Om en tekst i Trøndelag og et spyd i Johannesburg

En museumsdirektør i Trøndelag har skrevet noe om FrP i en kunstnerisk sammenheng som fikk Kulturministeren til å gripe til telefonen og ringe. Litt uvisst hva Kulturministeren egentlig mente med den telefonen, i følge henne selv liker hun bare å snakke med folk. Og twitre. FrPs Christian Tybring-Gjedde, derimot, føler seg som et offer på grunn av denne teksten.

Det er hans parti som museumsdirektøren har ment noe ufordelaktig om, altså er det han som person som er angrepet. Han er såret.

I mai 2012 var det et voldsomt rabalder i Sør-Afrika, også det i kunstens verden. På Goodman-galleriet i Johannesburg hadde kunstneren Brett Murray en utstilling han kalte ”Hail to the Thief II ”. Et av maleriene i utstillingen het The Spear – Spydet, altså – og viser president Jacob Zuma i Lenin-positur, med blottet penis. Det ble som sagt et rabalder uten like, som vakte oppsikt langt utenfor landets grenser og langt utover kunstens verden. Regjerningspartiet ANC og Zuma anmeldte galleriet, en avis som publiserte bildet ble fra topptungt ANC-hold oppfordret boikottet av annonsører, ANC busset inn 4.000 tilhengere for å protestere foran galleriet, rettshøringene som fulgte måtte avbrytes fordi advokaten som representerte ANC begynte å gråte, fordi det hele minnet ham om apartheidtida.

I tillegg ble selve bildet vandalisert av Zuma-tilhengere, sensur-myndighetene grep inn, som først gav det 18 års aldersgrense, som siden ble senket til 16 år – og til slutt fjernet. Sensur-myndighetene hadde visstnok ikke noe med dette å gjøre, når alt kom til alt.

Og det var ikke bare ANCs medlemmer som var sjokkert – blant annet den kristne konservative delen av befolkningen – og de er gjerne hvite  og stemmer i hvertfall ikke ANC – var i sjokk over denne vulgære framstillingen av landets president. Det var et tegn på landets moralske forfall.

Og for den som lurer: Bildet ble også solgt. Til en tysker. Men det var før utstillingen åpnet og rabalderet startet.

Her er bildet:

The_Spear_-_a_portrait_of_Jacob_Zuma,_by_Brett_Murray

Det var selvfølgelig den blottede penisen som utløste rabalderet – ANC og Zuma kunne øyensynlig fint leve med både Lenin-sammenlikningen og de andre maleriene i utstillingen – som viste Zuma og ANCs vulgære appetitt på livets materielle goder, korrupsjon og moralsk degenerering. Penisen, derimot, var en direkte hentydning på Zumas privatliv og hans patriarkalske syn og oppførsel,– med sine 4 koner og minst 22 barn med noe sånt som 10 kvinner, hans famøse voldtektssøksmål og hans stadig patriarkalske kommentarer om kvinners rolle. Og der gikk grensen for ANC. For dette handlet om kultur og bevaring av tradisjonelle gode sørafrikanske verdier. Og Zuma hadde derfor all grunn til å være krenket og såret.

Det er høyst delte meninger om ”The Spear” er et godt maleri, om det er god kunst. De aller fleste synes vel ikke det. Og hadde det ikke vært for at ANC oppførte seg som de gjorde, så hadde maleriet ikke vært kjent utover de indre kunstsirkler i Sør-Afrika. Det var, når alt kommer til at, bare ett av flere i en litt plump utstilling uten særlig brodd. Det imidlertid de fleste er enige om, sånn i ettertid, er at oppførselen til ANC var i overkant hårsår, og ganske på grensen reint konstitusjonelt.

Men man er også enige om at Zuma selv kom ut av affæren ganske bra, og han mistet ingen tilhengere på dette. Tvert i mot. For hans skarpeste spyd er nok ikke kjønnsorganet, når alt kommer til alt. Hans skarpeste spyd er fortellingen om hans folkelighet og troskap mot egen kultur, som han dyrker og utvikler og vet så inderlig godt å bruke.

Han kommer fra fattige kår på landsbygda, slik de aller fleste sørafrikanere gjør. Han har ingen utdannelse, men han ender opp som nasjonens mektigste, med rikdom og makt. Og like viktig: Uten å glemme sin kultur. Zuma holder seg med 4 koner, han bruker tradisjonelle klær som lendeklede i leopardskinn og spyd når det passer ham, og under voldtektsrettsaken insisterte han også på å bli tiltalt på iZulu, ikke engelsk –  han var jo bare en tradisjonell zulu  og skulle ikke bli dupert av «clever brains» som snakker engelsk og tror at de derfor er bedre enn andre.

ANCs grunnfjell – folk på landsbygda –  elsker den fortellingen.

Zuma liker å framstå som en anti-intellektuell. Hans taler er viden berømte – ikke fordi de er gode, men fordi han for det første har problemer med å lese dem, og de blir avlest med så lite innlevelse og engasjement at de er rett og slett kjedelige.

Men den gjengse sørafrikaner, som skal stemme ved parlament- og presidentvalget nå i mai,  de bryr seg ikke om talene hans. For dem er det mye viktigere at han er kultur-konservativ. For også i Sør-Afrika mener mange, nokså paradoksalt, at alt var bedre før. Den gangen man levde et rolig liv i landsbyen og de eldste ble respektert og lyttet til, fordi de var de klokeste. Den gangen ungdommen ikke dro til de store byene, men forble lojale til landsbyen og høvdingen, og fulgte skikker og regler. Den gangen en mann var en mann.

