På utrygg is

Et eller annet sted på loftet står en eske med mine skolebøker fra grunnskolen. En av bøkene er stilboka fra klasse 8a, Mesterfjellet skole i Larvik. I denne A5-boka med linjer finnes stilen ”På utrygg is”. Skrevet for hånd, med blått blekk. Som ikke var enkelt, for jeg er keivhendt. Og alle som er keivhendt og har prøvd å skrive med blekk, vet hvor vanskelig det er. Eller var. For ingen håndskriver stiler lenger med blått blekk.

Men den gangen håndskrev vi altså stiler med blått blekk. Slik jeg husker det, så skrev vi mange stiler – vi skulle øve oss på samfunnsanalyse, argumenterende oppgaver, dikttolkning og fortellende noveller. Blant annet. ”På utrygg is” var antakelig ment å være en fortellende novelle. Norsklærer Nyseth hadde vel sett for seg at vi skulle skildre en vinterdag på skøyter på Farris-vannet, eller noe sånt.

Jeg skrev ikke om dårlig is på Farris-vannet. Min tolkning av oppgaven var en svært dramatisk beskrivelse av hvordan en imaginær is i Europa hadde begynt å smelte og å sprekke opp – og i det store dypet under isen befant det seg et folkehav av flyktninger og fattige fra resten av verden – som dunket i isen og laget sprekkene større, samtidig som nedsmeltingen pågikk. Og jeg kan fortsatt huske en av setningene fra stilen: ”De spurte ikke, de tigget ikke – de KREVDE å få ta del i vår velstand og vår trygghet….” Visstnok hadde det kommet forvarsler om denne nedsmeltingen og om folkene som var under isen, men Europa hadde ikke brydd seg. Og nå ante Europa ikke hva de skulle gjøre, og fikk panikk. Og samtidig – dette måtte jo Europa ha skjønt ville komme, før eller seinere. Hvorfor i all verden hadde man lukket øynene? Dette var selvforskyldt.

Skrev jeg altså på midten av 70-tallet. For 40 år siden.

Nå hadde det selvfølgelig vært helt fantastisk dersom jeg kunne påberope meg å ha vært ualminnelig framsynt i en alder av 14 år. Ikke bare forutså jeg flyktningkrisen og migrasjonsbølgen, men også klimakrisen. En kommende profet fra Larvik. Men jeg var selvfølgelig ingen profet – for jeg hadde jo ikke sittet og tenkt dette ut helt selv. Et eller annet sted hadde jeg snappet opp tematikken.

I høst har jeg prøvd å huske hvor jeg fikk dette fra – og jamen meg, en dag var det der: Speiderbladet. Jeg var KFUK-speider på den tida, og en ekte speider leste Speiderbladet fra perm til perm – og jeg hadde fått med meg artikler om uland og fattigdom og økte forskjeller, og om opprør som måtte komme. Som jeg skrev om til Europas smeltende og utrygge is. (her jeg sitter nå har tanken slått meg: Kanskje metaforen om is dukket opp allerede i Speiderbladets artikkel – slik at hele stilen min egentlig bare var et slags utbroderende plagiat?? )

Jeg har tenkt på denne skolestilen når noen prøver å late som om flyktninger og asylsøkere ble et problem for Norge først etter at Stortinget vedtok å motta de berømmelige 8.000 på forsommeren. Det er tull. Når en nokså ordinær tenåring fra en liten by i Norge skrev om migrasjonsbølger for 40 år siden, inspirert av ting hun hadde snappet opp i datidas blader og publikasjoner, så er jo ikke dette en ny problematikk. Det har vært en problematikk lenge. Veldig lenge. At vi har valgt å ikke ta innover oss at økte forskjeller, sosial uro, konflikter og krig i en stadig mer globalisert verden også får konsekvenser for oss i Norge, er jo ikke det samme som at problematikken ikke har eksistert.

Men hvordan endte stilen for 40 år siden? Saken er at jeg ikke husker. Jeg husker bare veldig godt min dramatiske skildring av kaoset og katastrofene, og fokuserte vel egentlig mest på det. Akkurat som vi gjør nå. Vi fokuserer på kaoset og katastrofe-scenariene.

Mens vi burde vært opptatt av slutten på fortellingen.

