Arven etter Mandela

Jeg tenkte jeg skulle følge opp hva som skjedde i Sør-Afrika den 18. juli med disse 67 minuttene med uegennyttig innsats som skulle dedikeres til Mandela. Så jeg har lest litt på sørafrikanske nettsteder – om de gjorde noe, og hva de i såfall gjorde. Og mange gjorde mye,  dersom man skal tro hva som skrives. Men altså – det sørafrikanske samfunn – eller verdenssamfunnet, for den saks skyld, forandret seg jo ikke på grunn av disse gode gjerningene.

Men noen fikk plass i herberget.

Og Mandela fikk mange gaver. Blant annet 2 hvite løver – kanskje litt uvanlig gave til en 92-åring. Men noen fikk i allefall på den måten publisitet. På YouTube er det en liten video om denne bursdagspresangen – sjekk her.

Legg merke til mannen som uttaler seg på vegne av Mandela og gir løvene navn. Det er barnebarnet  Mandla Mandela- en ambisiøs ung mann, dette her – som er mer eller mindre selvutnevnt arving til Mandela-myten. Er parlamentsmedlem for ANC, og ikke minst valgt til høvding i Mandelas fødested – landsbyen Mvezo i Eastern Cape. Legg merke til at han bruker samme halskrage som bestefar Mandela hadde under Rivonia-rettsaken, der han ble dømt til livsvarig fengsel. (og dersom du ennå ikke har lest den saken, så oppfordres du nok en gang!) Unge Mandla er en holden mann allerede, og deltar således ivrig i kampen om også den mer håndfaste delen av arven etter Mandela, i likhet med mange andre. BBC hadde en lesverdig sak om dette nå nylig – The Battle for Mandela’s Legacy.

Men tilbake til de gode gjerningene. Det er jo det evige spørsmål: Hva er motivasjonen for å gjøre gode gjerninger – og å gi gaver, for den saks skyld? Er det vår egen følelse av å ha hjulpet som er den viktigste drivkraften, eller er det at det oppnås et godt resultat? «Hun gjorde jo så godt hun kunne», sier vi, særlig når resultatet ikke står i stil til innsatsen. Men hva når «så godt hun kunne» ikke er godt nok? Burde man da ikke ha gjort noe i det hele tatt? Er begrunnelsen for Norges relativt høye bistandsnivå til fattige land tuftet på solidaritet, nestekjærlighet og/eller moral, eller er det fordi det lønner seg, eller fordi det å hjelpe er del av vårt selvbilde, er det rett og slett del av det å være menneske? Eller spiller det egentlig noen rolle hva motivasjonen er, så lenge resultatet er bra? Og i såfall, hvem definerer hva som er et godt resultat? Bidragsyteren, eller bidragsmottakeren? Eller noen helt andre?

Min far ble rammet hardt av hjerneslag i ung alder. Over natten gikk denne ressurspersonen i Larviks samfunnsliv over til å bli totalt avhengig av andres hjelp og velvillighet og barmhjertighet.

Min far kom seg gjennom første del av rehabiliteringen – og med den delen av hjernen som fortsatt var intakt så gjorde han noe veldig uventet. Han meldte seg inn i en losje. Jeg var svært opprørt – min far ville ALDRI gjort noe liknende dersom han hadde vært ved sine fulle fem. Slaget hadde ikke bare redusert ham, det hadde forandret hans verdigrunnlag også. Jeg sa det til ham – greitt nok at mye av hjernen din og kroppen din ikke er som før, men hvorfor går den friske delen av gårde og melder seg inn i en losje?? Det ville du ALDRI ha gjort med ditt gamle jeg!

Min far svarte: «Losjens berettigelse er jo avhengig av at det finnes noen svake medlemmer som de andre medlkemmene kan hjelpe. Min svakhet trenges for at andre kan være gode og føle seg sterke og nyttige. Det er mitt bidrag til å fortsatt kunne være et samfunnsnyttig menneske.»

Det er jo sånne svar en datter begynner å grine av.

