Om Fairtrade og Fair Trade og rettferdighet.

Det er bare å si det som det er: Jeg har lenge vært erklært skeptiker til Fair Trade, og nå er jeg blitt erklært skeptiker til også Fairtrade. For de som lever i den villfarelse – og det har jeg oppdaget er de aller fleste nordmenn – så er altså Fair Trade og Fairtrade to forskjellige ting.

Veldig kort fortalt er Fairtrade i ett ord en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er en benevnelse på selve handelsvirksomheten som utføres, det vil si at MENNESKER og ORGANISASJONER/ BEDRIFTER involvert i handelskjeden er rettferdige. Ettordsvarianten – dvs. Fairtrade – kan man kun bruke når produktet er eksternt sertifisert – og da får produktet et merke – nemlig dette
– og det er organisasjonen Fairtrade Norge som forvalter denne merkevaren i Norge.

Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering, dvs det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det navnet. Og dersom jeg kan avse en del euro i året så kan jeg også melde med inn i World Fair Trade Organization  – og da kan jeg få bruke dette symbolet

,

så sant jeg har bevist at jeg oppfyller visse krav til etisk standard. For ordens skyld, WFTO har egentlig fått ny logo – men den klarte jeg ikke å få lastet ned – mulig det har noe å gjøre med at de skal bli strengere på hvem som får bruke logoen deres.

Men uansett, selve ordene – Fair Trade og Fairtrade – kan brukes av alle, de er ikke varemerkebeskyttet.

Begge deler, både ett- og toordsvarianten, med og uten logo, er til syvende og sist ikke noe annet enn en markedsføringsstrategi overfor oss vestlige forbrukere med dårlig samvittighet. Ved siden av alt du kan kjøpe av rettferdige bananer og roser og kaffe og te og sukker og vin og kjeks og ris, så kan du også få kjøpt rettferdig musikk og rettferdige lydeffekter, du kan drikke deg full på rettferdig brennevin, for ikke å snakke om rettferdige kondomer, laget av rettferdig lateks. Det er gripende lesning på nettet om folk som endelig føler at de kan ha sex med god samvittighet. Og noen produkter er delvis rettferdige, for eksempel en viss type sjokolade, der selve kakoen er rettferdig, men ikke melken – dvs kua. Og noen klesplagg består for eksempel av 6 prosent rettferdighet, i form av rettferdig bomull. Nå er jo alle disse eksemplene ovenfor en salig blanding av ettordsbegrepet og toordsbegrepet, med og uten symboler og merker – og det er helt sikkert ikke rettferdig av meg å blande sammen dette og bidra til enda mer forvirring blant allerede forvirrede forbrukere. (I folkeopplysningens ånd skrev jeg  i 2008 et lengre innlegg her på Craftprat om Fairtrade og Fair Trade og forskjellen på de to: Lynkurs i Fairtrade og Fair Trade )

En journalist ringte meg for noen uker siden og ville snakke om hvorfor  jeg var skeptisk til Fairtrade – i ett ord, altså. Nå er det altså Fair Trade jeg i utgangspunktet er mest skeptisk til, men journalisten hadde heller ikke fått med seg denne forskjellen. Fair Trade har jeg vært opptatt av ettersom det toucher veldig mye inn på det jeg driver med til daglig – handel med afrikanske småskalaprodusenter av håndverk – så jeg har en del erfaring å bringe til torgs på området. Mens Fairtrade dreier seg om  handel med jordbruksvarer, som jeg altså ikke driver med – og således har mer utenforstående betraktninger om – og etterhvert skepsis til.

Min hovedkritikk mot Fair Trade – som også gjelder Fairtrade – har i utgangspunktet vært av ideologisk karakter – at hele benevnelsen er laget først og fremst for at vi i Vesten skal føle oss bedre, og at det innebærer en farlig forenkling av  hva fattigdomsbekjempelse er og en opprettholdelse av myter om afrikanere og Afrika – som til syvende og sist vil virke mot sin opprinnelige hensikt, selv om den er aldri så edel. Jeg skriver om det ideologiske nå i dag, og kommer tilbake til andre aspekter i et annet blogg-innlegg.

