Paulinas hus

morgenkåseri NRK 5. februar

Det var altså dette med at fattige mennesker er helt vanlige mennesker. Men det er nå engang sånn at vi bedrestilte har sterke meninger – ofte med de edleste hensikter – om hvordan de fattige bør innrette seg, slik at det blir litt framdrift i livene deres. Her er en historie om det:

Paulina Witbooi het hushjelpen min da jeg bodde i Namibia for noen år siden. Det var en del innkjøringsproblemer mellom hushjelp og husfrue, som først og fremst skyldtes at den norske husfruen var umåtelig ambisiøs på hushjelpens vegne. ALT som var gjort galt mot fattige svarte kvinner i Namibia siden apartheidstyre, kolonitid og lenge før det også, prøvde jeg å rette opp med Paulina som medium.

Så Paulina ble pushet på engelskkurs og formelle kurs i hushjelping – jada, de fins – hun fikk selvfølgelig over gjennomsnittlig betalt, regulert arbeidstid, ferier og fridager. Jamen satt ikke jeg også barnevakt for Paulinas barn, slik at mor kunne gå på dette engelskkurset – og en gang foreslo jeg til og med at hun kunne gå ut og ha det litt hyggelig, mens jeg tok meg av barnepass. Jeg tok henne med på interessante utstillinger med postapartheid kunst og andre ting som jeg mente hun ville like, selvfølgelig inkludert en tur innom organisasjonen for fri rettshjelp for kvinner, sånn for alle tilfelles skyld, og ikke minst fikk hun oppfordring om å utarbeide sin egen arbeidsplan for hushjelpingen. Hadde jeg ikke tatt til vettet, så hadde jeg vel også pålagt henne å sette opp karriereplan og innført medarbeidersamtaler.

Paulina er et høflig menneske, så hun fulgte alle disse ambisiøse tiltakene så godt hun kunne og fikk opp til flere diplomer i engelsk, sølvpuss og stryking. Men jeg kom altså til sans og samling og forstod at jeg bare var en nordmann fryktelig langt hjemmefra på mange måter, så det roet seg. Paulina skulle få slippe å bli reddet fra undertrykkelse, og vi ble enige om at det var helt greit at Namibias universitet ikke fikk en professor i engelsk ved navn Paulina Witbooi. Så vi begynte i stedet å finne ut av Paulina egentlig ville – og vi begrenset tiltakene til arbeidstiden. Og det var å ha tepause når såpeserien Egoli gikk på tv, samt å kunne stryke tøy til gospeltimen på Nama-språksendingene på radio. Blant annet. Så det gikk seg til.

Men en ting skapte debatt: Det var synet på hva hun skulle bruke lønna til. Paulina var kommet som enslig mor fra landsbygda til tilværelse som husløs i hovedstaden Windhoek – søsteren hadde allerede jobb som hushjelp hos noen bekjente av oss, og det var – og er  – slik ting fungerer i hushjelpbransjen med hensyn til rekruttering. Paulina bodde følgelig hos oss i vår Servant’s Quarter, og jeg mente at hun burde nå, høytlønnet hushjelp som hun var uten husleieutgifter, benytte sjansen til å spare penger slik at hun kunne kjøpe seg en liten tomt, såkalt plot, i Katutura township, med tiden kanskje bygge et hus. Det er viktig for svarte fattige kvinner at de eier reelle verdier som eiendom og på den måten frigjør seg fra mennenes dominans, bla bla bla bla, forklarte jeg i vei. Men hva gjorde Paulina? Jo, hun kjøpte i stedet et stereoanlegg – på krita. Kvalitetsmessig var dette stereoanlegget intet scoop, for å si det forsiktig. Og ikke nok med dårlig kvalitet, med på kjøpet fulgte astronomiske renter – en elendig investering, helt objektivt sett  -  og Paulina trådte med dette inn i gjeldsslavenes uendelige verden.

«Men hvorfor sparer du ikke til hus? Det er jo det du ønsker deg!» sa jeg. «Nei, hus er noe du kan gi meg. Det er mange hvite som gir hushjelpene sine hus.  Men stereoanlegg synes jo ikke du at jeg trenger, så det må jeg ordne selv. Alt det andre ordner jo du.»  Og hva skjedde videre? Jo, stereoanlegget ble seinere stjålet – mens kredittkortgjelden aldri fikk ny eier. Og jeg la meg aldri mer opp i hva Paulina brukte pengene sine på. Og Paulina har i dag både plot og hus, betalt av henne selv. Men det er en annen historie.

