Could you please support my project?

Den uformelle økonomien i Namibia har en levende navnekultur som mangler sidestykke. Det er ikke særegent for Namibia at uformelle barer og butikker og verksteder har uortodokse navn, men ingen steder er det så fantastisk som i Namibia. Bare i Katutura township utenfor hovedstaden Windhoek finnes det anslagsvis 4.000 barer og «businesses» i den uformelle økonomien – vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med en slik konkurranse er det klart at du kan ikke kalle business’en din hvasomhelst.

For de av dere som har litt peiling på hva Isandi driver med, så vet dere at vi er veldig stolte over og glad i kortserien Shakatura, som nettopp er bilder fra disse «business’ene». Min favoritt i den serien er Top Life Bar, med underteksten money go, money come back. Send en epost til kunde@isandi.no, dersom du vil kjøpe noen av disse kortene. 12 kroner koster de per stk. Verdt hver krone.

Jeg har lagt merke til at en god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 1×1 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en «free church» jeg ofte kjører forbi – det er en 3×3 meter friluftskirke uten vegger og med presenning som tak – heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy Samuel Uulenga (spesialutsendingens navn er med vilje ikke korrekt gjengitt). Skiltet er større enn selve kirken.

Min teori er at disse navnene er ord som folk flest hører på radio, ser på tv og leser i avisene – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om vi har kontinuerlige nyheter og «spesialutsending» muligens sies hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre kanaler og stasjoner, så relativt sett drukner ordet og høres ikke i det hele tatt.

Men hvorfor opptrer disse politisk korrekte ordene så ofte i media, relativt sett? Jo, fordi donorsamfunnet og verdens kulturstormakter, samt FN-systemet, har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Man må jo fylle sendeflaten. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er pedagogiske og alvorlige programmer om alvorlige temaer. Gjerne om andre fattige mennesker i andre deler av verden. Er du fattig, så er du fattig. Og du skal i hvertfall ikke le av noe sendt på radio.

Også norsk UD har i sin gavmildhet drevet med donasjon av gratisprogrammer. Minst ett av dem fant veien til Namibia mens jeg bodde i Windhoek.

Jeg fikk nyss om dette, og inviterte meg selv til å se programmet sammen med venner i Katutura. Jeg tenkte det kunne være en artig opplevelse – å se Norge fra Katuturas ståsted, liksom. Hadde det enda bare vært artig. Programmet handlet om norsk likestillingspolitikk, intet mindre. Man fulgte norske kvinnelige stortingsrepresentanter i deres hverdagsliv. Filmet på vinterstid. Kaci Kullmann Five trillet handlevogn i matvarebutikken, Kristin Halvorsen hentet barn i barnehagen, og Hill Martha Solberg padlet kajakk. Identifikasjon mellom program og seer var minimal, for å si det mildt. Det ble ingen triumfkveld i Katutura for «det norske», og jeg dro slukøret hjem. Men bevares – programmets tekniske kvalitet var uovertruffen.

Jeg har bare hatt en tilsvarende underlegenhetsfølelse mht norsk kultur i mitt liv, og det var da jeg var utvekslingsstudent i Frankrike i unge år. Melodi Grand Prix sto for tur, og franske venner og vertsfamilie sa ja til å se på dette programmet, kun for å være hyggelige og kun for å få et innblikk i norsk kultur, som jeg hardnakket hevdet at fantes. Jeg kommer aldri til å glemme tausheten som oppstod idet tv-skjermen ble fylt av Finn Kalvik, som sang og sang i 3,5 veldig lange minutter.

Jeg vet ikke om disse kulturimperalistiske medietiltakene fortsatt eksisterer, men noe sier meg at det gjør de. For det er helt klart at donor-samfunnet har stor påvirkning på alle slags medier i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Folk med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som «sustainability» «progress», «donor», «funding», «project proposal», «transparency» på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter, det er fordi de hører det – på radio – og også fordi de mest populære avisene alltid har sine «educational» sider med litt artigere layout enn resten av trykksaken, sponset og kvalitetssikret av en bistandsorganisasjon. Og spør du meg, så er dette dagligtale-vokabularet en vel så god indikator på bistandsavhengighet som ymse evalueringer om temaet.

Det er fortsatt sånn at i de mindre flatterende bydelene av Katutura så vekker det oppsikt når en hvit person kommer. Mange folk tar kontakt, og de regner med at du er bistandsarbeider. Ikke så rart kanskje – for til de strøkene av Katutura er det jo bare bistandsarbeidere og andre med «special interest» som drar, så sant man ikke bor der. For noen år siden kom ei ung jente bort til meg og spurte:

«Could you please support my project?»

Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på.

«It’s my babygirl. She is 3 months old. She is a very good project».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s