Ting som ikke ble solgt – offwhite broderte puter

Hvorfor er det så vanskelig å selge afrikansk håndverk?

Jeg har kikket i gamle skriverier fra de første årene med Isandi, og ser at jeg hadde ganske så klare meninger om hva jeg drev med. Jeg ser jeg skriver ting som:

”Det finnes mange historier om Afrika. I Norge kjenner vi best denne ene: Afrika med problemer, Afrika med fattigdom, Afrika med sult, Afrika med nød. Isandi skal fortelle en annen historie. Ikke gjennom ord – de er det nok av fra før – men gjennom det sanselige. Ting du kan ta på, føle og kjenne. Berørt av menneskehender, Alltid berørt av menneskehender. Vakre ting, nyttige ting, rare ting, morsomme ting, fine ting, viktige ting. Isandi skal stå for en annen form for kommunikasjon mellom oss i nord og ”de andre” der i sør.”

For det var jo nettopp disse kvalitetene jeg hadde oppdaget i afrikansk håndverk da vi bodde og jobbet i Namibia. Altså – disse grytelappene jeg bestemte meg for å selge, de var på ingen måte stygge, det var ikke noe stort dypt pust jeg måtte ta for å si å si til meg selv: ”Jaja, hvis jeg bare får orden på dette håpløse produktet, så går det nok”. Grytelappene var perfekte. Litt feil farge for nordmenn som aldri får nok av fargeløse og monokrome interiører – men det kan man jo enkelt løse.

Vi snakker midten av nittitallet da jeg så disse grytelappene. Det må inn i et politisk perspektiv: Namibia hadde fått sin selvstendighet i 1990, og optimismen og pågangsmotet over hva landet kunne få til med sine 1,2 millioner innbyggere var enorm. For Namibia var blitt en del av verden. I nabolandet Sør-Afrika fikk landet sin første demokratisk valgte president i 1994 – Nelson Mandela – og landet eksploderte i kreativitet og framtidstro. Og etter Mandela kom Thabo Mbeki, med sin African Renaissance ideologi: Afrika tar og skal ta ansvar for sin egen framtid. Hans tale ”I am an African” fra 1996 er legendarisk:

”I am born of a people who are heroes and heroines […] Patient because history is on their side, these masses do not despair because today the weather is bad. Nor do they turn triumphalist when, tomorrow, the sun shines. […] Whatever the circumstances they have lived through and because of that experience, they are determined to define for themselves who they are and who they should be”

Og det var i denne epoken at jeg startet Isandi: Afrika – og Sør-Afrika i sær – var kreativt, relevant, cutting-edge og framtidsrettet – og håndverket uttrykte alt dette samtidig og var i en klasse for seg. I New York, London, Paris var dette hipt og selvsagt – toneangivende butikker som ABC Home, Conran og Merci tok og tar inn sørafrikansk håndverk som en naturlig del av deres vareutvalg.

Og jeg? Jeg satte opp skilt i Bogstadveien der det stod: ”Design fra det sørlige Afrika”.

Det var ingen kiosk-velter.

Og jeg har lurt på hvorfor. Bortsett fra de vanlige svarene om at det tar tid å innarbeide noe nytt, kunder liker best de tingene de allerede kjenner, og kanskje nordmenn er ekstra konservative i så måte – så kan ikke det være det eneste svaret. Og det er heller ikke hele svaret at jeg kanskje valgte feil produkter. (akkurat på det området er jeg faktisk nokså sikker: Jeg vet at det ikke var noe feil med produktutvalget) Butikk-utstillingen kunne selvfølgelig vært bedre – den kan alltid bli bedre, markedsføringen kunne vært bedre – altså alle disse vanlige svarene er nok deler av forklaringen.

Den kinesiske masseproduksjonen hadde ennå ikke truffet Norge – fortsatt var nordmenn vant til å betale for produkter, det var først seinere at en håndbrodert pute til kr. 600 plutselig ble altfor dyr, samtidig som vi nordmenn ble stadig rikere. Så Kina kan ikke få skylda.

Så altså, hva var det?

Det var den kjente historien om Afrika som blokkerte. Den som forteller om problemene, nøden, fattigdommen, sykdommene. Nordmenn kunne rett og slett ikke tro at det kunne komme noe fantastisk fra Afrika. Og hadde de vært bort i noen produkter fra kontinentet, så var det alltid, alltid knyttet til veldedighet av ymse slag, og aldri, aldri fordi produktet i seg selv var flott og enestående og fortjente å bli solgt. Med afrikanske produkter fulgte det alltid med en forklaring.

I mer enn 50 år har bistand og veldedighet formet nordmenns bilde av Afrika. Og det bildet sitter hardt i. Nå er det vel ingen som for alvor mener at bistandsindustrien aktivt motarbeider handel med sør, tvert om, de er vel samtlige veldig positive til grasrot-arbeidsplasser. La oss i alle fall gå ut i fra det. Men bistandsorganisasjonene er avhengig av markedsføring for å kunne drive sin virksomhet, og bistandsorganisasjonene har muskler i så måte. (ikke hør på dem når de påstår at de ikke har det. De HAR markedsføringsmuskler) Og når man først har funnet en vinnerformel, så holder man på den: Selg det problematiske Afrika.

Som tidligere nevnt: Problemet med bistand er problemene.

Og for meg som tenkte at produktene i seg selv skulle fortelle en annen historie, og at det holdt i massevis, så ble jeg fort innhentet av virkeligheten. Ideene bak African Renaissance nådde aldri Norge.

 

Ting som ikke ble solgt – offwhite broderte puter.

I mine utallige diskusjoner med folk innen bistandsbransjen har jeg ofte sagt: Du skulle stått i Isandi-butikken en uke, bare for å høre hva folk er opptatt av når det gjelder Afrika. Da hadde du kanskje forstått hva slags verdensbilde du og din bransje egentlig selger.

