Til Ungdommen

ba0b35b6b1014f38be0f9f76beab1e2d

Antakelig kommer ingen ungdom noensinne til å lese det jeg skriver nå.

Jeg skriver allikevel.

I mai 1992 var en av etterkrigstidens største statsmenn på besøk i Norge. Programmet var fullbooket med besøk på Slottet, TV-opptredener, politiske samtaler, konserter og arrangementer, alt til hovedpersonens ære. Selv ba han om å få møte noen norske ungdommer som hadde støttet hans sak, den gangen da det politiske etablissementet verden over fortsatt var i tvil om hans sak var verdt å støtte . Det var jo så mange hensyn, det var jo så mye som måtte vektes, det var så mye strategi. Men nå var ting endret. Nå støttet alle ham, og alle ville ha sin bit av ham. Han ba om at møtet med de norske ungdommene skulle være uten presse til stede, og heller ikke skulle det være noen offentlige og viktige personer der. Han ville kun møte vanlig norsk ungdom. Statsmannen var Nelson Mandela, og treffet med de norske ungdommene fant sted på et møterom på SAS-hotellet i Oslo. Mandela tok seg god tid til å samtale, og spesielt én ting han sa, ble stående: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Mandela refererte til Soweto-opprørene i 1976. Dette opprøret var annerledes enn de tidligere opprørene mot apartheid-styret. For dette var igangsatt av unge mennesker, bosatt i township’en Soweto utafor Johannesburg, og de protesterte mot utdanningssystemet som apartheid-staten påtvang dem. Protestene handlet om deres virkelighet, deres engasjement, det var deres opprør mot den systematiske uretten som de var født inn i. Den sørafrikanske regjeringen svarte med å skyte, drepe og arrestere ungdommene. Men opprøret bare spredde seg, og regjeringen innførte unntakstilstand. Men en ild var tent, og opprøret lot seg ikke stanse, og det spredde seg, utover Sør-Afrikas grenser og til resten av verden.

Først 18 år seinere ble apartheidregimet oppløst, i 1994, og det er nok av analyser og forklaringer på hvem, hva, hvor, hvorfor og når. Men det var Soweto-ungdommenes opprør som endret kampen. Og det var dette Nelson Mandela fortalte de norske ungdommene en maidag i 1992, på et rom på SAS-hotellet i Oslo.

Spol fram 30 år fra 1976, til 2006.

En stor og sint menneskemengde står utafor Høyesterett i Johannesburg og roper: Burn the bitch. Heksa som skal brennes, heter Fezeka Ntsukela Kuzwa. Hatet mot henne er enormt, så stort at hun må smugles inn i rettssalen, hun må operere under dekknavn – Khwezi – og hun må leve i skjul. Og grunnen til hatet? Hun har anmeldt visepresident Jacob Zuma for voldtekt. Zuma er ikke en tilfeldig bekjent av Khwezi, han hadde sittet sammen med Khwezis far på Robben Island, jobbet sammen med ham for ANC i eksil, og Zuma har kjent Khwezi hele hennes liv. Hun har sett på ham som en far, helt siden hennes egen far ble drept i en bilulykke da hun var 10 år.

Jacob Zuma var den folkelige politikeren som strategene og makten i ANC ville bytte daværende president Tambo Mbeki ut med. Grasrotas mann. Han som var noe annet enn den distanserte Mbeki, han med intellektuelt image og vanskelige begreper som African Renaissance. Ingen danset som Zuma, og ingen sang så inderlig kampsangen fra apartheid-tida som Zuma: Umshini Wami – gi meg maskingeværet . Vi må bevare kulturen vår og tradisjonene våre, sa Zuma. Med meg ved roret så får de fattige det bedre, med meg ved roret blir vi en stolt nasjon. Og folket lot seg begeistre. Endelig en som sa ting som de var. En mann av folket som skjønte dem. Og det ble forhandlet og dealet. Visstnok hadde Jacob Zuma en del hundre korrupsjonsanklager mot seg, visstnok var det saker og ting i hans fortid og nåtid, visstnok var han ikke helt redelig i alt han sa og lovte, men hvilken politiker er det? – for her måtte man tenke strategi og taktikk og partiets framtid og fokusere på det store bildet. Så korrupsjonsanklagene hadde man en plan for hvordan kunne bli ryddet av veien – og alt lå til rette for at Zuma kunne spille Mbeki av banen. Så kom søksmålet fra Khwezi. Det passet overhodet ikke inn i planen, for ble Zuma dømt, så kunne han ikke bli president. Så her måtte det mobiliseres bredt på alle fronter. Zuma måtte ikke miste oppslutning, ANC måtte ikke framstå svake. Og resultatet var blant annet mange topp-politikere i ANC som holdt kjeft før, under og etter rettssaken, menn og kvinner som hadde kjent Khwezi hele hennes liv, og visste at hun snakket sant. Og resultatet var også den rasende mobben utenfor Høyesterett i Johannesburg. Og det var ikke først og fremst patriarkatet som stod og ropte at heksa skulle brenne. Det var ANCs kvinnebevegelse som ledet an. For Khwezi kom i veien for deres overordnede politiske planer.

Zuma ble frikjent, fordi dommeren mente at samleiet hadde vært frivillig. For var det ikke sånn at Khwezi hadde en promiskuøs fortid, hvorfor ellers var hun hiv-positiv? Var det ikke sånn at hun allerede som 5-åring hadde krabbet opp i fremmede menns senger? Og var det ikke sånn at hun hadde på seg en kanga? Og det, forklarte den da 64-årige Zuma, det var i hans kultur en invitasjon til sex. For i hans kultur var det en manns plikt å ikke forlate en kvinne når han som mann opplevde at kvinnen var seksuelt tent. Ellers ville hun følt seg ydmyket, forklarte Zuma. Han gjorde henne bare en tjeneste. Og når det gjaldt hiv-statusen hennes, så medga Zuma at han selvfølgelig var klar over dette, han hadde jo kjent henne hele sitt liv, og han var som en onkel for henne etter at hennes far døde, men han hadde jo tatt en dusj etter samleiet, så da mente han å ha kvittet seg med eventuell smitte. Khwezis forklaring ble ikke trodd på noe punkt. Og et hinder i veien for at Jacob Zuma kunne bli president i Sør-Afrika, var fjernet. Og president ble han i 2009.

