Triller Zuma barnevogn?

I kveld har jeg sett Invictus,  Clint Eastwoods film om Nelson Mandela og rugby-VM i Sør-Afrika i 1995. Veldig feelgood, på ekte Hollywood vis. Å, så vakkert det landet er! Og historien som filmen handler om, er vakker. Mandela som engasjerer seg personlig i landslaget i rugby – Springbok – som tradisjonelt var sporten for hvite, først og fremst afrikaans-talende, mens fotball er for svarte (og cricket for indere og engelskmenn). Rugby-VM ble stående som et symbol for forsoning mellom svart og hvit i det post-apartheide unge demokratiet. Alle – svarte som hvite – heiet på Springbok, og de vant – og en hel nasjon vant. Regnbuenasjonen var en realitet. Og Mandela hadde en stor del av æren for dette.

Fint å bli minnet om dette. Gjev kveld, med andre ord.

I en scene i filmen blir Mandela spurt av en av sine livvakter om hvordan familien hans har det. Den hvite livvakten er ikke helt oppdatert på at akkurat det spør man ikke Mandela om. For alle vet at han er ensom, separert fra Winnie og savner et slags normalt familieliv med kone, barn og barnebarn – som han egentlig aldri har hatt. Så Mandela blir såret av spørsmålet.

15 år  seinere har Sør-Afrika en president som til de grader har familie. 5 ekteskap har Jacob Zuma inngått så langt – p.t. 3 koner og nr 4 er rapportert underveis. Og i helgen kom nyheten om at han har fått sitt 20. barn. Dette er en datter, som er født utenfor disse 3 ekteskapene – mor er datter av lokal fotballstorhet som eier storklubben Orlando Pirates og ellers involvert i fotball-VM. Moren er ikke helt ung – 39 år fraskilt 2-barnsmor (nå 3 barn) med god utdannelse og god jobb – så damen vet jo hva hun driver med, får vi anta.

Og du verden som det debatteres på nettavisene. Og folket er splittet, for å si det forsiktig. Og egentlig deprimerende lesning -for skillene er veldig stereotype – «vi lar oss ikke fortelle av vesten på hva som er riktig og Zuma må vi respektere for det ligger i kulturen vår» på den ene siden, og «vi er en banan-republikk som hele verden ler av og dette landet går til helvete – hva-var-det-vi-sa og jeg emigrerer til Australia».

Og dette emnet engasjerer mye mer enn Zumas bryllup  med kone nr 3 for noen uker siden. For nå debatteres hiv/aids-epidimien i lys av dette – for hva slags signal sender Zuma egentlig? «Stick to one partner» har jo aldri vært aktuelt for Zuma, og nå kan man heller ikke si «stick to your wives», og heller ikke «use a condom when not sticking to your wives».  Det er jo interessant å legge merke til at mange av de som mener at de ikke kan dømme Zuma fordi han er en opphøyd person i deres kultur, som de derfor av den grunn må se opptil, også mener at han ikke kan avkreves noe mer moral enn andre. En slik logikk er jo ikke bra for et demokrati, uansett hva man mener om saken. Andre er opptatt av at Zumas omfangsrike familie koster skattebetalerne mye etterhvert – og hvor skal dette egentlig ende? Et kreativt svar på en slik bekymring var en som mente at det var ingenting å bekymre seg for, for nettopp hennes skattepenger gikk nemlig til hus for de husløse og mat for de sultne og veier for alle. Det var skatten til de griske bankene og forsikringsselskapene som betalte Zumas utgifter.

Og alt dette mens vi her i Norge har en debatt gående om fars- og mannsrollen i et feminisert samfunn. Visstnok inspirert av Knausgård-bøkene. I vår debatt handler det påfallende mye om barnevogntrilling, om det noensinne kan bli maskulint.

De har jo en tilsvarende debatt i Sør-Afrika – men der handler ikke debatten om barnevogntrilling, akkurat.  Der handler den om menns avmakt, som skapes i møtet mellom tradisjon og modernitet  i et samfunn der arbeidsløshet og fattigdom er normen og ikke unntaket. Og der handler debatten om hvorfor Sør-Afrika har en av verdens dystreste statistikker på hjemmebasert vold og voldtekter. Så mens vi i Norge har en mannrolledebatt som likner til forveksling en ordrik nevrotisk Woody Allen-film, så er debatten i Sør-Afrika, som så mye annet i det landet – mer eksistensiell, vondere og vanskeligere – men desto mer viktig. For hele verden.

Jeg tror vi kan slå fast at Zuma nok ikke triller barnevogn. Og jeg tror ingen i Sør-Afrika er så veldig opptatt av at han skal gjøre det heller. Når landets president har 20 barn, så dreier debatten seg om litt andre sider ved det å være mann.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s