Isandi startet altså med grytelapper, men det ble fort puter som ble hovedfokus. Haugevis av puter, de fleste av dem laget av Penduka i Namibia. Spesielt godt likt blant norske kunder var de såkalte ”cream on cream”-putene – altså ton-i-ton broderte putetrekk. (jepp, jepp – monokromt og fargeløst). Og de ER fine, broderiteknikken er særegen og selve signaturen for Penduka. Det broderes med to tråder, hvor den ene lager knuter som gir en spesiell relieff-effekt. De fleste av putene ble brodert på nuomsosis. Det er et grovt vevet bomullsstoff produsert i Sør-Afrika, og først og fremst brukt i tradisjonelle drakter i Xhosa-kulturen. Et bunadsstoff, med andre ord. Og selvfølgelig derfor av kjempekvalitet. Så altså – butikken i Sorgenfrigata var fylt opp med nuomsosis cream-on-cream puter. Som for eksempel denne:

Penduka-pute: cream-on-cream nuomosis.

Penduka-pute: cream-on-cream nuomosis.

De var dyre, og de solgte bra. Men ikke sånn umiddelbart. En del kunder måtte tenke seg om,og gå noen runder med seg selv.

Kunde: ”Bruker de hansker der i Afrika når de lager putene?”

Isandi: ”Nei, ikke så vidt jeg vet. Hvorfor spør du?”

Kunde: ”Putene er jo så rene – så hvite liksom. Og det er jo svarte mennesker som har laget dem?”

Isandi: ”Ja, det er svarte mennesker som har laget dem. Men hudfarge har jo ingenting med renslighet å gjøre”.

Kunde: ”Åja, når du sier det så. Det stemmer sikkert. Men jeg har aldri tatt et svart menneske i hånda. Og jeg har aldri sett noen bilder av folk fra Afrika der de har det rent rundt seg.”

Isandi: ”Nei, det er rart med det”.

Kunde: ”Så putene er uten bakterier? Kan de hatt aids de som har laget dem?”

Isandi: ”Tja, jeg vet ikke. Det føles liksom ikke naturlig å spørre dem om det. Men uansett så smitter jo ikke aids gjennom håndverk”.

Kunde: ”Nei, det vet jeg vel egentlig. Men du vet, aids blir liksom litt teoretisk, så nå når jeg føler at jeg er litt i nærheten av Afrika, så må jeg jo spørre. Men jeg synes de putene er noe av de fineste jeg har sett. Og de vil passe hjemme hos meg. Men jeg må tenke litt til. De er jo dyre.”

Isandi: «Ja, det er jo alltid lurt å tenke seg om, og det koster jo litt, ja. Men husk at du kan kok-vaske dem om du vil. Vis meg hvilken som helst pute i lyst stoff i samme kvalitet som du faktisk kan bruke hver dag, uten å være redd for flekker som ikke går vekk.”

Dagen etter kom kunden tilbake og kjøpte 2 putetrekk, for til sammen kr. 1,800.

 

Lærdom 4: Verden har gått framover. I alle fall på noen områder.

Ting som ikke kunne bli solgt – Perlebrodert navnelappsnor

Hvorfor starter man med å selge håndverk fra det sørlige Afrika i Norge?

Det er når man er i litt limbo, tror jeg. Når man ikke hører helt hjemme verken her eller der, og derfor tenker at ting kan ikke fortsette som før. Det er i hvert fall det jeg tenker når jeg skal forklare hvorfor jeg utdannet meg til sivilingeniør. Jeg skulle jo egentlig bli lege, men jeg måtte søke inntak for høyere utdanning mens var jeg utvekslingsstudent i Frankrike. Så når folk spør om hvorfor jeg skiftet mening, så svarer jeg: ‘Jeg tror jeg fikk en stein i hodet, eller noe sånt. Og søkte NTH i stedet.’

For selv om jeg hadde det bra i Frankrike, så var jeg jo i limbo. Og da gjør man fort litt uvanlige ting.

Jeg tror dette også er mye av forklaringen på hvorfor jeg fant ut at det å selge håndverk fra det sørlige Afrika var tingen. Vi hadde bodd i Namibia i nesten 6 år, og tilbake i Norge var ikke Norge som før. Og jeg var ikke som før. Jeg hadde sett, møtt og opplevd ting som gjorde at mye måtte revurderes. Og en stor del av meg ville fortsatt være i Namibia. Så jeg var i limbo – og startet Isandi. Selv om jeg overhodet ikke hadde peiling på kjøp og salg, import, moms og toll, og ikke var så voldsomt interessert i kjøp og salg, heller, når sant skal sies. Jeg trodde i mitt enfold at dette kunne være en slags hobby.

Men det er også konkrete hendelser. Det var dette her med at jeg med min bakgrunn som ungdomsarbeider med rimelig grei selvtillit på det feltet, ble helt satt ut da en ungdom i township’en Katutura  spurte meg – etter at jeg hadde hatt en inspirerende økt om dette at du er verdifull i deg selv, og at det alltid er en plass til deg i fellesskapet – altså, da spurte han: ”Men jobb kan du ikke gi meg?”

Og det kunne jeg selvfølgelig ikke.

Og sannheten var at jeg aldri hadde brydd meg om problemstillingen. Dette var ikke norske ungdomsorganisasjoners ansvar eller fagfelt. Stat, kommune og næringsliv tok seg av den biten. Vi syslet mest med sjela.

Men det var jo helt opplagt: Det som den ungdommen trengte – på lik linje med de aller fleste andre ungdommene i Namibia – var en jobb. Og ikke noen makeløse øvelser der man lærte hvordan man skulle bli trygge på hverandre.

Så var det dette med damene på landsbygda – eller kvinnene, som man ofte sier i bistanden. ”Kvinnene på landsbygda” – en nesten like stor klisje som ”marginaliserte grupper”. Men altså, jeg møtte damer på den namibiske landsbygda gjennom min jobb for Norad på den norske ambassaden. Og grunnen til at jeg møtte dem var at norsk bistand hadde funnet ut av disse damene hadde et problem eller flere. Og det er hele problemet med bistanden: At den er problem-drevet. Problemet er problemene. Og så var det sånn at jeg var rimelig ung da jeg fartet rundt i Namibia i bil med CD-skilt, og innså fort at jeg var disse damene helt underlegen når det gjaldt livserfaring og klokskap. Men kun fordi jeg hadde pengesekk, så fikk jeg status som klok og allmektig. Dette var jeg veldig ubekvem med, og så tenkte jeg: Dersom jeg i stedet kunne bygge samarbeidet med utgangspunkt i hva de kan, i stedet for å fokusere på problemene, så kanskje samarbeidet kunne bli mer likeverdig? Jeg kan fortsatt ha med noen penger, men jeg kan jo kjøpe noe de kan lage i stedet?