Og slik startet de mørkeste årene i Sør-Afrikas unge demokrati. Zuma hadde makten, og sørget for at hans støttespillere fikk bekle alle viktige stillinger, og sørget for at alle i kretsen rundt ham ble rikelig belønnet. Korrupsjonen økte, økonomien gikk stadig dårligere, folk flest forble fattige. Misnøye og fortvilelse fikk fotfeste i den sørafrikanske hverdagen. Mens Zuma og hans krets virket uovervinnelige. Og Khwezi ble glemt av de aller fleste. Bortsett fra noen aktivister, da – som rundt merkedager som 8. mars og datoen for rettsaken holdt appeller og skrev kronikker. Om at Khwezis historie ikke måtte bli glemt. Om at det sørafrikanske rettssystemet viser forakt for kvinners liv, erfaringer og opplevelser . Om at Khwezi representerer en uhyggelig statistikk – én av tre sørafrikanske kvinner oppgir at de har blitt voldtatt. Men alt dette utløste ikke noe særlig engasjement utover menigheten av menneskerettsaktivister og kjønnsaktivister – ’jovisst er alt dette ille, men nå har vi virkelig andre mer seriøse problemer å hanskes med her i landet. Økonomien går så dårlig.’

Så går det 10 år.

I august 2016 holder Zuma en tv-sendt tale i Pretoria for å gratulere landets valgkommisjon med et vel gjennomført lokalvalg. Zuma er ingen god taler, det er mer høytlesning enn talekunst han bedriver. Derfor får han ikke med seg hva som skjer under hans tale, han ser bare ned i manus. Men det som skjer er at plutselig reiser 4 unge kvinner seg, går fram og stiller seg på rekke foran talerstolen, der presidenten står og leser. De tar fram og holder over hodet 5 håndskrevne plakater: ”I am 1 in 3”- ”#” -”10 years later” – ”Khanga” – «Remember Khwezi” . Uten ett ord. De bare holder opp plakatene. Zuma får altså ikke med seg hva som skjer, mens forsamlingen sitter lamslåtte. Og tv-opptakene viser panikkhandlende ministre og andre dignitærer som febrilsk prøver å få politi og vakter til å gripe inn overfor jentene. Og de blir fjernet med makt. Men budskapet hadde hele nasjonen sett.

18 måneder seinere, i februar 2018 blir Jacob Zuma tvunget til å gå av som president.

Sør-Afrikas skarpeste journalistpenn, Richard Poplak, skrev i sin analyse av Zumas fall at alt startet med disse jentenes stille aksjon i august 2016. For det de gjorde gjennom sin tause handling, var å kreve politikken tilbake til folket. De brakte begreper som anstendighet og ærlighet tilbake i den sørafrikanske debatten. Og slike verdier er det eneste bærekraftige limet som kan holde et så skjørt demokrati som Sør-Afrika sammen. Og det motet disse 4 jentene viste, gjorde at mange i ANC skammet seg. Med rette. De hadde ikke oppvist noe som var i nærheten av samme mot når det gjaldt å stille Zuma til ansvar. Og for mange av ANCs medlemmer ble dette en vekker. Nettopp fordi de kunne sin historie om 1976 Soweto-opprøret.

Samtidig med Zumas fall skjedde nok en skoleskyting i USA. 17 ungdommer ble drept og 14 skadet av en 19-årig tidligere elev ved en skole i Florida.

Etablissementet i USA reagerte som de alltid gjør etter slike tragedier: Man oppfordrer til bønn og kjærlighet og samhold. Og så fortsetter alt som før. Men ikke denne gangen. For denne gangen reagerte unge folk og sa høyt og tydelig at dette fant de seg ikke i. De nektet å godta at de skal måtte leve med frykt for å bli skutt på skolen, bare fordi voksne mener at det er en menneskerett å få bære våpen. Unge folk fra denne skolen i Florida er de første som har klart å få den mektige National Rifle Association til å komme på defensiven, både politisk og i opinionen.

Fortsatt er ingen våpenlover endret i USA. Men det kommer til å skje. Og når historien en gang skal skrives, så kommer det til å stå at endringene startet den dagen i februar 2018 da ungdommene på Marjory Stoneman Douglas High School sa at dette fant de seg ikke i lenger.

Her i Norge er det også mange unge folk som har bestemt seg for å si i fra. Om seksuell trakassering, om kroppspress, om hat-retorikk, om diskriminering, om det å ha opplevd terror og måtte leve med dette resten av livet. Mange har blitt rådet til å holde munn, mange føler seg oversett og blir ikke hørt, mange opplever at deres engasjement og opplevelser er brysomme og i veien.

Og det er til deg som står midt opp i en kamp for verdier og sannheter du tror på at jeg skriver dette. Endringene skjer ikke over natta, og det du håper på, skjer muligens ikke på din vakt. De skjer antakelig helt sikkert ikke på din vakt.

Men glem aldri: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Glem ikke det når noen igjen later som om nasjonens lim handler om strategi og taktikk, maktkamp og dealing .

La ingen forakte deg fordi du er ung.

________________________________

Hvordan det gikk med Khwezi?

De brant ikke henne, men de brant ned huset hennes. Drapstruslene fortsatte, og livet i Sør-Afrika ble uutholdelig etter rettssaken. Til slutt måtte hun dra i eksil, sammen med moren sin. Først til Nederland, så til Tanzania. Etter nesten 10 år vendte hun anonymt tilbake til Sør-Afrika, og i oktober 2016 døde hun. Da datoen for begravelsen ble bestemt, annonserte det lokale ANC-laget at de skulle ha en støtte-markering for Zuma, på samme dag, og rett ved siden av kirken der venner og støttespillere skulle ta et siste farvel med Khwezi. Budskapet var ikke til å misforstå: Til og med i døden skulle ikke Khwezi slippe å bli minnet om hennes nemesis.

Og selv med Jacob Zuma vekk så er det langt fram før de 4 jentene med sine håndskrevne plakater vil oppleve at deres sak blir hørt.

Har du hørt at ingenting berører meg?

IMG_5845Når jeg ser dette bildet, tenker jeg på Tre Små Kinesere.Her er de – de tre partilederne – som med beltet godt knyttet om livet skal ut å lede sine disipler og Norge til storhetstider.

Og Norges storhetstid skal oppnås ved være en nasjon der ingenting berører oss. Den ene partilederen, selveste Statsministeren, leder an. Selv mener hun at hun er kjedelig, at det er det det handler om.

Skal man følge hennes logikk så er det at det er på grunn av at hun er kjedelig at hun ikke kunne kommentere dødsfallet til Nobelprisvinner Lui Xiaobo, at det er derfor at Dalei Lama ikke kunne møte henne, at det er på grunn av at hun er dørgende kjedelig at hun synes at Donald Trump opptrer helt rasjonelt, at hun synes at det er helt på sin plass at Terje Søviknes er minister, at det er på grunn av hennes personlige kjedelige debattstil at hun helst holder seg unna vanskelige tema som overgrepssakene i eget parti, at det er kjedelige-Erna som er grunnen til at hun ville beholde Olemic Thommessen som Stortingspresident. At det er på grunn av å være en ualminnelige kjedelige type at hun ikke kan irettesette sin privatpraktiserende minister.

Ingenting berører Erna Solberg. For hun er bare kjedelig.

Og den andre partilederen, hun som styrer pengene – berøres heller ikke av noen ting. Og dersom hun berøres av noe, så husker hun uansett ikke hva det handlet om.