Og det er jo sånne svar man husker resten av livet – og gjenkjenner. For eksempel når  håndverkeren i Sør-Afrika sa: «Man skal ha mye medfødt godt humør og sterk og genuin følelse av egenverd for å kunne beholde troen på seg selv som en ressursperson, når man år etter år blir markedsført som «previously disadvantaged», «poor», «marginalised» – av velmenende utenforstående som vil hjelpe meg med å selge mine produkter. Men jeg skjønner jo at dere har behov for det der. Å føle at dere hjelper. But why me???»

Min far forsonte seg muligens med sitt samfunnsbidrag gjennom å være svak. Men jeg vet at han også ropte svært høyt til sin Gud : «Hvorfor meg?». Håndverkeren roper muligens også til sin Gud om verdens grunnleggende urettferdighet som har rammet ham. Det vet jeg imidlertid lite om. Men jeg vet at han spurte om hvorfor han automatisk blir definert som en hjelpetrengende, hvorfor han må være del av en markedsføringstrategi overfor vestlige snille forbrukere. Og det spørsmålet stilte han ikke til sin Gud, men til oss. Vi som hjelper. Vi som på en eller annen måte gjerne vil ta del i arven etter Mandela.

___________________________________________

67 minutter til ære for Mandela

Nelson Mandela fyller 92 år på søndag. Det er nok av artikler og nettsider som skriver om legenden, med tilhørende analyser og kommentarer – så det trenger jo ikke jeg å gi meg i kast med. (man kjenner dog sin begrensning) Akkurat nå kan anbefales det nye nettstedet som Mail&Guardian har lansert i forbindelse med fødselsdagen – madiba.mg.co.za .

Og er du ute etter en litt kritisk vinkling på legenden Mandela, så kan jeg anbefale at du leser denne: The Making of the Mandela Myth. (riktignok en bokanmeldelse, men artikkelen er bra i seg selv.)

Jeg tror sørafrikanere føler at «The Madiba Magic» nå nærmer seg slutten. Mannen er svært gammel, og helsen er dårlig. Og jeg tror det er en av forklaringene på hvorfor det nå er kommet i gang en slags folkeaksjon – Make Like Madiba. Alle vil hylle ham, mens han fortsatt er i live.

Den er fort gjort å forklare hva denne folkeaksjonen går ut på:

Mandela har gjennom  67 ÅR av sitt liv viet seg til kampen for likhet, fred og frihet – for alle mennesker. (hans aktive kamp startet altså da han var 25 år – da sluttet han seg til ANC, og året etter, i 1944, startet han ANC Youth League, sammen med Oliver Tambo og Walter Sisulu)

På bursdagen på søndag oppfordres alle sørafrikanere til å gi 67 MINUTTER til uegennyttig samfunnsinnsats, for å ære Mandela, og for å ære verdiene han alltid har stått for.

Og politikere, kulturliv, næringsliv, akademia – og selvfølgelig kjendisene – har meldt seg til tjeneste, og ikke minst folk flest.

Så langt Sør-Afrika. Kanskje vi kunne gjøre det her i Norge også? 67 MINUTTER av egen tid til beste for de verdiene som blir meningsløse, dersom de ikke medfører praktisk handling – av oss vanlige mennesker.

Oppfordringen er herved gitt: Gjør en god gjerning på søndag i Mandelas ånd – and spread the word.

Og så etterpå – eller før – bør vi lese Bertolt Brechts dikt Herberget:

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Men noen menn får plass på herberget.

…………………………………………………

(utdrag av diktet, oversatt av Georg Johannessen )

___________________________

PS: Litt mer Mandela: Under kategorien Greitt å vite litt om her på Craftprat er det en sak om Mandelas krage, skrevet for 2 år siden. Men den er fortsatt aktuell – for nettopp den kragen synes jeg nemlig er greitt om flere i Norge visste litt om.

Triller Zuma barnevogn?