Og så viste det seg at de kunne lage grytelapper.

Så dette er vel sånn noenlunde svaret:

En norsk dame i 30-åra, i limbo i Norge etter år i Namibia, hadde møtt seg selv i døra fordi hun skjønte at det hun hittil hadde drevet med, ikke løste noe som helst av de store fattigdomsutfordringene her i verden, og samtidig hadde hun begynt å tvile på bistandens relevans, fordi den alltid tar utgangspunkt i problemer.

Så da ble det kjøp og salg av grytelapper. Når man er i limbo, så gjør man uvanlige ting.

_______

Ting som ikke ble solgt – Perlebrodert navnelappsnor

Når du sjekker ut produktlistene til ulike håndverksgrupper i det sørlige Afrika så vil påfallende mange ha en egen produktkategori: Conference Material.

Og produktene du kan velge imellom er blant annet konferansemapper, konferansevesker, konferanseluer, konferansearmbånd, konferansemobiltelefonholder til å ha rundt halsen– i tillegg til aidssløyfer.

En tommelfingerregel er at det skal ringe en bjelle når du ser denne produktkategorien, og du lurer på om denne håndverksgruppa er noe du skal kjøpe inn produkter fra. For produktkategorien Conference Material betyr som regel at håndverksgruppa er avhengig av støtte for å klare seg.

For det er nærmest et eget økosystem, det der: En organisasjon støtter en håndverksgruppe, la oss kalle den ”Vi står på” (de har ofte slike navn) gjennom å kjøpe konferansemateriell fra gruppa, som man så deler ut på en konferanse der man er samlet for å snakke om ymse utfordringer. (Og veldig ofte handler disse utfordringene om mennesker som de som har laget konferansemateriellet – ja, her kommer det igjen: Marginaliserte grupper. Så «Vi står på» overlever fordi det finnes konferanser. Ikke fordi konferansene løser deres utfordringer, men fordi konferansene subsidierer dem.)  Saken er at sånne konferanse-arrangører er veldig utro. Kanskje de også til neste konferanse kjøper de nødvendige rekvisitter fra ”Vi står på”. Men så deretter sier de: Nei, nå skal vi ha konferansen et annet sted, og dessuten må vi ikke gjøre ”Vi står på” avhengige av oss. Det er ikke bra. Nå må andre få muligheten. Nå vil vi kjøpe vi inn fra ”Håpets klippe”. Eller; enda mer sannsynlig – konferansebudsjettet må kuttes drastisk. Og hva er lettest å kutte på? Håndlaget konferansemateriell, selvfølgelig. Det finnes langt billigere alternativer.

Det du også kan være ganske sikker på, er at produktutviklingen sånn ellers har stått ganske stille mens ”Vi står på” har laget konferansemateriell. Det er jo ikke det minste rart. Har du en stor kunde, så fokuserer du på den. Så plutselig er «Vi står på» uten kunder og med produkter uten appell. Da går det som regel dårlig.

Isandi har aldri avholdt noen konferanse. Og i Norge kjøper vi konferansemateriell laget i Kina. Så hvorfor jeg i 2008 gikk til innkjøp av 50 stykker perlebroderte navnelappsnorer er et mysterium. Men jeg gjorde det. De ser sånn ut:

Perlebrodert navnelappsnor

Perlebrodert navnelappsnor

Eunice Mloytwa heter hun jeg kjøpte dem av, og det er absolutt ingenting å utsette på kvaliteten på navnelappsnorene. For Eunice kan dette med perlebroderi. Eunice bor i Khayelitsha township utafor Cape Town, og der arrangeres det få konferanser. Men like fullt; Eunice var i mange år del av dette ”vi støtter opp om sånne som deg”-miljøet. Og hun gjorde slik alle sa var så fint: Hun sysselsatte mange kvinner med perlebroderi og søm. Problemet var at Eunice ble mer og mer avhengig av slike utro kunder som beskrevet overfor. Bekymringene hennes vokste i takt med avhengigheten. En dag satte hun foten resolutt ned. Hun la ned sitt håndverksprosjekt – og startet i stedet en bitteliten sømbedrift som kun fokuserer på produkter hennes lokalmiljø vil ha. Og nå sover hun godt om natta.

Jeg har fortsatt sånn cirka 20 navnelappsnorer igjen, Det er bare å ta kontakt dersom du for eksempel skal arrangere en veldig liten konferanse. Snorene er verdt hver perle, og ingen av snorene er like. De kan også brukes til nøkkelkort, selvfølgelig. Men du skal være litt modig dersom du er den eneste på jobben som går med den. Erik har prøvd. Kollegaene lurte på om han aspirerte til ordfører.

Lærdom 3: Ikke sats på håndlaget konferansemateriell.

 

Ting som ikke kunne bli solgt – en håndbok i håp

Jeg selger altså ting og tang fra Afrika, først og fremst fra det sørlige Afrika, men også fra andre deler av kontinentet. Jeg tok ut noen salgsrapporter her om dagen, og da viser det seg at Isandi har solgt sånn cirka 500.000 enheter siden starten i 1999. Det aller meste av disse halv million enhetene er håndlagde ting, altså de er formet av menneskehender på en langsom måte. Og alle disse 500.000 enhetene bærer med seg en eller annen form for håp. Eller det var i det minste planen, til og med hele årsaken til at Isandi ble startet: Å selge håndlagde ting fra det sørlige Afrika skulle gi håp både her og der.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive det jeg skriver nå for sånn cirka fire år siden. Det var omtrent da jeg opplevde at dette håps-perspektivet ikke var så selvsagt lenger. Det kom ikke plutselig over natten, men en helt konkret hendelse i Sør-Afrika gjorde sitt: Marikana-massakren i august 2012. Den skal jeg skrive mer om seinere, men altså – for fire år siden tenkte jeg at jeg burde begynne å skrive ned hva jeg har lært opp gjennom årene med Isandi. Dels for å kunne prøve å sortere og analysere litt, dels for å kunne fortelle historien, og dels for å finne ut om det fortsatt er noe vits i å selge en halv million gjenstander til et overflodssamfunn som det norske, laget av folk langt av gårde, nederst på rangstigen i et land der myndighetenes innsats for disse kan oppsummeres med ett ord: Svik.

