Til TenSing-bevegelsen fra en outsider som kom forbi

Kjære TenSing-bevegelsen og kjære TenSingere

Gratulerer med 50 år!

Noen gjorde meg oppmerksom på at tidligere TenSing-sekretærer har sendt sine hilsener til FB-sida, så da er det jo på sin plass at jeg også bidrar.

Fra 1975 til 1992 var TenSing mitt oksygen. Først i Y-sing i Larvik, deretter i Trondheim Ten Sing, og til slutt som TenSing sekretær fra 1985 til 1992.

Jeg var på mitt første TS-seminar i Ulsteinvik i 1976, og det ble definerende for mitt liv i mange år framover. 14 år gammel var jeg da og antakelig den yngste deltakeren, og det var vel også grunnen til at daværende TenSing-sekretær Sindre Eide advarte meg mot å kjøpe den rykende ferske LP’en som hadde slått ned i kristen-Norge som en bombe: ”Inn for landing” med Bjørn Eidsvåg og frender, med sjokkerende låter som ”Kristen livsstil” og Fremmede har fortært din kraft”. Bare det å bli advart var jo grunn nok for meg å kjøpe den. TenSing radikaliserte meg på mange måter, og det var grensesprengende.

Og det var på TenSing-seminarene i årene etterpå at jeg fikk idealer for hva et ungdomsarbeid skal være.

Jeg hadde klassisk korsang-bakgrunn, og ble inspirert av TenSing-sekretær Arne Myskja, som viste meg at korsang trengte ikke å være dette enten-eller, altså enten fengende, men kormessig svak TenSing-sang, eller stivnet, men kvalitetsmessig sterk tradisjonell korsang, og han fikk meg til å kjøpe diverse LP’er med Leif Strands Kammarkör. For en enkel jente fra Larvik var dette grenseoverskridende, og jeg hører fortsatt på disse platene. Og så var det Kristin og Raggen Tesdal, som skrev låter for TenSing, og låter som fungerte for TenSing. Og Torkil Baden som var min dirigentlærer og som forberedte meg på dirigentjobben som en 15-årig jente ikke kunne fått noe annet sted.

Og ledergjengen som viste meg verden utenfor – disse samfunnsengasjerte, flinke, dedikerte folka som løftet himmelen adskillige hakk.

Og alle disse impulsene, ideene og lærdommen tok jeg med meg videre til lokalarbeidet i Larvik og Trondheim, og seinere, da jeg selv ble leder på TenSing-seminar og deretter TenSing-sekretær, så opplevde jeg at min jobb var å videreføre det beste fra TenSing-seminarene på 70-tallet.

Men ellers, sånn sett i ettertid, var jeg en outsider som kom forbi. Jeg hadde verken planer eller ønsker om en videre kirkelig eller K-M-relatert karriere. Og jeg tok med meg andre outsidere. Og jeg tror at vi outsidere var en vitamin-innsprøytning som TenSing trengte den gangen. Faktisk så ble jeg TenSing-sekretær fordi KFUK-KFUM hadde egentlig bestemt seg for å legge ned arbeidet. Så det var ingen karriere-bevisste som ville ha den jobben, og man kunne derfor ansette en skarve sivilingeniør med verken musikk- eller teologi-utdannelse, eller med kjent K-M-etternavn i den jobben. Men dette reflekterte vi overhodet ikke over – vi bare tok med oss uhorvelig mengder med energi og ungdommelig overmot, og rett og slett bestemte oss for at Ten Sing var viktig. Like viktig som Blitz, som den gangen var det definerende innen ungdomsstyrte miljøer.

For TenSing er først og fremst et dannelsesprosjekt. Og i sine beste stunder av og til også et demokratiprosjekt. For oss var en TenSinger et bevisst menneske og en bevisst samfunnsborger.

Og folk kunne gjøre så mye narr av TenSing som de ville, det gikk ikke inn på oss. Vi hadde for lengst forsonet oss med at det verste med TenSing er musikken. Og med denne holdningen og selvinnsikten på hva vi ikke var, så føltes det derimot for oss helt naturlig å bli kalt inn til rådgivende møte på utenriksminister Thorvald Stoltenbergs kontor, eller å stille i debatt med Gro Harlem Brundtland om EU-spørsmålet, eller møte regnskogsforkjemperen Sting, eller selveste Nelson Mandela.

Og med samme overmot utvidet vi TenSings musikalske univers – anført av folk som synes at gospel – heri opptatt Bjørn Eidsvåg – var noe reaksjonære greier. Man foreslo punk i stedet, og dessuten var det et veldig progressivt irsk band som TenSing burde få med seg. Og sånn ble U2 ble introdusert på TS seminar i 1983, og mange kjenner historien om TT i Trondheim i 1984, der hovedkomiteen i Oslo takket nei til U2 til en pris på kr 80.000, som lokalkomiteen i Trondheim hadde fått napp på, og tok i stedet Vazelina Bilopphøggers til kr 60.000. Ikke like kjent er historien om TenSings forhold til RagaRockers. Så sant det ikke er kastet, så finnes det i K-Ms arkiver rettigheter til Notebanken til å kunne utgi notene til diverse Raga-låter, med tillatelsene signert Michal Krohn. Han signerte helt sikkert ikke fordi han synes at TenSing var kult, men fordi han antakelig trengte sårt de 3 100-lappene per låt som han fikk.

Selvfølgelig – RagaRockers og TheAllerVærste framført av kor, band med dans og drama kan jo ikke bli grensesprengende bra. Men det brydde vi oss ikke noe om. Igjen, for en ekte TenSinger var intet musikalsk uttrykk fremmed. En TenSinger tar del i verden.

Men, TenSing-repertoaret rundt omkring begynte på den tida å bli mer eller mindre dårlige kopier av kommersielle hitliste-låter – mye inspirert av TenSing Norway-repertoarene. På underlig vis ble kreativiteten – en av de tre pilarene i den såkalte TenSing-ideologien – nærmest bevisst redusert til kun å handle om å finne på finurlige figurer som kunne assosieres med Jesus, samt uendelig antall tolkninger av TenSing-bevegelsens favoritt-tema gjennom alle tider: Der Weltsmertz. For oss ambisiøse som jobbet på lokalt nivå var svaret å starte egne låtskriver-kurs, i Kristin- og Raggen-ånd. Og i den førdigitale tidsalder vi befant oss i, så spilte vi inn egne kassetter med låter og sendte dem rundt til alle TenSing-gruppene, slik at de kunne få impulser fra noe annet enn det kommersielle.

 

Og så holdt vi andre kurs. Veldig mange kurs, når jeg tenker på det i ettertid. Rundt omkring i Norge, og med omtrent 0 i budsjett Og vi hadde tenketank. ”Elvebredden” het den, oppkalt etter Jan Erik Volds dikt med samme tittel.

På TT på Hamar i 1988 organiserte vi TenSing-verksted, der 1100 ungdommer jobbet fram en forestilling med TTs tema ”Uten maske”. Dette var før epostens og mobiltelefonens tid, så vi sendte ut notehefter og øvelsesopplegg per post, inkludert hva den enkelte skulle ha med seg av rekvisitter. Et av mine største TenSing-øyeblikk er da alle 1100 deltakerne skulle ta opp solbriller og ta dem på seg, under låta ”The Future’s so bright”. Jeg tenkte at kun en brøkdel ville ha tatt med seg disse solbrillene, for dette var en tid da ungdom flest ikke brukte solbriller. Men, da sangen kom til ”I gotta wear shades” kom 1100 par solbriller på plass på like mange TenSing-neser. Det var jo til å grine av. 1100 ungdommer rundt omkring i Norge hadde lest vårt brev, øvd på notene vi hadde sendt – og pakket med solbriller. For TenSing var viktig.

