På vegne av vanvittig mange fattige

Så klarte jeg å bli irritert i dag også. Enda det i utgangspunktet bare handlet om å komme seg inn i en OL-fri sone.

Fordi du nå må skrolle veldig langt ned på norske nettaviser for å lese om noe annet enn OL, og fordi alt om OL – for å si det forsiktig og uten å ville støte noen unødig – framstår en smule internt, så blir det til at man søker alternative nettsteder for å finne ut om det skjer noe som helst ellers i Norge for tida.

Ikke fordi jeg aktivt går inn for å ikke være interessert i OL, det er bare det at man blir påvirket av omgivelsene, og her i Sør-Afrika er ingen, absolutt ingen opptatt av OL i Sotchi. (se der, ja, jeg måtte til og med sjekke hvordan det staves – Sotsji)

Og dersom jeg forteller venner her om at det nå er en debatt i Norge om hvorvidt nordmenn skryter for mye av at vi er best, som vi jo er, så kikker de jo bare på deg og sier: Really?? Jeg tror det aldri har streifet dem en tanke at nordmenn og Norge skulle være best. Ikke fordi de er i mot Norge på noe vis, det er bare det at de vel aldri tenker på Norge. Sånt lærer man når man er ute i den store verden og ikke representerer noen andre enn seg selv. Da skjønner man at man kommer fra et lite land.

Det tok noen år før jeg skjønte dette. At de aller fleste nordmenn som bor i Afrika er der på vegne av noen. Jobber for en bedrift, for en organisasjon, for staten – og at de har et edelt formål med sin utlendighet. Og at når de gjør det, så får de en egen måte å se verden på. Norge blir viktig, organisasjonen blir viktig, firmaet blir viktige, og ergo de blir viktige. Ikke fordi de er uvanlig selvsentrerte i utgangspunktet – men de blir selvsentrerte, fordi de gjerne vil gjøre en god jobb. (ja, i dag tar jeg den hyggelige versjonen om selvsentrerte nordmenn i utlandet) Og da må det de driver med være viktig, ellers så trengte de jo strengt tatt ikke å være der. Men når du er aleine nordmann i for eksempel Afrika, og driver med ditt, og dette ”ditt” er et knøttlite firma som av alle ting importerer noe så uviktig som julepynt, ja, da skjønner du at Norge er et lite land. Og du selv bare et lite menneske.

Men altså, det var disse alternative nettstedene, OL-frie soner. For eksempel Bistandsaktuelt. Der har man høye tanker om nordmenn i utlandet. I deres spalte ”Nytt om folk” står det for eksempel at en viss person skal bli landdirektør i Sør-Afrika. Ikke noe mer, ikke noen opplysninger om denne stillingens omfang eller formål eller oppdragsgiver. Så da tenker man, det må kanskje være sånn generelt? Du verden – en nordmann skal bli landdirektør, få ansvaret for Sør-Afrika, på en måte – og jeg sjekker ivrig sørafrikanske medier. Ikke ett treff. Ikke ett eneste treff. Si meg, er det bare i Norge at det er en nyhet at en nordmann skal bli landdirektør og få ansvar for Sør-Afrika?

Men det er mye annet interessant å lese om for tida i Bistandsaktuelt. Blant annet en debatt om hvorvidt informasjonsstøtten som norske bistandsorganisasjoner mottar fra Staten, dvs Norad, er bra eller dårlig. Jan Arild Snoen, fra tenketanken Minerva, mener den er dårlig og bør kuttes ut, mens bistandsorganisasjonene mener, ikke overraskende, at den er bra. Det har gått så langt at det har blitt en debatt på Bistandsaktuelt sine nettsider, og bare det er jo uvanlig. Det kan stå saker om de mest uhyrlige overgrep og urettferdigheter – men det kommenterer ingen. Men når det kommer en sak om noen som vil ta fra bistandsbransjen penger, da kommer engasjementet. Det er høyst forståelig, men kanskje ikke spesielt god PR for den samme bransje.

Hele debatten er utløst av denne undersøkelsen i regi av Hans Rosling om hva nordmenn vet om verden og utvikling. Det viser seg at en sjimpanse vet mer. Og det til tross for at det brukes mange midler på at vi vanlige nordmenn skal vite mer. 91 millioner i året, for å være nøyaktig. Følgelig kan man slutte at informasjonsstøtten ikke virker. Og derfor bør den kuttes.