Og så tenkte jeg at det kanskje finnes andre der ute som har tenkt at de også skulle selge håndlagde ting og tang fra land langt av gårde. Og at det jeg har lært og erfart kunne være til nytte i den sammenheng. Og at også andre som driver i håpsbransjen, dog uten å selge ting, kunne synes det er ok å høre om mine erfaringer. Og alt dette tenkte jeg altså sånn i begynnelsen av 2013.

Men så skjedde det så mye, og ikke minst kom jeg bort i så mye som gjorde at jeg synes jeg måtte tenke mer, observere mer, lære mer, forstå mer. Men nå er det gått 4 år. Og det er ingen ting så langt i 2017 som tyder på at dette blir håpets år.

Det er på tide å komme i gang.

_________________________________________

Ikke alle de halv millionene av gjenstander har vært lettsolgte, for å si det forsiktig. Så jeg tenkte at hvert skriveri skulle også ha en liten presentasjon av ting som ikke kunne bli solgt.

Så da er vi i gang:

Ting som ikke kunne bli solgt – 1: Julekrans.

Ståltrådkunsten finner du over hele verden, og for ikke så mange generasjonene siden også i Norge. (”De reisende”, taterne, livnærte seg på å selge bruksgjenstander laget av ståltråd. Mange av oss har for eksempel en ståltrådvisp i kjøkkenskuffen – selv om de er masseprodusert i dag, så stammer disse fra nettopp taterhåndverket.) Men ingen er flinkere til å lage alt mulig av ståltråd enn ståltrådkunstnere i det sørlige Afrika. Gjerne kombinert med glassperler. Det aller meste blir solgt i den uformelle sektoren, altså på gatehjørner, markeder og liknende. Som regel til turister, som føler at de ikke har vært på skikkelig ferie hvis de ikke har prutet. ‘Hva??? Håndlaga nøkkelring til 5 kr??? Ikke tale om, du lurer ikke meg – jeg betaler kun 3,50.’

Streetwires i Cape Town var først ute i Sør-Afrika med å satse på eksport av ståltrådkunst til anstendige priser, og har gjennom dette bidratt mye til å formalisere håndverket. Streetwires var en av Isandis første leverandører, og ståltrådkunsten slo veldig an i butikken i Sorgenfrigata. Særlig til jul. Engler, hjerter og stjerner, laget i ståltråd og perler, solgte veldig bra. Vi snakker begynnelsen av 2000-tallet, og nordmenn likte skinnende stål og minimalistiske hjem. (Dette er altså før Shabby Chic og Vintage og Retro gjorde sitt inntog – og det høres kanskje utrolig ut, men folk synes faktisk at de hadde hyggelige hjem den gangen også.) Og Streetwires julepynt var tingen.

Og oppildnet av dette satt jeg en kveld på kontoret på bakrommet i Sorgenfrigata og bestilte nok et juleprodukt i ståltråd: Julekrans. Jeg forklarte på epost – eller var det på faks? –  at jeg ønsket en litt tykk ståltrådkrans som skulle brukes både som dørpynt og som adventskrans. Med litt perler inne mellom. Kunne gjerne koste litt, så de kunne gjerne være litt rause med ståltråden. Det er jo jul!

Problemet var at i Sør-Afrika bruker man ikke julekranser på døra, og man bruker ikke adventskranser. (Selv om man bekjenner seg til den kristne tro. Det er jo ikke til å tro.)

Et annet problem var at dette med bildedeling på internett var veldig begrenset på den tida. Og hverken Isandi eller Streetwires hadde digitalt kamera.

De 100 julekransene ankom. De så sånn ut:

Veldig liten julekrans i ståltråd og et par perler.

Veldig liten julekrans i ståltråd og et par perler.

Jeg tror jeg må ha glemt å angi mål på kransene. Ingen kjøpte dem. Ingen. Selv om de etter hvert kostet kr. 15,-.

Jeg prøvde å finne alternative bruksområder, og sammen med mine kollegaer hadde vi brainstorming. Hvis man hang dem etter hverandre nedover og i flere remser – kunne de da fungere som gardin? Men nei, de ble heller ikke solgt som gardin.

Og 15 år seinere var de fortsatt usolgt. Og de tok veldig stor plass. Og ståltråden var blitt grå på disse 15 årene. Men det kom ikke på tale å kaste dem. Jeg kaster ikke håndverk. Men så – julen 2015, altså for et år siden – kom jeg på en ide. Disse kransene er perfekte fakkelboks-holdere! Sånn:

fakkelboksholder

fakkelboksholder

Og de ble umiddelbart solgt. Alle sammen.  Til den nette sum av kr. 5. Et skup, altså.

Lærdom 1: Ikke bestill 100 eksemplarer av et produkt du ikke har sett.

Lærdom 2: Norske juletradisjoner er ikke universelle. Og har som regel veldig lite med den kristne tro å gjøre.

Åpent brev til Erna Solberg fra en elitist

På mandag la din regjering fram Strategi mot Hatefulle Ytringer 2016 – 2020.

Jeg kom fra Sør-Afrika på tirsdag. Før flyet gikk mandag ettermiddag fra Cape Town hadde jeg rukket å få med meg Kristoffer Joners stunt på Facebook, bare for å bli oppdatert i transit i Istanbul om at noen hadde hjulpet ham. Av en eller annen grunn var det en bombe. Og uka før hadde jeg fått med meg elitist-utspillet til din bloggende statsråd. Og jeg har lest Hege Ulsteins omtalte lørdagskommentar, for ikke å snakke om reaksjonen til din noe animerte fiskeriminister. (Og, selvfølgelig – jeg vet at dere også strever med å få statsbudsjettet i havn.)

Jeg kom altså fra Sør-Afrika på tirsdag. Og det er ikke den eneste dagen i året jeg kommer fra Sør-Afrika. Jeg er nemlig det som din regjering kaller for elitist av verste sort. Jeg har høyere utdannelse, jeg reiser mye og jobber i Afrika deler av året, de aller fleste nyheter leser jeg på engelsk, jeg liker finkultur, jeg leser Morgenbladet og Klassekampen, jeg omgås folk med ulike kulturelle bakgrunner, jeg går på museer, i teater og på konserter, og jeg synes de mest interessante stedene i verden er der hvor flere kulturer møtes. Jeg håper jeg kan kalles for feminist. Jeg er opptatt av globale spørsmål og tror at internasjonale forpliktende avtaler er noe grunnleggende positivt. Jeg tror også at klimaproblemene er reelle, og jeg hører på NRK P2. Glemte jeg å nevne at jeg bor i Ullern bydel i Oslo?

