Folkelig og klar tale fra Afrika

Kong Harald har vært i Italia og tydeligvis sett litt av hvert – som har fått ham til å uttale at ”Europa kan jo ikke ta i mot hele Afrika.”

Noen synes at dette var ikke spesielt klokt formulert, men innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug synes på sin side at dette var helt flott, at hun er enig med kongen og setter pris på folkelig og klar tale.

Nå kan det hende at kong Harald og Sylvi Listhaug kjenner mange flere afrikanere enn meg, det kan absolutt hende.  For alt jeg vet kan de begge ha forsket på dette temaet over lang tid, slik Sylvi Listhaug denne uka har opplyst oss om at hun har gjort, ettersom hun vet svaret på årsakene til at unge enslige asylsøkere kommer til Norge. Forskningsmetoden hun har brukt, som trumfer all annen forskning, er gangetabellen kombinert med å selv ha besøkt et par asylmottak og snakket med de som jobber der.

Men altså – jeg drister meg til å si, med bakgrunn i min egen forskning basert på den nå anerkjente *) Listhaug-metoden, altså – jeg drister meg med følgende folkelige og klare tale tilbake til Hans Majestet og Statsråden:

 Hele Afrika har ikke planlagt å komme til Europa.

 Jeg har opp gjennom årene snakket med en del afrikanere, i Afrika. Jeg har riktignok ikke snakket med alle de 1,2 milliardene som bor på det afrikanske kontinentet,  men la oss si et par tusen så langt. Vi snakker om småprat – eller forskning, alt etter som man ser det – over en periode på snart 25 år. Ingen av mine informanter har ymtet frampå at de kunne tenke seg å komme til Norge, eller til Europa, for å bosette seg der.  Tvert imot, de vil alle helst bo i Afrika, dersom det var sånn at de måtte velge. Min forskning viser at afrikanere, som folk flest, også vil bo der de har røtter, slekt og venner.

 Konklusjon: Det er ingen overhengende fare for at Norge eller Europa må ta i mot hele Afrika.

Dette til orientering.  Fint om noen kan videreformidle disse forskningsresultatene og den folkelige og klare talen fra Afrika til Hans Majestet og Statsråden.

 

*) jeg legger her til grunn at Regjeringens politikk kun baserer seg på anerkjente forskningsmetoder og -resultater.

Om et Valentinsdrap og die swart gevaar

Husker du rettssaken mot Oscar Pistorius, også kjent som Blade Runner?  Kort oppsummert: Oscar Pistorius er 29 år gammel, født uten leggbein, begge bein ble amputert nedenfor knærne da han var baby. Det hindret ikke foreldrene til Oscar å ha ambisjoner for gutten, og han ble aldri behandlet som en handikappet når det gjaldt deltakelse i sport, som er nærmest en obligatorisk skole- og fritidsaktivitet for sørafrikanske barn i middel- og overklassen.

Oscar Pistorius ble altså god til å løpe, tross manglende bein. Han fikk etterhvert laget seg noen utrolige proteser, som likner mer på propell-blader enn på bein, derav navnet Blade Runner. Og med disse på laget inntok han det øverste sjikt av verdensberømte idrettsstjerner. Han vant alt i paralympisk, konkurrerte med funksjonsfriske og ble et forbilde verden over. Verdens raskeste mann uten bein.

Oscar hadde en vakker kjæreste, Reeva Steenkamp, som ved siden av å studere jus, var modell og deltaker i Sør-Afrikas versjon av Paradise Hotel. Og sammen var dette paret A-kjendiser i Sør-Afrika: Idrettshelten og den vakre tv-stjerna.

Men så, natt til Valentinsdagen i 2013 skjøt og drepte Oscar sin kjæreste i sin fasjonable leilighet i Pretoria.