Og disse sørafrikanerne føler seg krenket når Zuma er krenket. Når de med utdannelse og kunstsmak ler av ham eller latterliggjør ham, så er det dem de ler av. Og kommer kritikken fra svarte sørafrikanere så har Zuma gitt dem eget navn: ”those clever blacks” – og kan følge opp med intense argument om hvordan ”those clever blacks” har solgt sin kulturelle afrikanske sjel og har glemt hvor de kommer fra, i sin higen etter modernitet og urbanitet. Så når disse «clever blacks» kritiserer Zuma, så kritiserer de samtidig den fattige, tradisjonelle landsbybeboerens kultur. Zuma klarer det kunststykket å få formidlet til sitt politiske grunnfjell at  media, akademia og kulturlivet er i mot sånne som dem – fordi de ikke respekterer de tradisjonelle afrikanske verdier og kulturer, slik som han gjør. Uten ham vil det tradisjonelle Afrika, de gode gamle dagene, gå tapt.  Denne mannen, med sin anti-intellektuelle image og sine stotrende taler, gjør seg ynkelig med vilje. Slik at «those clever blacks» ler av ham. For der ligger hans makt. Han vet at mange blir sinte på hans vegne, hans sårethet er deres sårethet. Zuma er en mester i å samtidig være offer og landets mektigste.

Det er også høyst delte meninger om katalog-teksten til museumsdirektøren i Trøndelag var god, eller nødvendig. Og antakelig var det ikke meningen at kulturministerens famøse telefon skulle bli kjent. (i det hele tatt kan man jo lure på om det var meningen at hun skulle bli kulturminister)

FrP har de siste ukene luftet både Carl I Hagen og Per Sandberg i offentligheten – med den vante miksen av påstått folkelighet og angrep på akademia, media og kulturlivet. Denne miksen som snakker til partiets grunnfjell.

Og da teksten i Trøndelag ble kjent, så fikk FrP nok et kort på handa. De visste hva som nå måtte gjøres – nemlig bruke Zuma-trikset og snu det hele til FrPs fordel: Gjør plass for den krenkede Christian Tybring-Gjedde.

 

 

 

 

 

 

Dette er tegningen som Jonathan tegnet

Dette er tegningen som Jonathan Shapiro, bedre kjent som Zapiro, tegnet i 2008:

Den tegningen avstedkom rabalder, for å si det forsiktig, og gjør det fortsatt. Den viser den sørafrikanske presidenten Jacob Zuma som er i ferd med å voldta Fru Justitia, mens hans støttespillere heier. Les videre

Greitt å vite litt om: Julius Malema

For tiden er det en 29-årig ungdomspolitiker med sterkt selvbilde og svært så rufsete fortid og nåtid, og som sammenliknes med ingen ringere enn Robert Mugabe og Idi Amin,  som er en av de mektigste menn i sørafrikansk politikk – med  klare ambisjoner om å bli landets president in due time. Hvordan er det mulig??

Mine damer og herrer – la oss presentere: The one and only Julius Malema. Eller Juju blant venner – og fiender.

Julius Malema kommer fra enkle kår, som sønn av en hushjelp og enslig mor i Seshego township i Limpopo, nordøst i Sør-Afrika. Hele hans oppvekst er nokså uklar mht når han ble medlem av ANC og når han gjorde hva, bl.a. sier han selv at han fikk væpnet opplæring i ANC da han var 13 år, dvs etter at ANC hadde overtatt makten i Sør-Afrika og all paramilitær aktivitet for lengst skulle være et avsluttet kapittel. I det hele tatt er det mye uklart omkring Julius Malema – både hvordan han har klart å bli valgt til leder av ANC Youth League, hvordan han har tjent alle sine penger, hvor mye penger han har, hvordan han har råd til en svært ekstravagant livsstil, hva han eier og ikke eier av ymse selskaper og hvordan disse selskapene har en utpreget tendens til å vinne ymse offentlige anbud, hvordan han klarer å påvirke valgresultater både her og der i ANC-apparatet, hvordan han klarer å komme seg unna både anklager om vold og medvirkning til mord, hvorfor ANC-lederskapet ser ut til å være så redd for ham, og ikke minst – hvorfor president Jacob Zuma er så villig til å beskytte ham.

Noe av forklaringen her skyldes den rollen som ANCs ungdomsbevegelse – ANC  Youth League – har i Sør-Afrika generelt og ANC spesielt. African National Congress Youth League, ANCYL, ble stiftet i 1944, av bl.a. kjempene innen sørafrikansk politikk og frigjøringskamp: Nelson Mandela,Walter Sisulu og Oliver Tambo. Seinere ledere av ANCYL har inkludert tidligere president Thabo Mbeki, og mange mener vel at de siste lederne, bl.a Peter Mokaba og Fikile Mbalula, ikke akkurat har bidratt veldig sterkt til å opprettholde den ukorrupte og ideologisk demokratiske profilen som ANCYL hadde i utgangspunktet. Peter Mokaba sies blant annet å være opphavet til den svært så kontroversielle sangen «Kill the Boer, kill the Farmer», som er en av JuJus yndlingssanger, viser det seg.

Ungdomsengasjementet i anti-apartheidkampen nyter stor og fortjenestefull respekt i Sør-Afrika, og en sentral hendelse i kampen mot apartheid var Soweto-opprøret 16. juni 1976, da ungdomsprotesten mot bantu-undervisningen startet. Og ANC har alltid lyttet til sine ungdommer, og også gitt dem reell innflytelse. Det var altså et sterkt innhold i ordene Nelson Mandela sa, med adressat til tusenvis av norske ungdommer i forbindelse med Norgesbesøket  i 1992: «A cause that is supported by youth, cannot fail».

