Please support my project

morgenkåseri NRK 4. februar

Vinterens sykelønnsdebatt har hatt mange innfallsvinkler – en av dem har vært hvordan vi tilpasser vårt sykdomsbilde slik at det gir uttelling i form av sykemelding. Det er jo ikke noe særnorsk fenomen. I land uten sykelønnsordninger og andre sosiale goder prøver folk flest også å innrette seg for å overleve i vanskelige tider, som ofte er konstante – blant annet ved å gjøre seg interessante for potensielle økonomiske bidragsytere, enten i nærmiljøet – ikke noe sted er det mer handelsvirksomhet enn i fattige slumområder – eller man prøver å tiltrekke seg oppmerksomhet utenfra.

Barer, butikker og verksteder i den uformelle økonomien, altså den økonomien du ikke finner i noe statsbudsjett –  har ofte uortodokse navn, og i Namibia er den levende navnekulturen i særklasse fantastisk. Bare i Katutura township finnes det anslagsvis 4.000 barer og businesser i den uformelle økonomien, vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med slik konkurranse kan du selvfølgelig ikke kalle business’en din hvasomhelst.

En god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 2×2 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en “free church” – en 4×4 meter stor kirke, som bygningsmessig kun er et støpt gulv men med et ditto stort skilt, heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy.

Min teori er at disse navnene er inspirert av hva folk flest i Namibia hører på radio og ser på tv  – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om det i norske nyhetssendinger muligens refereres til ord som ”fredssentre” og “spesialutsending” hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre informasjonskanaler, så relativt sett høres ikke disse ordene i det hele tatt. Men vi har jo våre egne ord som er allemannseie – NAV og sykelønn og pappaperm, for eksempel.

Men hvorfor hører man disse politisk korrekte ordene så ofte i media i fattige land? En av grunnene er at bistandsgivere har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er alvorlige programmer om alvorlige tema. Man synes de trenger P2, for å si det sånn. I tillegg er ulike hjelpetiltak og bistandsprosjekter rett og slett en stor del av samfunnslivet – og det er ikke så rart, egentlig – for det jo helt objektivt sett litt av hvert som det bør rettes opp i, og som enkeltmennesker og organisasjoner – nasjonale som utenlandske – prøver å gjøre noe med.

Giversamfunnet påvirker altså hverdagslivet i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Mennesker med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som “sustainability”, “funding”, “project proposal”, “transparency” på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter eller skriver søknader, det er fordi ordene dukker så ofte opp – på radio, blant annet. Og akkurat som brukshyppigheten av ordet NAV er en slags indikator på ymse ting i det norske velferdssamfunn, så kan dette dagligtale-vokabularet i fattige samfunn fungere som en slags indikator på ekstern bistandsavhengighet.

På et av mine besøk til de fattigste områdene i Namibia kom ei ung jente kom bort til meg og spurte: “Could you please support my project?” Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på. “It’s my babygirl. She is 3 months old, but sick. She is a very good project.” Jeg tenkte da jeg stod der: I Norge utløser tilsvarende prosjekt bistandsordningen ”Rett til lønn under barns sykdom”. Så konklusjonen? Både norske foreldre og fattige namibiske enslige mødre er i samme båt. Glade i gode prosjekter – og avhengig av bistand.

Coca-Cola-indeksen

Den dagen jeg innså hvor solid Coca Colas markedsposisjon er i Afrika, den dagen begynte jeg for alvor å tvile på den tradisjonelle institusjonaliserte bistandens velsignelser.

Det var på midten av 90-tallet, jeg var selv del av den institusjonaliserte norske bistanden - dog absolutt nederst på rangstigen, som lokalansatt Norad Programme Officer på den norske ambassaden i Windhoek.

I praksis betød det at jeg ikke ble invitert på mottakelser og den slags, men måtte mye ut på veien for å sjekke opp og møte prosjektene som fikk de «små pengene». Spør du meg, hadde jeg den artigste jobben av alle på Ambassaden.

Det som slo meg var at hvor enn jeg reiste i Namibia – til den mest avsidesliggende lille landsby uten noe som helst av den infrastruktur vi tenker må være til stede for at noe skal fungere – så fantes det Coca Cola til salgs. Jeg fulgte i mange år en liten landsby i utkanten av Kalahari-ørkenen, og den var i utgangspunktet eid av den katolske kirken. Under apartheid var dette bra, fordi det betød at folkene i landsbyen var under kirkeasyl og kunne ikke tvangsflyttes, slik andre svarte mennesker ble. Det mindre bra var jo at f.eks. økonomisk kommersiell aktivitet ikke var lov på kirkens grunn, så landsbybeboerne ble mer enn avhengig av kirkens donasjoner. Men etter at demokrati ble innført, så var det jo ikke helt ok at den katolske kirken eide en landsby, så det ble ordnet opp i - og økonomisk aktivitet – kjøp & salg – ble lovlig. Det første som kom på plass var salg av nettopp cola – og brød.  

