Toget har gått

I dag spilte Die Antwoord på Øya. Jeg var ikke i Oslo, så jeg fikk ikke konserten med meg. Men det var stinn brakke, etter hva jeg hørte. Min pålitelige kilde, med nær kontakt med musikkpolitiet, leverte meg følgende one-liner sms-anmeldelse: «Det funker som fest, men ingen er enige om på hvilket nivå».

Forrige fredag spilte en annen sørafrikansk artist i Oslo – Hugh Masekela – på Mela-festivalen. Jeg var der. Jeg gikk fra jobben, fra Stallen i Munkedamsveien, over Aker Brygge til Rådhusplassen. Og på den 3-minutters korte spaserturen beveget jeg meg fra det nokså homogene  publikummet på Aker Brygge, der alle liknet på meg selv mht hudfarge, til Rådhusplassen, der jeg klart var en etnisk minoritet. Ganske artig opplevelse med et sånt plutselig skifte – og en sunn påminnelse om at ingen har monopol på å definere hva som er «vanlig».

Og det var altså konserten med jazztrompetist-legenden Masekela jeg skulle på. Og det var på sitt vis stinn brakke, der og – akkurat som på Øya i dag. Bortsett fra at flesteparten av de som stod stadig mer tettpakka foran scena, ikke var der for å høre Masekela spille, men for å være bra posisjonert til neste konsert. Og vi som egentlig var på Masekela-konsert, var alle 40+, og i klart mindretall. Og ikke så veldig vant, må vel sies, med å være på konsert med tusenvis av norske ungdommer av pakistansk opprinnelse, som stod og ventet på noe stort. Etter Masekela. Og som dermed var opptatt av andre ting enn å lytte andektig til en aldrende jazz-legende. Ikke det at de var uhøflige, eller bråkete –  det som skjedde på scena var bare ikke relevant.

Jeg har en venn i Sør-Afrika, Hans. Han er født i det som var DDR, men på forunderlig vis er han endt opp i Cape Town, der han bor og jobber – og ingen sier Hans, alle kaller ham bare for Chris. Når vi treffes, snakker vi alltid om musikk. Og ofte spiller vi nye ting vi har kommet over siden sist. Men like ofte – ja, hver gang, så ender vi opp med å spille gamle sanger om igjen. Og Chris finner alltid fram  Stimela – Coal Train – Hugh Masekelas legendariske låt, som ble et slags symbol for anti-apartheidkampen i 80-åra. Dersom det finnes en liste som heter «De 10 viktigste anti-apartheid-låtene» (og det gjør det helt sikkert), så er Stimela med på den lista. Høyt oppe.

Når vi skal høre på Stimela – Coal Train, går Chris og henter seg en øl, selv om vi egentlig drikker vin. For når Coal Train spilles, da blir Chris hensatt til slutten 80-åra, da han selv fortsatt var i 20-årene. Og da drakk han kun øl. Og jeg, som ikke drakk øl i 80-åra og egentlig aldri har gjort det siden, heller – holder meg til vinglasset. Men jeg følger  Chris mentalt på denne tidsreisen. Så sitter vi der i Cape Town, 2 venner over midtveis i livet og hører på vidunderlige Coal Train. Og vi sitter der, og det sies ingen ord, for vi lytter, og vi er knapt 25 år. Vi er tilbake til anti-apartheidkampen, der vi deltok på vårt ytterst beskjedne vis, men vi var jo med – vi er tilbake til engasjementet, til «free nelson mandela», til den tida da urettferdigheten var på den andre siden av kloden. Den tida da svarene var enklere. Den tida da så mye var svart-hvitt. Den tida da låter var politiske og meningsfulle, både i tekst, musikk og framføring. Den tida da det å høre på musikk var et kamp-uttrykk og en politisk handling. Den tida vi ennå ikke hadde rukket å bli post-modernister.

Masekela spilte ikke Coal Train på fredag, men han holdt en forrykende konsert – med sine 71 svært levde år er han mer enn noensinne en levende legende. Og vi 40+ til stede fikk det bekreftet. Men vi fikk også bekreftet at anti-apartheidkampens musikk er blitt nostalgi, og er rett og slett ikke relevant for de som nå er i 20-åra. Det toget har gått – og vi står igjen på perrongen.

Og fra den samme perrongen kommer det aller meste av kultur-samarbeidet mellom Norge og Sør-Afrika. For det er også fundert på anti-apartheid-nostalgi. NRK P2s heldagssending om Sør-Afrika da fotball-VM startet, var for meg en bekreftelse på at vi henger igjen i de gamle bilder og idealer. Den sendingen speilet mer hvordan vi ønsker at sørafrikansk kultur skal være, mer enn hvordan den faktisk er.

Men Chris og jeg kommer fortsatt til å høre på gamle sanger omigjen når vi møtes. Selv om vi er på perrongen. Og Chris kommer til å ta seg en øl. For vi har vårt eget tog.

Stimela.

____________________________________________________

2 kommentarer om “Toget har gått

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s