A roof with a view

Blokka der vi bor her i Luanda har en fantastisk takterrasse. Da jeg var her for første gang for snart 3 år siden, så hadde vi åpen utsikt rett ut mot Ilha – barriereøya som på utsiden av bukta – og videre ut mot havet. Men det bygges i Luanda, noe voldsomt. Det aller meste ble jo ødelagt under borgerkrigen, som altså sluttet for mindre enn tid år siden. Og det er kineserne som bygger. Blant annet dette hotellet som er på bildet her – det er vel på omtrent 30 etasjer, minst – det bygges i en skråning ned mot havnen.

Men selv om havutsikten nå gradvis forsvinner for oss, så er det jo mye annet å se på. I går stod Erik og jeg i solnedgangen og talte antall byggekraner vi kunne se i vår umiddelbare nærhet. Det var mange – 40 stykker. Og disse på bildet var de høyeste. Jeg hadde stått tidligere på dagen og fulgt med på manøvrene som kranførerne utførte. Og det er jo ikke småtterier, særlig imponerende er at de klatrer opp og ned i denne kranen for å komme seg på jobb. Pluss dette at de klatrer ut ytterst på kranarmen av og til. Jeg grøsser bare ved tanken, og må holde meg fast. Vi snakket der på taket om hvorvidt man må være en spesiell mennesketype for å ha en sånn jobb. Om høydeskrekk er noe man kan kvitte seg med. (Men antakelig er det vel først og fremst et vanvittig dybdesyn man må være utstyrt med for å kunne styre en sånn kran.) Og så snakket vi om andre redsler. Blant annet om den gangen vi hadde vært veldig redde – samtidig.

Det var i 1984, da vi var på Island og fikk oppleve et vulkanutbrudd nord på øya. Nå er vi begge geologer, og ergo over gjennomsnittlig interessert i vulkaner og den slags – og det var vel av den grunn vi valgte Island som mål for bryllupsreisen vår. Og mens vi var der, ble det altså vulkanutbrudd ved Myvatn-området, og det var jo ikke hverdagskost, skjer vel hvert 10. år, eller så. Så vi brukte alt vi hadde av penger på Postbankens Røde på å komme oss nord på øya og leie en Lada Sport, det ypperste innen 4×4-biler på den tiden. Og så kjørte vi inn til nærmeste sted vi kunne parkere og satte i gang med å gå. Over fersk lava,  som fortsatt var varm, slik at gummien i joggeskoa smeltet – og med medbrakt niste i ryggsekken. Og til slutt kom vi fram og slo oss ned så nær vi mente det var forsvarlig å være en vulkan, sant å si hadde vi liten erfaring i å bedømme denslags. Så vi satt der i timesvis og så på vulkanen som spydde ut glødene lava, mens vi spiste opp nistepakka vår. Det var stygg-vakkert og ubegripelig.

Og da det begynte å bli mørkt, pakket vi sammen sekken og bega oss tilbake til bilen. Alt gikk bra, helt til vi skulle forsere det siste lava-beltet. Da var det blitt helt mørkt, og vi mistet rett og slett kurs. Det hjalp lite med kompass, lavaen var selvfølgelig magnetisk og snudd opp ned på alle kjente himmelretninger. Vi visste det var et par hundre meter å gå for å komme over lavaen, slik vi hadde gjort tidligere på dagen den andre veien. Men da vi hadde gått i en time og fortsatt ikke hadde kjent noe som var i nærheten av normal islandsk jord under føttene, da skjønte vi at vi hadde gått oss vill. Men vi fortsatte å gå og gå – det var jo ikke noe alternativ å sette seg ned. Lavaen var varm og skarp som glasskår – og innemellom var det sprekker der lavaen fortsatt glødet, og lukten av svovel var påfallende. Kanskje var det andre gasser også – luktfrie, men farlige. Vi visste jo ikke mye om vulkaner i praksis, når alt kom til alt. Men ingen av oss sa et ord. Jeg husker jeg tenkte at jeg forstår godt hvorfor helvete beskrives som varmt og glødende – det må bygge på menneskelig ur-erfaring med vulkaner og lava.

Etter noen tause timer på  fersk lava i mørk islandsk natt fikk vi landekjenning. Vet ikke hvordan vi fant fram, men vi gjorde nå det.  Og først da kunne vi si høyt til hverandre at vi hadde vært redde. Veldig redde. Mulig det var umodent å ikke si noe før, mulig det var overlevelsestaktikk.

Og seinere i livet og samlivet har man jo også vært redd. Men aldri så redd – samtidig.

Og mens vi stod på taket i Luanda og betraktet solnedgangen i går, så tenkte jeg som så at det er  en kinesisk kranfører i en veldig høy kran som gjør at vi står her og snakker om vårt møte med en islandsk vulkan. Det er ikke vulkanasken som har hjemsøkt Norge den siste uka som framkalte disse minnene. Jeg er på mange måter veldig langt hjemmefra.

Det er kineseren også. Lurer på om han er redd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s