Den tredje partilederen, hun som styrer kulturen, hun insisterer på å være inderlig og engasjert. Hun har til og med irettesatt Regjeringens privatpraktiserende minister. På Facebook, vel å merke. Som om det endrer noe som helst. For å være i Regjering med de hun kritiserer privat på Facebook, det kan hun.

Vår statsminister forklarer altså sin taushet om mye med at hun er kjedelig. Men hun innkalte til pressekonferanse da Prince døde. Forstå det den som kan. Jeg burde nå sitere en Prince-sang – for eksempel Sign of the Times. Den som sier at det er rart med det, at når en romrakett eksploderer så ønsker folk fortsatt å fly.

I stedet blir det en sang av Tre Små Kinesere – skrevet av Ulf Risnes i 1991. (Årene går, men det er fortsatt en flott sang.) Den går sånn:

Bomberegn i Beirut
Bomberegn i Beirut
Og i morra bli det finvær
Bomberegn i Beirut

Sjalabais i Berlin
Sjalabais i Berlin
Det e festlig å vær vestlig
Tyskeran tar Berlin

Har du hørt at ingenting berøre mæ?
Har du hørt at ingenting
Ingenting berøre mæ?
Æ e fri
Ja, æ e fri
Skru opp musikken
Æ e fri

Eplekake med krem
Eplekake med mytji krem
Når æ bli litt lei av vafla
Tar æ eplekake med krem

Har du hørt at ingenting berøre mæ?
Har du hørt at ingenting
Ingenting berøre mæ?
Æ e fri
Æ e så fri
Æ e fri
Skru ned musikken
Æ e fri

Tre Små Partiledere, sammen i regjering, de bare er og er, og ikke trenger egentlig å stå for noe. Ingenting får konsekvenser.

Skru opp musikken, skru ned musikken. Det er det samme, okkesom. Vi har penger i fleng, og i morra blir det finvær.

It’s a Revolution – om å kle seg ut

Finansministeren har altså tatt på seg indianerkostyme og delt opplevelsen med resten av landet. Det ble det som kjent debatt av.

Noen så dette umiddelbart i en politisk kontekst, om den herskende klasse og majoritet som oppfører seg ufølsomt overfor minoriteter.

I mitt Isandi-liv er jeg ofte bort i denne problemstillingen. For den uinnvidde: Det er veldig trendy her i Norge å ha såkalte etniske innslag i våre hjemme-interiør – altså gamle ting fra langt av gårde. Helst i mørkt tre. Min påstand er at det er ytterst få som tar innover seg hva disse gjenstandene i deres hjem faktisk representerer. Så det som fort skjer er at det som var én manns hellige skrin, blir en annen manns askebeger.

Ett eksempel: Jeg har solgt mange Kuba-kleder fra Kongo opp gjennom årene. Kuba-kleder er vevet og knyttet av av bast, og tradisjonelt og kulturelt er de å sidestille med en valuta. (I noen kulturer måles rikdom i f.eks kyr, og i noen kulturer måles rikdom i tekstiler.) Og selv om penger selvfølgelig overtar mer og mer som reell verdi overalt i en global verden, så har et ekte Kuba-klede fortsatt en sterk kulturell betydning. Så når kunder ønsker å kjøpe et Kuba-klede som dørmatte, så pleier jeg å svare – ja, helt i orden, så sant du synes det er ok at noen kommer hit og kjøper din oldefars gravkors, for så å bruke det som trendy søppelpose-stativ.

Ingen – i alle fall veldig få – gjør dette for å håne en annen kultur, langt derifra. Men sånn er det å tilhøre den privilegerte og herskende klasse; det finnes problemstillinger og synsvinkler som man ganske enkelt ikke intuitivt forstår, og som man heller egentlig ikke er så opptatt av. Så man må minnes på dem, slik denne indianerkostyme-debatten har gjort.

(Bare sånn for ordens skyld: Det er selvfølgelig mange etniske nordmenn som vil hevde at de verken er privilegerte eller herskende, men i en kulturell sammenheng så er det ikke lønnsslipp eller formue som teller, men hvilken kulturell historie du tilhører. Det er hele essensen i debatten i Sør-Afrika om ‘white guilt’, og om hvite noensinne kan forstå hvordan det er å være svart. I den debatten vil mange hevde at hvite aldri kan forstå, og første steg på en felles vei videre er derfor å anerkjenne nettopp dette. For de mest radikale i debatten er derfor hvite liberale verre enn reinspikka rasister, fordi det er bedre med en tydelig fiende, enn en påstått venn.)

Men alt dette har jo nå vært debattert opp og ned.

Tilbake til utkledning.

For det er ikke bare finansministeren som kler seg ut. Vårt kronprinspar liker også å kle seg ut.

I juli var kronprinsparet i bursdagsselskap i England, for kronprins Pavlos av Hellas, som ble 50 år, og hans datter prinsesse Marie-Olympia av Hellas og Danmark (jada, hun heter det), som ble 21 år. Den festen varte i 3 dager, og man skulle kle seg etter tema for festen: ”It’s a Revolution”. Intet mindre. Den yngste hovedpersonen, altså hun av Hellas og Danmark, tok dette temaet helt ut ved å ha joggesko i neonfarger til et yndig tyllskjørt med høy splitt som hun bar over en glitrende badedrakt. Dette i henhold til informerte kilder, dvs. jetset-pressen. (neida, jeg skal ikke ta den opplagte sammenlikningen med en annen Marie – hun med kakene)

VGs Min Mote skrev om festen, med dertil hørende bilder, under overskriften:

Mette-Marit og Haakon på glamorøs jetset-fest i England

Den aldri hvilende Kjell Arne Totland var hentet inn som ekspert i anledningen, og uttalte følgende:

De greske eks-kongelige i eksil kan virkelig kunsten å arrangere store fester – med jetsettere fra hele verden på gjestelisten. Da kronprins Pavlos fylte 40 år arrangerte de stor fest hjemme i London – der gjestene skulle komme utkledd som engler og djevler. I helgen inviterte de så til feiring av hans 50-årsdag på et britisk herresete – og festlighetene strakk seg over flere dager, og de fasjonable gjestene overgikk hverandre i utsøkte og elleville kreasjoner. Også hodeplagg, sier Totland til MinMote.

Og om vårt kronprinspars innsats i maskeradeballet sier han videre:

Etter bildene å dømme var kronprinsparet i storslag under festlighetene i UK – og den ene kvelden var Mette-Marit iført en flagrende, eksotisk kreasjon med store klatrende apekatter og tilhørende hårpryd. Og vertinnen Marie-Chantal selv hadde som vi ser kledd seg i sterkt rosa med glitrende stjerner både på hodet og i ørene.