Noen mener at den eneste mulige slutten på fortellingen om den store migrasjonsbølgen er å sende alle tilbake der de kom fra. Men det er ingen slutt. For årsakene som utløser migrasjonen er jo fortsatt der. Og så er det de som tenker at slutten på fortellingen bør være at Norge kan slippe å ta innover seg alle problemene og utfordringene ellers i verden. Vi bør drive med vårt, og så får resten klare seg selv.

Det er heller ingen slutt. Eller, rettere sagt – det blir vel en absolutt slutt. På Norge.

Ingen kjenner slutten på fortellingen om vår tids migrasjonsbølge. Og nettopp derfor har ikke de som mener at dette vil ende med katastrofe mer rett enn de som mener at det kan ende godt, at verden i sum kan gå framover på grunn av dette.

En 14-åring som er mest opptatt av å beskrive katastrofe-scenarier og plassere skyld framfor å finne løsninger, er for så vidt sjarmerende og kan unnskyldes. En nasjon av godt voksne mennesker som ikke er aktivt opptatt av å finne løsninger med framtid i, er derimot ikke sjarmerende. Og kan ikke unnskyldes.

Om å kalle folket sitt for tyranner. En kommentar til Sylvi Listhaug

Du har vært i vinden denne uka, Sylvi Listhaug – du har vært modig, sier du selv, og sagt det veldig mange tenker, fortsatt i følge deg selv – at de som mener at Norge må vise anstendighet og ansvarlighet i møtet med den store flyktningkrisen som har rammet Europa, er del av et godhetstyranni.

Jeg er en av disse godhetstyrannene. En av de som synes at det er ynkelig at det skal kuttes hardest i bistandsbudsjettet for å dekke merkostnadene for flyktningstrømmen til Norge.

Jeg er altså en av disse godhetstyrannene. Jeg har også et yrke som går ut på å samarbeide med mennesker i Afrika, kontinentet som blir hardest rammet av de varslede bistandskuttene. Men – og det er grunnen til at jeg kan skrive dette, uten at du skal kunne si at jeg er jo bare en som ikke har forståelse for at ting koster – bistandskuttene rammer ikke meg og mine samarbeidspartnere. Bedriften min – eller hjelpeinnsatsen, om du vil –  er helt uavhengig av bistandspenger. Tvert imot, min bedrift er en netto bidragsyter til den norske stat.

Det er ikke rare greiene i de store talls verden, det er ikke det. Men dette som disse fattigfolka i Afrika lager og som så selges i Norge, det genererer noen hundretusener i moms årlig til din regjering, Sylvi. Til AS Norge. Som du, blant annet, bruker opp.

For det er jobben din: Å forvalte noen av pengene som jeg og millioner av andre nordmenn bringer til torgs, til AS Norge – og jeg synes det er greit og flott. Det er dette som er kjernen av det norske demokratiet.

Og du, Sylvi, du er jo også avhengig av staten. Du har også sugerør inn i statskassa. Lønna di, for eksempel. Det er oss skattebetalere som dekker den. Og alle folka rundt deg, rådgivere og kommunikasjonsfolk, de lever også på våre skattepenger. Og alle tiltak og prosjekter du setter i gang. De koster. Og vi betaler, selv vi som ikke er enig i hva din regjering gjør.

Og det er helt greit, for sånn skal det være. Og jeg er stolt av at jeg kan bidra litt. Men da forventer jeg anstendighet tilbake.

Du har avlagt følgende ed da du ble statsråd: ”Jeg lover og sverger, å vise Konstitusjonen og Konge lydighet og troskap, så sant hjelpe meg Gud den Allmektige og Allvitende.” Du kunne ha valgt ed uten Gud, slik statsministeren har, men du valgte altså å be Gud om hjelp til å utføre din gjerning som statsråd.

Leste du Aftenposten i dag? Leste du om norske frivillige, alminnelige skattebetalere, som bruker fritida si for at den uunngåelige fortellingen om integreringen av asylsøkere og flyktninger i det norske samfunnet skal bli en god fortelling? Uten ett øre i betaling. Dette er godhetstyrannene dine, Sylvi.

Hvordan går det an for en statsråd å rakke ned på folket man er satt til å tjene? Du som har avlagt ed om at Gud den allmektige og allvitende skal hjelpe deg.

Det er mye jeg kunne tenke meg å diskutere med deg, og vi kan seinere ta debatten om hva Jesus ville ha gjort, der du allerede har kommet med dine innspill. Men en ting er helt klart: Jesus kalte ikke folket sitt for tyranner.