Det hører med til historien at det ikke finnes et eneste bilde fra denne gigantforestillingen fra TT på Hamar. Organisasjonens blad syntes ikke det var noe å dekke, og ikke var noen fra KFUK-KFUMs ledelse eller TT-ledelse heller til stede, bortsett fra en TenSing-nyfrelst Åge Petter Christiansen. De andre var alle mest opptatt av å sirkle rundt alle stjernene som hadde beæret TT med sitt besøk, eller rett og slett bare sitte i de indre gemakker og drive med for dem viktigere ting. Jeg husker jeg satt på ledermøtet etter forestillingen og så utover en gjeng med 65 ledere, som var helt knust da de skjønte at denne kolossale innsatsen de hadde gjort i mange måneder, bare ble oversett av arrangøren. Og jeg ante ikke hva jeg skulle si til trøst og oppmuntring. Jeg gråt meg i søvn den natta. I ettertid har jeg tenkt at hendelsen var symptomatisk for KFUK-KFUM, som alltid har hatt en underlig blanding av en nesegrus beundring for det vellykkede, berømte – en slags egen versjon av herlighetsteologi – og en dårlig selvtillit på egne medlemmers vegne.

Uansett, vi lot oss ikke knekke. TenSing var viktig, og året etterpå tok vi hevn. For noe av det mest ”utaforboksen” vi gjorde var å dra på cruise langs norskekysten. Bakgrunnen var at vi fant ut at KFUK og KFUM måtte demokratiseres. Det gikk ikke an at noen som definerte seg som ungdomsorganisasjon ikke hadde en eneste ungdom i styre og stell. Så vi bestemte oss for å delta på landsmøtet til KFUK- KFUM i Tromsø sommeren 1989, og leide en gammel misjonsbåt og dro fra Stavanger til Tromsø og tilbake, med skuta fylt opp av unge landsmøtedelegater. Turen var en salig blanding av sjøsyke, gjennomgang av landsmøtesaker og øving til forestilling. Og vi kuppet det landsmøtet. Ikke gjennom fantastiske innlegg i landsmøtedebattene eller den slags. Nei, vi kuppet gjennom å underholde Landsmøtet i senk. Forestillingen vi framførte for Landsmøtet varte og varte – mer enn 3 timer tok den, og signalet vi sendte til landsmøtets voksne deltakere var ikke til å misforstå: TenSing har tatt ordet, og vi har tenkt å beholde det, og vi er her for å bli.

Eller for å sitere vår egen TenSing-sang fra den tida:

”Vi sier nei til kirkemonopol

-for Jesus va’kke 50 år og utdanna som cand theol

Siste gangen jeg tenkte at TenSing fortsatt har en overraskende fornyende musikalsk kraft i seg, var i forbindelse med en Skøyen TenSing konsert for snart 15 år siden. Benkeradene i Skøyen kirke var fylt opp av ungdommer fra hele Oslo, og det var liksom en forventning i lufta, uten at jeg skjønte hvorfor. Riktignok var Skøyen TenSing bra, men ikke så bra til å fylle kirka med såkalte kirkefremmed ungdom? Det hadde tydelgivis gått rykter om et eller annet. Så begynte bandet å spille – og det gikk et wow gjennom kirkebenkene. Og så skjønte jeg etter hvert hva det var. Bandet spilte spill-musikk, som ingen av oss voksne kunne relatere noe som helst til. Så vi satt og var helt utafor, mens lykkelig og hengiven Oslo-ungdom satt på benkene og hadde en stor opplevelse. Det var deres musikk, deres ungdomskultur. Nå i dag er det jo ikke et symfoniorkester med respekt for seg selv som ikke har spillmusikk på repertoaret, men jeg tror Skøyen TenSing var en av de første i Norge som spilte denne type musikk live. Og det i en tid da voksenverden hadde definert dataspill som noe i nærheten av djevelens verk.

TenSing-bevegelsen er svært ressurssterk. Ingen tvil om det. Det er bøttevis av talent, dedikasjon og engasjement. Men mitt inntrykk er at det er blitt mye insidere, det er mye kirkepolitikk, det er posisjonering, og enhver ide blir fort institusjonalisert i form av prosjektstillinger, budsjetter og vidløftige planer.

Og alt det er i utgangspunktet fint.

Men selv de mest ressurssterke organisasjoner trenger fornyelse. Jeg vet at mange K-M’ere og nåværende TenSingere er opptatt av dette. Jeg kjenner TenSing i dag altfor dårlig til å kunne gi noe som helst kvalifiserte råd. Men jeg tror at TenSings fortsatte framtid ligger i å aldri tenke at man er for liten eller for ubetydelig. La ingen forakte deg fordi du er en TenSinger.

Jeg har alltid hatt et svett forhold til dette med TenSing-ideologien. Mens man på slutten av 80-tallet kanskje kunne forsvare det med en slags introvert behov for å bygge selvtillit og lagfølelse, så er det i 2018 for meg noe svært så kleint over at denne ideologien kobler så sterkt et kristent budskap med anglo-amerikansk konsumkultur.

Og når jeg er inne på det kunstneriske – gjør noe mer utav de andre uttrykksformene, som alltid har vært et haleheng til musikken, og som aldri har vært utsatt for samme ambisjoner. Men som burde det. Og hva om TenSing tenkte at her hos oss skal unge folk som vil gjøre noe innen regi få en mulighet? Og til deg i ledelsen som tenker at TenSingere trenger å lære å bli glad i gudstjenesten – tenk heller at de trenger å lære å bli glad i noe som ikke er konsum-kultur. Jeg kan forsikre deg om at Jesus lever der.

____________________

Etter TenSing-perioden dro jeg til Afrika, og har på mange måter blitt der. Jeg driver med det som nå i norsk politisk debatt kalles for ”å hjelpe folk der de er”, helt på grasrotnivå. Og for å si det som det er: Erfaringen fra TenSing har ikke vært til noe særlig nytte eller hjelp i det arbeidet. Virkeligheten knyttet til fattigdom ser annerledes ut på nært hold, og man kan ikke synge seg til rettferdighet. Men TenSing vekket mitt engasjement og gav det håp og næring, og gav meg troen på at det man gjør i hverdagen, i det små, er viktig. Og det er jeg uendelig takknemlig for.

Jeg er også uendelig takknemlig for alle de flotte folka jeg har møtt gjennom TenSing, og alle de evige vennskapene som TenSing har gitt meg. Og så er jeg som mor veldig takknemlig for at mine barn fikk være med i en TenSing-gruppe med en fantastisk hovedleder – takk, Knut Erik!! Og så håper jeg at alle dere andre lederne rundt omkring i Norge som til daglig står på også får den takken dere fortjener.