Utenlandske medier som er opptatt av sosietets-evenementer dekket selvfølgelig begivenheten omhyggelig, og de til sammen millioner av instagram-følgere av gjestene fikk også et detaljert innblikk i revolusjonen. Det er ingen bilder av vårt kronprinspar i de utenlandske mediene– men det er jo ikke så rart, det var nok av yngre, penere, rikere, mer kjente, mer dekadente, mer outrerte gjester å ta av. Dersom du er interessert , så er det bare ta et søk på ”Marie Olympia 21” – det er nok treff å ta av.

Men selv om de ikke avbildes, så refereres det til vårt kronprinspar, for tilstedeværelsen av europeiske tronarvinger til ekte kongedømmer gir en slags ekstra legitimitet. For meg så det ut som ikke så veldig mange andre europeiske kongehus var representert, til og med ikke de ekte av Danmark. Ja, mulig noen fra Lichtenstein og den slags var der, men det er jo umulig å holde oversikt over hva folk heter og om kongedømmet deres finnes eller ikke på ordentlig, dersom man ikke driver med kongehus på heltid, slik som herr Totland.

Så var det festens tema, da. VG skriver at det var ”It’s a Revolution”, noen utenlandske medier skriver at det var kun ”Revolution”, noen at det var «5021 Revolution» og noen skriver til og med at tema var ”Prince Revolution”

Sistnevnte kan jo gi hjerteattak av mindre – men nettopp, der du og jeg i vår verden tenker på selveste Prince, så refererte vel vertskapet til seg selv, 50-åringen er jo prins. (Uansett, et klart overtramp. Hvor er Erna Solberg når vi trenger henne? – pressekonferanse NÅ!)

Og jeg – og kanskje du også – tenker videre at revolusjon er et ganske ladet ord, fordi revolusjon er sett på som en ganske så reell mulighet og utvei for mange i en tid der ulikheter øker og verden oppfattes som stadig mer ustabil. For hva skjedde ellers i verden, sånn omtrent den første helga i juli i år? Tja, Nord-Korea sendte sin første interkontinentale missil, Trump la ut video der han illuderer å slå ned journalister, i Syria var det kamper om Mosul. Pluss alt det som skjedde mer i det stille – det er nok å ta av: Litt mer fascistisk her, litt flere nynazist-medlemmer der, noen tusen flere flyktninger her, litt Ebola-utbrudd, litt uro foran G20-møtet i Frankfurt, noen tusen flere tusen arbeidsledige både her og der.

Men for de peneste og rikeste i vår kultursfære så var ordet revolusjon altså en slags fest-kulisse. Gitt legitimitet av våre kommende statsoverhoder.

Men den slags blir det ingen debatt av i Norge.

I en av indianerkostyme-debattene ble det i NRK Dagsnytt 18 referert til vårt kronprinspar. Olav Gunnar Ballo påpekte det dobbeltmoralske i at når Gro Harlem Brundtland i sin tid fikk kjeft for å ta på seg samekofte på besøk i Finnmark, så ble vårt kronprinspar rost for å gjøre nøyaktig det samme. For i Norge er det kun politikk når en statsråd kler seg ut, men kun mote når et kommende statsoverhode gjør det samme.

Det er ikke Siv Jensens påståtte ufølsomhet som burde debatteres, men våre kommende regenters uangripelighet.

Men den debatten tør ingen ta, og i hvertfall ikke NRK. Der tar man heller en debatt om hvordan alle vi andre bør oppføre oss. Vi, som aldri må glemme at vi tilhører de privilegerte og den herskende klasse.

Bring on the revolution.

Jeg er egentlig best når jeg er helt alene

Inne mellom lever jeg et nesten perfekt liv. Jeg bor noen måneder i året i Cape Town – og jeg lever aldri ellers så miljøvennlig og riktig som jeg gjør da.

Huset vårt – et gammelt lite rekkehus – ligger i bykjernen i en stille sidegate til en travel kommersiell gate som bugner av restauranter, kafeer, klubber, pub’er, butikker, verksteder, tannleger, frisører, leger, yoga-studioer, delingskontorer. Vi har alt i vår «hood». Og det er bare å sette adjektivet ’liten’ foran alle disse etablissementene, for ingenting er prangende stort og slitsomt kommersielt i vårt nabolag. Og når jeg sier at vårt rekkehus er lite, så er det fordi jeg leser sørafrikanske interiørmagasiner, og der blir rekkehus som vårt beskrevet som ”compact living”. Så da, så. Dessuten er huset på rødlista, altså veldig vernet. Det betyr at vi ikke kan ha ekspansive planer med et sånt hus, altså det forblir ”compact living”-størrelse, og all restaurering må skje med godkjente materialer. Slik som det var før. Så det betyr kortreiste materialer og lokale håndverkstradisjoner. En nabo har riktignok mye større hus, og har derfor plass til masse solcellepaneler på taket, og det gjør ham nesten selvforsynt med strøm, og han har også boret etter eget vann, slik at han kan ha svømmebasseng med god samvittighet. Vi har vannmangel i Cape Town, nemlig. Klima, vet du. Det regner så lite. Men vi tar ansvar og har byttet ut alle planter i hagen med kun lokale bærekraftige arter. Sånne som nesten ikke trenger vann.

Vi tar altså ansvar. Derfor, i Cape Town bruker jeg ikke bil. Jeg går. Eller bruker Uber når jeg skal langt, for i Cape Town er vi for delingsøkonomi. På søndagene, for eksempel, tar vi ofte Uber ut til loppemarkedet langs kysten, for å se om vi finner noen brukbare stoler til utebruk, eller noen nye glass, eller bare noe artig. I Cape Town reparerer jeg sko, vesker og klær hos den lokale skomakeren rundt hjørnet, han som har vært der i alle år. Og skal jeg ha endret litt snitt på et brukbart klesplagg, så går jeg litt lenger ned i gata, og der holder skredderen til. Han fikser den slags. Og på veien dit så svipper jeg gjerne innom en av de små butikkene som selger kortreist mat, selvfølgelig økologisk, og grønnsakene er ikke pakket inn i plast, ingenting i min kolonialhandel er pakket inn i plast. Grønnsakene er forresten fra den urbane farmen som ligger en liten halvtimes spasertur unna. Den drives av idealister som dyrker grønnsaker til hele bydelen på en uutnyttet kommunal tomt. En kar litt nærmere driver med bier og honning. Litt opp i gata ligger kjøtt- og fiskehandleren, og der er alt du kjøper sertifisert og økologisk og rent og godt. Ingen fisk fra rødlista selges der. På andre siden av gata til fiskehandleren ligger interiørbruktbutikken. Det er faktisk en av de største butikkene i gata, og du kan virkelig gjøre et skup her. Jeg tar ofte en morgenkaffe på den lille kafeen rundt hjørnet, den som har gratis og god wifi, og ikke minst: De selger brød med superfood-ingredienser. Brødkøene i helgene er virkelig lange. Og så har du treningsstudioene, de er også små og alternative. Det mest populære er kun for kvinner, vi trener på kvinners premisser og unngår kroppspress. En dag har jeg tenkt å timer på studioet som tilbyr ballett-timer for voksne nybegynnere. De holder til i en nedlagt kirke. Litt lenger ned – inn til venstre og opp en etasje, så kommer du til helsekost-butikken, med tilhørende bokhandel for bøker innen selvutvikling. Den beste i byen. Og i mursteinshuset – litt tilbaketrukket – har du filmskolen og filmstudioet, og der til høyre har du  kontorfelleskapene for oss frilansere – vi er mange entreprenører her i denne delen av byen som elsker co-working – så her kan du leie kontorplass på dagtid, inklusive gratis fibernett og rettferdig kaffe. I kopper av bambus. Og rundt svingen og rundt enda en sving er lokalene til Afrikas beste kunstutdanningsinstitusjon. Nabolagsrestaurantene må jeg jo nevne, men ikke for høyt, og ikke ved navn, slik at ikke ALLE turistene skal høre om dem.