Og har du noe som helst anstendighet i forhold til eden du har avsagt – så ber du om unnskyldning, Sylvi Listhaug. I et demokrati som hviler på kristne grunnverdier, og som du som statsråd har sverget ed til, og attpå til med Guds hjelp, kaller ikke man ikke folket sitt for tyranner.

Vi, de velsignede

Det var vel Carl Jung som en gang sa at skam er en følelse som fortærer sjelen. Som betyr at dersom du ikke får bukt med skammen, så har du til slutt ingen sjel igjen.

En skremmende tanke: Ingen sjel igjen.

Jeg kjenner følelsen av å bli fortært. Men ikke av skammen aleine. Men av sorg, av skyld, av tap, av sjenanse, av redsel, av det heslige, av svik, av ondskap. Av alt dette ordløse. Og alt henger sammen. Og noen ganger tenker jeg at nå er det ikke plass til mer av disse fortærende følelsene. Nå går jeg i stykker.

Og samtidig er livet godt. Meningsfullt, inspirerende, utfordrende, vakkert, morsomt. Jeg har det godt. Det gode fins. Hver dag.

I Det Gamle Testamentet fortelles historien om Jakob. Hans oppførsel hadde vært skamløs – han hadde jukset til seg farsarven på farens dødsleie. Etter dette måtte han forlate familien, men etter mange år søkte han å gjøre opp for seg, søke forsoning, og i vandringen tilbake tilbrakte han netter aleine i ørkenen. En slik natt møtte Jakob en mystisk mann. Han så ikke mannen, for det var bekmørkt. Men Jakob og den mystiske begynte å slåss. Gjennom hele natten. Slik står det:

Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag. Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet.  Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»

Og så ble og forble Jakob velsignet.

Men han var halt resten av livet.

Etter hvert som jeg blir eldre, så handler ikke livets selvransakelse og oppgjør om hva jeg fikk utlevert av flaks, gener, talent, muligheter. For tar man nærsynhetsbrillene av, så vet man at man er privilegert. Velsignet, om du vil. Livet er godt.

Nei, selvransakelsen og oppgjørene handler om alt jeg ikke gjorde. Og skammen, skylden, sorgen, savnet, alt dette ordløse for alt jeg ikke gjorde, gjør at jeg halter. Jeg, den velsignede.

Vi er mange som halter. På forskjellige vis. Vi er mange som skal halte resten av livet.

Og samtidig: Vi, de velsignede.

Det var sein ettermiddag i Vondeling landsby. Vi hadde hatt en lang dag med håndverksgruppa, vi var slitne. Makki hadde ikke vært med gruppa denne dagen, hun hadde i stedet fått haik med en som skulle kjøre til Willowmore, så kunne hun hente pensjonen sin. Pensjonen som hun fikk, enda så ung hun var, fordi hun hadde amputert begge beina. Alle i landsbyen snakket om det – om hvordan Makki hadde mistet beina fordi kjæresten hadde mishandlet henne så kraftig, og hvordan det hadde gått koldbrann i sårene. Om sønnen hun hadde født, like før hun mistet beina, en sønn som tydelig var skadet. Av all volden, fortalte man lavt. Av all alkoholen, som Makki drakk, for å døyve livet. Kom han noensinne til å kunne bidra med noe som helst, denne sønnen? Snakket man om i landsbyen. Men denne sønnen hadde i en alder av 3 år lært seg å skyve den store rullestolen, og jeg husker fra et litt tidligere besøk hvordan den lille pjokken stolt kom i mot meg med rullestolen på den humpete grusveien. Med Makki uten bein oppi, vinkende i møte, glad og livlig – stolt over både rullestolen og sønnen.

I det vi kjørte fordi den nedlagte jernbanestasjonen så vi Makki. I rullestolen. Tilbake fra bytur. Som alltid vinket hun ivrig. Det virket som om hun satt i stolen sin, akkurat her, fordi hun ventet på oss. Vi vinket tilbake, men stoppet ikke. Vi var slitne. Vi stoppet ikke.

Dette var en torsdag. På mandag kom beskjeden om at Makki var død.

Hun hadde fått et slag natten før.

Om salte padder

Ok, da må det bli en bitteliten bloggpost om dette:

Craftprat-okt15

Er det bare meg, eller er det noe rart her med Bistandsaktuelts kombinasjon av overskrift, bilde og undertekst? Er det mon tro et forsøk på litt ramsalt relativistisk samfunnskritikk fra ypperste hold innen bistandsjournalistikken?

