Gleden over en engle-sau

Jeg har vært veldig opptatt med Isandi-julesalg de siste ukene. Det er fryktelig slitsomt og fryktelig morsomt. Gamle kunder fra Isandi-tidenes morgen har dukket opp på julemarked og kjøper seg nok en Vondeling-engel, nok et strutseegg og nok et Rietbron-hjerte. Hyggelig!! Og det er fantastisk å oppleve den ekte begeistringen godt voksne mennesker viser når de oppdager nye nytt og morsomt, som for eksempel Streetwires engle-sau.

Og jeg er ikke med på å rette en eneste moralsk pekefinger mot at folk ikke burde kjøpe denne engelsauen fra Afrika, men i stedet kjøpe en virituell geit eller kylling, eller hva nå enn slags «liksomprodukt» noen mener at vi bør kjøpe for å bekjempe fattigdom og hjelpe Afrika.

Nå er det jo ikke sånn at all handel med Afrika absolutt og alltid må handle om fattigdomsbekjempelse – som den eneste begrunnelse for handelen. Men la gå – la oss nå stille kjøpet av den bittelille og unyttige engle-sauen i perler og ståltråd, håndlaget i Afrika, opp mot et fiktivt dyrekjøp i regi av en norsk ideell organisasjon – hvilket av dyrekjøpene bidrar mest til fattigdomsbekjempelse?

And let’s face it: hverken englesauen eller den virituelle geita avskaffer økonomisk fattigdom i særlig nevneverdig grad – så det er ikke det vi snakker om her. And let’s face it 2: det handler egentlig ikke så mye om de fattige i Afrika, dette her. Det handler først og fremst om din og min opplevelse av å gjøre godt og riktig. Vår egen fattigdomsbekjempelse.

For det første – det er jo virkelig en underlig logikk som målbæres i de fiktive produktene  - man skal være imot å kjøpe ting, men selve det å kjøpe – altså kaptalismens grunnlag og tanken om vekst –  er man for. Veldig for. Det henger jo ikke på greip. Og når man på toppen av det hele putter en moralsk begrunnelse, så blir det jo rett og slett nokså hult.

Jeg møter denne merkelig holdningen blant en del av de jeg vil kalle Isandis «betraktere» – at det  er liksom MER feil å kjøpe et produkt fra Afrika, enn det er å kjøpe noe på Elkjøp, for eksempel – og at vi ikke må dra fattige afrikanere inn i konsum-helvete, ved å få dem til å lage ting. Når jeg da spør disse betrakterne om ideen har slått dem at kanskje disse fattige afrikanerne de refererer til har både GLEDE av, TALENT for og KUNNSKAP om å lage ting,- og at de som kjøper disse tingene i Vesten får overført noe av GLEDEN, TALENTET  og KUNNSKAPEN, ved å eie disse tingene? At det rett og slett er en kunst å eie skikkelig ting på en skikkelig måte. Og rakk ikke ned på folk som kan denne kunsten. At det faktisk er noe genuint og dypt MENNESKELIG med disse produktene, og at slike produkter derfor ALDRI kommer til å kunne bli overprøvd av noe fiktivt produkt, hvor enn moralsk høyverdig de fiktive produktene er. (nå ble det mye store bokstaver her…)

Og at det fantastiske med en fjollete liten englesau er derfor at den først og fremst bidrar til fattigdomsbekjempelse gjennom nettopp sin håndfaste og konkrete MENNESKELIGHET. Og at den egenskapen mangler det fiktive produktet. Og er det noe denne kloden trenger mer av, så er det mer menneskelighet. Menneskelighet som man kan sanse. Fordi mennesket er et sanselig vesen.

Men vi har mer enn nok av ting her i Vesten, sier de da.

Snakk for deg sjæl, svarer jeg.

Og jeg får samtidig bekreftet en av mine store fordommer:  Jeg mistenker nemlig at mange av Isandis betraktere mangler estetisk sans og humor. Samt forståelsen av det sanselige.

Det er jo trist.

Men det er jo ekstra trist at de da har valgt å jobbe med fattigdomsbekjempelse og beslektede temaer. For tilbake til englesauen. Det er betimelig å minne om fattigfolk i Brasils store forkjemper –  biskop Dom Helder Camara og hans bønn:

«Vær barmhjertig, Herre.
Vis en særskilt omsorg
for de mennesker som er så logiske,
praktiske,
realistiske
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten blå hest …
«

Og moralen?

Stol aldri på en fattigdomsbekjemper som ikke kan glede seg over en englesau.