Julius Malema ble valgt til leder at ANCYL i 2008 – etter en noe uortodoks avstemning, for å si det forsiktig. Jeg for min del må innrømme at jeg ble oppmerksom på denne unge mannen og all hans gjøren og laden for alvor først for omtrent et år siden, sommeren 2009.  Men jeg hadde fått med meg at Malema var helt sentral i den opprivende maktkampen mellom president Thabo Mbeki og Jacob Zuma, som førte til at Thabo Mbeki måtte trekke seg som leder for ANC høsten 2007, og deretter også som Sør-Afrikas president, mot slutten av 2008, før hans egentlige regjeringstid var ute. Dette skjedde på ANC-kongressen – som er ANCS høyeste organ, og som samles hvert 5.  år. Og med Mbeki ute lå veien klar for  Zuma som ny president ved valget i mai 2009. De alvorlige rettslige søksmålene mot Zuma var vel egentlig bare sett på som hindringer som han måtte komme seg forbi på veien til presidentmakten. For med støtten fra Malema, samt den mektige fagbevegelsen COSATU og SACP, kommunistpartiet, var løpet egentlig lagt. Zapiros tegning, som Zuma har saksøkt ham for 7 mill R, handler om det. JuJu er selvfølgelig med her:

ANCYLs nyvalgte leder hvilte ikke akkurat på sine laubær etter valgseieren i begynnelsen av 2008, og han og hans team har reist land og strand rundt for å møte ungdommer på grasrota, fattig og desillusjonert ungdom uten jobb og framtidsmuligheter, og som har sett lite til den forbedringen som ANC under Mandela og Mbeki lovte. Sånn sett klarte ANCYL å få til en folkelig mobilsering, som igjen betydde støtte til president Zuma både før og i forbindelse med valget i 2009. Malemas støtte var en av hovedårsakene til at Zuma vant, mener noen – og derfor har Zuma denne voldsomme lojaliteten til ham. Videre har Malema stått opp for Zuma i andre sammenhenger, i den seinere tid ikke minst i forbindelse med det mye omtalte «love child», Zumas barn nr 20, født utenfor ekteskap høsten 2009, og som eksploderte som nyhet i januar 2010, kun noen dager etter at Zuma giftet seg med sin 4. kone. Og så er det jo også sånn at Zuma har hatt noen hundre korrupsjonsanklager mot seg – noen mener 748 – og det er jo helt klart at Malema vet mye om mye av dette. I det hele tatt, Malema vet mye om alle som har makt i Sør-Afrika, og det vet han å utnytte til sin fordel.

Dessuten er jo de fleste politiske ungdomsbevegelser – uansett land – mer radikale og outspoken enn moderpartiet. Så holdningen har derfor også vært at «guttungen» vokser det nok fra seg, etterhvert som han får mer ansvar.

Så JuJu har fått drevet med sitt i noenlunde fred, som også innebefattter fri utfoldelse av sitt noe hissige temperament og ekspressive språk, ved siden av sine mer skjulte forretningsmessige affærer og aktiv virksomhet som edderkopp. Den offentlige utfoldelsen innebefatter mildt sagt uvanlige uttalelser og stadig synging av sangen «Shoot the Boer, Kill the Farmer» – i et land som fortsatt har reconcilation , forsoning, som hovedfundament for sin politikk.

De siste månedene har det virkelig tatt av – og det henger nok nær sammen med at det nærmer seg oppkjøringen mot ANCs neste kongress, i 2012, og da skal ny generalsekretær og lederskap velges, dvs det er her man reelt bestemmer om hvorvidt Zuma kan få en ny periode som president. Malema er uttalt motstander av sittende generalsekretær  Gwede Mantashe, og i det siste er man ikke helt sikker på hvor han står mht Zuma.

Så nå bruker Malema tiden godt, og sørger for å være på avisenes nyhetssider og blir kommentert og analysert opp og ned i mente, samtidig som han sørger for at uttalelsene kommer når han er sammen med «folket». Det er haugevis av uttalelser å ta av –  engelske Wikipedia har en bra og utførlig artikkel om Malema, som anbefales! Du leser den her. (faktisk så står det eksplisitt at artikkelen er sjekket for sannferdig innhold – og det skjønner man når man leser. Man kan ellers mistenke bidragsyterne for å smøre ekstra tykt på…)

Et par eksempler på uttalelser følger her:

Det første dreier seg om  en tale til studenter, der han gir en definisjon på hva som er forskjellen på en voldtekt og en ikke-voldtekt knyttet til hvorfor han mente at Zuma ble frikjent i voldtektsrettsaken mot ham:

«when a woman didn’t enjoy it, she leaves early in the morning. Those who had a nice time will wait until the sun comes out, request breakfast and ask for taxi money».

Denne ble det bråk av, og Malema ble saksøkt av Sonke Gender Group og ble i mars 2010 dømt for æreskrenkelser, og til å unnskylde overfor kvinnen som anmeldte Zuma for voldtekt ,samt betale R50.000 i oppreisning.

Og hans politiske motstandere, her parliamentsmedlem Patricia De Lille, som er leder for Independent Democrats, får stadig gjennomgå, som her:

«She must go and build her own family and be concerned about the taxes of her husband. If she has got a husband. Patricia doesn’t look like a married woman. There’s no normal man who can marry Patricia. If Patricia has got a husband, that husband must divorce Patricia and come and look for well-mannered and beautiful women in the ANC.»