Eller kanskje det er noe i kritikken om at bistandsverdenen egentlig ikke er helt til stede i den virkeligheten de arbeider i?

Om å hjelpe 100.000 der de er.

Når man bare gjentar en påstand nok ganger, så har den en tendens til etter hvert å etablere seg som en sannhet. Som for eksempel dette med at i stedet for å ta i mot 10.000 syriske flyktninger i Norge så kan vi hjelpe 10 ganger så mange der de er. Og derav følger at dette er det beste og eneste riktige: Å hjelpe 100.000 i stedet for 10.000. Eller enda bedre, 260.000 i stedet for 10.000. Hvem kan være imot et slikt regnestykke? FrPs Per Sandberg lar ikke en eneste anledning gå fra seg uten at han sier nettopp det. At det er FrP som er de største humanister, fordi de vil hjelpe flere enn alle de andre politiske partiene. Og såpass viktig er dette for FrP at de har fremmet forslag om folkeavstemning. Det logiske i henhold til FrPs  brennende ønske å hjelpe flest mulig ville selvfølgelig være at folkeavstemningen skulle handle om ja eller nei til økte budsjetter for syriske flyktninger der de er. Men, som vi vet, det er ikke dette folkeavstemningen skal handle om. Det er ikke om de 100.000 eller 260.000 – men om 8. 000. En noe underlig logikk.

Debatten har i det hele tatt mange underlige vinklinger – som for eksempel advokat Eirik Vinje som skriver i VG en veldig lang kronikk om at de edleste og mest moralske menneskene i denne debatten er de som ikke vil ha noen flyktninger hit til landet i det hele tatt, fordi de ikke søker godhetens anerkjennelse. Med andre ord: Alle som er positive til flyktningene gjør det egentlig fordi de vil sone seg i glansen av å være gode, og ergo har de et egoistisk motiv for å ville hente flyktninger hit. Og slike egoister bør ikke få det som de ønsker.

Og hører vi det ikke på sommerfestene bortover – at påstanden har begynt å etablere seg blant rosevinglassene også – at dette problematiske med å hjelpe og å gjøre godt, å ville endre noe, er jammen så sammensatt at det beste er kanskje å ikke gjøre noen ting. For hva er nå hjelp? Hva er det å gjøre? Hva er sannhet? Hvem er jeg?

Jatakk, litt mer rosé.

Akk ja.

FrP får i Dagens Næringsliv i går støtte fra den tidligere SV-statsråden Erik Solheim til forslaget om å øke kraftig nødhjelpsinnsatsen for de syriske flyktningene, og Solheim synes det er rart at ikke flere har fulgt opp FrPs positive holdning her. Solheim vil riktignok også at vi skal ta flyktninger til Norge – han synes det er både rett og rimelig – og han stiller ikke de to tingene opp mot hverandre. Men så må man jo også forvente av en tidligere utviklingsminister at han vet at dette er to forskjellige ting.

Og det bør vi som deltar i debatten også vite. Å sammenlikne det å avhjelpe 100.000 der de er (hvor nå enn dette ”der de er” er) med å hjelpe 10.000 flyktninger til Norge, er som å sammenlikne epler og pærer. Det er to forskjellige ting.

Det ene er nødhjelp, det andre er bistand. Forskjellen på nødhjelp og bistand har Norad, UD og bistands- og nødhjelpsorganisasjonene prøvde å forklare oss i over 50 år, uten særlig hell. Men altså: Nødhjelp hjelper ikke, nødhjelp avhjelper.  Når, mens og etterpå katastrofene skjer. Og det er derfor man har bistand. For bistanden skal hjelpe. Bistanden skal bidra til å skape utvikling og stabilitet, slik at nødhjelpsbehovet reduseres i framtiden. Og det er derfor, grovt forenklet, at UD styrer budsjettene for nødhjelp, den som må skje med en gang, den som er sånn at regjeringen må reagere raskt på en katastrofe, mens Norad som fagorgan forvalter mesteparten av de langsiktige pengene – bistanden. Pengene som det må grubles over før man kan gi, slik at man er sikker på at midlene som brukes faktisk hjelper. (Problemet er selvfølgelig at nødhjelp ofte ikke er så tidsbegrenset som man i en ideell verden hadde håpet på, så mye nødhjelp blir nærmest permanent – akkurat slik bistanden også har tendens til å bli)

Så altså – FrP er veldig positiv til nødhjelp som alternativ til å ta i mot flyktninger. Parlamentarisk leder Harald Tom Nesvik skriver i Aftenposten at FrP for eksempel går inn for å erstatte mange av de midlertidige teltene i leirene med modulhytter. (Nesvik selv omtaler innkjøp av modulhytter til flyktningleirene som bistand – heller ikke parlamentariske ledere har fått med seg forskjellen på nødhjelp og bistand. Er det noe rart den norske befolkning er forvirret?)