Rettssaken som fulgte varte i 7 måneder. Egentlig var jo bevisene opplagte: Reeva ble skutt med 4 skudd gjennom en lukket og låst dør til toalettet, der hun etter all sannsynlighet hadde søkt tilflukt. Toalettet lå i tilknytning til soverommet, som befant seg i leilighetens 2. etasje, som igjen befant seg i et boligkompleks, og som igjen var del av en såkalt «gated community» – altså at boligen ligger inne i et lukket avgrenset boligområde, med strengt vakthold og «right of admission reserved». Med andre ord: Muligheten for at det var noen utenfra som befant seg inn på dette låste toalettet var så å si ikke-eksisterende. Videre avslørte rettssaken at Reeva og Oscar hadde kranglet samme dag, naboene hørte skrik i forkant av skuddene, Oscar var kjent for sitt eksplosive temperament, for sin forkjærlighet for avanserte skytevåpen, og for sitt alkohol- og medikamentbruk.

Men Oscar ble ikke dømt for forsettelig drap.

Hvorfor? Jo, fordi forsvarerne brukte Sør-Afrikas mest tungtveiende psykologiske argument: Die Swart Gevaar – den svarte faren. Begrepet ble introdusert av apartheid-regjeringen på 60-tallet, for å forsterke argumentene for å kunne dele folk i grupper, holde gruppene adskilt og ha særlover for visse grupper. Logikken er som følger: De svarte er ikke mindre verdt som mennesker, neida, vi har jo kristne verdier, Gud har skapt oss alle og elsker oss alle – men saken er at de svarte er annerledes. Die Swart Gevaar er frykten for disse annerledes menneskene. Dersom man ikke holder dem på avstand, i egne områder, vil de komme å stjele, drepe, ødelegge og voldta hvite mennesker. For sånn er de svarte. Temmet av oss europeere, men innerst inne er de villmenn.  Men for all del: Gud elsker dem også. Bare ikke sammen med oss. Fellesskap er umulig. Adskillelse eneste mulighet. Og når dette er tenkemåten, ja, da er det opplagt at man blir redd når de andre kommer for nær.  Og derfor må man stenge dem enda mer ute, som igjen gjør at man blir enda mer redd – og sånn fortsetter det.

Forsvarerne til Oscar trakk altså fram Die Swaart Gevaar i rettssaken – mer enn 50 år seinere etter at apartheidregjeringen innførte begrepet. For tross Nelson Mandela, tross biskop Tutus visjon om regnbue-nasjonen, tross en svart flertallsregjering de siste 22åra,  er den svarte fare et høyst levende begrep blant hvite.

Dersom man skal stille en kollektiv diagnose på hvite sørafrikanere – noe man selvfølgelig ikke skal – så er det paranoid nevrotisk.  For ordens skyld: Jeg er også en hvit sørafrikaner i denne sammenheng, vi kommer ikke unna gruppa vår i dette landet.Og bare for å ha lagt litt statistikk på bordet: De som har mest grunn til å være redde for kriminalitet i Sør-Afrika,  det er fattigfolk. Og de er som kjent som regel ikke hvite.

Men altså – der i soverommet til Oscar og Reeva natt til 14. februar 2013 – når Oscar beveger seg med pistolen i hånda til toalettet, som er inne i leiligheten, som er i leilighetskomplekset, som igjen er innenfor murene, som er voktet av sikkerhetsfolk og all verdens piggtråd og elektronisk utstyr –  der inne, innerst inne, der hører Oscar en lyd. Og med pistolen i hånda, så skyter han først ett skudd gjennom den låste toalettdøra. Så et skrik. Reevas skrik. Så ytterlige tre skudd, fordi Oscar er overbevist om at det er en inntrenger der inne, en innbruddstyv. En svart mann. Og forsvarerne fortsetter: Dette er hans oppvekst, hans miljø, hans erfaring – frykten for de svarte. Dette har han blitt lært. Det ligger en automatikk i hans reaksjon. Det blir enten ham – eller den ukjente svarte fare der inne på toalettet. Og denne frykten får ham til å reagere irrasjonelt.  Oscar skjønte ikke at det var Reeva, han ville ikke drepe Reeva, han ville drepe en innbruddstyv. Fordi han var livredd, slik han er oppdratt til å være. Oppdratt av mor, far, familie – og regjering. Ikke den nåværende, riktignok – men en regjering fra gamle dager som var så effektiv i sin propaganda at generasjoner etter er påvirket av hva de sa. Og handler der etter. Oscar Pistorius dreper sin kjæreste fordi han lever i et samfunn preget av frykt, sier forsvarerne. Og juryen er enig. Dommen blir 5 år for uaktsomt drap. All verdens saklige bevis for at Oscar Pistorius dreper sin kjæreste fordi han er en sint og frustrert ung mann med altfor lett tilgang til våpen, at dette er egentlig er nok et bevis for kvinners elendige rettsbeskyttelse i Sør-Afrika, overkjøres av det sublime beviset som trumfer alt: Die swart gevaar.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug og Oslo Frp-leder Aina Stenersen snakker også om frykt. Sylvi Listhaug snakker stort sett bare om bekymring og frykt, men kaller det etterpå for realisme. Aina Stenersen sier at grunnen til at asylmottak må være lukket, er at det forsvant 1.500 fra mottakene i fjor, og disse brødfør seg på å overfalle nordmenn. Die swart gevaar. Og derfor må vi behandle alle asylsøkere som om de er swart gevaar. De tilhører nemlig samme gruppe.