Og den andre kvinnelige politiske motstanderen, Cape Towns ordfører Helen Zille (Democratic Alliance), mente han nylig at var satanist. Og så var det syngingen av «Shoot the Boer, Kill the Farmer»-sangen, som egentlig heter Ayasab’ amagwala.(feigingene er redde). Det har skapt et veldig oppstyr i Sør-Afrika, der ANC i utgangspunktet definerer denne sangen som del av kulturarven fra anti-apartheidkampen. Men JuJus kontinuerlige offentlige synging av sangen har skapt mye uro og irritasjon, og det ble faktisk en rettslig kjennelse i begynnelsen av april på at Malema måtte inntil videre ikke synge sangen, fram til Likhetsdomstolen (Equality Court) har behandlet saken. Mange jurdiske og politiske eksperter mener at det var et nokså bakstreversk – og litt latterlig – forsøk på å stoppe Malema. Et par dager etter dette ble lederen for det ekstremistiske høyrevridde og hel-hvite AWB, Eugene Terreblanche – som jo til de grader er Boer og Farmer –  myrdet nå av to av sine svarte gårdsarbeidere. Det er jo vanskelig å vise til noen sammenheng her, og ingen mener vel egentlig at så er tilfelle, men det ble jo ikke noe bedre av at JuJu bare fortsatte å synge sin yndlingssang, stadig høyere – mens resten av Sør-Afrika mante til ro og orden og holdt pusten, i frykt for at dette drapet skulle utløse en ulmende rasisme og vold, bare uker før Sør-Afrika skal arrangere fotball-VM. Og lederskapet i ANC uttalte offentlig at Malema – og ingen andre i ANC, for den saks skyld, skulle synge sangen inntil videre.

Men omtrent samtidig dro JuJu på tur. Til Zimbabwe. Og der sang han i vei, sammen med hans gode venn Robert Mugabe og hans parti, Zanu-PF, og uttalte seg negativt om statsminister Tsvangerai, som representerer opposisjonen i Zimbabwe, MDC.  Og vel tilbake i Sør-Afrika holdt JuJu en pressekonferanse, der han talt ildfullt i forsvar for Mugabe og ditto negativt om Tsvangerei og hans parti, som han mente levde fjernt fra vanlige zimbabweres virkelighet, der de flottet seg med kontorer i den posche bydelen Sandton i Johannesburg. BBCs journalist spurte da om det ikke var så at Malema selv bor i Sandton (som han gjør), og da sprakk det fullstendig for JuJu. Han skjelte BBC-journalisten ut etter noter, og kalte ham bl.a «bastard» og «bloody agent» med «white tendencies» . Alt dette finnes som video på utallige websider, som f.eks på You Tube, og det er også kommet div musikalske tolkninger av utbruddet. Enden på visa var at BBC-journalisten ble kastet ut – med Malemas ord: «Security Guard, can you please escort this thing out the room».

Først DA grep Zuma inn, og sa offentlig at nå er det nok. Politiske kommentatorer påpeker at dette skjedde fordi nå handler det om Sør-Afrikas internasjonale anseelse like før fotball-VM, og Sør-Afrikas rolle som det internasjonales samfunnets forhandler og mediator mellom partene i Zimbabwe, knyttet til den skjøre regjeringsalliansen mellom Mugabe og Tsvangerai. ANCs disiplinær-komite, som består av respekterte medlemmer i partiets eksekutivkomite, har kalt Malema inn på teppet for høring, og har bebudet at det kommer «disiplinære tiltak» mot ANCYL-lederen. Første del av høringen fant sted 3. mai, neste del 11. mai. Lite har lekket til media – i utgangspunktet nektet Malema og ANCYL for at noen som helst høring har funnet sted, men det spekuleres i om Malema muligens har lykkes i å splitte komiteen, bl.a ved å spille kortet med at komiteens medlemmer omfatter personer som i utgangspunktet er hans fiender, og på den måten få dem erklært inhabile. Det hele kan således ende nokså resultatløst med hensyn til den bebudede disiplineringen. I såfall er det nok et bevis på at Malema får stadig større makt i sørafrikansk politikk.

For tiden er Malemas hovedsak kampen for nasjonalisering av gruveindustrien i Sør-Afrika, og han snakker også mye om jordreform. Uten eiendom til jorda er din stemme intet verdt, sier han energisk til «folket». Selv om energiministeren og ANCs lederskap sier at  nasjonalisering IKKE kommer på tale, og Zuma forsikrer utenlandske investorer om akkurat det, så fortsetter JuJu med sitt, og sier: Det blir nasjonalisering av gruvene. Ikke noe mer snakk om det. På hjemmesida til ANCYL er det for tiden avstemning over hva man skal bruke gruvepengene til. Og JuJu fortsetter å dra på tur  – nå i slutten av april foretok han en studietur til Venezuela for å lære mer om nasjonalisering av Hugo Chavez.

Zapiro har selvfølgelig sine kommentarer om Malema. I den første tiden tegnet han ham ofte som en baby, med bleier, så som her:

Men ettersom det ble klart at både Malemas selvbilde og makt er omfattende størrelser, så har tegningene fått et litt annet uttrykk. Dette er den siste – legg merke til klokka til JuJu, som har vært mye omtalt. Hvordan han kan ha råd til Rolex, på bakgrunn av den lønnen han oppgir å ha? Hans svar er at det hvite dominerte media ikke unner en svart afrikaner status og velstand.