I kveld har jeg sett Invictus,  Clint Eastwoods film om Nelson Mandela og rugby-VM i Sør-Afrika i 1995. Veldig feelgood, på ekte Hollywood vis. Å, så vakkert det landet er! Og historien som filmen handler om, er vakker. Mandela som engasjerer seg personlig i landslaget i rugby – Springbok – som tradisjonelt var sporten for hvite, først og fremst afrikaans-talende, mens fotball er for svarte (og cricket for indere og engelskmenn). Rugby-VM ble stående som et symbol for forsoning mellom svart og hvit i det post-apartheide unge demokratiet. Alle – svarte som hvite – heiet på Springbok, og de vant – og en hel nasjon vant. Regnbuenasjonen var en realitet. Og Mandela hadde en stor del av æren for dette.

Fint å bli minnet om dette. Gjev kveld, med andre ord.

I en scene i filmen blir Mandela spurt av en av sine livvakter om hvordan familien hans har det. Den hvite livvakten er ikke helt oppdatert på at akkurat det spør man ikke Mandela om. For alle vet at han er ensom, separert fra Winnie og savner et slags normalt familieliv med kone, barn og barnebarn – som han egentlig aldri har hatt. Så Mandela blir såret av spørsmålet.

15 år  seinere har Sør-Afrika en president som til de grader har familie. 5 ekteskap har Jacob Zuma inngått så langt – p.t. 3 koner og nr 4 er rapportert underveis. Og i helgen kom nyheten om at han har fått sitt 20. barn. Dette er en datter, som er født utenfor disse 3 ekteskapene – mor er datter av lokal fotballstorhet som eier storklubben Orlando Pirates og ellers involvert i fotball-VM. Moren er ikke helt ung – 39 år fraskilt 2-barnsmor (nå 3 barn) med god utdannelse og god jobb – så damen vet jo hva hun driver med, får vi anta.

Og du verden som det debatteres på nettavisene. Og folket er splittet, for å si det forsiktig. Og egentlig deprimerende lesning -for skillene er veldig stereotype – «vi lar oss ikke fortelle av vesten på hva som er riktig og Zuma må vi respektere for det ligger i kulturen vår» på den ene siden, og «vi er en banan-republikk som hele verden ler av og dette landet går til helvete – hva-var-det-vi-sa og jeg emigrerer til Australia».

Og dette emnet engasjerer mye mer enn Zumas bryllup  med kone nr 3 for noen uker siden. For nå debatteres hiv/aids-epidimien i lys av dette – for hva slags signal sender Zuma egentlig? «Stick to one partner» har jo aldri vært aktuelt for Zuma, og nå kan man heller ikke si «stick to your wives», og heller ikke «use a condom when not sticking to your wives».  Det er jo interessant å legge merke til at mange av de som mener at de ikke kan dømme Zuma fordi han er en opphøyd person i deres kultur, som de derfor av den grunn må se opptil, også mener at han ikke kan avkreves noe mer moral enn andre. En slik logikk er jo ikke bra for et demokrati, uansett hva man mener om saken. Andre er opptatt av at Zumas omfangsrike familie koster skattebetalerne mye etterhvert – og hvor skal dette egentlig ende? Et kreativt svar på en slik bekymring var en som mente at det var ingenting å bekymre seg for, for nettopp hennes skattepenger gikk nemlig til hus for de husløse og mat for de sultne og veier for alle. Det var skatten til de griske bankene og forsikringsselskapene som betalte Zumas utgifter.

Og alt dette mens vi her i Norge har en debatt gående om fars- og mannsrollen i et feminisert samfunn. Visstnok inspirert av Knausgård-bøkene. I vår debatt handler det påfallende mye om barnevogntrilling, om det noensinne kan bli maskulint.

De har jo en tilsvarende debatt i Sør-Afrika – men der handler ikke debatten om barnevogntrilling, akkurat.  Der handler den om menns avmakt, som skapes i møtet mellom tradisjon og modernitet  i et samfunn der arbeidsløshet og fattigdom er normen og ikke unntaket. Og der handler debatten om hvorfor Sør-Afrika har en av verdens dystreste statistikker på hjemmebasert vold og voldtekter. Så mens vi i Norge har en mannrolledebatt som likner til forveksling en ordrik nevrotisk Woody Allen-film, så er debatten i Sør-Afrika, som så mye annet i det landet – mer eksistensiell, vondere og vanskeligere – men desto mer viktig. For hele verden.