Men de som virkelig lærte meg masse om Coca-Colas posisjon, var gateselgerne og de uformelle selgerne – hawkerne – i Okutumbatumba Hawkers Association i Katutura township utafor Windhoek. OHA har over 1.000 medlemmer bare i Katutura – innbyggermessig på størrelse med Drammen – og ALLE disse 1.000 – bare damer – selger Coca-Cola. Og nettopp Cola-salget er grunnen til at de har organisert seg i OHA – for da kan de forhandle seg fram i fellesskap til bedre priser og leveringsvilkår, enten de kjøper lokalt, eller importerer selv. Colaen selges på gata, såkalte «bus-stops» og i barene, «shebeens», og i tillegg til cola selger de øl og sprit og andre typer mineralvann, men Coca-Cola er og blir den viktigste salgsvaren.  Og viktigheten virker å være gjensidig; Coca-Cola vil gjerne assosieres med OHA – bl.a har de donert penger til OHAs eget hiv/aids-arbeid, og ikke minst har de sponset neonskilt til utvalgte shebeens – med Cola-logo, selvfølgelig.

Jeg besøkte mye – og besøker fortsatt – shebeen’en Namibian Girls, drevet av Meme Loide, og fra samtalene og observasjonene der har jeg lært og lærer masse. Først og fremst har jeg lært at det eneste som er i veien med disse damene, er at de er fattige, i relativ forstand. Men vi behandler dem som om de er ressurssvake og er klienter med behov for behandling, utført av norsk bistand. Men ingen må komme å fortelle meg at det er i utgangspunktet ressurssvake mennesker som klarer å importere cola og øl og sprit fra Sør-Afrika, som klarer å organisere seg i en sterk interessegruppe, som klarer å overleve myndigheters trakassering og motstand mot deres eksistens, som klarer å lobbye fram fellesgoder – og ingen må komme å fortelle meg at afrikanere på grasrota ikke har greie på kjøp og salg.  

Av en eller annen grunn er det lenge siden den institusjonaliserte bistanden har fortstått dette og oppført seg deretter – hvis den noen sinne har forstått – men Coca-Cola har fortstått det.

For noen år siden var Windhoek vertskap for Afrika-greinen av World Economic Forum, og dit kom selvfølgelig også Coca-Colas Afrika-sjef, som en av de virkelig big guys. Han kombinerte konferanse-deltakelsen med kundebesøk, som naturlig er. Og hvor dro han? Ikke til en av de fancy flotte butikkene i den formelle økonomien som alle vi «ordentlige» går og handler i. Nei, han dro til en av OHA-barene. Ikke som gimmick eller veldedighet – men fordi dette er Coca-Colas viktigste kunder i Afrika: Grasrotas handelsvirksomhet.

The Economist skriver om Afrika og Coca-Cola nå i juli – blant annet skriver de at mer enn 1 million mennesker i Afrika har jobb med å selge Cola, og i Sør-Afrika står salg og distribusjon av Cola for anslagsvis 1% av BNP. Og så skriver de om Coca-Colas egen lykke-indeks på makro-nivå. Coca-Cola hevder at man gjennom analyse av Cola-forbruket i et spesifikt afrikansk land kan finne ut om hvordan det står til med de økonomiske framtidsutsiktene i nettopp de landene. For tiden er Eritrea, Somalia og Zimbabwe ute å kjøre, i hht «the happiness-index», mens det generelt for Afrika går virkelig bra – Afrikas økonomi er veldig på offensiven.  Du kan lese artikkelen her.

Jeg vet ikke om afrikanere og andre blir så lykkelige av å drikke Cola. Men det var dette utskjelte multinasjonale selskapet, med sine mange svin på skogen, og som jeg selv i perioder har boikottet, politisk korrekt som jeg er – som i Katutura township viste en positiv innstilling til og konkret uttrykte en anerkjennelse av de fattige afrikaneres ressurser.  Og det var altså Coca Cola som fikk meg til å tenke gjennom hva jeg drev med i mitt pliktoppfyllende arbeid for norsk bistand, og hvordan mitt syn på Afrika var farget av det.

Could you please support my project?