For meg er den fineste TenSing-låta gjennom tidene fra albumet ”Underveis” med Keryx, bandet til SkySing i Stavanger, og utgitt i 1973. En del av tekstene på albumet er virkelig litt kleine, men musikken er så utrolig bra, og så tidstypisk. Og på én låt stemmer både tekst og melodi, ”Du er underveis”, skrevet av henholdsvis Bodvar Schjeldrup og Håkon Berge :

du er underveis

fra jord til jord

åpne ditt øye

en liten tid

har du fått

til å leve

 

du er underveis

fra jord til jord

åpne ditt øye

et streif av sol

har du fått

til å speile

 

du er underveis

fra lys til lys

åpne ditt øye

en evig bror

har du fått

til å tjene

 

Herlighet, for en låt.

Til Ungdommen

ba0b35b6b1014f38be0f9f76beab1e2d

Antakelig kommer ingen ungdom noensinne til å lese det jeg skriver nå.

Jeg skriver allikevel.

I mai 1992 var en av etterkrigstidens største statsmenn på besøk i Norge. Programmet var fullbooket med besøk på Slottet, TV-opptredener, politiske samtaler, konserter og arrangementer, alt til hovedpersonens ære. Selv ba han om å få møte noen norske ungdommer som hadde støttet hans sak, den gangen da det politiske etablissementet verden over fortsatt var i tvil om hans sak var verdt å støtte . Det var jo så mange hensyn, det var jo så mye som måtte vektes, det var så mye strategi. Men nå var ting endret. Nå støttet alle ham, og alle ville ha sin bit av ham. Han ba om at møtet med de norske ungdommene skulle være uten presse til stede, og heller ikke skulle det være noen offentlige og viktige personer der. Han ville kun møte vanlig norsk ungdom. Statsmannen var Nelson Mandela, og treffet med de norske ungdommene fant sted på et møterom på SAS-hotellet i Oslo. Mandela tok seg god tid til å samtale, og spesielt én ting han sa, ble stående: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Mandela refererte til Soweto-opprørene i 1976. Dette opprøret var annerledes enn de tidligere opprørene mot apartheid-styret. For dette var igangsatt av unge mennesker, bosatt i township’en Soweto utafor Johannesburg, og de protesterte mot utdanningssystemet som apartheid-staten påtvang dem. Protestene handlet om deres virkelighet, deres engasjement, det var deres opprør mot den systematiske uretten som de var født inn i. Den sørafrikanske regjeringen svarte med å skyte, drepe og arrestere ungdommene. Men opprøret bare spredde seg, og regjeringen innførte unntakstilstand. Men en ild var tent, og opprøret lot seg ikke stanse, og det spredde seg, utover Sør-Afrikas grenser og til resten av verden.

Først 18 år seinere ble apartheidregimet oppløst, i 1994, og det er nok av analyser og forklaringer på hvem, hva, hvor, hvorfor og når. Men det var Soweto-ungdommenes opprør som endret kampen. Og det var dette Nelson Mandela fortalte de norske ungdommene en maidag i 1992, på et rom på SAS-hotellet i Oslo.

Spol fram 30 år fra 1976, til 2006.

En stor og sint menneskemengde står utafor Høyesterett i Johannesburg og roper: Burn the bitch. Heksa som skal brennes, heter Fezeka Ntsukela Kuzwa. Hatet mot henne er enormt, så stort at hun må smugles inn i rettssalen, hun må operere under dekknavn – Khwezi – og hun må leve i skjul. Og grunnen til hatet? Hun har anmeldt visepresident Jacob Zuma for voldtekt. Zuma er ikke en tilfeldig bekjent av Khwezi, han hadde sittet sammen med Khwezis far på Robben Island, jobbet sammen med ham for ANC i eksil, og Zuma har kjent Khwezi hele hennes liv. Hun har sett på ham som en far, helt siden hennes egen far ble drept i en bilulykke da hun var 10 år.

Jacob Zuma var den folkelige politikeren som strategene og makten i ANC ville bytte daværende president Tambo Mbeki ut med. Grasrotas mann. Han som var noe annet enn den distanserte Mbeki, han med intellektuelt image og vanskelige begreper som African Renaissance. Ingen danset som Zuma, og ingen sang så inderlig kampsangen fra apartheid-tida som Zuma: Umshini Wami – gi meg maskingeværet . Vi må bevare kulturen vår og tradisjonene våre, sa Zuma. Med meg ved roret så får de fattige det bedre, med meg ved roret blir vi en stolt nasjon. Og folket lot seg begeistre. Endelig en som sa ting som de var. En mann av folket som skjønte dem. Og det ble forhandlet og dealet. Visstnok hadde Jacob Zuma en del hundre korrupsjonsanklager mot seg, visstnok var det saker og ting i hans fortid og nåtid, visstnok var han ikke helt redelig i alt han sa og lovte, men hvilken politiker er det? – for her måtte man tenke strategi og taktikk og partiets framtid og fokusere på det store bildet. Så korrupsjonsanklagene hadde man en plan for hvordan kunne bli ryddet av veien – og alt lå til rette for at Zuma kunne spille Mbeki av banen. Så kom søksmålet fra Khwezi. Det passet overhodet ikke inn i planen, for ble Zuma dømt, så kunne han ikke bli president. Så her måtte det mobiliseres bredt på alle fronter. Zuma måtte ikke miste oppslutning, ANC måtte ikke framstå svake. Og resultatet var blant annet mange topp-politikere i ANC som holdt kjeft før, under og etter rettssaken, menn og kvinner som hadde kjent Khwezi hele hennes liv, og visste at hun snakket sant. Og resultatet var også den rasende mobben utenfor Høyesterett i Johannesburg. Og det var ikke først og fremst patriarkatet som stod og ropte at heksa skulle brenne. Det var ANCs kvinnebevegelse som ledet an. For Khwezi kom i veien for deres overordnede politiske planer.

Zuma ble frikjent, fordi dommeren mente at samleiet hadde vært frivillig. For var det ikke sånn at Khwezi hadde en promiskuøs fortid, hvorfor ellers var hun hiv-positiv? Var det ikke sånn at hun allerede som 5-åring hadde krabbet opp i fremmede menns senger? Og var det ikke sånn at hun hadde på seg en kanga? Og det, forklarte den da 64-årige Zuma, det var i hans kultur en invitasjon til sex. For i hans kultur var det en manns plikt å ikke forlate en kvinne når han som mann opplevde at kvinnen var seksuelt tent. Ellers ville hun følt seg ydmyket, forklarte Zuma. Han gjorde henne bare en tjeneste. Og når det gjaldt hiv-statusen hennes, så medga Zuma at han selvfølgelig var klar over dette, han hadde jo kjent henne hele sitt liv, og han var som en onkel for henne etter at hennes far døde, men han hadde jo tatt en dusj etter samleiet, så da mente han å ha kvittet seg med eventuell smitte. Khwezis forklaring ble ikke trodd på noe punkt. Og et hinder i veien for at Jacob Zuma kunne bli president i Sør-Afrika, var fjernet. Og president ble han i 2009.

Og slik startet de mørkeste årene i Sør-Afrikas unge demokrati. Zuma hadde makten, og sørget for at hans støttespillere fikk bekle alle viktige stillinger, og sørget for at alle i kretsen rundt ham ble rikelig belønnet. Korrupsjonen økte, økonomien gikk stadig dårligere, folk flest forble fattige. Misnøye og fortvilelse fikk fotfeste i den sørafrikanske hverdagen. Mens Zuma og hans krets virket uovervinnelige. Og Khwezi ble glemt av de aller fleste. Bortsett fra noen aktivister, da – som rundt merkedager som 8. mars og datoen for rettsaken holdt appeller og skrev kronikker. Om at Khwezis historie ikke måtte bli glemt. Om at det sørafrikanske rettssystemet viser forakt for kvinners liv, erfaringer og opplevelser . Om at Khwezi representerer en uhyggelig statistikk – én av tre sørafrikanske kvinner oppgir at de har blitt voldtatt. Men alt dette utløste ikke noe særlig engasjement utover menigheten av menneskerettsaktivister og kjønnsaktivister – ’jovisst er alt dette ille, men nå har vi virkelig andre mer seriøse problemer å hanskes med her i landet. Økonomien går så dårlig.’