Jeg tror vi kan slå fast at Zuma nok ikke triller barnevogn. Og jeg tror ingen i Sør-Afrika er så veldig opptatt av at han skal gjøre det heller. Når landets president har 20 barn, så dreier debatten seg om litt andre sider ved det å være mann.

Gratulerer med dagen, Madiba!

Det var 1992. Du hadde vært ute av fengselet i litt over 2 år. Hele verden ville ha en bit av deg. Du var symbolet på at det fortsatt var håp for verden – for verden hadde vært gjennom mange vanskelige år. Men her var du, en fri mann, symbolet på at det gode alltid vinner til slutt. Verden trengte det budskapet. Nå skulle du på turne til de skandinaviske landene for å takke for støtten til antiapartheid-kampen fra disse landene i særdeleshet.

Du kom til Oslo i mai. Mai er en fin måned i Oslo – nordmenn legger av seg litt av vinter-stivheten, og byen framstår nærmest vennlig. Programmet ditt var tettpakket, og mange hadde gjort sine hoser grønne for Thandie Rankoe, ANC-representanten i Oslo, for at du skulle besøke nettopp dem og kaste glans over nettopp deres sak.

Men så var det noen du selv gjerne ville møte. Du ba Mrs Rankoe om å finne 2 norske ungdommer som hadde vært aktive i antiapartheid-kampen.

Du ville gjerne snakke litt med dem. Men ikke med noe media til stede, og det skulle ikke være del av ditt offisielle program. Ingen skulle vite om det.

Av en eller annen grunn falt valget på KFUK-KFUM og 2 norske TenSing-ungdommer. Jeg var leder for TenSing-arbeidet i Norge på den tiden, og sammen med Georg Tumyr, Ungdomsmisjonens leder, som var den ANC hadde kontakt med, fant vi ut at Stine og Eivind skulle representere de norske ungdommene.

Så en mai-dag sto vi utenfor et møterom på SAS-hotellet og ventet på deg – Stine, Eivind, Georg og jeg. Og så kom du – ditt nærmeste reisefølge fulgte deg til møteromsdøren – men så gikk du inn alene. Vi fulgte etter. Vi hadde spurt om vi kunne filme mens du snakket med, for vi ville gjerne vise utdrag av samtalen på sommerarrangementet TT noen uker seinere, slik at en del tusen andre norske ungdommer, som også hadde deltatt i antiapartheid-kampen, kunne la seg inspirere. Og det sa du ja til. Så med inn i rommet fulgte også en fotograf. Men vi lovte at bilder ikke skulle publiseres noe annet sted enn på dette sommerarrangementet.

Du snakket med Stine og Eivind i over en time. De spurte, og du svarte. Jeg husker ikke alt du sa, men jeg husker to ting veldig godt:

Da de spurte deg om hvordan du kunne holde ut alle disse årene i fangenskap alene, så svarte du at du aldeles ikke hadde vært alene, for ANC som organisasjon hadde fungert i alle disse årene, og du hadde tjent ANC, også mens du satt i fengsel. Du snakket om styrken om å være del av noe – del av et fellesskap større enn deg selv.

Og så takket du Stine og Eivind for det de hadde gjort – om enn på et beskjedent vis langt unna avisoverskriftene – for å protestere og aksjonere mot apartheids ødeleggende, usolidariske og grunnleggende urettferdige politikk. Og så sa du:

A cause that is supported by youth cannot fail.

Det sitatet ble stående som et symbol for oss, og du skal vite hvor mange ganger vi har sitert deg og hvilken kraft vi har følt i nettopp det utsagnet. Vi følte – og føler – at du gav oss en stor gave med den setningen.

Og etterpå har vi hørt om at du har fortsatt med å snakke med unge mennesker hvor enn du reiser, enten det er i Sør-Afrika, eller i resten av verden.