Den uformelle økonomien i Namibia har en levende navnekultur som mangler sidestykke. Det er ikke særegent for Namibia at uformelle barer og butikker og verksteder har uortodokse navn, men ingen steder er det så fantastisk som i Namibia. Bare i Katutura township utenfor hovedstaden Windhoek finnes det anslagsvis 4.000 barer og «businesses» i den uformelle økonomien – vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med en slik konkurranse er det klart at du kan ikke kalle business’en din hvasomhelst.

For de av dere som har litt peiling på hva Isandi driver med, så vet dere at vi er veldig stolte over og glad i kortserien Shakatura, som nettopp er bilder fra disse «business’ene». Min favoritt i den serien er Top Life Bar, med underteksten money go, money come back. Send en epost til kunde@isandi.no, dersom du vil kjøpe noen av disse kortene. 12 kroner koster de per stk. Verdt hver krone.

Jeg har lagt merke til at en god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 1×1 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en «free church» jeg ofte kjører forbi – det er en 3×3 meter friluftskirke uten vegger og med presenning som tak – heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy Samuel Uulenga (spesialutsendingens navn er med vilje ikke korrekt gjengitt). Skiltet er større enn selve kirken.

Min teori er at disse navnene er ord som folk flest hører på radio, ser på tv og leser i avisene – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om vi har kontinuerlige nyheter og «spesialutsending» muligens sies hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre kanaler og stasjoner, så relativt sett drukner ordet og høres ikke i det hele tatt.

Men hvorfor opptrer disse politisk korrekte ordene så ofte i media, relativt sett? Jo, fordi donorsamfunnet og verdens kulturstormakter, samt FN-systemet, har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Man må jo fylle sendeflaten. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er pedagogiske og alvorlige programmer om alvorlige temaer. Gjerne om andre fattige mennesker i andre deler av verden. Er du fattig, så er du fattig. Og du skal i hvertfall ikke le av noe sendt på radio.

Også norsk UD har i sin gavmildhet drevet med donasjon av gratisprogrammer. Minst ett av dem fant veien til Namibia mens jeg bodde i Windhoek.

Jeg fikk nyss om dette, og inviterte meg selv til å se programmet sammen med venner i Katutura. Jeg tenkte det kunne være en artig opplevelse – å se Norge fra Katuturas ståsted, liksom. Hadde det enda bare vært artig. Programmet handlet om norsk likestillingspolitikk, intet mindre. Man fulgte norske kvinnelige stortingsrepresentanter i deres hverdagsliv. Filmet på vinterstid. Kaci Kullmann Five trillet handlevogn i matvarebutikken, Kristin Halvorsen hentet barn i barnehagen, og Hill Martha Solberg padlet kajakk. Identifikasjon mellom program og seer var minimal, for å si det mildt. Det ble ingen triumfkveld i Katutura for «det norske», og jeg dro slukøret hjem. Men bevares – programmets tekniske kvalitet var uovertruffen.

Jeg har bare hatt en tilsvarende underlegenhetsfølelse mht norsk kultur i mitt liv, og det var da jeg var utvekslingsstudent i Frankrike i unge år. Melodi Grand Prix sto for tur, og franske venner og vertsfamilie sa ja til å se på dette programmet, kun for å være hyggelige og kun for å få et innblikk i norsk kultur, som jeg hardnakket hevdet at fantes. Jeg kommer aldri til å glemme tausheten som oppstod idet tv-skjermen ble fylt av Finn Kalvik, som sang og sang i 3,5 veldig lange minutter.

Jeg vet ikke om disse kulturimperalistiske medietiltakene fortsatt eksisterer, men noe sier meg at det gjør de. For det er helt klart at donor-samfunnet har stor påvirkning på alle slags medier i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Folk med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som «sustainability» «progress», «donor», «funding», «project proposal», «transparency» på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter, det er fordi de hører det – på radio – og også fordi de mest populære avisene alltid har sine «educational» sider med litt artigere layout enn resten av trykksaken, sponset og kvalitetssikret av en bistandsorganisasjon. Og spør du meg, så er dette dagligtale-vokabularet en vel så god indikator på bistandsavhengighet som ymse evalueringer om temaet.

Det er fortsatt sånn at i de mindre flatterende bydelene av Katutura så vekker det oppsikt når en hvit person kommer. Mange folk tar kontakt, og de regner med at du er bistandsarbeider. Ikke så rart kanskje – for til de strøkene av Katutura er det jo bare bistandsarbeidere og andre med «special interest» som drar, så sant man ikke bor der. For noen år siden kom ei ung jente bort til meg og spurte:

«Could you please support my project?»

Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på.

«It’s my babygirl. She is 3 months old. She is a very good project».