Surrealisme i Paris

Jeg har i lang tid planlagt å skrive en «greitt å vite litt om»-sak om Nollywood, dvs. nigeriansk film. Ikke helt uventet glimrer norske kilder med sitt fravær om temaet. En liten kjapp googling på morgenkvisten på norske sider gir 415.000 treff på Afrika katastrofer, 788.000 treff for Afrika fattigdom, og 2.530 på Nollywood. Og for å gi litt perspektiv her: mitt eget navn gav 1.970 norske treff denne morgenen. Og jeg er jo absolutt ukjent. Mens Nollywood er verdens tredje største, muligens nest største film-industri, etter Bollywood, og like bak, eller sågar foran, Hollywood. Så jeg har altså tenkt på mitt beskjedne vis å bidra til å få opp antall norske google-treff på Nollywood.

Men jeg fikk ikke tid til dette i uka som gikk, heller. Jeg har vært i Paris, i forbindelse med Maison&Objet-messen, som er en god del mer avansert utgave av Gave- og Interiørmessen på Lillestrøm. På Maison&Objet bruker jeg tiden først og fremst til å få innblikk i sign of the times – tolkninger av økonomiske, sosiale og politiske trender og hendelser inn i et vestlig forbrukerperspektiv. Og dette kan man studere uten å måtte besøke en eneste utstiller-stand, for messens observatoire lager utstillinger over tidsånden i et konsument – og forbrukerperspektiv, som mer er å betrakte som kunstinstallasjoner – der de bruker en blanding av konseptuell kunst, forbrukervarer og interiør. Nå ligger denne utstillingen som regel 1-2 år fram i tid mht hva som kommer på produktfronten, så det er ikke der du går for å se hva som er sesongens farger, for å si det sånn. Men det er i denne delen av messen besøkstettheten av trend-analytikere, designere, journalister, kunstnere  og studenter innen alle slags fag er størst – og de kommer fra hele verden – franskmennene er jo rett og slett veldig gode på dette her.

Ikke helt uventa – og egentlig ikke så veldig originalt  – så var temaet som ble behandlet denne gangen paradoksene som de sosiale medienes framvekst har gitt oss – på den ene siden den vestlige forbrukers hengivelse til ekshibisjonisme, kikkermentalitet og rastløshet, og samtidig behovet for trygghet, beskyttelse og ting som varer lenge. Så hva vil ordet «privat» innebære i framtida? Som et uttrykk for disse paradoksene så er i følge Maison&Objet for eksempel ørelapp-stolen på vei tilbake,  i en mer outrert form – ørelappene på stolene blir bare større og større, likeså armlenene.  Inne i disse ørelappstolene, der ingen kan se oss, og vi heller ikke kan se noen eller noe, bortsett fra det som er rett framfor oss, sitter vi så og deler med alle våre venner på interweb’en våre tanker, ideer og hendelser – for de store armlenene er ikke ment for armene våre, men for laptop’en og mobilen og Ipad’en. Og kanskje et glass vin? Det ser egentlig tilforlatelig praktisk ut.

Og en slik stol er et symbol på at vi skaper våre egne små «mikroverdener», der vi ønsker å samtidig være usynlige og synlige, kikkere og ekshibisjonister, informerte og uinformerte. Og i slike verdener oppløses vanlige fysiske lover for hva som er mulig eller ikke mulig, almenne moralske lover for hva som er rett eller galt, viktig eller ikke viktig, stygt eller pent – muliggjort gjennom et levesett og en levestandard der gjenstander, klær og mat egentlig har mistet sin opprinnelige funksjon, og der alt derfor handler om tingenes merverdi. Dette er tidsånden.

Men tilbake til Paris. Etter messen tok jeg meg et par dager fri, også fra nyheter, aviser, twitter og tv. I stedet skulle jeg bruke tiden til å bare observere, sitte på kafe og lese bok, rusle rundt – altså til det vi nordmenn liker så godt: å kose seg. På kose-planen stod et besøk til en bokhandel jeg hadde fått anbefalt : 7L i Rue de Lille i St.Germain-des-Pres-området. Visstnok en veldig ok bokhandel for kunst- foto, og motebøker, i følge mine kilder, og i tillegg er 7L eiet av Karl Lagerfeld. Jeg går ofte og gjerne i bokhandlere for å lete etter noe annerledes og nytt over temaet «Afrika», så jeg gikk selvfølgelig til Rue de Lille og fant den lille 7L. Bortsett fra personalet, 3 i antall, så var det bare meg der, og jeg brukte lang tid på å kikke i bøker med nettopp Afrika som tema på en eller annen måte. Mye flott, men heller ikke noe mer enn det.

Men plutselig så jeg i et hjørne, litt bortgjemt: En bok med tittel Nollywood. Er det mulig?, tenkte jeg. Av alle steder – i Karl Lagerfelds bokhandel i Paris finner jeg en fotobok om Nollywood. Jeg begynte å bla igjennom – mye tekst, som jeg bladde forbi – og rett til bildedelen. Den var urovekkende. Bildene var inspirert av den delen av Nollywood som kalles Juju – en type skrekkfilmer, med alle slags kjente sjanger-ingredienser, men ispedd rå afrikansk realisme og for meg uforståelig mytologi. Surrealistisk, men samtidig ubehagelig virkelig. Og ikke vakkert. Og mens jeg stod der og så på disse bildene, tatt av Pieter Hugo, og funderte på om jeg skulle kjøpe boka – jeg følte meg nemlig som en utenforstående kikker ved å se på bildene og var derfor ikke helt komfortabel med et eventuelt kjøp, som før nevnt, ikke den typiske coffee table-bok – så løftet jeg blikket litt. Og så rett inn i ansiktet til Karl Lagerfeld. Han var innom bokhandelen sin, tydeligvis – og han var like surrealistisk som bildene i boka. Med svarte solbriller, hvitt hår og antrekk i svart og hvitt, og fullstendig uten mimikk. Sånn som han alltid ser ut på bilder.

Den 77-årige Lagerfeld forsvant like fort som han dukket opp – uten å ha sagt et ord, så vidt jeg kan huske – og jeg fortsatte å bla i boka med de urovekkende bildene. Og så gikk jeg hjem til hotellet og brukte resten av kvelden på å fundere på denne boka og Nollywood og figuren Karl Lagerfeld.

Og gikk tilbake dagen etterpå og kjøpte boka.

Og så dro jeg hjem. På flyet leste jeg norske aviser. Og skjønte da at bare noen kvartaler unna, mens jeg stod og bladde i bok om Nollywood i en bokhandel eid av Karl Lagerfeld – som fant det for godt å stikke innom nettopp da jeg var der, hadde det vært en av de viktigste og største demonstrasjonene i Paris, med hundretusener av mennesker i gatene, knyttet til noe så håndfast som  pensjonsreformer.

Men denne demonstrasjonen hadde altså gått meg hus forbi. Og jeg burde absolutt hatt fått den med meg. I stedet hadde jeg på netthinnen surrealistiske bilder fra Nigerias filmindustri og et like så surrealistisk bilde av Karl Lagerfeld. Og plutselig følte jeg meg som del av tidsånden.

One thought on “Surrealisme i Paris

  1. Tilbaketråkk: Virkelig interessant tv « Craftprat

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s