Jeg stemmer ikke på ditt parti, Solberg. Og jeg kommer aldri til å gjøre det. Det handler mye om min klassebevissthet. Jeg vet hvor jeg kommer fra.

Min bestemor var hushjelp i Larvik. Enke i ung alder, alene med en sønn – min far. Og min far var den første generasjon av nordmenn som fikk utdannelse uavhengig av foreldres bakgrunn og inntekt. Og arbeiderklassens sønner ble lærere, den gangen. Selv om fars drøm egentlig var å bli organist. Far var opptatt av at vi barn skulle aldri glemme hvor vi kom fra. Og med den bevisstheten fulgte forpliktelsen om å aldri se ned på andre mennesker, og aldri tenke at man skal trekke opp stigen etter seg. Fars drøm var at neste generasjon skulle få økt velstand, og bedre utdanningstilbud – og da var igjen svaret: Aldri trekke opp stigen etter seg. Det var den politikken far trodde på. Og det var den politikken som bygde det Norge vi har i dag. Og på grunn av den kalles jeg altså nå en elitist, en som dine regjeringsmedlemmer er så inderlig lei av.

Jeg bor altså i Ullern bydel. Jeg er innflytter her, en oppkomling. Hushjelp-bakgrunnen har aldri slått helt an her på Ullern. Det har jo medført lettere komiske situasjoner, sett fra ståsteder der Ullern ikke er verdens navle, og det er som kjent de fleste steder – som den gangen jeg var invitert til jentekveld sammen med noen som er født og oppvokst i nettopp Ullern. Det er vel, når sant skal sies, deres eneste bragd her i livet. Men det forhindret ikke at dagen etter ringte vertinnen og forkynte: ”Jeg synes du klarte deg riktig så bra.”

I Ullern bydel bor store deler av den virkelige eliten i Norge, du kjenner sikkert til undersøkelsene som understøtter det. Du er heiet fram at et stort flertall av denne bydelens innbyggere, Høyre og FrP fikk til sammen godt over 57% her ved siste valg, og disse har vært med på å gi deg adgangskortet til regjeringskontorene. Og der styrer du nå på 4. året, på noe underlig vis. For hvordan kan du forklare at du samtidig som du legger fram tiltak mot hatefulle ytringer der du sier at særlig politikere har et særlig ansvar, så lar du statsrådene du er sjef for, hisse til en nettopp hatefull debatt ? Jeg så du svarte at dette er meninger som er der ute allerede, så de må vi tillate. Men hva slags svar er det? Hva er da vitsen med en strategi, dersom alt skal allikevel tillates, fordi det allerede finnes?

Jeg forventer ikke at du skal være enig med meg i noe som helst. Men du er statsminister også for meg som din regjering kaller en elitist, som et skjellsord. Og det er derfor jeg skriver til deg.

Vi gikk på barneskolen omtrent samtidig. Kanskje du også hadde en god lærer som jeg hadde, som lærte oss disse reglene om hvordan vi skulle oppføre oss mot hverandre:  Det du sier – er det sant, er det godt, er det nødvendig at du sier det?

I snart 20 år har jeg drevet kommersiell handelsvirksomhet i samarbeid med folk fra arbeiderklassen i det sørlige Afrika. Du var jo i begravelsen til Mandela, og du kjenner jo til forholda i Sør-Afrika for folk flest? Jeg vet ikke om du fikk anledning til å snakke med noen av disse folk flest – men gjorde du det, så ville du høre om nedlatenheten de møter fra de som skulle være folkets tjenere. At alt egentlig handler om å bekrefte ledernes ego.

Og det er samme greiene – nedlatenheten fra folka i Ullern Bydel overfor meg av lavere klasse – og dine statsråders nedlatenhet overfor de som ikke synes at deres stammespråk er ok. Synes du virkelig at dette er greitt? At din regjering rakker ned på folket dere er satt til å tjene?

Elitister arrangerte hylekor foran Listhaugs departement i går. De burde i stedet hyle foran ditt kontor, for det er du som tillater at dette skjer.

Hvorfor er du så feig?

 

 

 

 

 

 

#handsoffCaster

Jeg lurte på hvor lang tid det ville gå før norske medier ville skrive om henne, ettersom resten av verden gjør det. Så kom det denne uka, for eksempel på nrk.no– under overskriften ”Hun er OLs største dilemma.” Det handler om sørafrikanske Caster Semenya, som i natt løper finalen på 800 meter. I kvinneklassen. Og dilemmaet handler akkurat om det, om at Caster Semenya ikke passer inn under betegnelsen ”vanlig kvinne”, ettersom hun har et høyere testosteronnivå enn hva som er vanlig for flertallet av kvinner. Skal hun da få lov til å konkurrere i kvinneklassen?

Dersom du ikke husker helt hva Caster Semenya-saken går ut på, så anbefales NRKs artikkel, men kort fortalt så handler det om at under VM i friidrett i 2009 i Tyskland entret en 18-årig løper-sensasjon fra Sør-Afrika banen og vant 800-meter helt overlegent. Det var et sjokk for idrettsverdenen – hun var helt ukjent, og ikke minst – så hun ikke veldig mandig ut? Disse musklene? Denne mørke stemmen? Hadde hun ikke antydning til bart, og hår under armene? Var hun blitt utsatt for anabole steroider, var hun kjønnsoperert? Var hun et slags monster?

Og så var hun ganske enkelt Mokgadi Caster Semenya. Født i Ga-Masehlong og vokste opp i landsbyen Fairlie, i Limpopo-provinsen, nord i Sør-Afrika. Født som jente, og med identitet som jente. Og akseptert av familie og lokalsamfunn som jente. Som Caster.