Nå vil noen hevde at Oscar Pistorius hadde og har grunn til å være redd. Sør-Afrika er et land med svært høy kriminalitet – og Cape Town har den tvilsomme ære av å være verdens 14. farligste by. De tretten foran på lista ligger alle i Latin-Amerika. Og det er ikke bare hvite sørafrikanere som er redde, alle, uansett hudfarge, er mer eller mindre redde. Og de aller reddeste, og det med god grunn, finner du blant den svarte befolkningen. Og frykt avler mer frykt. Som igjen skaper større avstand, som igjen skaper mer frykt og paranoia. Dersom du spør de som har greie på slikt i Sør-Afrika, om hva som må gjøres for redusere kriminaliteten, så svarer de, litt forenklet: Vi må skape tillit på alle plan i samfunnet, vi må vi fordele godene og ressursene på en bedre måte, og vi må redusere ulikhetene. Men ingen av disse tingene klarer vi uten at vi får bukt med frykten, som nærmest er blitt del av vår nasjons DNA. Og vi aner egentlig ikke hvordan vi skal få til det. Dette er prisen vi betaler for apartheid, for å ha delt folk inn i grupper.

Jeg nevnte dette med den paranoide nevrosen som er så veldig til stede her i Sør-Afrika. Det er egentlig ikke mulig å være ironisk til en slik diagnose: Fundamentalt redde mennesker er ikke morsomt, selv om de er rike og ressurssterke. Det er slitsomt og ødeleggende på alle måter med et samfunn der frykten er så definerende. Jeg skulle ønske jeg kunne rope til hele Norge: Don’t go that route. Og til politikere som fronter frykt som et slags verdigrunnlag, til dere vil jeg si: Historien vil dømme dere hardt.

_____

PS: Like før jul ble påtalemyndighetens anke i Oscar Pistorius-saken tatt til følge av Høyesterett, på grunnlag av nye bevis i saken. Dommen ble omgjort til forsettlig drap. Pistorius har anket dommen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Om lukkede asylmottak der man skal lære seg håndverk

Mot slutten av forrige uke dukket den påtroppende nye lederen i Oslo Frp opp i NRKs Politisk Kvarter. Aina Stenersen snakket om en lang liste over forslag til innstramming i asylpolitikken som årsmøtet til Oslolaget skulle vedta nå i helgen. Og som ble vedtatt.

Blant annet forslaget om at alle asylsøkere skal leve sine liv inne på lukkede mottak fram til asylsøknadene er behandlet. Ikke fordi at Oslo FrP vil asylsøkerne noe ondt – nei, tvert imot, i følge Stenersen. De vil få god omsorg og bli tatt godt vare på, der på mottaket. Det vil faktisk være til asylsøkernes eget beste, for Oslo FrPs leder snakket på Politisk Kvarter om at asylsøkerne skal få opplæring i praktiske håndverksyrker, som de kan ha god nytte av når de skal sendes tilbake for å gjenoppbygge landet de kommer fra. Det er ikke helt klart for meg om dette forslaget om å lære håndverksyrker også skal gjelde de som allerede er kommet til Norge som asylsøkere og har fått innvilget opphold – skal de også delta i predefinert utdanning, ettersom de seinere skal sendes tilbake til der de kommer fra, uansett? Og som en konsekvens av dette – er det visse utdannelser som asylsøkere – med eller uten midlertidig opphold – ikke skal kunne få lov til å ta? Kan en asylsøker studere astrofysikk, for eksempel?