Alternativet, slik FrP ser det – nemlig det å ta 10.000 hit – vil koste penger, masse penger, ettersom vi ikke kan avspise disse flyktningene med en modulhytte når de kommer til Norge. De må ha hus. Barna må ha barnehage. Barn, unge og voksne må ha utdanning. De må ha helsehjelp. Og seinere i livet må de ha hjemmehjelp, og så kommer de på sykehjem til slutt, og det er ikke gratis, gravferdsstønad må de vel også ha – kostnadsperspektivet vil ingen ende ta. Og ikke nok med det, de må kunne ha råd til å handle mat i samme butikker som nordmenn, altså de må også ha støtte fra NAV. Og gå på norskkurs. Og dette blir dyrt. Og for å understøtte dette så legges fram beregninger fra det statlige fagorganet SSB – Statistisk Sentralbyrå – som blir flittig brukt av FrP som kilde når det skal beregnes på kostnader knyttet til driften av A/S Norge, som er SSBs fagfelt.

FrP har derimot så langt jeg har forstått ikke konsultert det statlige fagorganet Norad når det gjelder kostnadene knyttet til å hjelpe 100.000 – eller var det 260.000? – der de er. Det er mulig at FrP ikke synes at det regnestykket er så komplisert – det er vel bare et enkelt gange- og pluss-stykke, egentlig? Pris per modulhytte x antall modulhytter + tanker med reint vann + matrasjoner til utdeling + medisiner. Pluss litt til administrasjon.

Som om syriske flyktninger ikke trenger barnehager. Skoler. God og relevant utdanning. Jobb. Fullverdig helsevesen. Skikkelige hus. Veier. Infrastruktur. Hjelp når de blir eldre. Noe annet enn nødhjelpsrasjoner å spise. Tror man virkelig at ved å kjøpe inn modulhytter med innlagt lys så er disse flyktningene varig hjulpet, at etterpå ordner alt seg? At det på den måten blir 100.000 færre å hjelpe her i verden?

Man kan lure på hvor Bistands-Norge er i denne debatten. Hvor er Norad, som er statens faglige bistandsorgan? Hvor er Norad, som helt saklig og på faglig grunnlag kan regne på beløpet FrP mener kan brukes til å hjelpe 100.000 der de er?

Bistand er et enormt fagfelt. Komplisert. Det er vanskelig å måle resultater. Bistand tar lang tid. Begrepet utvikling er i seg selv nokså ullent. Og når man i tillegg må blande inn ord og begreper som likestilling, urbefolkningsrettigheter, demokrati, energi, helse, klima, økonomisk vekst, godt styresett, for å nevne noe, så blir jo arbeidsdagene fort fylt opp.

Og ikke minst er det vanskelig å skjønne hva som er effektiv bistand. Snakker vi da økonomiske tall eller andre tall, eller snakker vi tall i det hele tatt? Så det er muligens derfor Norad sitter så stille i båten og tenker at så lenge ingen spør, så sier vi ingenting. Der i direktoratet har de mer enn nok å slite med som det er.

Men til tross for denne introverte holdningen, så kunne man jo utfordre det påfallende tause fagorgan Norad og spørre: Hva vil det koste å hjelpe 100.000 syriske flyktninger der de er, hvor nå enn det er? Og altså – ikke avhjelpe, men hjelpe? Og hvor mange år vil det ta? Og kan vi være sikre på at det ikke er bortkastede penger?

Og når vi så har fått noen slike tall og svar på plass – ja, da kan vi begynne å sammenlikne. Om den ene hjelpen er billigere enn den andre. Og så kan vi selvfølgelig ta debatten om Norge ikke skal hjelpe, men bare avhjelpe. Men i det minste bør vi være enige om at hjelp og avhjelping er 2 forskjellige ting, og at vi vet når vi diskuterer hva.