Minst en gang i uka rusler jeg ned til den lokale kinoen, den som har gamle seter fra 50-tallet og som drives av en stiftelse, og som viser bare indie-filmer.  Og dersom det ikke er for seint på ettermiddagen så rekker jeg på veien innom platesjappa med brukte LP’er, den som er helt sentral i filmen ”Searching for Sugarman”. Den filmen så vi selvfølgelig på den lokale kinoen.

Og ønsker jeg å utvide det geografiske rekkevidden en smule så rusler jeg til den nyeste trendgata i sentrum, det er bare å gå litt opp og så inn til høyre– og der er restaurantene om mulig enda mer inkluderende – vi sitter alle rundt ett bord, og menyen er ulike grøt-typer av kun sunne korn med høyt innhold av antioksidanter. Og så er det noen inspirerende klesdesignere som har sine utsalg, noen interiørbutikker – og ikke minst, sykkelbutikkene ligger på rad og rekke. Små og alternative, med sykkelmerker du desidert ikke finner på XXL. De har seter i vegetabilsk skinn. På den andre siden av gata finner du espresso-baren, som blir drevet av han som var med å vinne Nobels Fredspris og var en anerkjent forsker, men som hoppet av og ville drive med noe jordnært.

Jeg tenker ofte på livet mitt i Cape Town når jeg hører debatter om å leve bærekraftig i Norge, som den i Dagsnytt 18 denne uka, om bompenger som virkemiddel for å lage en bærekraftig og levende by. For dem som bor innafor bompengene.

Og jeg tenkte på livet i Cape Town da jeg leste september-utgaven av ”Pengevirke”, bladet til Cultura bank, som er banken Isandi bruker. Temaet for nummeret er ” Lev godt med mindre penger ” Bladet er fullt ulike artikler, kommentarer og intervjuer med folk som driver nettopp med å få til dette. De bor og bygger mindre hus, de utforsker alternative boformer, de dyrker jorda selv, de reparerer og resirkulerer, de praktiserer delingsøkonomi, og de utvikler alternative tenkemåter og ideologier til den rådende kapitalismen. Det pussige er, imidlertid, at samtlige reportasjer, synsvinkler og påstander er skrevet av folk som aldri har gått sulten til sengs, som aldri egentlig har manglet penger. Enda det beviselig skulle være nok folk å ta av her i verden som nettopp kan litt om det der med lite penger. Artikkelforfatternes ståsted har dessuten som premiss at det finnes en velferdsstat som ryggdekning. Og det presiseres at endringer som må skje i din og min livsførsel, først og fremst er personlige.

For – tilbake til livet mitt i Cape Town sentrum. Vi er vel noen hundretusener som lever der. Det er det gode liv, med gjenbruk, kortreist, økologi og større forbruk av tjenester enn av varer. Og en haug personlige valg. Men er det bærekraftig?

Overhodet ikke.

For de som ikke er med i fortellingen om det miljøvennlige og alternative hverdagslivet i Cape Town, er de 4 millionene som bor utafor bykjernen. I township’ene. Som regel i et skur. De har ikke noen plass i det velfungerende bevisste meningsfulle og gode livet i Cape Town. Det er rett og slett ikke plass til dem. Og for å si det som det er: De passer egentlig ikke inn. De kan komme til å foretrekke kjøttburger i stedet for veganburger. Billig sprit i stedet for økologisk vin. De blir heller aldri spurt om hva de tenker om å leve bærekraftig og klare seg med mindre. Dette til tross for at er det noen som har kompetanse på å leve uten penger, utenfor velferdsstater, uten økonomisk sikkerhetsnett – for ikke å snakke om å kunne dette med compact living – så er det alle millionene i Cape Towns township’er. Men som sagt, deres kompetanse er aldri etterspurt.

Og samtidig – uroen, volden, kriminaliteten i township’ene bare øker og øker. Som fattigdommen. Som ulikhetene.

Bærekraftsforkjempere har en skremmende tendens til å snevre inn fokus til å kun snakke om jeg og mitt og du og ditt. Og jeg og du er påfallende like i hva vi liker og mener og synes. Og fordi vi lever i vår lille boble, så tror vi at vår er verden ER verden.

Og der tar vi ansvar. Du verden som vi tar ansvar. Så lenge vi får bestemme parametrene og slippe å forholde oss til flertallet som ikke har våre valg. Og som aldri slipper til orde. Som aldri blir regnet med.

Vi er egentlig best når vi er helt alene.*).

____________________________

*) dette sitatet har jeg fra Benny Andersens dikt ”Godhet”. Jeg liker det diktet veldig godt, og skrev om det på Craftprat for noen år siden. (Dersom du er interessert, sjekk her.) Diktet er sånn:

Jeg har altid prøvet at være god
det er meget krævende
jeg er en hel hund efter
at gøre noget for nogen
holde frakker
døre og pladser
skaffe nogen ind ved et eller andet
og lignende
brede armene ud
lade nogen græde ud ved min skjorte
men når lejligheden er der
bli’r jeg fuldstændig stiv
vel nok en slags generthed
jeg rusker i mig selv
slå nu armene ud
men det er svært at ofre sig
når nogen kigger på det.
så svært at være god
i længere tid ad gangen
som at holde vejret,
men ved daglig øvelse
er jeg nu nået op på en time
hvis ikke jeg bliver forstyrret.
jeg sidder helt alene
med uret foran mig
breder armene ud
gang på gang
der er ikke spor i vejen
jeg er egentlig bedst
når jeg er helt alene.

Himmelen er blitt lav her i nord

Jeg skrev til en venn at himmelen er blitt lav her i nord. Jeg skrev at det tapper meg for energi.

