Greitt å vite litt om: Bantu Education

Nelson Mandela har bursdag om et par dager, og i den anledning er det greitt å  kunne vite forskjellen på Education for domestication og Education for liberation.

Dette er nemlig essensen i apartheids undervisningspolitikk – Bantu Education – som det hvite mindretallsregimet i Sør-Afrika påtvang svart ungdom. Mye av Mandelas engasjement og kamp på 50- og 60-tallet – før han ble arrestert – var nettopp rettet mot Bantu Education. Mandela anså Bantu Education-systemet som noe av det mest farlige, nedbrytende og diskriminerende i apartheid-politikken. 

Svart ungdoms eget engasjement mot Bantu Education på midten av 70-tallet endret og intensiverte anti-apartheid-kampen. 16. juni 1976 er symbol-dagen – da ble blant annet 12 år gamle Hector Pietersen drept av sørafrikansk politi i forbindelse med demonstrasjon mot Bantu Education i Soweto. Dette bildet av den dødende Hector Pietersen er et av de mest kjente symboler på anti-apartheidkampen:

 

Det finnes i prinsippet to mål for å lære å lese og skrive på – den ene er for domestication, den andre er for liberation. Man lærer å lese & skrive i begge tilfelle, spørsmålet er hva lese- og skriveferdighetene skal brukes til. Bantu-undervisning er education for domestication og gikk ut på at svarte skulle ha et annet pensum enn hvite, og i tillegg skulle undervisningen foregå på makthavernes språk, afrikaans, noe på engelsk – og ingenting på morsmål. Visst skulle de svarte lære å lese og skrive, men ikke for mye og ikke for lite – bare akkurat passe, sånn at de ikke ble en byrde for et moderne samfunn.  Bantu-undervisning hadde som hovedmål å utdanne svarte til manuelle, ikke-akademiske yrker, særlig innen jordbruk. Noen svarte kunne fortsatt bli leger og lærere, for også svarte trengte jo dette – men de måtte ikke bli for flinke i matte- og realfag. Dvs. de måtte ikke kunne bli ingeniører og den slags – de måtte ikke kunne bygge infrastruktur. Da ble de farlige for det hvite mindretallsstyret.

Education for domestication er å lære å lese og skrive på en slik måte at du skjønner at det er greiest at du blir ved din lest, og at du ikke bruker energi på å tenke for store tanker. Litt ambisiøs er ok – flinke arbeidere er alltid bra – men ikke truende ambisiøs ovenfor de som vet best, de som er over deg. 

Education for liberation er å lære å lese & skrive slik at du tør å tenke store tanker og spørre utfordrende spørsmål, både om deg selv og dine egne muligheter, men også om samfunnet omkring deg.  

Jeg tenker ofte på dette med Domestication og Liberation når jeg besøker ulike håndverksprosjekter og non-profitt sysselsettingstiltak for fattige i det sørlige Afrika. Det har slått meg mange ganger at en del slike tiltak er egentlig ikke noe annet enn videreføring av Bantu Education. Craft for domestication. Fattige mennesker sysselsettes med å gjøre manuelt arbeid, ikke som fast ansatte med rettigheter og plikter som det øvrige arbeidslivet, men som «sysselsatte» mot stykkpris-betaling som gjør at de kan overleve, men ikke noe mer enn det – og med en markedsføringsstrategi av produktene som går ut på å formidle at de fattige er evig takknemlige for at de slipper å sulte fordi du og jeg kjøper disse produktene.

Det man oppdager dersom man undersøker litt nærmere de ulike non-profittprosjektene er at det sjelden eller aldri er noen plan eller strategi for at de fattige på «sysselsetting» skal komme seg videre, at de skal bli noe annet enn dårlig betalte håndverkere utenfor det formelle arbeidslivet. De skal forbli ved sin lest. Og det som slår meg like mye er at denne oppfatningen deles ofte av de fattige selv – de har aldri tenkt tanken at de tilhører det formelle samfunnet og at et annet liv kan være mulig. Og det er ingen som oppfordrer dem til å tenke større tanker, til å tenke liberation – langt mindre legge til rette for at slike tanker og ideer kan settes ut i livet.

Og svært ofte kjøper vi vestlige velmenende mennesker «så de skal slippe å sulte»-markedsføringen uten motforestillinger – tvertimot, vi tror at dette er til det beste for de fattige og at vi hjelper dem på den måten. For dette er hva som markedsføres: «Her får fattige kvinner mulighet til å brødfø seg selv og sin familie og barna får gå på skole». Det er egentlig rart at så veldig få spør oppfølgingsspørsmålet: «Og hva så? Hva er neste skritt for at den fattige skal komme seg videre og ut av fattigdommen?»

Er det fordi vi tror, innerst inne, at fattige er annerledes enn oss? At de ikke har drømmer og ambisjoner og ønsker om å kunne fylle livet med noe annet enn «å brødfø sin familie og sende barna på skole?» At de faktisk er litt «enklere» enn oss?  Og hvor har vi i såfall fått den oppfatningen fra?

One thought on “Greitt å vite litt om: Bantu Education

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s