Noen mener at media bør ignorere Malema og ikke gi ham all denne spalteplassen, mens andre mener at nettopp det vil være enda mer farlig. Denne uka var JuJu å finne på Time Magazineslite flatterende 2010- liste «The world’s 100 least influentials» (som er anti-lista til den tilsvarende prestisjetunge lista over de 100 mest innflytelsesrike – og hvorfor de kaller disse for least influentials er jo litt ulogisk, men sånn er det nå) – og han omtales stadig oftere i utenlandske medier. Det finnes også en egen side med samlinger av Malema-uttalelser: www.classicmalema.co.za

Du kan faktisk følge Malema på twitter @Julius_S_Malema. Litt i tvil om han skriver de meldingene selv – den siste jeg leste var noe med Jesus. Og han har også nylig fått seg egen hjemmeside: www.juliusmalema.co.za. Litt uklart hva han har tenkt å oppnå med den, men han er jo blitt en A-kjendis i Sør-Afrika, og deltar i ymse jet-set-sirkler.

I det hele tatt, det er mye man ikke vet om Malema, og hva som egentlig foregår oppe i hodet hans. Men at han har makt, det er udiskutabelt. Hvor mye, gjenstår å se. Imens må man jo bare fortsette å stille seg spørsmålet: Hvordan er det mulig???

Om Zumas flerkoneri, Afrikas homofobi og Vestens arroganse

Flerkoneriet til Sør-Afrikas president Jacob Zuma har fått noen presseoppslag her i Norge i det siste. Siste ute var Dagbladet som skriver om hvor mye alle konene og barna koster sørafrikanske skattebetalere – og det er ca. 12 millioner kroner. Nå koster for eksempel det monogame norske kongehus en god del mer, Kronprinsparet  alene belaster det norske statsbudsjettet med  23 millioner kroner i 2010 – så man kan jo ikke trekke den slutning at monogami vinner over polygami i økonomisk forstand. Selv om det antakelig var hensikten med artikkelen – å vise at flerkoneriet til Zuma umulig kan være til nasjonens beste.

Egentlig er det underlig at det i det hele tatt er en sak for utenlandsk vestlig presse, dette her – hva flerkoneriet koster Sør-Afrika, så lenge man selv er del av et system som forsvarer og bevarer styreformer som monarki, som man jo absolutt må si også «koster skattebetalerne dyrt» – som er ordlyden Dagbladet bruker i artikkelen om Zuma.

Og sørafrikanske kommentatorer, svarte som hvite, Zuma-kritikere som -tilhengere, vil nettopp framheve det – Vestens utrolige arroganse overfor samfunnsordninger som er annerledes enn hvordan vi selv har ordnet oss. Igjen er vi tilbake til debatten om Vestens manglende forståelse for at det ikke er alle menneskers drøm her på kloden å bli og leve som oss.

Vi er rett og slett ikke et almenngyldig referansepunkt.

Og det er i den konteksten mye av Afrikas homofobi også må forståes. For leser og hører man argumentasjonen til de som forsvarer homofobe lover som mange afrikanske land allerede har, eller planlegger å innføre, så framhever alle følgende:

1. Homofil livsstil er rotfestet i gresk kultur, som har formet mye av europeisk kultur, men ikke afrikansk.

2. Afrika har aldri pådyttet afrikansk sedvane og kultur til Vesten og forlanger ikke at europeiske land skal tillate flerkoneri, for eksempel. Så hvorfor må Vesten fortsette å gjøre nettopp dette – pådytte vestlig kultur og late som om det er almenngyldig og det beste for alle mennesker?

Nå er det jo mye å si om denne argumentasjonen, men det er nyttig uansett å lese hvordan forsvarere av homofobe lover begrunner sine synspunkter. En slik artikkel finner du her: Nothing African about homosexuality: African culture has no place … – hentet fra New Africans februar-utgave. I samme utgave omtales også Malawis rettsforfølging av to homofile menn pga deres planer om å inngå partnerskap – som i følge norske medier fikk Erik Solheim til å ta opp spørsmålet om homofili-lovene med Malawis lederskap da han var der på besøk nylig – og som i sin tur gjorde de malawiske lederne svært opprørte: At norsk bistand til landet ble knyttet til dette spørsmålet.

I Uganda er det flertall i parlamentet for innføring av syv års fengsel for homofil praksis, og dødsstraff for det som omtales som «aggravated homosexuality» – som defineres som «homofil sex som involverer en mindreårig eller en handicapped person, der gjerningsmannen er hiv-positiv». Lovforslaget har ført til massive internasjonale protester, der Vesten truer med kutt i bistand, dersom loven blir vedtatt. President Museveni er jo flink til å balansere mellom nasjonale interne forhold og spenninger og det å holde vestlige donors i godt humør, og det spekuleres i om han kommer til å nedlegge veto mot loven – ettersom han sier at en slik lov vil få utenrikspolitiske konsekvenser, som vil skade Ugandas internasjonale interesser.  Nå er jo ikke Uganda noe demokrati i vår vestlige forståelse, men hadde det vært demokrati, så hadde loven med 100% sikkerthet blitt vedtatt i det ugandiske parlament. Men heldigvis har Uganda en diktator som lytter til signalene fra Vesten.

Og da er vi tilbake til dilemmaet – og nettopp det kritikerne kaller Vestens arroganse: Når alt kommer til alt, er ikke noe hellig for Vesten – det eneste vi er opptatt av, er at alle skal bli som oss. Demokrati er bra når det passer oss, og for tiden er vi opptatt av homofiles rettigheter i Vesten. Da må også Afrika være opptatt av det – og derfor sniker vi det inn i våre programmer og våre vilkår for samarbeid og hjelp til Afrika.

Men hva sier afrikanske homofile selv? Vel, de sier ikke så mye. I allefall ikke høyt – konsekvensene for å være modig kan være fatale. Og det er den andre siden av dilemmaet. For kan det kalles arroganse å kjempe for at mennesker skal få leve sine liv som hele mennesker – uansett hvor i verden de bor?