Men idrettsverdenen kunne ikke godta dette, at Caster Semenya bare var Caster Semenya, så først suspenderte de gullet hennes for så seinere å beslutte at hun skulle få beholde det. Men før dette hadde Det Internasjonale Friidrettsforbundet satt i gang med kjønnsundersøkelser og andre forferdelig ydmykende tester for ei ung jente, som bare gjorde det hun ønsket mest av alt å gjøre: Å løpe så fort hun kunne. Fortsatt er det ikke klart hva som faktisk ble testet, hvem som godkjente dette, og om Caster selv var informert om hva som var hensikten med dem.

Og hele verden mente noe. Og latterliggjorde henne. Britiske bookmakere hadde veddemål på kjønnstesten, og en australsk nyhetsside mente å vite at hun hadde innvendige testikler. Andre skrev at hun ikke hadde livmor. I kjølvannet av det hele innførte Det Internasjonale Friidrettsforbundet en regel som klassifiserte kvinner som kvinner ut ifra deres testosteron-nivå. Og alle skjønte hva som var i vente: Skulle Caster Semenya få lov til å konkurrere internasjonalt, så måtte hun senke testosteron-nivået. Noen hevder at Caster Semenya har tatt medisiner for å oppnå dette, for hun vil bare fortsette med det hun liker mest: Å løpe fort. Resultatene hennes ble dårligere etter disse reglene ble innført, noen mener at det var fordi testosteron-nivåene hennes nå faktisk var blitt lavere, andre mener hun bevisst løp saktere, kun for å ikke provosere. Og hun prøvde å ikke provosere på andre måter også – det sørafrikanske damebladet YOU hadde en bli-ny-reportasje med Caster Semenya, da den internasjonale debatten, hatmeldingene og latterliggjøringen var på sitt mest intense i 2009, med forside-tittelen: ”We turn SA’s power girl into a glamour girl. And she loves it!”. De trodde vel dette var for å hjelpe henne. Det er hjerteskjærende.

Idrettsverdenen – og verden for øvrig – hadde vel ikke tenkt så mye på dette før 2009, at klassifisering av mann og kvinne ikke er så rett fram og enkelt. Før altså Caster kom. Men mens resten av verden nå 7 år seinere i det minste ser ut til å anerkjenne at dette med kjønn er glidende overganger, at dette med XX og XY kromosomer ikke er så rett fram og kategorisk, at testosteronnivå og kjønn ikke nødvendigvis henger sammen, og at kjønn og kjønnsidentitet ikke er så opplagt – så henger idrettsverden igjen i en retorikk og oppfatning der verden er enten-eller.

Idretten har vel alltid vært besatt av kjønnsinndeling, særlig kvinnekjønnet. Fram til 1999 måtte kvinnelige idrettsutøvere i internasjonale konkurranser posere naken for å få godkjentstempelet som kvinner, og fram til høsten 2015 måtte også kvinners testosteronnivå testes. For det viste seg at det er ikke bare Caster Semenya som har høyt testosteronnivå, og er såkalt hyperandrogen. Mange kvinner er hyperadrogene, og det er slett ikke en vitenskapelig bevist sammenheng mellom testosteronnivå og idrettsprestasjoner. Dette utfordret den indiske sprinteren Dutee Chand, også hun hyperandrogen, i 2014, i en rettsak mot Det Internasjonale Friidrettsforbundet som hun vant i november 2015. Og da måtte altså denne reglen foreløpig oppheves. Og følgelig trenger ikke Caster å ta noen flere medisiner for å være kvinne nok. Enn så lenge. Og det er dette som nå diskuteres og menes masse om, at siden Caster helt sikkert ikke tar testosteron-dempende medisiner, så kommer hun til å vinne. Og er det rettferdig?

For mens verden hyller og dyrker Usain Bolts uslåelighet, og ingen stiller spørsmål ved om hans ekstreme oksygen-opptak burde diskvalifisere ham, og ingen sier at mannlige basketball-spillere ikke må få lov til å være 2 meter høye, så har mange altså bestemt seg for at tilfellet Caster Semenya kan ødelegge for kvinneidretten i sin helhet.

Forståsegpåere, som oftest fra idretten selv, trekker fram argumenter som alt fra at ingen andre kommer jo til å vinne dersom jenter med høyt testosteron-nivå deltar, (ja, og hva så?) og hva om det blir en slags jakt på jenter a la Caster, at skumle nasjoner leiter opp slike jenter rundt omkring i verden – vi vet jo at de finnes særlig utafor Europa – kidnapper dem og aler dem opp til noen slags monster-løpere med bart og hår under armene?

Vi andre, som ikke er riktig så gira på idrett som det ypperste her på jorda, mener vel at doping, korrupsjon grådighet og gigantomani er vel det som virkelig vil ødelegge idretten. Og er det ikke sånn at alle elite-idrettsutøvere på verdensnivå har en eller annen form for spesielle fysiske egenskaper som gjør dem suverene på sitt felt? Og dessuten, det må jo uansett mye trening, enda mer trening, og 100% fokus, pluss en del penger til for å vinne?

Alle som er mot at hun skal delta viser en påfallende omsorg for Caster Semenya som person. Stakkars henne, hun kan jo ikke noe for at hun er blitt født sånn – men vi må jo ha regler. Hvordan skal det ellers gå? Det minner jo velding om en annen debatt fra et annet lukket samfunn med sekt-tendenser – homofil-debatten i kristne miljøer. Og ja, vi elsker den enkelte homofile, men vi må ha regler. Hva vil ellers Gud si? Hvis Caster kan løpe som kvinne, hva vil Den Olympiske Ånd si? Samkjør dette med at Caster er en afrikansk kvinne, så er den nedlatende sjåvinismen komplett. Og det er det menneskerettighetsaktivister og sivilsamfunnet, særlig i Sør-Afrika, påpeker. Dette likner på freakshowet rundt Sarah Bartman – Khoisan-kvinnen som for 100 år siden ble sendt rundt i Europa på turne i vitenskapens navn, under artistnavnet «Hottentot Venus», for at den siviliserte verden skulle kunne betrakte hennes store rumpe og genetalier. Eller for å si det med Kate Fagan, som skrev på twitter: «I know Semenya is a woman, because people are trying to control her body.»

