Coca-Cola-indeksen

Den dagen jeg innså hvor solid Coca Colas markedsposisjon er i Afrika, den dagen begynte jeg for alvor å tvile på den tradisjonelle institusjonaliserte bistandens velsignelser.

Det var på midten av 90-tallet, jeg var selv del av den institusjonaliserte norske bistanden – dog absolutt nederst på rangstigen, som lokalansatt Norad Programme Officer på den norske ambassaden i Windhoek.

I praksis betød det at jeg ikke ble invitert på mottakelser og den slags, men måtte mye ut på veien for å sjekke opp og møte prosjektene som fikk de «små pengene». Spør du meg, hadde jeg den artigste jobben av alle på Ambassaden.

Det som slo meg var at hvor enn jeg reiste i Namibia – til den mest avsidesliggende lille landsby uten noe som helst av den infrastruktur vi tenker må være til stede for at noe skal fungere – så fantes det Coca Cola til salgs. Jeg fulgte i mange år en liten landsby i utkanten av Kalahari-ørkenen, og den var i utgangspunktet eid av den katolske kirken. Under apartheid var dette bra, fordi det betød at folkene i landsbyen var under kirkeasyl og kunne ikke tvangsflyttes, slik andre svarte mennesker ble. Det mindre bra var jo at f.eks. økonomisk kommersiell aktivitet ikke var lov på kirkens grunn, så landsbybeboerne ble mer enn avhengig av kirkens donasjoner. Men etter at demokrati ble innført, så var det jo ikke helt ok at den katolske kirken eide en landsby, så det ble ordnet opp i – og økonomisk aktivitet – kjøp & salg – ble lovlig. Det første som kom på plass var salg av nettopp cola – og brød.  

Men de som virkelig lærte meg masse om Coca-Colas posisjon, var gateselgerne og de uformelle selgerne – hawkerne – i Okutumbatumba Hawkers Association i Katutura township utafor Windhoek. OHA har over 1.000 medlemmer bare i Katutura – innbyggermessig på størrelse med Drammen – og ALLE disse 1.000 – bare damer – selger Coca-Cola. Og nettopp Cola-salget er grunnen til at de har organisert seg i OHA – for da kan de forhandle seg fram i fellesskap til bedre priser og leveringsvilkår, enten de kjøper lokalt, eller importerer selv. Colaen selges på gata, såkalte «bus-stops» og i barene, «shebeens», og i tillegg til cola selger de øl og sprit og andre typer mineralvann, men Coca-Cola er og blir den viktigste salgsvaren.  Og viktigheten virker å være gjensidig; Coca-Cola vil gjerne assosieres med OHA – bl.a har de donert penger til OHAs eget hiv/aids-arbeid, og ikke minst har de sponset neonskilt til utvalgte shebeens – med Cola-logo, selvfølgelig.

Jeg besøkte mye – og besøker fortsatt – shebeen’en Namibian Girls, drevet av Meme Loide, og fra samtalene og observasjonene der har jeg lært og lærer masse. Først og fremst har jeg lært at det eneste som er i veien med disse damene, er at de er fattige, i relativ forstand. Men vi behandler dem som om de er ressurssvake og er klienter med behov for behandling, utført av norsk bistand. Men ingen må komme å fortelle meg at det er i utgangspunktet ressurssvake mennesker som klarer å importere cola og øl og sprit fra Sør-Afrika, som klarer å organisere seg i en sterk interessegruppe, som klarer å overleve myndigheters trakassering og motstand mot deres eksistens, som klarer å lobbye fram fellesgoder – og ingen må komme å fortelle meg at afrikanere på grasrota ikke har greie på kjøp og salg.  

Av en eller annen grunn er det lenge siden den institusjonaliserte bistanden har fortstått dette og oppført seg deretter – hvis den noen sinne har forstått – men Coca-Cola har fortstått det.

For noen år siden var Windhoek vertskap for Afrika-greinen av World Economic Forum, og dit kom selvfølgelig også Coca-Colas Afrika-sjef, som en av de virkelig big guys. Han kombinerte konferanse-deltakelsen med kundebesøk, som naturlig er. Og hvor dro han? Ikke til en av de fancy flotte butikkene i den formelle økonomien som alle vi «ordentlige» går og handler i. Nei, han dro til en av OHA-barene. Ikke som gimmick eller veldedighet – men fordi dette er Coca-Colas viktigste kunder i Afrika: Grasrotas handelsvirksomhet.

The Economist skriver om Afrika og Coca-Cola nå i juli – blant annet skriver de at mer enn 1 million mennesker i Afrika har jobb med å selge Cola, og i Sør-Afrika står salg og distribusjon av Cola for anslagsvis 1% av BNP. Og så skriver de om Coca-Colas egen lykke-indeks på makro-nivå. Coca-Cola hevder at man gjennom analyse av Cola-forbruket i et spesifikt afrikansk land kan finne ut om hvordan det står til med de økonomiske framtidsutsiktene i nettopp de landene. For tiden er Eritrea, Somalia og Zimbabwe ute å kjøre, i hht «the happiness-index», mens det generelt for Afrika går virkelig bra – Afrikas økonomi er veldig på offensiven.  Du kan lese artikkelen her.

Jeg vet ikke om afrikanere og andre blir så lykkelige av å drikke Cola. Men det var dette utskjelte multinasjonale selskapet, med sine mange svin på skogen, og som jeg selv i perioder har boikottet, politisk korrekt som jeg er – som i Katutura township viste en positiv innstilling til og konkret uttrykte en anerkjennelse av de fattige afrikaneres ressurser.  Og det var altså Coca Cola som fikk meg til å tenke gjennom hva jeg drev med i mitt pliktoppfyllende arbeid for norsk bistand, og hvordan mitt syn på Afrika var farget av det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s