Jeg spurte en afrikansk venn om dette. Han svarte at arrogansen består ikke i  at jeg som vestlig forsvarer homofiles – for meg – universelle rettigheter. Men at arrogansen er knyttet til at vi pålegger Afrika samme tempo i og agenda for  samfunnsutviklingen som vi har. Afrika gis aldri en sjanse til selv å finne ut av egne moralske spørsmål og utfordringer.  Ta eksempelet med artikkelen som det henvises til overfor – argumentasjonen der kan bare imøtegåes av folk som er like så lærde i afrikansk kultur som artikkelforfatteren. Det er høyst sannsynlig at de personene som kan ta den debatten selv har røtter i det afrikanske kontinentet – og ikke i Vesten. Å ikke ta høyde for det i vår iver etter å utvikle Afrika, er antakelig vår største arroganse.

Greitt å vite litt om: Zapiro

Sør-Afrika har en ganske så oppegående og kritisk presse, og det er alltid interessant å lese kommentarer og kronikker, ikke bare om sørafrikanske forhold, men også om mer globale forhold.

Men like så interessant som selve kommentarene ,er å se hva som kommer fra Zapiros hånd – Sør-Afrikas internasjonalt kjente avistegner. Han heter egentlig Jonathan Shapiro og har holdt på med sin satiriske strek siden tidlig 80-tallet.  Politisk erklærer Zapiro seg på venstresida, men som på 80-tallet under apartheidstyret, er han stadig like kritisk til at makta ter seg.

President Zuma og Zapiro er ikke veldig gode venner, for å si det forsiktig. Faktisk misliker Zuma Zapiros strek så mye at han har saksøkt ham 2 ganger. Ingen av disse sakene er  ennå kommet opp i retten.

Begge søksmålene dreier seg om tegninger fra før Zuma ble valgt til president, og begge er relatert til voldtektsanklagen mot Zuma.

En kort oppsummering av hva den saken dreier seg om:

Zuma, mens han var visepresident, ble anmeldt for voldtekt av en ung, hiv-positiv kvinne, som var en familievenn. Zuma ble stilt for retten – i 2006 – for dette, da hadde han i mellomtida blitt avsatt som visepresident av daværende president Thabo Mbeki, som først og fremst hang sammen med omfattende korrupsjonsanklager mot ham, men handlet også om maktkamp innad i ANC.

Men så kom altså voldtektssøksmålet – og mange anså Zumas politiske karriere som over.

Men den gang ei. Zuma viste seg å ha en folkelig støtte nesten uten grenser, og man opplevde det surrealistiske at det var kvinnen som hadde anklaget ham, som ble utsatt for hatkampanjer og lynsjestemning, inkludert fra ANCs kvinneorganisasjon. Kvinnen lever i dag i eksil i Nederland med ny identitet. Under rettsaken møtte Zumas tilhengere opp foran rettssalen i 1000-tall for å støtte ham – her er et bilde fra det:

Zuma innrømmet å ha hatt sex med kvinnen, men hevdet at det ikke skjedde som voldtekt, men at begge var enige om å ha sex.  Og ettersom kvinnen ikke kunne motbevise det, så ble Zuma frikjent. Men det var en uttalelse I forbindelse med rettsaken som skapte mer oppstandelse. På spørsmål om hvorfor han ikke brukte  kondom, ettersom han visste at kvinnen var HIV-positiv. (hun var en kjent aids-aktivist, så statusen hennes var offentlig) svarte Zuma at  han hadde tatt en dusj etter samleiet, for å kvitte seg med mulig hiv-smitte. Og dette var altså kommentar i en rettsal fra en mann som på den tiden var øverste leder for nasjonens nasjonale hiv/aids-program.

Og det var da Zumas dusjhode dukket opp i Zapiros tegninger. Hans første tegning med dusjhodet var sånn:

Og den tegningen er han altså saksøkt for av Zuma – opprinnelig krav Zar 15 mill  (ca. Nok 12 mill), seinere redusert til Zar 2 mill.

Etter dette ble dusjhodet plassert direkte på Zumas glattbaberte hode.

Søksmål nummer 2 – Zar 7 mill – er på bakgrunn av følgende tegning, som kom i 2008, knyttet til kampen, for ikke å si kampanjen, fra Zumas politiske allierte, for å få rettsaken knyttet til anklager om korrupsjon, svindel og skatteunndragelser henlagt. Han hadde ikke kunne blitt valgt til president dersom ikke den saken hadde blitt henlagt – og det ble den, like før valget. Alle de juridiske aspektene knyttet til denne saken er ganske så innviklede og muligens er det bare jurister som forstår hva som egentlig skjedde – en ganske komplisert, men godt komprimert, artikkel om det finnes på  Wikipedia -http://en.wikipedia.org/wiki/Jacob_Zuma

Og dusjhodet er altså på.

Zapiro selv tar disse søksmålene med knusende ro. Hans analyse er at etter at Zuma ble landets president så kommer han ikke til å pushe søksmålene, fordi det vil skape så mye negativ publisitet som ANC og Zuma ikke kan tåle belastningen av. Da Zuma ble valgt til president, bestemte Zapiro seg for å ta dusjhodet av selve hodet hans , og heller bruke det som et slags barometer for hva Zapiro synes om Zumas gjøren og laden. Jo nærmere dusjhodet er Zumas hode, dess rammere er kritikken. Så dusjhodet har gått opp og ned, som en gradestokk, siden Zuma ble president i mai 2009.