Det verste med apartheid-politikken i Sør-Afrika var at den delte folk opp i grupper. Og at styresmaktene gjennom dette ikke anerkjente ressursene til flertallet av befolkningen. Det kan skrives side opp og side ned om prisen det sørafrikanske samfunnet i dag betaler for å ha behandlet mennesker som medlemmer av grupper og ingenting annet, i stedet for å se og anerkjenne individene og ressursene.

Det ble opprettet lukkede mottak i Sør-Afrika også – townships, kalles det, klare avgrensede geografiske områder, godt på utsida av den ”egentlige” byen. Selv den minste by i Sør-Afrika hadde – og har fortsatt – minst én township for svarte og én for fargede. Under apartheid innførte man passlover, som gjorde at svarte og fargede kunne bevege seg inn i det ”ekte” Sør-Afrika – det Sør-Afrika som var forbeholdt de hvite – kun dersom de hadde et pass som gav dem adgang til å forlate disse township’ene. Og den adgangen hadde du kun dersom de hvite trengte deg – dersom de trengte en hushjelp, en gartner, en håndverker.

Og var du svart og ikke bodde i en township, eller du ble så gammel at du ikke lenger kunne brukes som hushjelp, gartner eller håndverker, så måtte du bo der du kom fra – i landområdene som ble kalt Bantustans – homelands – som for eksempel regionene Transkei, Ciskei, KwaZulu – hver etnisk gruppe, sitt Homeland – og det helt uavhengig av om du faktisk var født der. Du tilhørte jo en gruppe, og det var det som definerte ditt liv og din framtid. Punktum.

Apartheid-styret selv framstilte jo ikke dette som inhumant. Nei, tvert i mot – du kan se mange propagandafilmer om hvor lykkelige svarte var når de fikk bo i sine Homelands og der drive å bygge landet sitt. Å du, som de murte og flettet kurver. For det var jo nærmest et eget land – i Bantustan kunne de svarte bestemme selv, med egen konge og regjering og det hele. Så lenge de ikke bestemte noe som kunne true de hvites herredømme, riktignok.

Apartheid-styret definerte også utdannelsen din. Dersom du var svart, fikk du annet pensum enn hvite. Bantu-education ble det kalt. Svarte trengte ikke avanserte greier som matte, fysikk og biologi. Det holdt med afrikaans og litt engelsk – ikke noe språkopplæring på ditt eget morsmål – litt grunnleggende pluss- og minus-stykker, mye innføring i den kristne moral, mye pugging om den stolte sørafrikanske hvite historie og verden sett fra det hvite Sør-Afrika sitt ståsted. Og ellers burde du lære noe praktisk. Et håndverksyrke. Hvis du strakk deg veldig langt, kunne du bli sykepleier, men ikke lege. Tekniker, men aldri ingeniør. Lærer, men aldri professor. Og for all del, ikke glem å kunsten å flette kurver. Du skal jo bygge landet ditt.

Apartheid-regimet falt. Men apartheid-strukturene lever videre – mer enn 20 år seinere. Det går ikke så veldig bra med Sør-Afrika anno 2016. Og som man kan skrive side opp og side ned om all ulykke og elendighet apartheid-styret medførte, så kan det også skrives side opp og side ned om hvorfor alt har gått så galt etterpå.

Men det hele startet med at noen med makt bestemte at visse mennesker skulle deles inn i grupper, med dertil hørende egne tilpassede lover om hvor de kunne gå, hva de kunne gjøre, og hva de kunne bli.

På utrygg is

Et eller annet sted på loftet står en eske med mine skolebøker fra grunnskolen. En av bøkene er stilboka fra klasse 8a, Mesterfjellet skole i Larvik. I denne A5-boka med linjer finnes stilen ”På utrygg is”. Skrevet for hånd, med blått blekk. Som ikke var enkelt, for jeg er keivhendt. Og alle som er keivhendt og har prøvd å skrive med blekk, vet hvor vanskelig det er. Eller var. For ingen håndskriver stiler lenger med blått blekk.