Men bistandsorganisasjonene på sin side sier noe sånt som at tenk, så ille det hadde vært dersom ikke de hadde vært der. Da hadde nordmenn virkelig ikke visst noe, og verden hadde blitt et dårligere sted. Og det mangler ikke på selvtillit i så måte: Særlig ”Slett Ulandsgjelda” tar godt i: Mister SLUG informasjonsstøtten mister Norge hoder som kan tenke disse tankene og som har arbeidskapasitet til å legge strategier for hvordan vi skal fullføre dem. Da mister verden en ledende og nytenkende aktør som tør å fronte viktige og banebrytende ideer.

Å du, å du.

Og det som er ekstra viktig er at informasjonsstøtten ikke må kuttes, for hvem skal ellers rette opp feila fra i går, det vil si, feilene man gjorde for mange år siden da man kun formidlet nød og elendighet fra Afrika. Så man må altså få støtte til å rette opp en dårlig jobb man har gjort tidligere. Og som ikke det var nok – man må også få informasjonsstøtte for å kompensere for den samme bransjes markedsføringstiltak, de tiltakene som gjør at du og jeg støtter bistandsorganisasjonene med vår egne penger, helt frivillig. Visstnok er ikke markedsføringstiltakene helt sannferdige, i henhold til denne retorikken, men selve bistandsarbeidet er  bra – og med nok informasjonsstøtte så går alt opp. Forstå det den som kan.

Men det som over hodet ikke er en del av debatten, men som burde være det, er følgende spørsmål: Hvem sin virkelighet er det bistandsorganisasjonene informerer oss om? Hvor relevante er egentlig bistandsorganisasjonene i å formidle hva som skjer i for eksempel Afrika?  For det er denne tiltroen til egen fortreffelighet og denne høye selvtilliten de legger for dagen, som gjør meg irritert.

Hittil i 2014 har det vært 569 såkalte service delivery protests bare i Gauteng-provinsen i Sør-Afrika. Gauteng – det er navnet på Johannesburg-regionen – er den økonomiske motoren i ikke bare Sør-Afrika, men i hele Afrika. Service delivery protests kommer fra de fattigste lokalsamfunnene i regionen, som protesterer mot mangel på helt basale ting som de er blitt lovet gjennom mange år: vann, strøm, bolig, men også generell protest mot at de aldri blir hørt. Protestene er rettet mot politi og styresmakter, mot korrupsjon, mot at deres hverdagsproblemer aldri blir satt høyt nok på agendaen, hverken hos politikerne eller i samfunnsdebatten.

120 av disse demonstrasjonene er blitt voldelige. Reaksjonsmåtene er ikke vakre: Det brennes og vandaliseres – skoler, butikker, klinikker, politistasjoner, offentlige bygninger – alle slike instutisjoner . Og det drepes. For folk er rasende. Det er unntakstilstand.

I mai er det valg i Sør-Afrika. Da skal ny nasjonalforsamling og ny president velges. Alle vet jo at ANC vinner og Zuma fortsetter, spørsmålet er hvor mye deres flertall reduseres. Men ANC , med sin stolte fortid som grasrotpartiet for folk flest, drar ikke på besøk til lokalsamfunnene der det nå brenner. De tør ikke. Ikke noen av de andre politiske partiene, heller. (med et delvis unntak av tidligere ANC-kronprins Julius Malemas nye EFF – mer om dette partiet en annen gang). I stedet sender de ut pressemeldinger, alle sammen, om at alle må holde seg til lov og orden og respektere demokratiets grunnleggende prinsipper.

Og enda mer talende: De etablerete NGO’ene – organisasjoner av ymse slag , som per definisjon er uten binding til politiske partier eller staten, og som sånn sett har større spillerom – de er der heller ikke.

Det er en debatt i Sør-Afrika om nettopp dette. (Å jada, de debatterer fattigdomsspørsmål her også. Med mer dybde, bredde og innsikt enn i Norge.) Og et av spørsmålene som debatteres er: Har NGO’ene utspilt sin rolle, fordi de er del av et establishment, som selv om hvor enn kritiske de er til makthaverne, allikevel blir en del av den samme makten, fordi de alle i bunn og grunn snakker samme språk – gjennom sine rapporter, resolusjoner, strategidokumenter, konferanser og workshop’er. Eller sagt på en annen måte: Heller ikke NGO’ene har kredibilitet overfor den store majoritet som aldri har sett fruktene av demokratiet som kom for 20 år siden.