Mange har ventet på hvordan Zapiro ville kommentere nyheten om Zumas 20. offentlig kjente barn, som altså ble født utenfor ekteskap 4 måneder før Zuma inngikk sitt 5. ekteskap med nåværende 3. kone. Og kommentaren kom denne uka – i forbindelse med Zumas bebudede State of the Nation speech, knyttet til åpningen av Parlamentet – og markeringen av 20 år siden Mandela ble løslatt fra 27 år i fengsel.Dusjhodet er tilbake på Zumas hode, og aldri har det vært større.

Zapiros kommentar til selve State of the Nation-talen dagen etterpå sammenliknet Zuma med Mandela på denne måten:

Ikke alle synes Zapiro er fantastisk. Det er vel stort sett intellektuelle og akademikere som synes dette er strålende satire, samt at det er helt klart at mange heier på Zapiro kun fordi han er kritisk til ANC , og glemmer hans eget politiske ståsted og aktivisme under aparteid-styret. Mens mange av folk flest mener at Zapiro har rasistiske undertoner i alt han gjør, og er og blir en vestlig orientert person med liten respekt for tradisjonell afrikansk kultur.

Det er ikke bare Zuma som får gjennomgå av Zapiro, han var også sterkt kritisk til Thabo Mbeki og hans styresett. Og at han irriterer makten, uansett hvem de er og hvem de representerer, er helt opplagt. Den statlige kringkastingen, SABC, hadde i 2008 laget et program om Zapiro, han er tross alt sett på som en av de beste satiriske avistegnere i verden. Det programmet ble aldri sendt. SABC-ledelsen stoppet det, antakelig på grunn av beskjed fra høyeste hold i Pretoria.

Men det er ikke bare sørafrikanske forhold og regjeringen Zapiro er opptatt av. Jordskjelvet i Haiti avstedkom en tegning som ble publisert i mange internasjonale medier.

Og FIFAs udemokratiske verdensomspennende makt og innflytelse kommenterte han på nyåret slik den nederste tegningen viser.

Du følger Zapiro på for eksempel Mail & Guardians nettside: www.mg.co.za

Nederlag er ikke motsatsen til suksess

Det var jo selvfølgelig et utilsiktet sammentreff – men mens jeg i dag har sittet her i Cape Town og lest kommentarer til president Zumas State of the Nation Speech, som han holdt i går i forbindelse med åpningen av  Parlamentet, så falt øynene mine på et sitat av Winston Churchill:

” Success is going from failure to failure without a loss of enthusiasm”.

Sitatet hadde i utgangspunktet ikke noe med hva jeg satt og leste om, det var rett og slett en nett-annonse. Sørafrikanerne er flinke, veldig flinke, til å lage gode reklamer, og de simpelthen ELSKER å bruke sitater og ordspill i dem.  Og jeg har plukket opp mange gode poeng, sitater og ordspill opp gjennom årene ved å se på reklame her i landet. For eksempel den svære reklamen som hang på utsida av O.Tambo-flyplassen i Johannesburg i lang tid – ”I am a slow walker, but I never walk backwards”. Det var reklame for Johnny Walker, whisky-merket, altså – og sitatet var av Benjamin Franklin. Intet mindre.  Og jeg har brukt det sitatet som slagord og oppmuntring for Isandi,  som ikke kan beskyldes for å stå for gasellevekst, akkurat – og rødmer ikke et sekund over at jeg har stjålet slagordet fra en reklameplakat for noe så lite moralsk høyverdig som whisky.

Men altså tilbake til dagens sitat.  Jeg sendte det umiddelbart til en god venn som ville forstå dybden i det, og som jeg vet ville assosiere masse med sitatet.  Som han også gjorde – og jeg tror han sendte det videre her og der – kloke ord fra Afrika, selv om sitatet ikke kom herfra, så er det her de vet å bruke det.  Eller hvem vet – kanskje Winston Churchill pønsket ut dette mens han var i Sør-Afrika, som journalist under Boer-krigen? Nåvel.

Og selv tenkte jeg at det sitatet oppsummerte egentlig situasjonen – og utfordringene –  her i landet. Mottakelsen av Zumas tale er lunken utover de svorne ANC-rekker, som vel er å vente. Heller ikke i Norge er det kjempebegeistring å spore hos opposisjonen når kong Harald har lest trontalen ved åpningen av Stortinget. Men i motsetning til i Norge, hvor ingen analyserer selve taleframføringen hos kong Harald som indikator på regjeringens bebudede politikk, så gjør man det her. I Afrika er man opptatt av stil. Så analysene  fra de mest respekterte kommentatorene sier at ikke bare var det mangel på konkret innhold fra Zumas side, det manglet også engasjement. Zuma klarte ikke å utnytte det potensialet som lå i det historiske momentum som dagen i går hadde –  på dagen 20 år siden Mandela gikk ut fra    fengselet som en fri mann. Debatten i dag har faktisk gått mer på om dette manglende engasjementet i Zumas framføring er et svakhetstegn, mer enn selve politikken og løftene han la fram.  Og dette handler igjen om 2 ting – den oppstandelse som offentliggjøringen av Zumas barn nummer 20 har skapt, og  spørsmålet om Zuma egentlig har noen visjon for sitt land. At maktkampen i ANC mellom Mbeki og Zuma faktisk kun handlet om nettopp det – maktkamp, og ikke  om politikk.

Men så sier kommentatorene videre at dette spiller for så vidt ingen rolle om ANC ikke klarer å skape jobber, avskaffe uverdige boforhold og forbedre utdanningssystemet, så lenge entusiasmen for Zuma fortsatt har gjenklang i det dype laget av befolkningen, hos folk flest.  Mange av kommentarene fra ”folk flest” på nettet bekrefter det – en skriver for eksempel at han vil stemme på ANC helt til Jesus kommer tilbake. Det er for øvrig et sitat han antakelig har plukket opp av nettopp Zuma.