Min første innvending går på selve navnet. Rettferdig. Fair Trade-begrepet oppstod i NGO-kretser – blant frivillige organisasjoner som har til kjennemerke at de mobiliserer folk og medlemmer for de gode og store ideer og slagord.  Min teori er at dersom handelsstanden selv hadde funnet på begrepet «rettferdig handel», så hadde det aldri fått gjennomslag – fordi man vet at man må forholde seg til markedsføringslover og krav om ikke å føre forbrukerne bak lyset. For mye kan sies om handel med  fattige småskalaprodusenter, og mye er bra og blir stadig bedre, men spesielt rettferdig er det ikke.  Jeg har til gode å møte en eneste håndverksprodusent i Afrika som mener at hans eller hennes handelsmuligheter med vesten er rettferdige. Handel mellom en rik kunde og en fattig produsent kan aldri bli rettferdig i ordets egentlige betydning. For verden er ikke rettferdig, livet er ikke rettferdig – og det vet vi. Og minst rettferdig er livet for fattigfolk. Også det vet vi. Men av en eller annen grunn har vi altså funnet ut at visse typer av kommersielle samhandlinger med fattige produsenter i sør, best beskrives som rettferdig.

Men nå kan man jo si at det er selve ønsket om rettferdighet som er det viktige her, og at denne handelsvirksomheten er mer rettferdig enn annen handel. Men det farlige med slik store mobiliserende løfter og slagord er at det fort blir en selvoppfyllende profeti. Når bare mange nok tror på og støtter rettferdig handel, så blir  handelen vi støtter rettferdig.

Nå har noen forsøkt seg på å si at Fair heller kanskje skal oversettes med «real» – men leser du for eksempel på Fair Trade Norge sine hjemmesider, så ser du at de bruker ordet «rettferdig» ganske så konsekvent.

Min andre hovedinnvending mot Fairtrade og Fair Trade er forenklingen og inndelingen av afrikanere i de snille og de slemme. For når du kaller noe for rettferdig, så blir automatisk motsatsen urettferdig. Som butikkselger med afrikanske varer vet jeg mye om det. Hos Isandi får vi mange spørsmål om Fairtrade og Fair Trade – i en salig blanding – er det vi, eller produktene, eller produsentene, som bør være rettferdige – ikke godt å si, antakelig alle  – men folk spør.  Når vi da svarer at vi hverken selger Fairtrade-produkter, eller kaller handelen for fair trade, så blir folk veldig usikre. Men er det urettferdig, da? spør de, vantro.

Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer?, spør vi da tilbake.

Nei, vi vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de vi kjøper produktene fra, er som oftest svaret da.

Og det er dette svaret ideologiske kritikere av Fair Trade i det sørlige Afrika trekker fram som hovedargumentet mot hele påfunnet. At Fair Trade, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. For at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss – og gjerne få et stempel eller et merke, for vi vil dem så vel. Er du rettferdig, så slipper du igjennom til det ypperste vi har i vår vestlige verden – den bevisste forbruker – og da kan du tjene mer penger. Det minner om passlovene under apartheid-tida, sier de.

Opprøret  i Sharpeville mot nettopp passlovene markerer 50 år i dag. Og 5.000 nordmenn er fans av rettferdig handel på Facebook. Og det er skikkelig urettferdig å blande minner om ubehagelige passlover med Fair Trade. I hvertfall for de 5.000 nordmennene.

One thought on “Om Fairtrade og Fair Trade og rettferdighet.

  1. Tilbaketråkk: Om Fairtrade og Fair Trade og rettferdighet. « Craftprat’s Weblog

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s