Jeg håper du har sagt det samme til dem som du sa til Stine og Eivind:

A cause that is supported by youth cannot fail. Og hvilken personlig styrke og bagasje man får med seg for seinere i livet, i det å være del av noe større enn seg selv.

Det er ikke mange som sier den slags til unge folk lenger. Om kraften, energien og frigjøringen – men også ansvaret – det ligger i å være ung og være opptatt av SAKER utenfor seg selv.

Tenkte du det samme da du fikk høre om drapene på unge skoleelever i Soweto og andre steder 70-årene? At kampen allikvel ville krones med seier, fordi ungdommen støttet den? Tenkte du det alle de gangene da alt så håpløst ut? Tenker du det når du nå ser de unge aidsaktivistene i ditt eget land, at også denne kampen kommer de unge til å vinne? Og hva tenker når du ser de ufattelig mange unge afrikanerne som har flyktet fra håpløshet i deres hjemland til ditt eget land, eller som dør på vei over havet til Europa? Og hva tenker du når du ser tv-bildene som viser alle de meningsløse unge døde og lidene fra de fastlåste konfliktene i Irak, i Afghanistan, i Sudan, i Palestina, i Kongo, i Zimbabwe. Ser du omkring deg, som oss, og lurer på hvor er THE CAUSE? Det er en del av oss som strever nemlig med å se SAKEN nå, og det er lenge siden noen ga oss troen på at det gode alltid vil vinne til slutt.

Du kommer aldri tilbake til Oslo og ber om å få snakke med 2 ukjente norske ungdommer. Men sporene dine fra den mai-dagen viskes aldri ut. Det er kanskje A CAUSE i seg selv.

Gratulerer med dagen, Madiba! Og tusen takk for setningen.

Greitt å vite litt om: Mandelas krage

Søker du på nettet på ordet «Mandela», så får du nesten 10,5 millioner treff. (til sammenlikning: Jesus får 235 millioner treff, Che Guevara får 8,5 millioner, Ghandi får 4 mill.) Snevrer du inn til «mandela & fashion», så får du nesten 1 million treff. Ikke så rart, mannen er et stil-ikon. Den høyreiste mannen er kjent for sine skjorter, kalt nettopp Mandela-, eller Madiba-skjorter. Iført sine signaturskjorter er 90-åringen fortsatt rett og slett veldig flott å se på. Her er et bilde fra Nelson Mandela Foundation-nettstedet, tatt i dag 15. juli:

Selv om du kan kjøpe Mandela-skjorter og bruke dem selv, så er det ikke så veldig ofte du møter noen som er kledd som Mandela.  De aller fleste skjønner koden: Man beundrer stilen hans, man konstanterer at kvinner (og menn) liker både ham og stilen hans, men man forsøker ikke å kopiere. Såpass mye selvinnsikt har de fleste. Eller for å si det med et legendarisk utsagn fra BBC-journalisten Fred Khumalo: Current president Thabo Mbeki is content with a Western-style suit, and has given the Madiba shirt a wide berth. But then, considering his height, a Madiba shirt would look like a dress on him.

Sånn umiddelbart tenker vel mange at det er ikke så viktig hvordan Mandela og andre ikoner kler seg – og at det kun handler om litt sånne overfladiske greier. Men så feil kan man ta - for dette er viktig.  (Jesus, Che og Ghandi får også høye score på fashion på nettet - som jo bare bekrefter at politiske og religiøse ideal alltid fanges opp av moten.) Mandela bruker altså helst batikk-skjorter i ulike mønstre, med øverste knapp igjenknappet. Veldig viktig, akkurat det. Og tolkningene er mange, alt fra at gjennom å bruke denne skjorten, så identifiserer Mandela seg med de som ikke har råd til dress -og at disse skjortene er det ypperste symbol på «ubuntu», at øverste knapp gjenknappet er veldig afrikansk og symbolsk viktig, fordi afrikansk klesstil er alt annet enn uformelt og «løs i snippen», til at han måtte undertrykke sin farge- og estetiske sans gjennom alle disse årene med fargedrakt, så nå må han ta tilbake de fargeløse år. Eller kanskje det hele er så enkelt som at mannen har på seg skjortene sine fordi han liker dem og gir litt blaffen i hva andre måtte mene? Dessuten er visstnok skjortene egentlig fra Indonesia.