Så et nederlag er ikke motsatsen til suksess –  poenget er å fortsatt være entusisastisk, tross nederlag på nederlag.  Du må beholde stilen, rett og slett. Og det er der man lurer på om Zuma nå er i ferd med å miste taket.

Men hva var sitatet egentlig reklame for?

Et lederutviklingsprogram i regi av Stellenbosch University Business School. Samme status her i landet som BI har i Norge.  Og hvordan reklamerer BI for sine kurs og studier? Tja, jeg vet faktisk ikke.  Har sant og si aldri lagt merke til noe reklame fra BI. Men den finnes sikkert. Men den er vel ikke ment for å skape assosiasjoner. Eller entusiasme. Den skal vel skape resultater, tenker jeg. Hva nå enn det er.

Triller Zuma barnevogn?

I kveld har jeg sett Invictus,  Clint Eastwoods film om Nelson Mandela og rugby-VM i Sør-Afrika i 1995. Veldig feelgood, på ekte Hollywood vis. Å, så vakkert det landet er! Og historien som filmen handler om, er vakker. Mandela som engasjerer seg personlig i landslaget i rugby – Springbok – som tradisjonelt var sporten for hvite, først og fremst afrikaans-talende, mens fotball er for svarte (og cricket for indere og engelskmenn). Rugby-VM ble stående som et symbol for forsoning mellom svart og hvit i det post-apartheide unge demokratiet. Alle – svarte som hvite – heiet på Springbok, og de vant – og en hel nasjon vant. Regnbuenasjonen var en realitet. Og Mandela hadde en stor del av æren for dette.

Fint å bli minnet om dette. Gjev kveld, med andre ord.

I en scene i filmen blir Mandela spurt av en av sine livvakter om hvordan familien hans har det. Den hvite livvakten er ikke helt oppdatert på at akkurat det spør man ikke Mandela om. For alle vet at han er ensom, separert fra Winnie og savner et slags normalt familieliv med kone, barn og barnebarn – som han egentlig aldri har hatt. Så Mandela blir såret av spørsmålet.

15 år  seinere har Sør-Afrika en president som til de grader har familie. 5 ekteskap har Jacob Zuma inngått så langt – p.t. 3 koner og nr 4 er rapportert underveis. Og i helgen kom nyheten om at han har fått sitt 20. barn. Dette er en datter, som er født utenfor disse 3 ekteskapene – mor er datter av lokal fotballstorhet som eier storklubben Orlando Pirates og ellers involvert i fotball-VM. Moren er ikke helt ung – 39 år fraskilt 2-barnsmor (nå 3 barn) med god utdannelse og god jobb – så damen vet jo hva hun driver med, får vi anta.

Og du verden som det debatteres på nettavisene. Og folket er splittet, for å si det forsiktig. Og egentlig deprimerende lesning -for skillene er veldig stereotype – «vi lar oss ikke fortelle av vesten på hva som er riktig og Zuma må vi respektere for det ligger i kulturen vår» på den ene siden, og «vi er en banan-republikk som hele verden ler av og dette landet går til helvete – hva-var-det-vi-sa og jeg emigrerer til Australia».

Og dette emnet engasjerer mye mer enn Zumas bryllup  med kone nr 3 for noen uker siden. For nå debatteres hiv/aids-epidimien i lys av dette – for hva slags signal sender Zuma egentlig? «Stick to one partner» har jo aldri vært aktuelt for Zuma, og nå kan man heller ikke si «stick to your wives», og heller ikke «use a condom when not sticking to your wives».  Det er jo interessant å legge merke til at mange av de som mener at de ikke kan dømme Zuma fordi han er en opphøyd person i deres kultur, som de derfor av den grunn må se opptil, også mener at han ikke kan avkreves noe mer moral enn andre. En slik logikk er jo ikke bra for et demokrati, uansett hva man mener om saken. Andre er opptatt av at Zumas omfangsrike familie koster skattebetalerne mye etterhvert – og hvor skal dette egentlig ende? Et kreativt svar på en slik bekymring var en som mente at det var ingenting å bekymre seg for, for nettopp hennes skattepenger gikk nemlig til hus for de husløse og mat for de sultne og veier for alle. Det var skatten til de griske bankene og forsikringsselskapene som betalte Zumas utgifter.

Og alt dette mens vi her i Norge har en debatt gående om fars- og mannsrollen i et feminisert samfunn. Visstnok inspirert av Knausgård-bøkene. I vår debatt handler det påfallende mye om barnevogntrilling, om det noensinne kan bli maskulint.

De har jo en tilsvarende debatt i Sør-Afrika – men der handler ikke debatten om barnevogntrilling, akkurat.  Der handler den om menns avmakt, som skapes i møtet mellom tradisjon og modernitet  i et samfunn der arbeidsløshet og fattigdom er normen og ikke unntaket. Og der handler debatten om hvorfor Sør-Afrika har en av verdens dystreste statistikker på hjemmebasert vold og voldtekter. Så mens vi i Norge har en mannrolledebatt som likner til forveksling en ordrik nevrotisk Woody Allen-film, så er debatten i Sør-Afrika, som så mye annet i det landet – mer eksistensiell, vondere og vanskeligere – men desto mer viktig. For hele verden.

Jeg tror vi kan slå fast at Zuma nok ikke triller barnevogn. Og jeg tror ingen i Sør-Afrika er så veldig opptatt av at han skal gjøre det heller. Når landets president har 20 barn, så dreier debatten seg om litt andre sider ved det å være mann.