Jeg skrev til min venn at jeg vet at det har vært en særs tøff vinter i det sørlige Afrika, mens jeg har hatt min sommer. For aldri før har jeg fått så mange henvendelser om behov for et kortsiktig lån. For tøffe vintre handler om penger. Alltid. Det er noe absurd over det hele – jeg sitter der i den gamle fluktstolen på hytta og leser en interessant artikkel om endringer i fasadefarger på norske hus – og så plinger det i alle mulige slags meldingstjenester om at noen er død, noen er syke, noen har ikke mat, noen blir hevet på gata dersom ikke husleia blir betalt. Om jeg ikke kan bare låne dem litt penger nå, og så får jeg det igjen seinere, når det går mot jul og det blir bedre tider. Når turister og annet godtfolk igjen kjøper produktene de lager. Og alle disse årene med Isandi har disse årlige sommerhenvendelsene vært en del av pakka – og bevares, man kan jo alltids låne folk penger til mat. Og ingen har noensinne lurt meg. Så jeg betaler litt her og der, direkte fra min fluktstol i idylliske sommer-Norge, og går straks tilbake til fasadefarger på norske hus før og nå, og lever fint med absurditeten.

Men i sommer ble det absurde erstattet med nedstemthet. Men seinere har jeg tenkt, kanskje det ikke var tøffere i det sørlige Afrika i sommer. Kanskje min nedstemthet handler om at det har endret seg her i Norge.

Jeg skrev til min venn at jeg legger skylda på Trump. Jeg skrev at den mannen er et energitappende sort hull. Det var selvfølgelig ikke helt sant. Men norsk valgkamp interesserer ingen andre enn nordmenn, så det er jo ingen vits i å belemre noen i Sør-Afrika med navn og meninger og uttalelser som virkelig ikke har noe globalt perspektiv over seg. Men min venn skjønner hva jeg mener, at det antakelig er noen norske politikere som jeg referer til, men Trump er blitt en slags meme for alle disse som suger energien ut av oss. Vi venter bare på en Trump emoji, egentlig.

Det er altså ikke Trumps skyld. Og ikke norske politikeres skyld, heller. De sier – jeg hørte seinest i går at de sa det på radio, de som regjerer – at det er jo bare ord, bare retorikk, det er jo handlingene som teller. Praktisk politikk. Så ingen grunn til å bli nedstemt. Ikke bry deg om orda, sier de. Love is in the air. Og jeg skjønner det ikke – for er det ikke nettopp ordene som beveger? Hvorfor ellers skulle man skrive, hvorfor ellers skal man lese? Hvorfor ellers har vi forfattere og bøker? Hvorfor ellers står det skrevet at i begynnelsen var Ordet?

Det er jo kun min skyld, selvfølgelig, at jeg har ordnet meg på den måten at jeg står med ett bein i to ulike verdener. Det er mitt ansvar, selvfølgelig, at jeg mener at de to verdenene må ha noe med hverandre å gjøre. At det både er nødvendig og viktig. Ingen har bedt meg om å drive med en slik spagat-øvelse, og det er min skyld at jeg blir en stadig dårligere turner. Men, jeg klager ikke. Og det er jo kun min skyld at jeg blir nedstemt av disse ordene. Denne retorikken. Denne nedlatenheten som de viser overfor oss som tar på vei. Men jeg klager ikke.

Jeg sier bare at himmelen er blitt lav her i nord.

Ting som ikke ble solgt – Beloved Beadwork

Den Verdige Fattige.

Et resultat av fairtrade-bevegelsens og bistandens retorikk er at vi som forbrukere og støttespillere oppfører oss svært så selvrettferdige overfor de fattige langt av gårde. (og også de fattige veldig nær oss, men den diskusjonen får bli til en annen gang)

For retorikken til de som ønsker vår oppmerksomhet omkring Afrikas fattigdom og problemer handler om tre ting: 1. De fattige har det fælt. 2. De fattige er veldig takknemlig for at vi hjelper dem. 3. De fattige får pengene til å strekke ekstra langt, og de bruker dem aldri på noe tull.

Og resultatet er at vi har oppkonstruert Den Verdige Fattige, og det er kun Den Verdige Fattige som gjort seg fortjent til vår hjelp. Og ikke nok med det, vi forventer at Den Verdige Fattige skal utføre mirakler med pengene vi gir henne. For Den Verdige Fattige, det er alltid en hun. Det er hun som sitter inne i sitt lille skur, uten lys og elektrisitet, med 7 barn, der 3 er dessverre døde. Og de går lange veier fram og tilbake til skolen hver dag, og ellers hakker de i den lille jordflekken utafor skuret for å hjelpe mor. Og mor sitter der i skuret, ren i tøyet, smiler beskjedent og nynner på en vakker sang, mens hun bøyd over sin lille håndtrådde symaskin syr og syr. Et handlenett som vi i Vesten kan kjøpe.

Kan hende vi til og med kan tenke oss å betale kr 200 for det handlenettet – det går jo til en god sak. Barn kan gå på skole, mor kan fø sine barn, og hun selv blir så stolt av å kunne sy.

Det er ingen som sier: Ærlig talt, hvor mye fattigdom tror du man kan eliminere for et par hundringser? Når det på toppen av det hele er umulig at alle de 200 kronene kan gå direkte til den fattige?

(Jada, jeg har hørt det mange ganger:  Nei, alt du donerer til oss går direkte til den fattige, ingen mellomledd. Jada, tenker jeg da: Du kan selv dra til den fattige og hente handlenettet og putte det i kofferten, (og lure unna moms og toll), og så kan du personlig betale Den Verdige Fattige i kontanter. Kr 200. Jada, du kan godt drive med dette hele ditt liv. Men det fordrer at du får penger andre steder fra for å dekke din reise, materialer til handlenettet, bankkostnader for å ta ut disse kontantene – altså den faktiske kostnaden for handlenettet er noe helt annet. Og implisitt har du dermed sagt at dette handlenettet ikke er verdt hva det koster å lage og selge. At det må sponses i stort monn. At Den Verdige Fattige vil fortsette å forbli avhengig av slik sponsing. Men hva gjør vel det, så lenge nok folk her i Norge tror at man hjelper Den Verdige Fattige ut av elendigheten ved å kjøpe et handlenett til 200 kroner.)

Jeg kjenner godt til kundetypen: De som står der og skal ha bekreftelse på at ”pengene jeg nå betaler for dette kommer vel fram til kvinnene, du driver vel ikke med noe lureri?” Mens de betaler med Vipps fra sin smarttelefon,- den som i hvert fall inneholder en god del lureri, i form av mineraler fra Kongo. Men den lille tingesten de kjøper hos meg er ikke så viktig i livet deres når alt kommer til alt, ikke sant? Så da kan man påkoste seg å være veldig moralsk indignert og engasjert. Det er samme greie med palmeolje – det er ikke livsviktig for oss å spise påskeegg, så da er terskelen til å bli moralsk indignert over produktet mye lavere.

Men ikke rør mobilen min.

____________________

Ting som ikke ble solgt – Beloved Beadwork

Det finnes afrikanske perlesmykker, og så finnes det afrikanske perlesmykker. Billigvarianten finnes det haugevis av – og så finnes det de som selges i galleriene og museumsbutikker verden over. Beloved Beadwork er en av disse sistnevnte. Dette er et lite smykkeverksted som holder til i Cape Town, og som lager perlesmykker som man mister pusten av. Kvaliteten på både arbeidet og på selve perlene er i egen klasse.