Så går det 10 år.

I august 2016 holder Zuma en tv-sendt tale i Pretoria for å gratulere landets valgkommisjon med et vel gjennomført lokalvalg. Zuma er ingen god taler, det er mer høytlesning enn talekunst han bedriver. Derfor får han ikke med seg hva som skjer under hans tale, han ser bare ned i manus. Men det som skjer er at plutselig reiser 4 unge kvinner seg, går fram og stiller seg på rekke foran talerstolen, der presidenten står og leser. De tar fram og holder over hodet 5 håndskrevne plakater: ”I am 1 in 3”- ”#” -”10 years later” – ”Khanga” – «Remember Khwezi” . Uten ett ord. De bare holder opp plakatene. Zuma får altså ikke med seg hva som skjer, mens forsamlingen sitter lamslåtte. Og tv-opptakene viser panikkhandlende ministre og andre dignitærer som febrilsk prøver å få politi og vakter til å gripe inn overfor jentene. Og de blir fjernet med makt. Men budskapet hadde hele nasjonen sett.

18 måneder seinere, i februar 2018 blir Jacob Zuma tvunget til å gå av som president.

Sør-Afrikas skarpeste journalistpenn, Richard Poplak, skrev i sin analyse av Zumas fall at alt startet med disse jentenes stille aksjon i august 2016. For det de gjorde gjennom sin tause handling, var å kreve politikken tilbake til folket. De brakte begreper som anstendighet og ærlighet tilbake i den sørafrikanske debatten. Og slike verdier er det eneste bærekraftige limet som kan holde et så skjørt demokrati som Sør-Afrika sammen. Og det motet disse 4 jentene viste, gjorde at mange i ANC skammet seg. Med rette. De hadde ikke oppvist noe som var i nærheten av samme mot når det gjaldt å stille Zuma til ansvar. Og for mange av ANCs medlemmer ble dette en vekker. Nettopp fordi de kunne sin historie om 1976 Soweto-opprøret.

Samtidig med Zumas fall skjedde nok en skoleskyting i USA. 17 ungdommer ble drept og 14 skadet av en 19-årig tidligere elev ved en skole i Florida.

Etablissementet i USA reagerte som de alltid gjør etter slike tragedier: Man oppfordrer til bønn og kjærlighet og samhold. Og så fortsetter alt som før. Men ikke denne gangen. For denne gangen reagerte unge folk og sa høyt og tydelig at dette fant de seg ikke i. De nektet å godta at de skal måtte leve med frykt for å bli skutt på skolen, bare fordi voksne mener at det er en menneskerett å få bære våpen. Unge folk fra denne skolen i Florida er de første som har klart å få den mektige National Rifle Association til å komme på defensiven, både politisk og i opinionen.

Fortsatt er ingen våpenlover endret i USA. Men det kommer til å skje. Og når historien en gang skal skrives, så kommer det til å stå at endringene startet den dagen i februar 2018 da ungdommene på Marjory Stoneman Douglas High School sa at dette fant de seg ikke i lenger.

Her i Norge er det også mange unge folk som har bestemt seg for å si i fra. Om seksuell trakassering, om kroppspress, om hat-retorikk, om diskriminering, om det å ha opplevd terror og måtte leve med dette resten av livet. Mange har blitt rådet til å holde munn, mange føler seg oversett og blir ikke hørt, mange opplever at deres engasjement og opplevelser er brysomme og i veien.

Og det er til deg som står midt opp i en kamp for verdier og sannheter du tror på at jeg skriver dette. Endringene skjer ikke over natta, og det du håper på, skjer muligens ikke på din vakt. De skjer antakelig helt sikkert ikke på din vakt.

Men glem aldri: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Glem ikke det når noen igjen later som om nasjonens lim handler om strategi og taktikk, maktkamp og dealing .

La ingen forakte deg fordi du er ung.

________________________________

Hvordan det gikk med Khwezi?

De brant ikke henne, men de brant ned huset hennes. Drapstruslene fortsatte, og livet i Sør-Afrika ble uutholdelig etter rettssaken. Til slutt måtte hun dra i eksil, sammen med moren sin. Først til Nederland, så til Tanzania. Etter nesten 10 år vendte hun anonymt tilbake til Sør-Afrika, og i oktober 2016 døde hun. Da datoen for begravelsen ble bestemt, annonserte det lokale ANC-laget at de skulle ha en støtte-markering for Zuma, på samme dag, og rett ved siden av kirken der venner og støttespillere skulle ta et siste farvel med Khwezi. Budskapet var ikke til å misforstå: Til og med i døden skulle ikke Khwezi slippe å bli minnet om hennes nemesis.

Og selv med Jacob Zuma vekk så er det langt fram før de 4 jentene med sine håndskrevne plakater vil oppleve at deres sak blir hørt.

Har du hørt at ingenting berører meg?

IMG_5845Når jeg ser dette bildet, tenker jeg på Tre Små Kinesere.Her er de – de tre partilederne – som med beltet godt knyttet om livet skal ut å lede sine disipler og Norge til storhetstider.

Og Norges storhetstid skal oppnås ved være en nasjon der ingenting berører oss. Den ene partilederen, selveste Statsministeren, leder an. Selv mener hun at hun er kjedelig, at det er det det handler om.

Skal man følge hennes logikk så er det at det er på grunn av at hun er kjedelig at hun ikke kunne kommentere dødsfallet til Nobelprisvinner Lui Xiaobo, at det er derfor at Dalei Lama ikke kunne møte henne, at det er på grunn av at hun er dørgende kjedelig at hun synes at Donald Trump opptrer helt rasjonelt, at hun synes at det er helt på sin plass at Terje Søviknes er minister, at det er på grunn av hennes personlige kjedelige debattstil at hun helst holder seg unna vanskelige tema som overgrepssakene i eget parti, at det er kjedelige-Erna som er grunnen til at hun ville beholde Olemic Thommessen som Stortingspresident. At det er på grunn av å være en ualminnelige kjedelige type at hun ikke kan irettesette sin privatpraktiserende minister.

Ingenting berører Erna Solberg. For hun er bare kjedelig.

Og den andre partilederen, hun som styrer pengene – berøres heller ikke av noen ting. Og dersom hun berøres av noe, så husker hun uansett ikke hva det handlet om.

Den tredje partilederen, hun som styrer kulturen, hun insisterer på å være inderlig og engasjert. Hun har til og med irettesatt Regjeringens privatpraktiserende minister. På Facebook, vel å merke. Som om det endrer noe som helst. For å være i Regjering med de hun kritiserer privat på Facebook, det kan hun.

Vår statsminister forklarer altså sin taushet om mye med at hun er kjedelig. Men hun innkalte til pressekonferanse da Prince døde. Forstå det den som kan. Jeg burde nå sitere en Prince-sang – for eksempel Sign of the Times. Den som sier at det er rart med det, at når en romrakett eksploderer så ønsker folk fortsatt å fly.

