Arven etter Mandela

Jeg tenkte jeg skulle følge opp hva som skjedde i Sør-Afrika den 18. juli med disse 67 minuttene med uegennyttig innsats som skulle dedikeres til Mandela. Så jeg har lest litt på sørafrikanske nettsteder – om de gjorde noe, og hva de i såfall gjorde. Og mange gjorde mye,  dersom man skal tro hva som skrives. Men altså – det sørafrikanske samfunn – eller verdenssamfunnet, for den saks skyld, forandret seg jo ikke på grunn av disse gode gjerningene.

Men noen fikk plass i herberget.

Og Mandela fikk mange gaver. Blant annet 2 hvite løver – kanskje litt uvanlig gave til en 92-åring. Men noen fikk i allefall på den måten publisitet. På YouTube er det en liten video om denne bursdagspresangen – sjekk her.

Legg merke til mannen som uttaler seg på vegne av Mandela og gir løvene navn. Det er barnebarnet  Mandla Mandela- en ambisiøs ung mann, dette her – som er mer eller mindre selvutnevnt arving til Mandela-myten. Er parlamentsmedlem for ANC, og ikke minst valgt til høvding i Mandelas fødested – landsbyen Mvezo i Eastern Cape. Legg merke til at han bruker samme halskrage som bestefar Mandela hadde under Rivonia-rettsaken, der han ble dømt til livsvarig fengsel. (og dersom du ennå ikke har lest den saken, så oppfordres du nok en gang!) Unge Mandla er en holden mann allerede, og deltar således ivrig i kampen om også den mer håndfaste delen av arven etter Mandela, i likhet med mange andre. BBC hadde en lesverdig sak om dette nå nylig – The Battle for Mandela’s Legacy.

Men tilbake til de gode gjerningene. Det er jo det evige spørsmål: Hva er motivasjonen for å gjøre gode gjerninger – og å gi gaver, for den saks skyld? Er det vår egen følelse av å ha hjulpet som er den viktigste drivkraften, eller er det at det oppnås et godt resultat? «Hun gjorde jo så godt hun kunne», sier vi, særlig når resultatet ikke står i stil til innsatsen. Men hva når «så godt hun kunne» ikke er godt nok? Burde man da ikke ha gjort noe i det hele tatt? Er begrunnelsen for Norges relativt høye bistandsnivå til fattige land tuftet på solidaritet, nestekjærlighet og/eller moral, eller er det fordi det lønner seg, eller fordi det å hjelpe er del av vårt selvbilde, er det rett og slett del av det å være menneske? Eller spiller det egentlig noen rolle hva motivasjonen er, så lenge resultatet er bra? Og i såfall, hvem definerer hva som er et godt resultat? Bidragsyteren, eller bidragsmottakeren? Eller noen helt andre?

Min far ble rammet hardt av hjerneslag i ung alder. Over natten gikk denne ressurspersonen i Larviks samfunnsliv over til å bli totalt avhengig av andres hjelp og velvillighet og barmhjertighet.

Min far kom seg gjennom første del av rehabiliteringen – og med den delen av hjernen som fortsatt var intakt så gjorde han noe veldig uventet. Han meldte seg inn i en losje. Jeg var svært opprørt – min far ville ALDRI gjort noe liknende dersom han hadde vært ved sine fulle fem. Slaget hadde ikke bare redusert ham, det hadde forandret hans verdigrunnlag også. Jeg sa det til ham – greitt nok at mye av hjernen din og kroppen din ikke er som før, men hvorfor går den friske delen av gårde og melder seg inn i en losje?? Det ville du ALDRI ha gjort med ditt gamle jeg!

Min far svarte: «Losjens berettigelse er jo avhengig av at det finnes noen svake medlemmer som de andre medlkemmene kan hjelpe. Min svakhet trenges for at andre kan være gode og føle seg sterke og nyttige. Det er mitt bidrag til å fortsatt kunne være et samfunnsnyttig menneske.»

Det er jo sånne svar en datter begynner å grine av.

Og det er jo sånne svar man husker resten av livet – og gjenkjenner. For eksempel når  håndverkeren i Sør-Afrika sa: «Man skal ha mye medfødt godt humør og sterk og genuin følelse av egenverd for å kunne beholde troen på seg selv som en ressursperson, når man år etter år blir markedsført som «previously disadvantaged», «poor», «marginalised» – av velmenende utenforstående som vil hjelpe meg med å selge mine produkter. Men jeg skjønner jo at dere har behov for det der. Å føle at dere hjelper. But why me???»

Min far forsonte seg muligens med sitt samfunnsbidrag gjennom å være svak. Men jeg vet at han også ropte svært høyt til sin Gud : «Hvorfor meg?». Håndverkeren roper muligens også til sin Gud om verdens grunnleggende urettferdighet som har rammet ham. Det vet jeg imidlertid lite om. Men jeg vet at han spurte om hvorfor han automatisk blir definert som en hjelpetrengende, hvorfor han må være del av en markedsføringstrategi overfor vestlige snille forbrukere. Og det spørsmålet stilte han ikke til sin Gud, men til oss. Vi som hjelper. Vi som på en eller annen måte gjerne vil ta del i arven etter Mandela.

___________________________________________

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s