Men det er et annet Mandela-plagg som har sendt utvetydige sterke politiske signal. Under den berømte Rivonia-rettsaken i Johannesburg i 1963 - 1964, der Mandela og andre ledende ANC-medlemmer var tiltalt for høyforederi, brukte Mandela sin tradisjonelle perlebroderte xhosa-krage i stedet for slips. I det lå et budskap som ikke var til å ta feil av: identifikasjon med sin etniske tilhørighet og stolthet over sin kultur og kulturarv.

Apartheidregimet forbød offentlige bilder av Mandela helt fram til 1990.  Det var derfor kun ungdomsbilder av ham som sirkulerte i hemmelighet, og den vanlige sørafrikaner – og verden forøvrig – visste ikke noe om hvordan Mandela så ut før han ble løslatt i 1990. Et av de få bildene ANC frigjorde til hemmelig sirkulasjon i 1960-årene var av Mandela i tradisjonell xhosa-drakt, der nettopp xhosa-kragen er et blikkfang:

I forbindelse med 90-årsjubileet til Mandela er det i disse dager en utstilling i Constitutional Court i Johannesburg, med utvalgte Madiba-symboler. Der er xhosa-kragen selvfølgelig representert. Det er den sørafrikanske smykkekunstneren Beverley Price som har laget en «icon-images» versjon av kragen, i stedet for perler bruker hun bilder av Mandela, rammet inn i aluminium.

Nå er det ikke bare enkelt å bære Beverleys Mandela-krager sånn til hverdags – så hun har også laget Mandela-smykker som er litt mer brukervennlig, men fortsatt med samme referanse til xhosa-perler. Nobels Fredssenter i Oslo har egen spesial-kolleksjon av Beverleys Mandela-smykker, og Isandi selger også hennes Mandela-smykker.  Det var dagens reklame.

Mandela avla en egen forfattet erklæring under Rivonia-rettsaken den 20. april 1964. Hans forsvarstale kan leses i sin fulle lengde på f.eks. nettstedet til ANC – www.anc.org.za Talen er svært berømt og overhodet ikke kun av historisk interesse – mange av temaene Mandela snakker om er like aktuelle den dag i dag. Avslutningen ansees å være grunnlaget for det nye sørafrikanske demokratiet:

“I have fought against white domination, and I have fought against black domination. I have cherished the ideal of a democratic and free society in which all persons live together in harmony and with equal opportunities. It is an ideal which I hope to live for, and to see realised. But my lord, if need be, it is an ideal for which I am prepared to die.”

Da han mottok sin dom stående, som ble omgjort fra dødsstraff til livstid, hadde han på seg sin xhosa-krage – og signaliserte med denne kleskoden til både rettsvesenet, styresmaktene og til verden forøvrig at den afrikanske kultur ikke lot seg knekke.

Og 30 år seinere ble han Sør-Afrikas første demokratisk valgte president.

___________________________________________________

Greitt å vite litt om: Bantu Education

Nelson Mandela har bursdag om et par dager, og i den anledning er det greitt å  kunne vite forskjellen på Education for domestication og Education for liberation.

Dette er nemlig essensen i apartheids undervisningspolitikk – Bantu Education – som det hvite mindretallsregimet i Sør-Afrika påtvang svart ungdom. Mye av Mandelas engasjement og kamp på 50- og 60-tallet – før han ble arrestert - var nettopp rettet mot Bantu Education. Mandela anså Bantu Education-systemet som noe av det mest farlige, nedbrytende og diskriminerende i apartheid-politikken. 

