Gratulerer med dagen, Madiba!

Det var 1992. Du hadde vært ute av fengselet i litt over 2 år. Hele verden ville ha en bit av deg. Du var symbolet på at det fortsatt var håp for verden – for verden hadde vært gjennom mange vanskelige år. Men her var du, en fri mann, symbolet på at det gode alltid vinner til slutt. Verden trengte det budskapet. Nå skulle du på turne til de skandinaviske landene for å takke for støtten til antiapartheid-kampen fra disse landene i særdeleshet.

Du kom til Oslo i mai. Mai er en fin måned i Oslo – nordmenn legger av seg litt av vinter-stivheten, og byen framstår nærmest vennlig. Programmet ditt var tettpakket, og mange hadde gjort sine hoser grønne for Thandie Rankoe, ANC-representanten i Oslo, for at du skulle besøke nettopp dem og kaste glans over nettopp deres sak.

Men så var det noen du selv gjerne ville møte. Du ba Mrs Rankoe om å finne 2 norske ungdommer som hadde vært aktive i antiapartheid-kampen.

Du ville gjerne snakke litt med dem. Men ikke med noe media til stede, og det skulle ikke være del av ditt offisielle program. Ingen skulle vite om det.

Av en eller annen grunn falt valget på KFUK-KFUM og 2 norske TenSing-ungdommer. Jeg var leder for TenSing-arbeidet i Norge på den tiden, og sammen med Georg Tumyr, Ungdomsmisjonens leder, som var den ANC hadde kontakt med, fant vi ut at Stine og Eivind skulle representere de norske ungdommene.

Så en mai-dag sto vi utenfor et møterom på SAS-hotellet og ventet på deg – Stine, Eivind, Georg og jeg. Og så kom du – ditt nærmeste reisefølge fulgte deg til møteromsdøren – men så gikk du inn alene. Vi fulgte etter. Vi hadde spurt om vi kunne filme mens du snakket med, for vi ville gjerne vise utdrag av samtalen på sommerarrangementet TT noen uker seinere, slik at en del tusen andre norske ungdommer, som også hadde deltatt i antiapartheid-kampen, kunne la seg inspirere. Og det sa du ja til. Så med inn i rommet fulgte også en fotograf. Men vi lovte at bilder ikke skulle publiseres noe annet sted enn på dette sommerarrangementet.

Du snakket med Stine og Eivind i over en time. De spurte, og du svarte. Jeg husker ikke alt du sa, men jeg husker to ting veldig godt:

Da de spurte deg om hvordan du kunne holde ut alle disse årene i fangenskap alene, så svarte du at du aldeles ikke hadde vært alene, for ANC som organisasjon hadde fungert i alle disse årene, og du hadde tjent ANC, også mens du satt i fengsel. Du snakket om styrken om å være del av noe – del av et fellesskap større enn deg selv.

Og så takket du Stine og Eivind for det de hadde gjort – om enn på et beskjedent vis langt unna avisoverskriftene – for å protestere og aksjonere mot apartheids ødeleggende, usolidariske og grunnleggende urettferdige politikk. Og så sa du:

A cause that is supported by youth cannot fail.

Det sitatet ble stående som et symbol for oss, og du skal vite hvor mange ganger vi har sitert deg og hvilken kraft vi har følt i nettopp det utsagnet. Vi følte – og føler – at du gav oss en stor gave med den setningen.

Og etterpå har vi hørt om at du har fortsatt med å snakke med unge mennesker hvor enn du reiser, enten det er i Sør-Afrika, eller i resten av verden.

Jeg håper du har sagt det samme til dem som du sa til Stine og Eivind:

A cause that is supported by youth cannot fail. Og hvilken personlig styrke og bagasje man får med seg for seinere i livet, i det å være del av noe større enn seg selv.

Det er ikke mange som sier den slags til unge folk lenger. Om kraften, energien og frigjøringen – men også ansvaret – det ligger i å være ung og være opptatt av SAKER utenfor seg selv.

Tenkte du det samme da du fikk høre om drapene på unge skoleelever i Soweto og andre steder 70-årene? At kampen allikvel ville krones med seier, fordi ungdommen støttet den? Tenkte du det alle de gangene da alt så håpløst ut? Tenker du det når du nå ser de unge aidsaktivistene i ditt eget land, at også denne kampen kommer de unge til å vinne? Og hva tenker når du ser de ufattelig mange unge afrikanerne som har flyktet fra håpløshet i deres hjemland til ditt eget land, eller som dør på vei over havet til Europa? Og hva tenker du når du ser tv-bildene som viser alle de meningsløse unge døde og lidene fra de fastlåste konfliktene i Irak, i Afghanistan, i Sudan, i Palestina, i Kongo, i Zimbabwe. Ser du omkring deg, som oss, og lurer på hvor er THE CAUSE? Det er en del av oss som strever nemlig med å se SAKEN nå, og det er lenge siden noen ga oss troen på at det gode alltid vil vinne til slutt.

Du kommer aldri tilbake til Oslo og ber om å få snakke med 2 ukjente norske ungdommer. Men sporene dine fra den mai-dagen viskes aldri ut. Det er kanskje A CAUSE i seg selv.

Gratulerer med dagen, Madiba! Og tusen takk for setningen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s