Rett før jeg skulle legge ut dette innlegget, så sveipet jeg innom aftenposten.no og ser at FrPs innvandrerpolitiske talsmann har tatt kalkultoren i bruk. Den aldri hvilende Mazyar Keshvari legger fram et oppdatert regnestykke på hvor mange man kan hjelpe der de er, i stedet for 8.000 her. Det er ikke 100.000, eller 260.000 – nei, det er intet mindre enn en million. For en kostnad av 1 milliard kroner, altså 1.000 kr per flyktning, inklusive administrasjoskostnader, får man tro. Mens å ta 8.000 her er nå oppe i 95 milliarder.

Å du, å du.

Men hvorfor stoppe der, Keshvari?  Hvorfor ikke hjelpe flere, når vi først er i gang? Hva med 100 kr til hver, så får vi hjulpet 10 millioner ? Og gir vi alle de 95 milliardene, så kan vi jo rett og slett hjelpe 950 millioner.  Wow.  Snakk om humanitært engasjement.

Om folk som ler

Det begynte for litt over en måned siden – i mars. En studentaktivist på University of Cape Town – UCT – kastet dritt på Cecil Rhodes. Ikke i overført betydning – det var bokstavelig talt dritt. Menneskelig sådan. Men Cecil Rhodes er i overført betydning – det var bronsestatuen av den britiske imperalisten, som døde i 1902, som ble angrepet. UCTs hovedbygninger er bygget på land han eide – etter først å ha stjålet det, riktignok –  der i skråningen opp mot Devils Peak, med fantastisk utsikt over denne en av verdens vakreste byer. Og altså, Rhodes donerte både land og utsikt til kunnskapens edle formål, og som en takknemlighetsgest har statuen av en tenkende Rhodes stått på UCT og skuet utover Cape Town siden 1912. Fram til i forrige uke.

For det som begynte med drittkasting, organisert av noen få militante aktivister som krevde statuen fjernet, og som ble fordømt av de aller, aller fleste, inklusive ANC-regjeringen, som i stedet snakket litt i tåka om å oppføre seg respektfullt – gikk så over i en #-fase – #RhodesMustFall – deretter #RhodesWillFall, og forrige torsdag ble altså statuen fjernet, etter at UCTs lederskap hadde demokratisk vedtatt dette dagen før. Og nå er det #RhodesHasFallen.

Og 1-0 til Twitter og sosiale medier.

Og hvorfor ville aktivistene ha statuen fjernet? Kortversjonen er fordi Rhodes-statuen, både direkte og i overført betydning, representerer et menneskesyn og en tradisjon som et universitet i et demokratisk, flertallsstyrt Sør-Afrika ikke kan stå inne for. Og så kan man lure på hvorfor det skjer akkurat nå og ikke tidligere, og hvorfor UCT-Rhodes og ikke en av de andre utallige statuene fra koloni- og apartheidtida var den første signifikante statuen som er blitt fjernet, men det får bli et annet skriveri.

Jeg dro for å se på #RhodesWillFall. Jeg hadde ventet at mange andre på min alder – outsidere som meg – også ville være der, men jeg var ganske aleine – det var først og fremst studentene som hadde møtt opp for å bivåne dette viktige øyeblikket i Sør-Afrikas historie, ja, faktisk i Afrikas historie. UCT er ikke et hvilket som helst universitet, det er rangert som Afrikas beste, så fjerningen av statuen av mannen som framfor noen er symbol på imperalisme og kolonitid er en viktig symbolsak for hele Afrikas akademia, selv om akademia selv ikke akkurat har sett på dette som så voldsomt viktig. Før nå. De er jo alle på Twitter.

Så der stod jeg, altså, blant noen tusen studenter og ymse professorer og lærere, og et helt enormt medieoppbud – og selvfølgelig politi – og så på at Rhodes-statuen ble løftet opp av en heisekran og plassert på en lastebil og kjørt bort – til ellevill jubel og sang, og enda mer ellevill mobil-fotografering. Wow. På under en måned hadde aktivistene ved UCT rett og slett satt ANC sjakkmatt og fått hele akademia i Sør-Afrika til å endre standpunkt. (Endelig fikk jeg mitt studentopprør, jeg også. Det var lite radikal samfunskritikk og aktivisme å spore på sivilingeniørstudiet i Trondheim på 80-tallet, for å si det sånn. Jeg har vel egentlig alltid følt at jeg har gått glipp av noe der)