Det tok altså 20 år etter innføring av demokrati i Sør-Afrika før desillusjonert unge, sinte og frustrerte innbyggere tok til vold som språk. NGO’er og politiske partier virker å være helt tatt på senga. For så opptatt har de vært av å jobbe med sine fanesaker, med sine spesialfelt, men sine agendaer – basert på deres egenskapte fortellinger fra de gode gamle dager, fortellingene om at de er på de svakes side  – at de har glemt å realitetssjekke, at de ikke har sett hva som foregår, og at de derfor har gjort seg selv totalt irrelevante.

Og snakker du med folk fra andre afrikanske land, så vil du høre samme historier. Om hvordan NGO’ene, både nasjonale og utenlandske bistandsorganisasjoner, er helt irrelevante i deres hverdag og for deres utfordringer.

Og i min hverdag her i Sør-Afrika, i møtet med grasrot-håndverkerne, så er opplevelsen den samme. Det er ingen som noensinne har uttrykt at de opplever at en organisasjon representerer dem, langt mindre ”forstår dem”. Og dersom noen prøver ”å forstå” dem, så forventes det at de må tilpasse seg deres virkelighet, og ikke omvendt. Jeg har for eksempel fått tilbud om støtte til Vondeling og deres englefabrikk, men kriteriene er at Vondeling må fylle ut søknadsskjema og at Vondeling må skrive rapporter. Alt på engelsk. Og at man må ha en epost man kan nå dem på. ”De har ikke strøm, de har ikke epost, de skriver ikke engelsk, og de skriver heller ikke rapporter”, sier jeg. ”Ja, men, kan ikke noen gjøre det for dem, da?” Jo da, det kan man, og sånne folk og organisasjoner finnes og lever i beste velgående, de tar en prosent av stønadsbeløpet for å kunne ”kommunisere med giverne”. Og vips, så har man beveget seg vekk fra grasrota, som man påberoper seg å skulle hjelpe og forstå.

Og det er bistandens hovedproblem – at den faktisk ikke representerer den fattige grasrota. Grasrotas virkelighet blir alltid fortolket gjennom mellommenn. Alltid.

Nå blir jo dette svært så generelt – at en NGO er en NGO er en NGO – det kan jo hende at norske organisasjoner er bedre enn andre organisasjoner, og antakelig er de ikke de verstinger når det gjelder snakke på vegne av fattige og fortelle oss om hvordan verden henger sammen. Ja, la oss håpe det. Ja, la oss virkelig håpe at Norge er best, her også.

For meg kan bistandsbransjen gjerne få informasjonsmidler i massevis. Det gir jo noen arbeidsplasser – fortrinnsvis i Norge – og det er tross alt ikke det verste Staten bruker penger på. Og jeg synes også det er greit at de får penger for å rette opp gamle synder. Alle bør få en ny sjanse her i livet. Og jeg har ingen problemer med at organisasjoner med høyt selvbilde skal få lov til å fortsette å jobbe med de overordnede spørsmål her i verden og formidle dem til oss.

Men bare ikke ta rollen som tolk for fattigfolk.

Ons fade nie, ons fokof

Jeg er altså på rehab – etter lang tid som bistandsavhengig er jeg nå snart ferdig med tøff rehab, og den rehab’en skal jeg skrive om. Samt bekjenne mine synder, om hvorfor jeg ble bistandsavhengig.

Men før det så må jeg ha noen innledende runder. Og det jeg har skrevet om Vondeling i det siste, er del av de innledende rundene. Her kommer siste runde: Les videre

Om å begeistre skattebetalerne

Norads nye informasjonsdirektør, Kjell Terje Ringdal, har delt sine vyer på www.bistandsaktuelt.no. Innledet av et dikt av Olav H. Hauge, etterfulgt av et imponerende stort bilde av artikkelforfatteren, i dårlig oppløsning. Og deretter de store spørsmål: «Hva er det vi holder på med i bistandsbusinessen? Og i utviklingsbransjen, og i politikken – for ikke å snakke om i familielivet?»

Intet mindre.

Svaret er: Vi ønsker å nå fram. Og det mener informasjonsdirektøren at vi må gjøre ved å være ærlige – for ærligheten har sin egen kraft – og akkurat dette er visstnok bistandsbusinessen veldig gode på etterhvert –  men deretter må vi begeistre skattebetalerne. Ja, nettopp. Begeistre. Vi må, for å bruke informasjonsdirektørens egne ord: Les videre

Om å sjekke sine kilder

Det foregår en liten debatt om fairtrade/Fair Trade i Bistandsaktuelt. I mitt svarinnlegg i Bistandsaktuelts juni-utgave   – knyttet til Erik Hagers svar til meg i mai-utgaven kom jeg i skade for å skrive at det er Huxley som gav oss begrepet «nyord», mens det riktige er at det er Orwell – selv om de to forfatterne vel kan sies å ha vært opptatt av det samme – framtidssamfunn der  språk og språklige metaforer brukes bevisst for å kontrollere innbyggerne.