I stedet blir det en sang av Tre Små Kinesere – skrevet av Ulf Risnes i 1991. (Årene går, men det er fortsatt en flott sang.) Den går sånn:

Bomberegn i Beirut
Bomberegn i Beirut
Og i morra bli det finvær
Bomberegn i Beirut

Sjalabais i Berlin
Sjalabais i Berlin
Det e festlig å vær vestlig
Tyskeran tar Berlin

Har du hørt at ingenting berøre mæ?
Har du hørt at ingenting
Ingenting berøre mæ?
Æ e fri
Ja, æ e fri
Skru opp musikken
Æ e fri

Eplekake med krem
Eplekake med mytji krem
Når æ bli litt lei av vafla
Tar æ eplekake med krem

Har du hørt at ingenting berøre mæ?
Har du hørt at ingenting
Ingenting berøre mæ?
Æ e fri
Æ e så fri
Æ e fri
Skru ned musikken
Æ e fri

Tre Små Partiledere, sammen i regjering, de bare er og er, og ikke trenger egentlig å stå for noe. Ingenting får konsekvenser.

Skru opp musikken, skru ned musikken. Det er det samme, okkesom. Vi har penger i fleng, og i morra blir det finvær.

It’s a Revolution – om å kle seg ut

Finansministeren har altså tatt på seg indianerkostyme og delt opplevelsen med resten av landet. Det ble det som kjent debatt av.

Noen så dette umiddelbart i en politisk kontekst, om den herskende klasse og majoritet som oppfører seg ufølsomt overfor minoriteter.

I mitt Isandi-liv er jeg ofte bort i denne problemstillingen. For den uinnvidde: Det er veldig trendy her i Norge å ha såkalte etniske innslag i våre hjemme-interiør – altså gamle ting fra langt av gårde. Helst i mørkt tre. Min påstand er at det er ytterst få som tar innover seg hva disse gjenstandene i deres hjem faktisk representerer. Så det som fort skjer er at det som var én manns hellige skrin, blir en annen manns askebeger.

Ett eksempel: Jeg har solgt mange Kuba-kleder fra Kongo opp gjennom årene. Kuba-kleder er vevet og knyttet av av bast, og tradisjonelt og kulturelt er de å sidestille med en valuta. (I noen kulturer måles rikdom i f.eks kyr, og i noen kulturer måles rikdom i tekstiler.) Og selv om penger selvfølgelig overtar mer og mer som reell verdi overalt i en global verden, så har et ekte Kuba-klede fortsatt en sterk kulturell betydning. Så når kunder ønsker å kjøpe et Kuba-klede som dørmatte, så pleier jeg å svare – ja, helt i orden, så sant du synes det er ok at noen kommer hit og kjøper din oldefars gravkors, for så å bruke det som trendy søppelpose-stativ.

Ingen – i alle fall veldig få – gjør dette for å håne en annen kultur, langt derifra. Men sånn er det å tilhøre den privilegerte og herskende klasse; det finnes problemstillinger og synsvinkler som man ganske enkelt ikke intuitivt forstår, og som man heller egentlig ikke er så opptatt av. Så man må minnes på dem, slik denne indianerkostyme-debatten har gjort.

(Bare sånn for ordens skyld: Det er selvfølgelig mange etniske nordmenn som vil hevde at de verken er privilegerte eller herskende, men i en kulturell sammenheng så er det ikke lønnsslipp eller formue som teller, men hvilken kulturell historie du tilhører. Det er hele essensen i debatten i Sør-Afrika om ‘white guilt’, og om hvite noensinne kan forstå hvordan det er å være svart. I den debatten vil mange hevde at hvite aldri kan forstå, og første steg på en felles vei videre er derfor å anerkjenne nettopp dette. For de mest radikale i debatten er derfor hvite liberale verre enn reinspikka rasister, fordi det er bedre med en tydelig fiende, enn en påstått venn.)

Men alt dette har jo nå vært debattert opp og ned.

Tilbake til utkledning.

For det er ikke bare finansministeren som kler seg ut. Vårt kronprinspar liker også å kle seg ut.

I juli var kronprinsparet i bursdagsselskap i England, for kronprins Pavlos av Hellas, som ble 50 år, og hans datter prinsesse Marie-Olympia av Hellas og Danmark (jada, hun heter det), som ble 21 år. Den festen varte i 3 dager, og man skulle kle seg etter tema for festen: ”It’s a Revolution”. Intet mindre. Den yngste hovedpersonen, altså hun av Hellas og Danmark, tok dette temaet helt ut ved å ha joggesko i neonfarger til et yndig tyllskjørt med høy splitt som hun bar over en glitrende badedrakt. Dette i henhold til informerte kilder, dvs. jetset-pressen. (neida, jeg skal ikke ta den opplagte sammenlikningen med en annen Marie – hun med kakene)

VGs Min Mote skrev om festen, med dertil hørende bilder, under overskriften:

Mette-Marit og Haakon på glamorøs jetset-fest i England

Den aldri hvilende Kjell Arne Totland var hentet inn som ekspert i anledningen, og uttalte følgende:

De greske eks-kongelige i eksil kan virkelig kunsten å arrangere store fester – med jetsettere fra hele verden på gjestelisten. Da kronprins Pavlos fylte 40 år arrangerte de stor fest hjemme i London – der gjestene skulle komme utkledd som engler og djevler. I helgen inviterte de så til feiring av hans 50-årsdag på et britisk herresete – og festlighetene strakk seg over flere dager, og de fasjonable gjestene overgikk hverandre i utsøkte og elleville kreasjoner. Også hodeplagg, sier Totland til MinMote.

Og om vårt kronprinspars innsats i maskeradeballet sier han videre:

Etter bildene å dømme var kronprinsparet i storslag under festlighetene i UK – og den ene kvelden var Mette-Marit iført en flagrende, eksotisk kreasjon med store klatrende apekatter og tilhørende hårpryd. Og vertinnen Marie-Chantal selv hadde som vi ser kledd seg i sterkt rosa med glitrende stjerner både på hodet og i ørene.

Utenlandske medier som er opptatt av sosietets-evenementer dekket selvfølgelig begivenheten omhyggelig, og de til sammen millioner av instagram-følgere av gjestene fikk også et detaljert innblikk i revolusjonen. Det er ingen bilder av vårt kronprinspar i de utenlandske mediene– men det er jo ikke så rart, det var nok av yngre, penere, rikere, mer kjente, mer dekadente, mer outrerte gjester å ta av. Dersom du er interessert , så er det bare ta et søk på ”Marie Olympia 21” – det er nok treff å ta av.

Men selv om de ikke avbildes, så refereres det til vårt kronprinspar, for tilstedeværelsen av europeiske tronarvinger til ekte kongedømmer gir en slags ekstra legitimitet. For meg så det ut som ikke så veldig mange andre europeiske kongehus var representert, til og med ikke de ekte av Danmark. Ja, mulig noen fra Lichtenstein og den slags var der, men det er jo umulig å holde oversikt over hva folk heter og om kongedømmet deres finnes eller ikke på ordentlig, dersom man ikke driver med kongehus på heltid, slik som herr Totland.