Men i natt løper hun altså i finalen. Og i Sør-Afrika heier de voldsomt på Caster Semenya, spesielt fordi de vet hva som venter av hat og latterliggjøring etter finalen i natt – sjekker du hva som trender på sørafrikansk twitter for tida, så finner du veldig høyt oppe: #handsoffCaster . Og Caster selv twitret denne uka: ”Dear Haters. I have so much more for you to be mad at. Just be patient”.

Og vi andre bør også heie på Caster i natt. Det som defineres som kvinnelig blir smalere og smalere, skjønnhetsidealene blir smalere og smalere, og hva som er sett på som naturlig, blir smalere og smalere. Derfor: #handsoffCaster .

__________________________

NRKs artikkel går ikke fri for tendensiøs beskrivelse, den heller.  Hvis du vil lese litt bedre journalistikk om saken, så sjekk ut  denne  og  denne .

 

 

 

Om å tegne folk som aper

Kunstneren Thomas Knarvik har tegnet blant annet Ali Elsbati som en ape. Det er visstnok satire. Og etterpå har samme Knarvik brukt mye tid på å forklare hva han mente. Min første reaksjon var: Når det er sånn at man må bruke mange ord på å forklare hva en satiretegning skal bety, så kan vel ikke den tegningen akkurat karakteriseres som en inner-tier?

Men, det er ikke bare i Norge at det er blitt tegnet aper i det siste. I Sør-Afrika bor og jobber Jonathan Shapiro, og hans tegninger under kunstnernavnet Zapiro har gitt følgere og fans overalt, og han regnes som en av verdens ledende satire-tegnere. Det er mange av oss som daglig sjekker Zapiros strek for å få hans kommentar til sørafrikanske og internasjonale nyheter.

I satirikerens ånd og tradisjon sparker Zapiro alltid oppover, og han sparker hardt. Særlig president Jacob Zuma får gjennomgå. Zapiros mest ikoniske – og kontroversielle – tegning viser Zuma som står klar til å voldta en liggende Fru Justitia, altså rettssystemet, med bind for øynene, holdt nede av Zumas sterkeste støttespillere i sørafrikansk politikk. Presidenten blir alltid tegnet med et dusjhode på toppen av hodet. Zapiro forklarer at dette dusjhodet er der for at sørafrikanere og resten av verden aldri skal glemme at Jacob Zuma i 2006, mens han var visepresident, ble anklaget for voldtekt av en hiv-smittet kvinne, og at han under rettssaken forklarte seg at ja, han visste at hun var HIV-smittet, men han tok seg en dusj etter samleiet for på den måte å kvitte seg med eventuell hiv-smitte. Dette var samtidig med at han var leder for det nasjonale aids-rådet.

Zapiros tegninger går selvfølgelig ikke upåaktet hen hos makta, og han har fått utallige søksmål om erstatninger i millionklassen mot seg opp gjennom åra. Det har også vært nok av kommisjoner og organisasjoner som har bedt ham om å dempe seg, som for eksempel droppe å tegne Zuma med dusjhode fordi det latterliggjør Sør-Afrika overfor resten av verden. Indirekte får Zapiro skylda for litt av hvert – som at verden synes Sør-Afrika har en komisk og dum president, at sørafrikansk økonomi taper på det, og sånn sett bidrar til arbeidsløsheten. Men Zapiro har aldri gitt seg, eller endret på noe som helst – og dusjhodet henger stadig fast på president Zumas hode.

President Zuma og hans støttespillere på sin side vikler seg stadig mer inn i konglomerater av korrupsjonsanklager og anklager om at han har kuppet mer og mer av de statsstyrende organer, og kritikken om at han egentlig ikke bryr seg om noe annet enn sin egen lommebok og behagelige liv vokser for hver dag.

Zuma har faktisk mer enn 700 korrupsjonsanklager mot seg, men han har alltid klart å vri seg unna både disse og andre svært så kontroversielle ting han har vært og er innblandet i, takket være lojale støttespillere i regjering-, justis- og myndighetsapparat – Zuma ser ut til å være ”untouchable”. Men i 2016 har det skjedd oppsiktsvekkende ting – først dømte konstitusjonsdomstolen Zuma for å ha brutt grunnloven i forbindelse med oppgraderinger av hans private eiendommer i KwaZulu Natal. Dernest vedtok Høyesterett å åpne for å gjenoppta korrupsjonsanklagene mot Zuma.

Men i forrige uke slo Zuma tilbake. Den nye sjefen for NPA – National Prosecution Authority (omtrent tilsvarende til den norske riksadvokaten), Shaun Abrahams, er svært Zuma-lojal og besluttet, ikke overraskende, at dette Høyesteretts-vedtaket skulle ankes.

Zapiro tegnet som en kommentar til dette presidenten som en lirekasse-spiller, som spilte på sitt ”state organ” – med Shaun Abrahams dansende i bånd, som ja, nettopp, en ape.

Og det eksploderte i alle kanaler. Det kom meninger, analyser, forklaringer, avisledere, tomler opp og tomler ned, og #ZapiroMustFall. Og vi som fulgte debatten fikk  –  i alle fall undertegnede – ny kunnskap om simiansering – som altså handler om hvordan ape-metaforer har blitt brukt hos alt fra Platon til Hollywood til medisinsk forskning til sexisme for å beskrive noen mennesketyper som underlegne den hvite rase. (For å si det sånn – ingen, absolutt ingen av de norske meningsytrerne har vært i nærheten av å legge for dagen en slik kunnskap om denne bruken av ape-metaforer. For eksempel kan du lese dette:  Comparing Black People To Monkeys Has A Long Dark Simian History) Zapiro på sin side forsvarte seg med at han hadde jo tidligere også tegnet aper, og han hadde også tegnet hvite mennesker som aper – og dessuten var jo hovedpersonen i tegningen Jacob Zuma, og ikke Shaun Abrahams.

Men så sa folk: «Jamen, Zapiro – hva med Penny Sparrow?»

Og så svarte Zapiro : «Hva??? Jeg og Penny Sparrow???!!»

La oss spole tilbake til nyttår 2016. Til Durbans strandpromenade. Etter innføring av demokrati i 1994 ble denne promenaden gjort tilgjengelig også for svarte mennesker – og etter hvert er det blitt en tradisjon at folk flest feirer 1. nyttårsdag på stranda i Durban. Det kryr av glade folk i alle aldre, ikke helt ulikt vår 17. mai. En som hadde synspunkter på denne folkefesten var en hvit dame i 60-årene ved navn Penny Sparrow. På Facebook kommenterte hun at det var mye søppel på strendene dagen derpå, og konkluderte med at hun heretter vil kalle alle svarte sørafrikanere for apekatter, siden disse også kaster søppel rundt seg: ”from now I shall address the blacks of south Africa as monkeys as I see the cute little wild monkeys do the same pick, drop and litter.»Og så et smilefjes.