Men den gangen håndskrev vi altså stiler med blått blekk. Slik jeg husker det, så skrev vi mange stiler – vi skulle øve oss på samfunnsanalyse, argumenterende oppgaver, dikttolkning og fortellende noveller. Blant annet. ”På utrygg is” var antakelig ment å være en fortellende novelle. Norsklærer Nyseth hadde vel sett for seg at vi skulle skildre en vinterdag på skøyter på Farris-vannet, eller noe sånt.

Jeg skrev ikke om dårlig is på Farris-vannet. Min tolkning av oppgaven var en svært dramatisk beskrivelse av hvordan en imaginær is i Europa hadde begynt å smelte og å sprekke opp – og i det store dypet under isen befant det seg et folkehav av flyktninger og fattige fra resten av verden – som dunket i isen og laget sprekkene større, samtidig som nedsmeltingen pågikk. Og jeg kan fortsatt huske en av setningene fra stilen: ”De spurte ikke, de tigget ikke – de KREVDE å få ta del i vår velstand og vår trygghet….” Visstnok hadde det kommet forvarsler om denne nedsmeltingen og om folkene som var under isen, men Europa hadde ikke brydd seg. Og nå ante Europa ikke hva de skulle gjøre, og fikk panikk. Og samtidig – dette måtte jo Europa ha skjønt ville komme, før eller seinere. Hvorfor i all verden hadde man lukket øynene? Dette var selvforskyldt.

Skrev jeg altså på midten av 70-tallet. For 40 år siden.

Nå hadde det selvfølgelig vært helt fantastisk dersom jeg kunne påberope meg å ha vært ualminnelig framsynt i en alder av 14 år. Ikke bare forutså jeg flyktningkrisen og migrasjonsbølgen, men også klimakrisen. En kommende profet fra Larvik. Men jeg var selvfølgelig ingen profet – for jeg hadde jo ikke sittet og tenkt dette ut helt selv. Et eller annet sted hadde jeg snappet opp tematikken.

I høst har jeg prøvd å huske hvor jeg fikk dette fra – og jamen meg, en dag var det der: Speiderbladet. Jeg var KFUK-speider på den tida, og en ekte speider leste Speiderbladet fra perm til perm – og jeg hadde fått med meg artikler om uland og fattigdom og økte forskjeller, og om opprør som måtte komme. Som jeg skrev om til Europas smeltende og utrygge is. (her jeg sitter nå har tanken slått meg: Kanskje metaforen om is dukket opp allerede i Speiderbladets artikkel – slik at hele stilen min egentlig bare var et slags utbroderende plagiat?? )

Jeg har tenkt på denne skolestilen når noen prøver å late som om flyktninger og asylsøkere ble et problem for Norge først etter at Stortinget vedtok å motta de berømmelige 8.000 på forsommeren. Det er tull. Når en nokså ordinær tenåring fra en liten by i Norge skrev om migrasjonsbølger for 40 år siden, inspirert av ting hun hadde snappet opp i datidas blader og publikasjoner, så er jo ikke dette en ny problematikk. Det har vært en problematikk lenge. Veldig lenge. At vi har valgt å ikke ta innover oss at økte forskjeller, sosial uro, konflikter og krig i en stadig mer globalisert verden også får konsekvenser for oss i Norge, er jo ikke det samme som at problematikken ikke har eksistert.

Men hvordan endte stilen for 40 år siden? Saken er at jeg ikke husker. Jeg husker bare veldig godt min dramatiske skildring av kaoset og katastrofene, og fokuserte vel egentlig mest på det. Akkurat som vi gjør nå. Vi fokuserer på kaoset og katastrofe-scenariene.

Mens vi burde vært opptatt av slutten på fortellingen.

Noen mener at den eneste mulige slutten på fortellingen om den store migrasjonsbølgen er å sende alle tilbake der de kom fra. Men det er ingen slutt. For årsakene som utløser migrasjonen er jo fortsatt der. Og så er det de som tenker at slutten på fortellingen bør være at Norge kan slippe å ta innover seg alle problemene og utfordringene ellers i verden. Vi bør drive med vårt, og så får resten klare seg selv.