Isandi selger egentlig ikke smykker, men jeg følger med på Beloved Beadwork rett og slett fordi de lager så utrolig vakre ting, og med en håndverkskvalitet som er vanskelig å matche. Men etter å ha beundret Beloved Beadwork i noen år, så kunne jeg ikke dy meg, og  til jul 2016 kjøpte jeg inn noe fra deres kolleksjon – et objet som de kaller  THATH – ”To Have and To Hold”.  THATH  likner på en konkylie og kan brukes like mye som smykke, som en vakker interiørgjenstand. Her er en av fargevariantene:

‘To Have And To Hold’ fra Beloved Beadwork

 

Siden dette var første gang jeg handlet fra Beloved Beadwork, så fikk jeg tilsendt deres ”Terms and conditions” – vilkår og betingelser. Og der stod det noe jeg aldri tidligere i mine snart 20 år med Afrika-handel har sett. Under punktet om markedsføring og opphavsrettigheter står det:

The following words must not be used when referring to Beloved Beadwork’s

product and/or staff members:

‘poor’, ‘vulnerable’, ‘refugees’, ‘uneducated’, ‘rural’, ‘illiterate’, ‘black’, ‘girls’,

‘mothers’, ‘unskilled’, ‘needy’, ‘HIV’, ‘positive’, ‘disabled’, ‘TB’, ‘abused’,

‘unemployed’, ‘township’, ‘shack’, ‘disempowered’, ‘disadvantaged’, ‘job

creation’, ’empowerment’, ‘community’, ‘social upliftment’, ‘project’,

‘collective’, ‘tribal’, ‘ethnic’.

 

Wow.

Endelig noen som tør sette ned foten mot å skulle være postergirls for Afrikas fattigdom og problemer, meddelte jeg tilbake, veldig imponert og inspirert. De svarte: Ja, vi står inne for alt vi skriver her, for det er viktig for oss at vi har kontroll over hvordan vi blir markedsført og framstilt. Men vi tror det får konsekvenser for bestillinger, for dette er liksom for radikalt for mange.

Og jeg på min side tenker at dersom bistand, fairtrade og alle de gode hjelpere måtte gjennom samme språk- og argumentvask i sin markedsføring – hva hadde blitt igjen å markedsføre?

 

Lærdom 8: Hvis du tror at du må markedsføre stereotypier om fattigdom og elendighet for å kunne selge et produkt, så er det antakelig noe galt med produktet. Eller kanskje noe som er galt med hva du tror.

 

Ting som ikke ble solgt – pynteting til Mester Grønn

Fair Trade – en slags religion.

Da jeg jobbet i Norges KFUK-KFUM den gangen for veldig lenge siden så fikk vi i Programavdelingen på Hovedkontoret laget oss egne t-skjorter der det stod: Pilestredet 38 – Livets Harde Skole.

Det var jo mye ironi i den t-skjorta, men like fullt mye sannhet: Det er ofte noe veldig dogmatisk og konformt over livssynsorganisasjoner, som fort tar livet av kreativitet og nyskaping – og ikke minst er det i sånne organisasjoner lite plass for kritiske spørsmål. Som igjen er en nødvendighet for nettopp kreativitet og nyskapning. Ikke nødvendigvis fordi man er i mot kritikk, men fordi man rett og slett er så opptatt av saka at man ikke kan forestille seg at det finnes noe negativt. Så det er ikke nødvendig å gi rom for kritikk, det er bare bortkastet tid. Så altså – vi som skulle jobbe med nettopp kreativitet og nyskaping i KFUK-KFUM hadde litt av hvert å måtte bryne oss mot.

Jeg jobbet i 7 år i Livets Harde Skole – og trodde jeg hadde opplevd det meste av innbitte trosutøvere i mer eller mindre fri dressur. Det kom godt med da jeg seinere jobbet med bistand – absolutt samme greiene der, men ofte er folk i bistandsmiljøer mer kyniske. Men det hadde jeg jo også lært i Livets Harde Skole, at bak enhver kyniker skjuler det seg som oftest en desillusjonert idealist. Så bistandsfolk med mye i kjeften og et negativt verdensbilde kunne jeg godt takle. De er gode på bunnen.

Men alt dette var ingenting i forhold til møtet med Fair Trade-bevegelsen.

Jeg er altså skeptisk til Fairtrade, både den som kaller seg Fair Trade og den som heter Fairtrade. (sistnevnte er den «offisielle» Fairtrade – som beskriver et system som eksternt sertifiserer produkter som ”fair” – rettferdig. Fair Trade i 2 ord er selvsertifisert, og det er menneskene som er rettferdige, ikke produktet. Og ja, det er forvirrende)

Det er 4 hovedgrunner til min skepsis:

  1.  Det er noe matematisk ulogisk over selve systemet om at Fairtrade-produsenter skal få mer betalt enn gjennomsnittet. For at det skal fungere, så må det alltid være noen som får mindre betalt enn gjennomsnittet. Fairtrade kan derfor aldri være for alle fattige produsenter. Det er en matematisk umulighet.
  2. Det ligger en grunnleggende hersketeknikk i bunnen, når vi skal kreve at fattige produsenter i Afrika skal oppfylle visse moralske idealer for at vi skal ha noe med dem å gjøre: ”Hvis du og dine varer oppfyller våre kriterier, som vi virkelig har laget kun fordi vi vil deg vel, tro ikke noe annet – da, og bare da, skal vi vurdere å handle med deg.” Det som forundrer meg veldig, er at Den norske Kirke og mange kristne organisasjoner og folkehøgskoler, med frigjøringsteologi som basis for undervisning, ikke ser dette dilemmaet. For å si det sånn, jeg er ikke sikker på om Jesus hadde gått for fairtrade på kirkekaffen.
  3. Fairtrade og Fair Trade legger opp til en todeling av folk og varer. Når man først har fått det for seg at man skal kalle noe rettferdig, så er det jo opp i dagen at alt annet blir oppfattet som det motsatte. Så motsatsen til rettferdige varer og rettferdige folk, er urettferdige varer og urettferdige folk. Men så enkel er ikke verden. Og så enkel er ikke handel.
  4. At noe er rettferdig er et veldig ladet og relativt begrep. At noen kan markedsføre en vare eller en produsent som rettferdig, er rett og slett over min fatteevne. Kunne man ikke i det minste valgt et annet navn? Å jo, jeg har jo hørt disse vage forsøkene på å si at «nei, med fair mener vi ikke rettferdig som sådann, vi mener bare at det er mer rettferdig – bedre, på en måte.» Men så kall det det da: Bettertrade – bedre handel, hvis det er det dere forsøker å si.