Fru Sparrow ble veldig fort gjort oppmerksom på av FB-og twittersamfunnet at dette var ikke særlig smart å dele offentlig. Dagen etter kom hun derfor med en ny FB oppdatering – som vel ikke akkurat dempet inntrykket av en person som har stereotype oppfatninger av ”de andre”: Jeg beklager min uttalelse, noen kan kanskje ha oppfattet den rasistisk. Det var den ikke. I virkeligheten kjenner jeg flere svarte mennesker, og jeg har alltid hjulpet underpriviligerte”.

Og dermed var Penny Sparrows korte karriere som samfunnsdebattant over. Hun mistet jobben som eiendomsmegler, sitt medlemskap i opposisjonspartiet Democratic Alliance, og sin Facebook-konto. Og hun er blitt saksøkt av ANC.

Det var selvfølgelig mange som uttrykte støtte til Penny Sparrow – hun fikk absolutt sine tomler opp og smilefjes. Blant annet fra radiokjendis og Idol-dommer Garreth Cliff. Han mistet faktisk Idol-dommerjobben på grunn sin støtte til det han mente var fru Sparrows rett til ytringsfrihet, og dette gikk så hardt inn på Cliff at han har nå saksøkt sørafrikanske Idol for 20 millioner. Men ingen savner ham der, egentlig.

Og så var det motsatsen – de som ble rasende provosert og sinte. Det var nok av dem også. En av dem var Velaphi Khumalo. Han mente at ANC nå måtte gjøre mot hvite hva Hitler gjorde mot jødene – utrydde dem.  Khumalo ble også utestengt fra Facebook, og også han er saksøkt for rasisme. Av medlemmer i opposisjonspartiet Democratic Alliance.

Men veldig mange var bare oppgitte. Som en kommentator skrev: Penny Sparrow er som den eldre tanta i familieselskapet som alltid sier pinlige ting, og som alle egentlig er fryktelig lei av, og som man håper man slipper å invitere.

Grunnen til at folk ikke orket Penny Sparrow og hennes meninger er ikke fordi man ikke diskuterer rasisme i Sør-Afrika. Det gjør man absolutt hele tida. All sørafrikansk debatt, både den i og utenfor sosiale medier, har rasisme-temaet som et underliggende premiss. Diskuter hva som helst – mote, musikk, litteratur, politikk, økonomi, utdanning, økologi, mat, transport, psykologi, psykiske lidelser, religion, smak og behag, – rasisme-aspektet er alltid med.

Grunnen til at Penny Sparrow fikk de aller fleste til å sukke tungt, var at sørafrikanere vet at slike uttalelser er kontra-produktive. Skal man ha noen som helst sjanse til å komme videre i dette landet, så kan man ikke bruke tid og krefter på å diskutere om folk skal finne seg i å bli kalt for aper. For selvfølgelig skal ikke folk finne seg i å bli kalt for aper. Og følgelig så kaller man ikke folk for aper. La oss heller konsentrere oss om saken, den som handler om hvordan rasismen er institusjonalisert i Sør-Afrika, den som handler om hvor vanskelig det er å endre på gamle systemer, privilegier og maktforhold, selv om man aldri så mye vedtar at dette skal endres, den som handler om raseriet som ulmer i befolkningen, den eskalerende volden, den økende marginaliseringen, de økende forskjellene, avmakten og angsten som flere og flere opplever. Den sørafrikanske debatten er blytung, og alle som deltar med et snev av vilje til å gjøre noe mer enn å provosere, vet at man har et stort ansvar for å være konstruktiv.

Og det var koblingen til Penny Sparrow som fikk Zapiro til å gå til noe så sjeldent som å gi et intervju. Han sa: «Dersom det er sånn at folk tenker at jeg er på linje med Penny Sparrow, så har jeg bommet. Og jeg må tenke meg om.»

Og så i helga kom Zapiro med følgende tegning:zapiro-out-to-listen-may16

Zapiro kunne glatt ha oversett all kritikk. Det er vel antakelig noen millioner som hver dag ser hans tegninger  – og den harde kjernen av fans hadde uansett heiet på ham og ropt begeistret «stå på!». Han hadde blitt en enda større helt for mange, og mange hadde gitt ham ekstra kudos for at han «sa det som det var» – og at dette var ytringsfrihet på høyt nivå. Han kunne rett og slett bare ha sagt at han har alltid provosert, og at dersom noen oppfattet dette rasistisk, så var deres problem, og ikke hans.

Thomas Knarviks tegning av Elsbati forklarer kunstneren selv slik: ” I min naivitet trodde jeg at tegninger som var så parodisk rasistiske ville signalisere at de ikke var ment som oppriktig rasistiske ytringer, men ville peke hen mot et overordnet nivå.» Zapiro argumenterte motsatt – nettopp fordi tegningen kunne oppfattes banal og rasistisk, så skulle han aldri ha tegnet den. Fordi den ødelegger for selve debatten.

Og for ordens skyld: På mandag var Zuma med dusjhode tilbake.

Når jeg leser og hører debatten i kjølvannet av Thomas Knarviks tegninger, så slår det meg at disse debattantene totalt mangler erfaring fra samfunn der rasisme-debatten er reell, der man ikke kan tillate seg å drive med Facebook-jåleri for å provosere litt og for å få opp litt temperatur. Og derfor blir den norske debatten både naiv og farlig, for ingen som deltar i den tror at den egentlig får noen konsekvenser. Vi bare snakker litt om det, og poster litt, ikke sant?

Kadra Yusuf har rett i sin kronikk i Dagsavisen om Skravleklassens parallellsamfunn  at vi trenger et dialogmøte mellom skyttergravskrigerne på Facebook.

Og ikke minst, de debatt- og tegneglade herrer burde gjøre det som Zapiro valgte å gjøre: Gå ut for å lytte.

Det er alvor der ute, skjønner dere.