Nå er ikke mitt fagfelt engelsk litteratur – så jeg kan jo muligens unnskylde meg selv med det, men man kommer ikke unna at man alltid bør sjekke sine kilder nøye og ikke bare gå ut ifra hva man mener å huske, eller andre har fortalt deg.

Jeg mistenker at heller ikke Per Persson fra Friends Fair Trade har sjekket sine kilder  i sitt innlegg på www.bistandsaktuelt.no . I tillegg er  det litt uklart for meg om han refererer til  det eksternt sertifiserte fairtrade eller det selvsertifiserte Fair Trade, men jeg går ut ifra at han mener sistnevnte.  Persson kommer med mange påstander om Fair Trade-bevegelsens garantier og oppnådde mål, og jeg ønsker å kommentere noen av dem her .

Persson skriver blant annet:

«Blant de viktigste kriteriene for Fair Trade er: En rettferdig lønn for produsenter og arbeidere; demokratiutvikling, likestilling og organisasjonsrett; bekjempelse av barnearbeid og diskriminering; miljøhensyn og økologisk produksjon; utvikling av lokalsamfunnet, sosialt og økonomisk; langsiktige kontrakter; forhåndsbetaling; og en garantert minstelønn + en Fair Trade bonus som brukes til lokale tiltak innen bl.a. helse, utdanning og miljø, tiltak som kommer hele lokalsamfunnet til gode.»

Jeg har ingen problemer med å akseptere at støttespillere av Fair Trade ØNSKER at alle disse kriteriene skal være oppfylt, som da kvalifiserer til at man kan bruke ordet rettferdig om produktet man selger og handelen man bedriver – men en ting er å ønske noe, noe annet er å garantere og love sine kunder at så skjer. Det stilles store krav når man påberoper seg å skulle forvalte svaret på fattigdomsbekjempelse gjennom handel – etterrettelighet bør være en av dem.

Som en garantist for at kriteriene nevnt overfor oppfylles, henviser Per Persson til organisasjonen World Fair Trade Organization – WFTO – som han anbefaler produsenter om å søke medlemskap i. WFTO organiserer ulike ledd i handelskjeden, og det er et primært fokus på produksjon og handel med håndverksprodukter.

Persson skriver: «Dette (WFTO) er en global organisasjon med medlemmer fra så vel produsent- som forbrukerledd. For å kunne bli medlem her må en rekke strenge kriterier oppfylles, men et medlemskap er et kvalitetsstempel for rettferdig handel og gir også tilgang til et stort marked” .

Og jeg undrer – hva er kildene daglig leder av Friends Fair Trade har sjekket her før han skrev dette?

Mitt fagfelt er håndverk fra det sørlige Afrika. Det medfører at jeg blant annet har en viss oversikt over hvilke utfordringer håndverksprodusentene på grasrotnivå i regionen har.  Og hovedutfordringen er hvordan håndverkerne selv skal få en større andel i verdiskapningskjeden. Jeg vil anta at det også gjelder i andre deler av verden. Så det interessante i et fattigdomsbekjempende perspektiv er ikke de 2,2 milliarder dollar som Per Persson viser til som omsetning av WFTO-nettverkets Fair Trade-varer – det viktige her er: Hva er håndverkernes andel av dette? Hvor mye fikk de som laget produktet betalt?

Og i det post-apartheide sørlige Afrika er selve eierstrukturen en stor utfordring i denne sammenhengen– det er altfor få svarte håndverkere som eier sin egen bedrift. Og det er altfor mange håndverkere som forblir sysselsatt – og ikke ansatt – i non-profit organisasjoner, ofte støttet av velmenende utenlandske donorer, under påskudd av at marginaliserte grupper trenger slik hjelp nærmest for evig, med det resultat at disse evig hjelpetrengende aldri får ta del i det formelle arbeidslivets rettigheter. Likeledes er ”middleman”-problematikken velkjent -  det er mange innen håndverkssektoren lokalt som egentlig ikke gjør noe annet enn å selge videre produkter de kjøper av grasrot-håndverkere som opererer i den uformelle økonomien. Disse håndverkerne har ikke tilgang til informasjon og kunnskap om marked og muligheter.  Og like viktig i et fattigdomsreduserende perspektiv: De forblir i den uformelle økonomi, og kommer seg aldri videre, fordi denne måten å måtte selge sine varer på hindrer oppbygging av egenkapital og eget differensiert kundegrunnlag.