Svart ungdoms eget engasjement mot Bantu Education på midten av 70-tallet endret og intensiverte anti-apartheid-kampen. 16. juni 1976 er symbol-dagen – da ble blant annet 12 år gamle Hector Pietersen drept av sørafrikansk politi i forbindelse med demonstrasjon mot Bantu Education i Soweto. Dette bildet av den dødende Hector Pietersen er et av de mest kjente symboler på anti-apartheidkampen:

 

Det finnes i prinsippet to mål for å lære å lese og skrive på – den ene er for domestication, den andre er for liberation. Man lærer å lese & skrive i begge tilfelle, spørsmålet er hva lese- og skriveferdighetene skal brukes til. Bantu-undervisning er education for domestication og gikk ut på at svarte skulle ha et annet pensum enn hvite, og i tillegg skulle undervisningen foregå på makthavernes språk, afrikaans, noe på engelsk – og ingenting på morsmål. Visst skulle de svarte lære å lese og skrive, men ikke for mye og ikke for lite – bare akkurat passe, sånn at de ikke ble en byrde for et moderne samfunn.  Bantu-undervisning hadde som hovedmål å utdanne svarte til manuelle, ikke-akademiske yrker, særlig innen jordbruk. Noen svarte kunne fortsatt bli leger og lærere, for også svarte trengte jo dette – men de måtte ikke bli for flinke i matte- og realfag. Dvs. de måtte ikke kunne bli ingeniører og den slags - de måtte ikke kunne bygge infrastruktur. Da ble de farlige for det hvite mindretallsstyret.

Education for domestication er å lære å lese og skrive på en slik måte at du skjønner at det er greiest at du blir ved din lest, og at du ikke bruker energi på å tenke for store tanker. Litt ambisiøs er ok – flinke arbeidere er alltid bra – men ikke truende ambisiøs ovenfor de som vet best, de som er over deg. 

Education for liberation er å lære å lese & skrive slik at du tør å tenke store tanker og spørre utfordrende spørsmål, både om deg selv og dine egne muligheter, men også om samfunnet omkring deg.  

Jeg tenker ofte på dette med Domestication og Liberation når jeg besøker ulike håndverksprosjekter og non-profitt sysselsettingstiltak for fattige i det sørlige Afrika. Det har slått meg mange ganger at en del slike tiltak er egentlig ikke noe annet enn videreføring av Bantu Education. Craft for domestication. Fattige mennesker sysselsettes med å gjøre manuelt arbeid, ikke som fast ansatte med rettigheter og plikter som det øvrige arbeidslivet, men som «sysselsatte» mot stykkpris-betaling som gjør at de kan overleve, men ikke noe mer enn det – og med en markedsføringsstrategi av produktene som går ut på å formidle at de fattige er evig takknemlige for at de slipper å sulte fordi du og jeg kjøper disse produktene.

Det man oppdager dersom man undersøker litt nærmere de ulike non-profittprosjektene er at det sjelden eller aldri er noen plan eller strategi for at de fattige på «sysselsetting» skal komme seg videre, at de skal bli noe annet enn dårlig betalte håndverkere utenfor det formelle arbeidslivet. De skal forbli ved sin lest. Og det som slår meg like mye er at denne oppfatningen deles ofte av de fattige selv – de har aldri tenkt tanken at de tilhører det formelle samfunnet og at et annet liv kan være mulig. Og det er ingen som oppfordrer dem til å tenke større tanker, til å tenke liberation – langt mindre legge til rette for at slike tanker og ideer kan settes ut i livet.

Og svært ofte kjøper vi vestlige velmenende mennesker «så de skal slippe å sulte»-markedsføringen uten motforestillinger – tvertimot, vi tror at dette er til det beste for de fattige og at vi hjelper dem på den måten. For dette er hva som markedsføres: «Her får fattige kvinner mulighet til å brødfø seg selv og sin familie og barna får gå på skole». Det er egentlig rart at så veldig få spør oppfølgingsspørsmålet: «Og hva så? Hva er neste skritt for at den fattige skal komme seg videre og ut av fattigdommen?»

Er det fordi vi tror, innerst inne, at fattige er annerledes enn oss? At de ikke har drømmer og ambisjoner og ønsker om å kunne fylle livet med noe annet enn «å brødfø sin familie og sende barna på skole?» At de faktisk er litt «enklere» enn oss?  Og hvor har vi i såfall fått den oppfatningen fra?