Det er heller ingen slutt. Eller, rettere sagt – det blir vel en absolutt slutt. På Norge.

Ingen kjenner slutten på fortellingen om vår tids migrasjonsbølge. Og nettopp derfor har ikke de som mener at dette vil ende med katastrofe mer rett enn de som mener at det kan ende godt, at verden i sum kan gå framover på grunn av dette.

En 14-åring som er mest opptatt av å beskrive katastrofe-scenarier og plassere skyld framfor å finne løsninger, er for så vidt sjarmerende og kan unnskyldes. En nasjon av godt voksne mennesker som ikke er aktivt opptatt av å finne løsninger med framtid i, er derimot ikke sjarmerende. Og kan ikke unnskyldes.

Om å kalle folket sitt for tyranner. En kommentar til Sylvi Listhaug

Du har vært i vinden denne uka, Sylvi Listhaug – du har vært modig, sier du selv, og sagt det veldig mange tenker, fortsatt i følge deg selv – at de som mener at Norge må vise anstendighet og ansvarlighet i møtet med den store flyktningkrisen som har rammet Europa, er del av et godhetstyranni.

Jeg er en av disse godhetstyrannene. En av de som synes at det er ynkelig at det skal kuttes hardest i bistandsbudsjettet for å dekke merkostnadene for flyktningstrømmen til Norge.

Jeg er altså en av disse godhetstyrannene. Jeg har også et yrke som går ut på å samarbeide med mennesker i Afrika, kontinentet som blir hardest rammet av de varslede bistandskuttene. Men – og det er grunnen til at jeg kan skrive dette, uten at du skal kunne si at jeg er jo bare en som ikke har forståelse for at ting koster – bistandskuttene rammer ikke meg og mine samarbeidspartnere. Bedriften min – eller hjelpeinnsatsen, om du vil –  er helt uavhengig av bistandspenger. Tvert imot, min bedrift er en netto bidragsyter til den norske stat.

Det er ikke rare greiene i de store talls verden, det er ikke det. Men dette som disse fattigfolka i Afrika lager og som så selges i Norge, det genererer noen hundretusener i moms årlig til din regjering, Sylvi. Til AS Norge. Som du, blant annet, bruker opp.

For det er jobben din: Å forvalte noen av pengene som jeg og millioner av andre nordmenn bringer til torgs, til AS Norge – og jeg synes det er greit og flott. Det er dette som er kjernen av det norske demokratiet.

Og du, Sylvi, du er jo også avhengig av staten. Du har også sugerør inn i statskassa. Lønna di, for eksempel. Det er oss skattebetalere som dekker den. Og alle folka rundt deg, rådgivere og kommunikasjonsfolk, de lever også på våre skattepenger. Og alle tiltak og prosjekter du setter i gang. De koster. Og vi betaler, selv vi som ikke er enig i hva din regjering gjør.

Og det er helt greit, for sånn skal det være. Og jeg er stolt av at jeg kan bidra litt. Men da forventer jeg anstendighet tilbake.

Du har avlagt følgende ed da du ble statsråd: ”Jeg lover og sverger, å vise Konstitusjonen og Konge lydighet og troskap, så sant hjelpe meg Gud den Allmektige og Allvitende.” Du kunne ha valgt ed uten Gud, slik statsministeren har, men du valgte altså å be Gud om hjelp til å utføre din gjerning som statsråd.

Leste du Aftenposten i dag? Leste du om norske frivillige, alminnelige skattebetalere, som bruker fritida si for at den uunngåelige fortellingen om integreringen av asylsøkere og flyktninger i det norske samfunnet skal bli en god fortelling? Uten ett øre i betaling. Dette er godhetstyrannene dine, Sylvi.

Hvordan går det an for en statsråd å rakke ned på folket man er satt til å tjene? Du som har avlagt ed om at Gud den allmektige og allvitende skal hjelpe deg.

Det er mye jeg kunne tenke meg å diskutere med deg, og vi kan seinere ta debatten om hva Jesus ville ha gjort, der du allerede har kommet med dine innspill. Men en ting er helt klart: Jesus kalte ikke folket sitt for tyranner.