Så var det festens tema, da. VG skriver at det var ”It’s a Revolution”, noen utenlandske medier skriver at det var kun ”Revolution”, noen at det var «5021 Revolution» og noen skriver til og med at tema var ”Prince Revolution”

Sistnevnte kan jo gi hjerteattak av mindre – men nettopp, der du og jeg i vår verden tenker på selveste Prince, så refererte vel vertskapet til seg selv, 50-åringen er jo prins. (Uansett, et klart overtramp. Hvor er Erna Solberg når vi trenger henne? – pressekonferanse NÅ!)

Og jeg – og kanskje du også – tenker videre at revolusjon er et ganske ladet ord, fordi revolusjon er sett på som en ganske så reell mulighet og utvei for mange i en tid der ulikheter øker og verden oppfattes som stadig mer ustabil. For hva skjedde ellers i verden, sånn omtrent den første helga i juli i år? Tja, Nord-Korea sendte sin første interkontinentale missil, Trump la ut video der han illuderer å slå ned journalister, i Syria var det kamper om Mosul. Pluss alt det som skjedde mer i det stille – det er nok å ta av: Litt mer fascistisk her, litt flere nynazist-medlemmer der, noen tusen flere flyktninger her, litt Ebola-utbrudd, litt uro foran G20-møtet i Frankfurt, noen tusen flere tusen arbeidsledige både her og der.

Men for de peneste og rikeste i vår kultursfære så var ordet revolusjon altså en slags fest-kulisse. Gitt legitimitet av våre kommende statsoverhoder.

Men den slags blir det ingen debatt av i Norge.

I en av indianerkostyme-debattene ble det i NRK Dagsnytt 18 referert til vårt kronprinspar. Olav Gunnar Ballo påpekte det dobbeltmoralske i at når Gro Harlem Brundtland i sin tid fikk kjeft for å ta på seg samekofte på besøk i Finnmark, så ble vårt kronprinspar rost for å gjøre nøyaktig det samme. For i Norge er det kun politikk når en statsråd kler seg ut, men kun mote når et kommende statsoverhode gjør det samme.

Det er ikke Siv Jensens påståtte ufølsomhet som burde debatteres, men våre kommende regenters uangripelighet.

Men den debatten tør ingen ta, og i hvertfall ikke NRK. Der tar man heller en debatt om hvordan alle vi andre bør oppføre oss. Vi, som aldri må glemme at vi tilhører de privilegerte og den herskende klasse.

Bring on the revolution.

Jeg er egentlig best når jeg er helt alene

Inne mellom lever jeg et nesten perfekt liv. Jeg bor noen måneder i året i Cape Town – og jeg lever aldri ellers så miljøvennlig og riktig som jeg gjør da.

Huset vårt – et gammelt lite rekkehus – ligger i bykjernen i en stille sidegate til en travel kommersiell gate som bugner av restauranter, kafeer, klubber, pub’er, butikker, verksteder, tannleger, frisører, leger, yoga-studioer, delingskontorer. Vi har alt i vår «hood». Og det er bare å sette adjektivet ’liten’ foran alle disse etablissementene, for ingenting er prangende stort og slitsomt kommersielt i vårt nabolag. Og når jeg sier at vårt rekkehus er lite, så er det fordi jeg leser sørafrikanske interiørmagasiner, og der blir rekkehus som vårt beskrevet som ”compact living”. Så da, så. Dessuten er huset på rødlista, altså veldig vernet. Det betyr at vi ikke kan ha ekspansive planer med et sånt hus, altså det forblir ”compact living”-størrelse, og all restaurering må skje med godkjente materialer. Slik som det var før. Så det betyr kortreiste materialer og lokale håndverkstradisjoner. En nabo har riktignok mye større hus, og har derfor plass til masse solcellepaneler på taket, og det gjør ham nesten selvforsynt med strøm, og han har også boret etter eget vann, slik at han kan ha svømmebasseng med god samvittighet. Vi har vannmangel i Cape Town, nemlig. Klima, vet du. Det regner så lite. Men vi tar ansvar og har byttet ut alle planter i hagen med kun lokale bærekraftige arter. Sånne som nesten ikke trenger vann.

Vi tar altså ansvar. Derfor, i Cape Town bruker jeg ikke bil. Jeg går. Eller bruker Uber når jeg skal langt, for i Cape Town er vi for delingsøkonomi. På søndagene, for eksempel, tar vi ofte Uber ut til loppemarkedet langs kysten, for å se om vi finner noen brukbare stoler til utebruk, eller noen nye glass, eller bare noe artig. I Cape Town reparerer jeg sko, vesker og klær hos den lokale skomakeren rundt hjørnet, han som har vært der i alle år. Og skal jeg ha endret litt snitt på et brukbart klesplagg, så går jeg litt lenger ned i gata, og der holder skredderen til. Han fikser den slags. Og på veien dit så svipper jeg gjerne innom en av de små butikkene som selger kortreist mat, selvfølgelig økologisk, og grønnsakene er ikke pakket inn i plast, ingenting i min kolonialhandel er pakket inn i plast. Grønnsakene er forresten fra den urbane farmen som ligger en liten halvtimes spasertur unna. Den drives av idealister som dyrker grønnsaker til hele bydelen på en uutnyttet kommunal tomt. En kar litt nærmere driver med bier og honning. Litt opp i gata ligger kjøtt- og fiskehandleren, og der er alt du kjøper sertifisert og økologisk og rent og godt. Ingen fisk fra rødlista selges der. På andre siden av gata til fiskehandleren ligger interiørbruktbutikken. Det er faktisk en av de største butikkene i gata, og du kan virkelig gjøre et skup her. Jeg tar ofte en morgenkaffe på den lille kafeen rundt hjørnet, den som har gratis og god wifi, og ikke minst: De selger brød med superfood-ingredienser. Brødkøene i helgene er virkelig lange. Og så har du treningsstudioene, de er også små og alternative. Det mest populære er kun for kvinner, vi trener på kvinners premisser og unngår kroppspress. En dag har jeg tenkt å timer på studioet som tilbyr ballett-timer for voksne nybegynnere. De holder til i en nedlagt kirke. Litt lenger ned – inn til venstre og opp en etasje, så kommer du til helsekost-butikken, med tilhørende bokhandel for bøker innen selvutvikling. Den beste i byen. Og i mursteinshuset – litt tilbaketrukket – har du filmskolen og filmstudioet, og der til høyre har du  kontorfelleskapene for oss frilansere – vi er mange entreprenører her i denne delen av byen som elsker co-working – så her kan du leie kontorplass på dagtid, inklusive gratis fibernett og rettferdig kaffe. I kopper av bambus. Og rundt svingen og rundt enda en sving er lokalene til Afrikas beste kunstutdanningsinstitusjon. Nabolagsrestaurantene må jeg jo nevne, men ikke for høyt, og ikke ved navn, slik at ikke ALLE turistene skal høre om dem.

Minst en gang i uka rusler jeg ned til den lokale kinoen, den som har gamle seter fra 50-tallet og som drives av en stiftelse, og som viser bare indie-filmer.  Og dersom det ikke er for seint på ettermiddagen så rekker jeg på veien innom platesjappa med brukte LP’er, den som er helt sentral i filmen ”Searching for Sugarman”. Den filmen så vi selvfølgelig på den lokale kinoen.

