Trenger fattige evig opplæring?

Det høres jo så bra ut, ikke sant – når du blir presentert for et prosjekt for fattige, som drives av en non-profit NGO (NGO=frivillig organisajon), der de fattige får opplæring og mulighet til en inntekt gjennom å selge håndverksprodukter de har lært å lage. Og så tenker du at dersom jeg kjøper produkter fra denne NGO’en, så er det helt sikkert rettferdig handel, og folkene involvert blir helt sikkert mindre fattige. Fordi det er non-profit – ingen profitt –  (ordet profitt høres enda mer suspekt ut enn det vanlige ordet ‘fortjeneste’), så går vi ut i fra at det derfor blir mer penger til de fattige selv.

Det KAN være sånn – men min erfaring fra det sørlige Afrika er at det som regel ikke er sånn, dessverre.

Jeg kan her og nå punktere myten om at det blir mer penger til de fattige når det er non-profit: Isandi har i noen år undersøkt håndverkslønningene hos våre ulike leverandører, og på bakgrunn av våre tall har vi  ikke grunnlag for å si at folk som er sysselsatt gjennom NGO’er tjener mer (og ergo blir mindre fattige), enn de som jobber i kommersielt organiserte bedrifter. Det er som regel helt omvendt. Og vår samarbeidspartner i Sør-Afrika – CCDI (Cape Craft Design Institute) jobber for tiden med å analysere innsamlede tall-data, som ser ut til å ha en klar trend: avstanden mellom lederlønningene og håndverkslønningene er større hos non-profit organisasjonene, enn i de kommersielt drevne.

Jeg må jo være den første til å innrømme at det tok noen år i denne craft-bransjen før jeg skjønte hvilke mekanismer som gjør at non-profit håndverksorganisasjoner som regel er dårlige nyheter, i hvertfall dersom man skal oppnå færre fattige. I utgangspunktet var jeg mer enn positiv til NGO’ene – fordi jeg trodde at non-profit bare var en omskrivning for «snill og uselvisk». Men man lærer etterhvert. Bl.a. at fattigdomsbekjempelse ikke handler om uselviskhet og grad av snillhet. Det handler mest av alt om systemer, mellomledd og reduksjon av avhengighet.

Hvorfor er så NGO-organiserte håndverksbedrifter ikke en selvsagt glad-nyhet?

Det handler om 2 forhold, sånn generelt:

1. NGO’ene har sitt mandat i at man skal lære opp marginaliserte fattige og gi dem en inntekt. Og det er på grunnlag av dette mandatet at man får sin donor-støtte. Så langt alt bra, det er jo tiltak man ikke kan være i mot. Men når en person på det 13. året fortsatt er under opplæring til å lage det samme produktet, så må man jo spørre om hvorfor? Det viser seg at å komme inn under en NGOs beskyttende vinger, faktisk er rimelig lett. Å komme seg ut igjen, er langt verre.

Som regel eksisterer det ikke noe program eller tiltak som handler om at folk skal forlate NGO’ene. Det kan ofte virke som om man går utifra at den fattige trenger evig opplæring – og folk utenfra, donors og den slags, lar seg begeistre over at det stadig blir flere og flere som omfattes av NGO’ens «income generating projects». Og man tror umiddelbart at det er noe galt dersom antall fattige under opplæring går ned. Det normale burde være den omvendte reaksjon.

Og dersom det mot formodning er et slikt program for å forlate NGO’en, så handler det som regel om at folk skal starte sin egen lille bedrift: «vi har gitt deg opplæring her hos oss – se, du kan lage en blomster-nøkkelring i ståltråd og perler. nå kan du klare deg på egenhånd med egen bedrift». Det går jo galt, i 10 av 10 tilfelle, med et eller annet unntak som bekrefter regelen . Akkurat det samme hadde skjedd her i Norge, dersom alle som hadde deltatt på Friundervisningens kurs i toving fikk beskjed om at heretter skulle man tjene sitt daglige brød – organisert som enkeltmannsforetak – av å lage produkter i tovet ull. Stilt overfor slike framtidsutsikter er det selvfølgelig mye mer forlokkende å forbli i NGO’ens trygge havn, selv om man får dårlig betalt. Og NGO’en trenger selvfølgelig sin stadig økende målgruppe – hvordan skulle de ellers legitimere sin eksistens? Og sånn skapes og forsterkes avhengighet.

2. Dette hadde jo i og for seg ikke vært et problem, dersom resten av arbeidslivet opererte på samme måte som NGO’ene mht sysselsetting. Alle arbeidstakere er avhengig av arbeidsgiveren, så det er jo ikke noe oppsiktsvekkende som kun gjelder fattige. MEN – det sørlige Afrika har siden innføring av demokrati fått på plass diverse arbeidstakerrettigheter, slik som hos oss, som regulerer denne avhengigheten. 3 grupper faller imidlertid utenom: De arbeidsløse, de i uformell sektor – og de sysselsatte hos NGO’ene. For de er ikke ansatt. De får ikke lønn under sykdom, de får ikke pensjonsrettigheter, de får ikke arbeidsløshetstrygd eller svangerskapspermisjon, og de har ingen garantert minste-inntekt.

Og gapet til det virkelige arbeidslivet øker sånn sett på alle områder, og fattige, også de sysselsatt av NGO’ene, blir faktisk bare mer fattige, relativt sett. Og enda mer avhengig av hjelp. Og hvem er til for nettopp de fattigste av de fattige og har programmer for å hjelpe dem til å skaffe inntekt? Jo, NGO’ene, selvfølgelig. Med opplæringsprogrammer i håndverk.

Sirkelen er sluttet.

Så neste gang du kjøper et produkt fra et «kvinneprosjekt» eller liknende, fordi du ønsker å bidra til at noen blir mindre fattige, så bør du spørre: Blir den fattige mindre avhengig av at jeg kjøper dette? For fattigdomsreduksjon starter der – med å redusere usunn avhengighet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s