Og har du noe som helst anstendighet i forhold til eden du har avsagt – så ber du om unnskyldning, Sylvi Listhaug. I et demokrati som hviler på kristne grunnverdier, og som du som statsråd har sverget ed til, og attpå til med Guds hjelp, kaller ikke man ikke folket sitt for tyranner.

Vi, de velsignede

Det var vel Carl Jung som en gang sa at skam er en følelse som fortærer sjelen. Som betyr at dersom du ikke får bukt med skammen, så har du til slutt ingen sjel igjen.

En skremmende tanke: Ingen sjel igjen.

Jeg kjenner følelsen av å bli fortært. Men ikke av skammen aleine. Men av sorg, av skyld, av tap, av sjenanse, av redsel, av det heslige, av svik, av ondskap. Av alt dette ordløse. Og alt henger sammen. Og noen ganger tenker jeg at nå er det ikke plass til mer av disse fortærende følelsene. Nå går jeg i stykker.

Og samtidig er livet godt. Meningsfullt, inspirerende, utfordrende, vakkert, morsomt. Jeg har det godt. Det gode fins. Hver dag.

I Det Gamle Testamentet fortelles historien om Jakob. Hans oppførsel hadde vært skamløs – han hadde jukset til seg farsarven på farens dødsleie. Etter dette måtte han forlate familien, men etter mange år søkte han å gjøre opp for seg, søke forsoning, og i vandringen tilbake tilbrakte han netter aleine i ørkenen. En slik natt møtte Jakob en mystisk mann. Han så ikke mannen, for det var bekmørkt. Men Jakob og den mystiske begynte å slåss. Gjennom hele natten. Slik står det:

Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag. Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet.  Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»

Og så ble og forble Jakob velsignet.

Men han var halt resten av livet.

Etter hvert som jeg blir eldre, så handler ikke livets selvransakelse og oppgjør om hva jeg fikk utlevert av flaks, gener, talent, muligheter. For tar man nærsynhetsbrillene av, så vet man at man er privilegert. Velsignet, om du vil. Livet er godt.

Nei, selvransakelsen og oppgjørene handler om alt jeg ikke gjorde. Og skammen, skylden, sorgen, savnet, alt dette ordløse for alt jeg ikke gjorde, gjør at jeg halter. Jeg, den velsignede.

Vi er mange som halter. På forskjellige vis. Vi er mange som skal halte resten av livet.

Og samtidig: Vi, de velsignede.

Det var sein ettermiddag i Vondeling landsby. Vi hadde hatt en lang dag med håndverksgruppa, vi var slitne. Makki hadde ikke vært med gruppa denne dagen, hun hadde i stedet fått haik med en som skulle kjøre til Willowmore, så kunne hun hente pensjonen sin. Pensjonen som hun fikk, enda så ung hun var, fordi hun hadde amputert begge beina. Alle i landsbyen snakket om det – om hvordan Makki hadde mistet beina fordi kjæresten hadde mishandlet henne så kraftig, og hvordan det hadde gått koldbrann i sårene. Om sønnen hun hadde født, like før hun mistet beina, en sønn som tydelig var skadet. Av all volden, fortalte man lavt. Av all alkoholen, som Makki drakk, for å døyve livet. Kom han noensinne til å kunne bidra med noe som helst, denne sønnen? Snakket man om i landsbyen. Men denne sønnen hadde i en alder av 3 år lært seg å skyve den store rullestolen, og jeg husker fra et litt tidligere besøk hvordan den lille pjokken stolt kom i mot meg med rullestolen på den humpete grusveien. Med Makki uten bein oppi, vinkende i møte, glad og livlig – stolt over både rullestolen og sønnen.

I det vi kjørte fordi den nedlagte jernbanestasjonen så vi Makki. I rullestolen. Tilbake fra bytur. Som alltid vinket hun ivrig. Det virket som om hun satt i stolen sin, akkurat her, fordi hun ventet på oss. Vi vinket tilbake, men stoppet ikke. Vi var slitne. Vi stoppet ikke.

Dette var en torsdag. På mandag kom beskjeden om at Makki var død.

Hun hadde fått et slag natten før.