De aller fleste av studentene stod som meg og bare så på. Men rundt statuen var aktivistene, og de forholdt seg ikke rolig, for å si det forsiktig. Ikke oppsiktsvekkende var det mye følelser som ble uttrykt. Sang, dansing, roping, plakater, kasting av egg og rødmaling, toi-toi’ing. (denne helt fantastiske måten å marsjere på: Litt sånn på-stedet-hvil-marsjering, alle i takt, høyt tempo, høy kneføring, en hevet knytteneve. Å se toi-toi’ing er alltid en blanding mellom fascinerende og skremmende, fordi det er så suggererende) Bråkete var det, og ikke akkurat stilig og verdig – og i Norge hadde helt sikkert maling-kasterne blitt tauet inn av politiet. Men det var aldri voldelig, og i en sørafrikansk kontekst var derfor hele seansen å betrakte som en stor suksess for lov og orden.

Ikke alle i Sør-Afrika synes at fjerningen av Rhodes-statuen var en god ide. Selvfølgelig ikke. Mange hvite føler sin identitet truet ved at man fjerner slike symboler, andre, både svarte og hvite, mener at det kun er  gjennom å akseptere historien, inklusive alle historiske symboler, gode eller dårlige, at man kan legge den bak seg og komme seg videre  – og så har man litt mer spesielle argumenter som at statuen er så pen, så derfor må den få stå. (som selvfølgelig i neste omgang har ført til intense diskusjoner om hva som er pent og stygt av kunstverk) Og også på den hvite siden har man selvfølgelig aktivister, og noen av dem har nå lenket seg til en statue i Pretoria.

Og så er det en tredje gruppe. De som er så kule og rolige og ikke lar seg hisse opp over noen ting, og som egentlig synes at engasjement er dumt. Bortkasta energi, liksom. Og følgelig må engasjement latterliggjøres. Og dersom engasjementet kommer fra folk man er i uenige med, så er det ekstra stas å kunne latterliggjøre. Noen slike humor-fundamentalister sto ved siden av meg under #RhodesWillFall.  En gjeng med mannlige studenter – jeg tror jeg må kalle dem gutter, det var noe med språket.  Og disse gutta var tydeligvis ikke imponert over det historiske øyeblikket.  Og for å understreke det, så bare lo de av hele seansen, og gira hverandre opp med kommentarer mynta på aktivistene:  «Cecil er ikke akkurat i live, da, vet dere, så han kan ikke høre hva dere roper om. Neimen, se på dem da – kjære, nå må dere slutte å slå på ham, vold er straffbart, vet du. Å å å, nei nå skal de hive maling også på stakkars Cecil – herlighet, hva hjelper det, da? Blei dere kvotert inn, eller? Get a life. It’s just a fucking statue, stupid». Ha ha ha ha.

Og så dro Rhodes av gårde på lastebil til en ukjent fremtid – og vi andre dro hjem.

Og vel hjemme leste jeg kommentarfeltene i norske nettaviser, og der var det også folk som lo. Haugevis av dem. Som lo og lo, og lo stadig mer og mer, og de lo i flere døgn – over damer som lot seg hisse opp over Trygdekontoret-sketsj. Som ikke forstår satire. Som ikke forstår humor. Som tar seg nær av liksom-porno. Som påstår de blir krenka. «Get a life.  It’s just a fucking tv programme, stupid.» Ha ha ha ha.

Men hva var det folk lo av, egentlig? Folk lo jo ikke av Trygdekontorets sketsj, de lo av engasjementet som sketsjen utløste. Akkurat som gutta på UCT – de lo ikke av at Rhodes-statuen falt, de lo av engasjementet til dem som ville ha den fjernet.

Det bekymringsfulle med Rhodes-statuen som falt, var ikke dritten, eller den røde malingen. Det bekymringsfulle var disse gutta som bare lo, som ikke tar inn over seg at nettopp engasjement er det eneste som kan få Sør-Afrika videre.  Og Sør-Afrika MÅ videre. Og det provoserende med Trygdis-saken var jo ikke sketsjen. Det provoserende var alle de som lo av at noen engasjerte seg.

Også i Norge er vi avhengige av engasjement. Alle samfunn er det. Og det er ikke sånn at engasjement automatisk er en fornybar ressurs.