Men jeg har ikke noe innbitt anti-Fairtrade ståsted, heller – det hender rett som det er at jeg kjøper Fairtrade-produkter i dagligvaren, og Isandi kjøper uten problem inn varer fra håndverksbedrifter som markedsfører seg som Fair Trade. (Hva nå enn de mener med det, men det er en annen sak.)

Jeg er altså bare ingen stor Fairtrade-tilhenger, sånn er det med den saken. Og synes det er fryktelig mye saueflokk-mentalitet ute og går når det gjelder nettopp dette med hva er egentlig rettferdig handel. I den grad det altså finnes.

Men okke som. Jeg har beveget meg en del i Fairtrade-kretser, både blant de som driver med ett-ordsvarianten og de som driver med to-ords-utgaven – og de som driver med alt på en gang. (og da, da blir det virkelig forvirrende) – og jeg deltok noen ganger på den årlige Fairtrade-konferansen. Mye hyggelige folk. Men, det var jo nærmest et religiøst opplegg, der absolutt alt på programmet gikk ut på å forherlige FairTrade. Bakgrunnen fra Livets Harde Skole kom godt med.  Jeg var etter hvert kjent som FairTrade-kritikeren, den eneste, fikk man inntrykk av, og på den siste konferansen jeg deltok, ble jeg bedt om å holde et motinnlegg om FairTrade. Jeg går ut ifra at noen av arrangørene tenkte at litt balanse i programmet var bra. Den seansen overgikk alt jeg tidligere hadde opplevd av rettroenhet og tunnelsyn. Jeg fikk rett og slett ikke holdt innlegget mitt ferdig, mye takket være noen rasende representanter for FairTrade-religionen på første rad. Det hører med til historien at vi i løpet av samme konferanse ble presentert for ideen om at folket nå skulle motiveres til enda mer Fairtrade-kamp gjennom å sykle for Fairtrade fra Fairtrade-kommune til Fairtrade-kommune. Dette for også å feire at fairtrade-salget av sjokolade hadde nådd nye høyder, takket være Nestles introduksjon av fairtrade-sjokolade. Og det var ingen i forsamlingen som ytret ett ord om Nestles mildt sagt problematisk forhold til menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter. Så lenge Fairtrade-religionen kunne vokse, så var alt bra. La oss sykle for rettferdighet, og heia Nestle.

Det var vel siste gang jeg hadde noe med Fairtrade-bevegelsen å gjøre, og det er helt greit. Når alt kommer til alt så handler det de driver med veldig lite om hva jeg driver med. Og jeg tror jo også at Fairtrade-rettroenheten har dempet seg en god del blant dens mest ivrige støttespillere. Og Fairtrade Norge som lever av lisensinntekter fra salg av fairtrade-produkter i Norge og i tillegg mottar Norad-støtte, driver jo således som en slags hybridvariant av en bistandsorganisasjon, og skriver sine rapporter og publikasjoner om alt de får til, men ellers har roet den religiøse aktivismen en smule.

Men her om dagen tenkte jeg igjen på Fair Trade. Og det var på grunn av Donald Trump. Han er også for rettferdig handel:

“We need to add an extra ‘F’ in NAFTA*. You know ‘F” is for? It’s for free and fair trade — because it’s very unfair.”

(*NAFTA står for North American Free Trade Agreement)

Og noe ytterligere bevis trenges vel ikke: Fair Trade, fairtrade og rettferdig handel er begreper rett og slett helt tømt for innhold.

 

Ting som ikke ble solgt – pynt til Mester Grønn.

Mester Grønn er en storselger av Fairtrade-roser fra Øst-Afrika. Kjempefine roser. Det som er litt plundrete å forstå, er at Mester Grønn kjøper inn både Fairtrade-roser og vanlige roser fra samme farm. Det hele er basert på etterspørsel, selvfølgelig. Altså – dersom vi som kunder etterspør Fairtrade-roser, så kjøper Mester Grønn inn disse. Og da betales litt ekstra – den såkalte premium’en – til produsenten. Men dersom vi ikke etterspør Fairtrade-roser, så kjøper Mester Grønn inn vanlige roser. Men fortsatt fra samme produsent, men uten premium. Mitt spørsmål er: Hvorfor kunne man ikke kjøpe inn alle rosene med premium, og så bare droppe hele kategoriseringen?

I tillegg til planter og den slags, så selger jo Mester Grønn mye stæsj. Oppildnet av Mester Grønns sosiale profil og afrikanske rose-engasjement tok Isandi kontakt og spurte om de også ville kjøpe noe av stæsj’et sitt fra Afrika. Og det var Mester Grønn positive til.

Vi hadde en helt spesiell produsent i tankene: Rietbron Craft. Denne gruppa holder til i nabolandsbyen til Vondeling, der man lager engler som verden ikke får nok av. Men i Rietbron hadde man ingen engler å lage, og de trengte så sårt noen oppdrag. Så vi gikk i gang med produktutvikling og heklet og strikket stæsj i tynn ståltråd og med en aldri så liten perle her eller der. Blant annet laget Rietbron denne – som del av en blomsterpinne:

Prøve til Mester Grønns stæsj.

Vi fikk aldri den bestillingen vi håpet på fra Mester Grønn. Veldig trist, der og da. Men sånn i ettertid var det kanskje det beste som kunne skje. For en dag var englekapasiteten hos Vondeling helt sprengt, og etterspørselen bare økte . Og da var jo Rietbron der, med ledig kapasitet . Og nå er Rietbron Craft en fullt integrert del av det som nå heter Karoo Angels, og gruppas 8 medlemmer lager engler på fulltid.

Men – jeg har spart på alle prøvene og prototypene vi utviklet til vår Mester Grønn-drøm som ikke ble noe av. Noen av dem synes jeg er så veldig fine, og jeg har alltid vært lei meg for at det aldri ble noe ut av disse prøvene. Og i høst satt jeg igjen og så på den nydelige heklete blomsten. Og da slo det meg: Dette er en Karoo-engel!

Og nå i februar og mars har jeg vært i flere uker i Karoo hos Vondeling og Rietbron – og der har vi sammen laget en helt ny engel, med blomsten fra det mislykkede salgsframstøtet til Mester Grønn. Nelly heter hun, og hun ser slik ut:

Nelly – en av årets nye Karoo-engler. Laget av ting som ikke ble solgt.

 

Hun kommer til julesesongen 2017, og det kommer aldri på tale at noen skal få kjøpe Nelly med en liten tilleggspris, slik at man kan sette en merkelapp på henne og kalle henne rettferdig. For fokuset er jo da med ett flyttet til kundens behov for å være snill. Og det er ikke derfor Rietbron Craft lager engler, for å tilfredsstille noen andres behov for veldedighet. Rietbron Craft vet selv hvorfor de lager dem: ”To make these angels is our career”.

Lærdom 7: Noe som en gang var ubrukelig, kan seinere bli svært så brukelig. Spar alltid på det fine, ubrukelige.