Og ønsker jeg å utvide det geografiske rekkevidden en smule så rusler jeg til den nyeste trendgata i sentrum, det er bare å gå litt opp og så inn til høyre– og der er restaurantene om mulig enda mer inkluderende – vi sitter alle rundt ett bord, og menyen er ulike grøt-typer av kun sunne korn med høyt innhold av antioksidanter. Og så er det noen inspirerende klesdesignere som har sine utsalg, noen interiørbutikker – og ikke minst, sykkelbutikkene ligger på rad og rekke. Små og alternative, med sykkelmerker du desidert ikke finner på XXL. De har seter i vegetabilsk skinn. På den andre siden av gata finner du espresso-baren, som blir drevet av han som var med å vinne Nobels Fredspris og var en anerkjent forsker, men som hoppet av og ville drive med noe jordnært.

Jeg tenker ofte på livet mitt i Cape Town når jeg hører debatter om å leve bærekraftig i Norge, som den i Dagsnytt 18 denne uka, om bompenger som virkemiddel for å lage en bærekraftig og levende by. For dem som bor innafor bompengene.

Og jeg tenkte på livet i Cape Town da jeg leste september-utgaven av ”Pengevirke”, bladet til Cultura bank, som er banken Isandi bruker. Temaet for nummeret er ” Lev godt med mindre penger ” Bladet er fullt ulike artikler, kommentarer og intervjuer med folk som driver nettopp med å få til dette. De bor og bygger mindre hus, de utforsker alternative boformer, de dyrker jorda selv, de reparerer og resirkulerer, de praktiserer delingsøkonomi, og de utvikler alternative tenkemåter og ideologier til den rådende kapitalismen. Det pussige er, imidlertid, at samtlige reportasjer, synsvinkler og påstander er skrevet av folk som aldri har gått sulten til sengs, som aldri egentlig har manglet penger. Enda det beviselig skulle være nok folk å ta av her i verden som nettopp kan litt om det der med lite penger. Artikkelforfatternes ståsted har dessuten som premiss at det finnes en velferdsstat som ryggdekning. Og det presiseres at endringer som må skje i din og min livsførsel, først og fremst er personlige.

For – tilbake til livet mitt i Cape Town sentrum. Vi er vel noen hundretusener som lever der. Det er det gode liv, med gjenbruk, kortreist, økologi og større forbruk av tjenester enn av varer. Og en haug personlige valg. Men er det bærekraftig?

Overhodet ikke.

For de som ikke er med i fortellingen om det miljøvennlige og alternative hverdagslivet i Cape Town, er de 4 millionene som bor utafor bykjernen. I township’ene. Som regel i et skur. De har ikke noen plass i det velfungerende bevisste meningsfulle og gode livet i Cape Town. Det er rett og slett ikke plass til dem. Og for å si det som det er: De passer egentlig ikke inn. De kan komme til å foretrekke kjøttburger i stedet for veganburger. Billig sprit i stedet for økologisk vin. De blir heller aldri spurt om hva de tenker om å leve bærekraftig og klare seg med mindre. Dette til tross for at er det noen som har kompetanse på å leve uten penger, utenfor velferdsstater, uten økonomisk sikkerhetsnett – for ikke å snakke om å kunne dette med compact living – så er det alle millionene i Cape Towns township’er. Men som sagt, deres kompetanse er aldri etterspurt.

Og samtidig – uroen, volden, kriminaliteten i township’ene bare øker og øker. Som fattigdommen. Som ulikhetene.

Bærekraftsforkjempere har en skremmende tendens til å snevre inn fokus til å kun snakke om jeg og mitt og du og ditt. Og jeg og du er påfallende like i hva vi liker og mener og synes. Og fordi vi lever i vår lille boble, så tror vi at vår er verden ER verden.

Og der tar vi ansvar. Du verden som vi tar ansvar. Så lenge vi får bestemme parametrene og slippe å forholde oss til flertallet som ikke har våre valg. Og som aldri slipper til orde. Som aldri blir regnet med.

Vi er egentlig best når vi er helt alene.*).

____________________________

*) dette sitatet har jeg fra Benny Andersens dikt ”Godhet”. Jeg liker det diktet veldig godt, og skrev om det på Craftprat for noen år siden. (Dersom du er interessert, sjekk her.) Diktet er sånn:

Jeg har altid prøvet at være god
det er meget krævende
jeg er en hel hund efter
at gøre noget for nogen
holde frakker
døre og pladser
skaffe nogen ind ved et eller andet
og lignende
brede armene ud
lade nogen græde ud ved min skjorte
men når lejligheden er der
bli’r jeg fuldstændig stiv
vel nok en slags generthed
jeg rusker i mig selv
slå nu armene ud
men det er svært at ofre sig
når nogen kigger på det.
så svært at være god
i længere tid ad gangen
som at holde vejret,
men ved daglig øvelse
er jeg nu nået op på en time
hvis ikke jeg bliver forstyrret.
jeg sidder helt alene
med uret foran mig
breder armene ud
gang på gang
der er ikke spor i vejen
jeg er egentlig bedst
når jeg er helt alene.

Himmelen er blitt lav her i nord

Jeg skrev til en venn at himmelen er blitt lav her i nord. Jeg skrev at det tapper meg for energi.

Jeg skrev til min venn at jeg vet at det har vært en særs tøff vinter i det sørlige Afrika, mens jeg har hatt min sommer. For aldri før har jeg fått så mange henvendelser om behov for et kortsiktig lån. For tøffe vintre handler om penger. Alltid. Det er noe absurd over det hele – jeg sitter der i den gamle fluktstolen på hytta og leser en interessant artikkel om endringer i fasadefarger på norske hus – og så plinger det i alle mulige slags meldingstjenester om at noen er død, noen er syke, noen har ikke mat, noen blir hevet på gata dersom ikke husleia blir betalt. Om jeg ikke kan bare låne dem litt penger nå, og så får jeg det igjen seinere, når det går mot jul og det blir bedre tider. Når turister og annet godtfolk igjen kjøper produktene de lager. Og alle disse årene med Isandi har disse årlige sommerhenvendelsene vært en del av pakka – og bevares, man kan jo alltids låne folk penger til mat. Og ingen har noensinne lurt meg. Så jeg betaler litt her og der, direkte fra min fluktstol i idylliske sommer-Norge, og går straks tilbake til fasadefarger på norske hus før og nå, og lever fint med absurditeten.

Men i sommer ble det absurde erstattet med nedstemthet. Men seinere har jeg tenkt, kanskje det ikke var tøffere i det sørlige Afrika i sommer. Kanskje min nedstemthet handler om at det har endret seg her i Norge.

Jeg skrev til min venn at jeg legger skylda på Trump. Jeg skrev at den mannen er et energitappende sort hull. Det var selvfølgelig ikke helt sant. Men norsk valgkamp interesserer ingen andre enn nordmenn, så det er jo ingen vits i å belemre noen i Sør-Afrika med navn og meninger og uttalelser som virkelig ikke har noe globalt perspektiv over seg. Men min venn skjønner hva jeg mener, at det antakelig er noen norske politikere som jeg referer til, men Trump er blitt en slags meme for alle disse som suger energien ut av oss. Vi venter bare på en Trump emoji, egentlig.

Det er altså ikke Trumps skyld. Og ikke norske politikeres skyld, heller. De sier – jeg hørte seinest i går at de sa det på radio, de som regjerer – at det er jo bare ord, bare retorikk, det er jo handlingene som teller. Praktisk politikk. Så ingen grunn til å bli nedstemt. Ikke bry deg om orda, sier de. Love is in the air. Og jeg skjønner det ikke – for er det ikke nettopp ordene som beveger? Hvorfor ellers skulle man skrive, hvorfor ellers skal man lese? Hvorfor ellers har vi forfattere og bøker? Hvorfor ellers står det skrevet at i begynnelsen var Ordet?