Praktikantdel

Henter over noen småsnutter jeg har skrevet på Isandiforum, knyttet til vår nye nettside : (men som viser seg å ikke helt funke etter planen – foreløpig)

I dag hadde jeg morgenkåseri på NRK P2 , det handlet om store hus, hushjelper og hvordan vi i Norge tar etter sørafrikanske samfunnsmønstre. Og ellers var jeg i Stavern med varer til helgens åpning av julemarked på Fredriksvern, der ildsjelene Marianne og Øygunn står på. Fint med en litt lang kjøretur – får tenkt en del på ting som må tenkes på. Storavisa i Larviksregionen, Østlandsposten, kjører stor sak på utstillingen til helga – stas. Og ellers er det veldig mange hyggelige mennesker i Larvik og Stavern!
Her er morgenkåseriet:

«PRAKTIKANTDEL.
Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det er kommet inn et begrep i boligannonsene – – praktikantdel. Det er jo ikke noe nytt med boliger som er bygget med tanke på å skulle huse flere enn familiens medlemmer, men det har i alle år gått under begrepet ”utleiemulighet”. Men nå annonseres praktikantdel som en salgsfremmende egenskap – og hele poenget er at disse ekstra kvadratmetrene i boligen ikke skal leies ut – de skal tvert imot brukes for å kunne leie inn noen for å bistå med å drifte familien AS. Noen mener dette er kulturutveksling, men den debatten skal vi la ligge her og nå.

På begynnelsen av 90-tallet gjorde vår lille familie en gedigen klassereise ved å flytte fra et lite rekkehus på Holmlia utafor Oslo til 450 kvadratmeters enebolig i Windhoek i Namibia. Ikke alle 450 kvm var beregnet på kjernefamilien på 4 – her hadde man også en egen praktikantdel – eller servant’s quarter, som det het i boligannonse-terminologien dertil lands. Man har politisk korrekt oppjustert språket en smule de siste årene, så sjekker du boligannonser i Sør-Afrika og Namibia nå, så brukes begrepet ”staff accommodation” på de dyrere boligene, mens for vanlige boliger holder man seg til det kjente dagligdagse ordet ”maid’s”. Det politiske korrekte har som kjent en tendens til å være av særlig interesse for ymse eliter. Men enda viktigere for en boligs attraktivitet er nivået av sikkerhet – security. Nesten alle boliger som annonseres har avanserte alarmer med armed response, og det er en egen designnisje å skape piggtråd og gitter som skal se stilig og hyggelig ut – hva med piggtråd som til forveksling kan se ut som eføy? – og de mest avanserte boligene har vollgraver. Og man er jo ikke den eneste som har reflektert over om det ikke er en sammenheng mellom security-behovene og nettopp servant’s quarter.

Nå må det innrømmes at jeg ikke var helt ukjent med tjenerskap-begrepet før vi havnet i vår romslige bolig i Windhoek. Jeg hadde nemlig en mormor i Bergen. Min mormor brukte konsekvent hele sitt liv betegnelsen ”pike” på hushjelpene hun hadde, helt uavhengig av deres alder, og de bodde på pikeværelset i mine besteforeldres hus. Og fram til sin død på 80-tallet var hun fortsatt av den bestemte formening at Gerhardsen hadde vært en ulykke for landet og dyp bekymret over at hennes barnebarn måtte høre den vulgære dialekten til Alf Prøysen i Barnetimen for de minste. Det tok sin tid å komme over at hennes eldste datter giftet seg med en sønn av nettopp en ”pike”, men det hjalp litt da svigersønnen ble ordfører. Riktignok ble han ordfører for feil parti, men som min mormor sa det – jeg er sikker på at han er litt ordfører for mitt parti også – og med den begrunnelsen kunne hun snakke med stolthet om sin svigersønn til alle venninnene. Med andre ord – selv om jeg var oppriktig glad i mormor, så skjønte jeg tidlig at hun var av den eksentriske sorten med begrenset bakkekontakt. Verden og folk var jo ikke sånn som mormor trodde.

Og så satt man der da, noen år seinere – med egen hushjelp i servant’s quarter i et land langt hjemmefra. Og visst fant man forklaringer på hvorfor man måtte ha det sånn – en slags moralsk plikt til skape lokale arbeidsplasser og gi inntekt til folk som ellers ikke ville ha noe, og at hverdagen var så tungvint organisert i et land uten relevante fellesgoder og fellesløsninger, slik at man måtte ha privat hjelp i huset for å få Familien AS til å gå rundt. Det er vel omtrent de samme forklaringene som brukes her i Norge nå for alle som må ha praktikant.

Men den gangen på 90-tallet – og fortsatt – trodde jeg at på de aller fleste samfunnsområder, så var det Sør-Afrika og Namibia som skulle ta etter oss i Norge, og ikke omvendt. Så – når kommer sikkerhetsbeskrivelsene i våre boligannonser?»