært naiv. For mens håndverkerne og Isandi har samme metode – å kjøre på produktets kvalitet og relevans i markedet som PRODUKT, så benytter bistandsorganisasjonene seg av MENNESKENE som lager produktene som markedsføringsmetode. Og da må de menneskene ha relevans i markedet – som om de var, ja, nettopp – et produkt.

Isandi lager små informasjonsskriv for alle våre leverandører, der vi omtaler håndverksteknikk, leverandør og ulike kontekstuelle forhold som vi mener har relevans. De skrives ut ifra vår eneste markedsføringregel, basert på barneskolens lærdom om baksnakking: «Det du sier om andre – er det godt, er det sant, er det nødvendig?» Ikke perfekte og nokså hjemmelagde, men de fungerer. Norges største bistandsorganisasjon, i hvertfall hva budsjett angår – Flyktninghjelpen  – bestilte i fjor fra oss diverse produkter, blant annet fra Streetwires i Cape Town. Streetwires lager allverdens ting og tang i ståltråd og perler, og er et dynamisk firma med mange unge ståltrådkunstnere ansatt. Er det ett ord som kan beskrive Streetwires, så er det dynamisk. Vi sendte vårt informasjonsskriv om Streetwires til markedsføringsavdelingen i Flyktninghjelpen – sånn ser det skrivet ut: http://www.isandi.no/assets/Dokumenter/Streetwires.pdf

Men dette holdt ikke for Flyktninghjelpen – så i deres markedsføring ble produktene omtalt som «Laget av arbeidsløs ungdom i Sør-Afrika». Vi påpekte det noe inkonsekvente i utsagnet – og Flyktninghjelpen gikk med på å endre til tidligere arbeidsløs ungdom. Dynamisk og den slags var tydeligvis ikke med i vokabularet.

Et annet produkt var nougat fra Sally Williams – som er en av de få leverandørene Isandi har som har gode HMS-standarder – og de holder til i moderne produksjonslokaler i Limbo Business Park i Johannesburg. Det er en liten fabrikk, rett og slett – men med høy grad av manuelle elementer i produksjonen. Ikke noe eksotisk «fattig kvinne i slitent skur» over denne leverandøren. Så her måtte det også helt tydelig diktes litt fritt  – og HMS-standarder og moderne lokaler var ikke relevant opplysninger. I stedet ble nougaten markedsført som «laget av tidligere flyktninger», hvor nå i all verden de fikk det fra.

Flyktninghjelpen har ikke bestilt produkter fra oss i år. De tjente ikke nok penger på salget av produktene, selv om selve produktene solgte bra. Det er selvfølgelig noe Isandi tar til etterretning, og jeg har ingen problemer med å skjønne at man får flere penger inn gjennom fiktive gaver og reine donasjoner, enn gjennom salg av ting og tang. Og jeg skjønner også at det ikke er Flyktninghjelpens oppgave å holde liv i Isandis leverandører.

Men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor de måtte lyve.

De fattige vil antakelig alltid være blant oss. Men må det bety at bistandsNorges markedsføringsavdelinger også alltid må være blant oss? Jeg gjentar en kjettersk tanke: Kan ikke bare bistandsNorge få alle pengene de trenger over det Stortingsvedtatte bistandsbudsjettet, og ikke bare nesten alle pengene?

For da hadde vel Flyktninghjelpen sluppet å lyve? Og håndverkerne kunne slippe å bli omtalt så stusselig?

For i den grad Jesus er noen rettesnor her: Han sa ikke at det er fordi de fattige er stusselige, at de alltid være i blant oss.

3 thoughts on “Hvorfor må Flyktninghjelpen lyve?

  1. Som sagt, så gjort: Jeg har begynt å følge bloggen din. Takk for bra innlegg på Saudakonferansen. Angående ovenstående bloggpost, må jeg bare anbefale Gunhild Digernes Jakobsens strålende masteroppgave, som berører mange av de samme spørsmålene. Du finner oppgaven her: http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=86853

    Takk for at du deler kunnskap og engasjement!

    Svar
    • Hei, Eva!
      Takk for sist, og takk for tilbakemelding – veldig verdsatt! Har bare hatt tid til å lese sammendraget i masteroppgaven – men skal ABSOLUTT lese resten! (og anbefale videre!)
      Interessant perspektiv om «de andre oss».

      Svar
  2. Tilbaketråkk: RetorikerKjell-2 har talt igjen. « Craftprat

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s