Det er jo kun min skyld, selvfølgelig, at jeg har ordnet meg på den måten at jeg står med ett bein i to ulike verdener. Det er mitt ansvar, selvfølgelig, at jeg mener at de to verdenene må ha noe med hverandre å gjøre. At det både er nødvendig og viktig. Ingen har bedt meg om å drive med en slik spagat-øvelse, og det er min skyld at jeg blir en stadig dårligere turner. Men, jeg klager ikke. Og det er jo kun min skyld at jeg blir nedstemt av disse ordene. Denne retorikken. Denne nedlatenheten som de viser overfor oss som tar på vei. Men jeg klager ikke.

Jeg sier bare at himmelen er blitt lav her i nord.

Ting som ikke ble solgt – Beloved Beadwork

Den Verdige Fattige.

Et resultat av fairtrade-bevegelsens og bistandens retorikk er at vi som forbrukere og støttespillere oppfører oss svært så selvrettferdige overfor de fattige langt av gårde. (og også de fattige veldig nær oss, men den diskusjonen får bli til en annen gang)

For retorikken til de som ønsker vår oppmerksomhet omkring Afrikas fattigdom og problemer handler om tre ting: 1. De fattige har det fælt. 2. De fattige er veldig takknemlig for at vi hjelper dem. 3. De fattige får pengene til å strekke ekstra langt, og de bruker dem aldri på noe tull.

Og resultatet er at vi har oppkonstruert Den Verdige Fattige, og det er kun Den Verdige Fattige som gjort seg fortjent til vår hjelp. Og ikke nok med det, vi forventer at Den Verdige Fattige skal utføre mirakler med pengene vi gir henne. For Den Verdige Fattige, det er alltid en hun. Det er hun som sitter inne i sitt lille skur, uten lys og elektrisitet, med 7 barn, der 3 er dessverre døde. Og de går lange veier fram og tilbake til skolen hver dag, og ellers hakker de i den lille jordflekken utafor skuret for å hjelpe mor. Og mor sitter der i skuret, ren i tøyet, smiler beskjedent og nynner på en vakker sang, mens hun bøyd over sin lille håndtrådde symaskin syr og syr. Et handlenett som vi i Vesten kan kjøpe.

Kan hende vi til og med kan tenke oss å betale kr 200 for det handlenettet – det går jo til en god sak. Barn kan gå på skole, mor kan fø sine barn, og hun selv blir så stolt av å kunne sy.

Det er ingen som sier: Ærlig talt, hvor mye fattigdom tror du man kan eliminere for et par hundringser? Når det på toppen av det hele er umulig at alle de 200 kronene kan gå direkte til den fattige?

(Jada, jeg har hørt det mange ganger:  Nei, alt du donerer til oss går direkte til den fattige, ingen mellomledd. Jada, tenker jeg da: Du kan selv dra til den fattige og hente handlenettet og putte det i kofferten, (og lure unna moms og toll), og så kan du personlig betale Den Verdige Fattige i kontanter. Kr 200. Jada, du kan godt drive med dette hele ditt liv. Men det fordrer at du får penger andre steder fra for å dekke din reise, materialer til handlenettet, bankkostnader for å ta ut disse kontantene – altså den faktiske kostnaden for handlenettet er noe helt annet. Og implisitt har du dermed sagt at dette handlenettet ikke er verdt hva det koster å lage og selge. At det må sponses i stort monn. At Den Verdige Fattige vil fortsette å forbli avhengig av slik sponsing. Men hva gjør vel det, så lenge nok folk her i Norge tror at man hjelper Den Verdige Fattige ut av elendigheten ved å kjøpe et handlenett til 200 kroner.)

Jeg kjenner godt til kundetypen: De som står der og skal ha bekreftelse på at ”pengene jeg nå betaler for dette kommer vel fram til kvinnene, du driver vel ikke med noe lureri?” Mens de betaler med Vipps fra sin smarttelefon,- den som i hvert fall inneholder en god del lureri, i form av mineraler fra Kongo. Men den lille tingesten de kjøper hos meg er ikke så viktig i livet deres når alt kommer til alt, ikke sant? Så da kan man påkoste seg å være veldig moralsk indignert og engasjert. Det er samme greie med palmeolje – det er ikke livsviktig for oss å spise påskeegg, så da er terskelen til å bli moralsk indignert over produktet mye lavere.

Men ikke rør mobilen min.

____________________

Ting som ikke ble solgt – Beloved Beadwork

Det finnes afrikanske perlesmykker, og så finnes det afrikanske perlesmykker. Billigvarianten finnes det haugevis av – og så finnes det de som selges i galleriene og museumsbutikker verden over. Beloved Beadwork er en av disse sistnevnte. Dette er et lite smykkeverksted som holder til i Cape Town, og som lager perlesmykker som man mister pusten av. Kvaliteten på både arbeidet og på selve perlene er i egen klasse.

Isandi selger egentlig ikke smykker, men jeg følger med på Beloved Beadwork rett og slett fordi de lager så utrolig vakre ting, og med en håndverkskvalitet som er vanskelig å matche. Men etter å ha beundret Beloved Beadwork i noen år, så kunne jeg ikke dy meg, og  til jul 2016 kjøpte jeg inn noe fra deres kolleksjon – et objet som de kaller  THATH – ”To Have and To Hold”.  THATH  likner på en konkylie og kan brukes like mye som smykke, som en vakker interiørgjenstand. Her er en av fargevariantene:

‘To Have And To Hold’ fra Beloved Beadwork

 

Siden dette var første gang jeg handlet fra Beloved Beadwork, så fikk jeg tilsendt deres ”Terms and conditions” – vilkår og betingelser. Og der stod det noe jeg aldri tidligere i mine snart 20 år med Afrika-handel har sett. Under punktet om markedsføring og opphavsrettigheter står det:

The following words must not be used when referring to Beloved Beadwork’s

product and/or staff members:

‘poor’, ‘vulnerable’, ‘refugees’, ‘uneducated’, ‘rural’, ‘illiterate’, ‘black’, ‘girls’,

‘mothers’, ‘unskilled’, ‘needy’, ‘HIV’, ‘positive’, ‘disabled’, ‘TB’, ‘abused’,

‘unemployed’, ‘township’, ‘shack’, ‘disempowered’, ‘disadvantaged’, ‘job

creation’, ’empowerment’, ‘community’, ‘social upliftment’, ‘project’,

‘collective’, ‘tribal’, ‘ethnic’.

 

Wow.

Endelig noen som tør sette ned foten mot å skulle være postergirls for Afrikas fattigdom og problemer, meddelte jeg tilbake, veldig imponert og inspirert. De svarte: Ja, vi står inne for alt vi skriver her, for det er viktig for oss at vi har kontroll over hvordan vi blir markedsført og framstilt. Men vi tror det får konsekvenser for bestillinger, for dette er liksom for radikalt for mange.

Og jeg på min side tenker at dersom bistand, fairtrade og alle de gode hjelpere måtte gjennom samme språk- og argumentvask i sin markedsføring – hva hadde blitt igjen å markedsføre?

 

Lærdom 8: Hvis du tror at du må markedsføre stereotypier om fattigdom og elendighet for å kunne selge et produkt, så er det antakelig noe galt med produktet. Eller kanskje noe som er galt med hva du tror.