Ons fade nie, ons fokof

Jeg er altså på rehab – etter lang tid som bistandsavhengig er jeg nå snart ferdig med tøff rehab, og den rehab’en skal jeg skrive om. Samt bekjenne mine synder, om hvorfor jeg ble bistandsavhengig.

Men før det så må jeg ha noen innledende runder. Og det jeg har skrevet om Vondeling i det siste, er del av de innledende rundene. Her kommer siste runde: Les videre

Egenkapitalens velsignelse – Vondelings oljefond

Snakk med en erfaren – eller trenger ikke være så erfaren, engang – bistandsperson, og han eller hun vil himle med øynene når ordet «kvinneprosjekt» eller «håndverksprosjekt» blir nevnt som fattigdomsreduserende tiltak på grasrota. Det er for mange toppen av naivitet og mislykkethet  - i kombinasjon.

Og ofte med rette. Og årsaken er som regel at selve prosjektmodellene  skaper fra dag en avhengighet av stadig mer påfyll av donor-penger. Som regel er prosjektmodellene funnet på av bistandsverdenen selv , men akkurat det ser ikke ut til å ha medført noe særlig selvransakelse eller iver etter nytenking for å finne ut hvorfor det blir så håpløst. Det er liksom bare vedtatt at sånne prosjekter er dødfødte. Les videre

Et hittebarn som er plukket opp.

Jeg glemmer alltid å fortelle det – hva Vondeling Optel Craft betyr. Vondeling er jo navnet på landsbyen – opprinnelig en togstasjon – og navnet betyr noe så uvanlig som «hittebarn«. Da håndverksgruppa i Vondeling startet opp, fant de selv på sitt navn: Vondeling Optel Craft. Optel betyr å bli plukket opp – så navnet betyr altså noe sånt som «hittebarnet som er blitt plukket opp gjennom håndverk».

Det er jo litt svulstig, på en måte – litt vel løfterikt, liksom – og det er vel derfor jeg ikke har snakket så mye om navnet. For Vondeling Optel Craft er i god tradisjon i så måte – det er ofte voldsomme ambisiøse navn på håndverksprosjektene her i det sørlige Afrika, som igjen viser hvor mye man tror på det man gjør når man starter opp. Jeg har sett mange sånne navn opp gjennom årene: «håp gjennom hardt arbeid», «tro på deg selv», «framtiden er vår» , «gi aldri opp».

Og det er ekstra stusselig og nitrist når navn og virkelighet viser seg å ikke gå i hopes. Som mer er regelen enn unntaket, dessverre.

Men tilbake til hittebarnet som er plukket opp. Les videre

Hvorfor må Flyktninghjelpen lyve?

Og nå noe virkelig stusselig.

«De fattige har dere alltid i blant dere», sa Jesus. Og det er ingen som har tatt Jesus mer på ordet enn norske bistandsorganisasjoner, religiøse eller ikke. De jobber hardt og nidkjært for at den norske befolkning ikke må tro noe annet.  Og for å være tro mot sin plikt til å minne oss om de fattiges eksistens, så har de utviklet et passende vokabular, særlig knyttet de fattige langt borte. Og dette vokabularet tar de fram og lufter med jevne mellomrom.

Her er en historie om det: Les videre

Muligens litt stusselig

Jeg må vel sies å ha vært et såkalt positivt element i min oppvekstby Larvik. Et syngende og gitarspillende sådant. Det hendte at jeg ble spurt om å spille og synge for de eldre på aldershjemmet og sykehjemmet, som jeg jo selvfølgelig gjorde. Men var veldig lite veltilpass med den ekstra oppdragsbeskrivelsen jeg ofte fikk: «Det ville være fint om du også kunne gi si dem noe til trøst».  Og oversatt betydde det at jeg skulle si noe trøstende ved å kjøre fram Jesus. Og det stemte dårlig med mitt bilde av Jesus. For meg har Jesus aldri vært til trøst, men tvertimot en inspirasjon til opprør.

Og av den grunn har jeg jo aldri likt gospelmusikk, fordi gospel får jenter til å bli forelska i Jesus, som om han var en eller annen popstjerne med erotisk appell. Jeg synes rett og slett det er komisk å se og høre på. Og så litt trist,da. For de som faktisk er forelska i Jesus. Spør du meg, så er Prince den eneste som har klart å gjøre noe stilfullt i så måte ut av gospel-sjangeren. Så jeg holder meg fortsatt til opprøreren Jesus, og lar Prince ta seg av gospelen. Les videre