Nå er ikke Sør-Afrika en liten håndverksnasjon i global sammenheng, bare i Western Cape-provinsen finnes det mer enn 1.200 registrerte håndverksbedrifter, som varierer fra den selvlærte håndverkeren som jobber fra sitt skur i township’en eller ute på gata, non-profit-organisasjoner som sysselsetter kvinner i hjemmebasert arbeid, private firmaer med akkordbasert arbeidskraft og små kooperativer, til småskalaindustri med faglært arbeidskraft og avanserte kunststudioer drevet av kunsthåndverkere med mastergrad. Noen få av disse er medlemmer av WFTO – 13 totalt i hele Sør-Afrika, dersom WFTOs egen hjemmeside stemmer, og 9 av disse jobber innen håndverkssektoren, resten med landbruksrelatert handel. De er, med et par negative unntak, verken bedre eller dårligere enn de andre håndverksbedriftene i landet, men ingen av dem kan sies å oppfylle de ambisiøse kriteriene som Persson nevner i sitt innlegg, med kravet til økologisk produksjonsmetode og langsiktige kontrakter og Fair Trade bonus som det mest forunderlige i denne sammenheng. Men mer interessant er jo hvorfor disse 9 har meldt seg inn i WFTO, og hvorfor de tusenvis andre ikke er medlemmer?

WFTO gir tilgang til et markedssegment og nettverk som oppleves som relevant for noen – og irrelevant for andre – og uavhengig av moralsk syn på verdens urettferdighet. For noen er tilgang til dette markedssegmentet  verdt prisen de må betale til WFTO, for andre er det ikke verdt prisen, eller de har rett og slett ikke råd til å betale det som må til for å bli erklært rettferdige overfor den vestlige forbruker.

For det koster å være medlem av WFTO. Og det er også noe av forklaringen på hvorfor samtlige av de sørafrikanske WFTO-medlemmene er eid og drevet av hvite. Og hvorfor det er overrepresentasjon av ”middlemen” i utvalget. Det koster mer å være lokal produsent enn å være lokal distributør – på samme omsetning er det adskillig bedre bunnlinje for distributøren enn for produsenten. En av WFTO-medlemmene, Streetwires Artist Collective i Cape Town, vet mye om det. De er en stor produsent av ståltrådkunst, med imponerende omsetning til en håndverksbedrift å være, og en foregangsbedrift innen arbeidstakerrettigheter i håndverkssektoren i det sørlige Afrika. Men de har i noen år nå kun vært oppført med navn, og ikke med noe kontaktinformasjon på WFTOs nettsider, i likhet med  6 andre  av de 13 medlemmene. Og hvorfor det? Fordi de ikke har betalt sine 3.000 EUR  i årlig medlemskapsavgift  til WFTO. Så for tiden er de ikke fullverdig rettferdige. På tross av at de har sendt inn selvsertifiseringsskjemaet om egen rettferdighet som WFTO krever. Money talks, også i de rettferdiges verden.

Men tilbake til den fattige håndverkeren, han eller hun som Fair Trade bevegelsen og WFTO vel egentlig er ment å være til for. Grasrot-håndverkeren i det sørlige Afrika surfer ikke daglig på internett-databaser på jakt etter markedsmuligheter. For grasrot-håndverkeren er det lokale nettverket den viktigste og mest bærekraftige kilden til informasjon, og grunnlaget for bærekraftig vekst må utvikles lokalt. Og nettopp dette satser sørafrikanske myndigheter på – å utvikle og styrke lokale nettverk mellom håndverkere – og å gi disse nettverkene økt kompetanse på alle områder, inkludert markedstilgang, både lokalt og globalt – og på den måten både kunne øke antall svart eide håndverksbedrifter og minske antall lokale mellomledd.  Og det er til og med gratis.

Jeg har opp gjennom årene lest ganske mange sider med policy-dokumenter for sørafrikanske myndigheters eksportstrategi for håndverkssektoren. Og jeg kan ikke erindre at medlemskap i WFTO er foreslått som del av strategien. Og like viktig – andre afrikanske land ser med interesse på Sør-Afrikas strategi for utvikling av håndverkssektoren som en viktig sektor for økt økonomisk aktivitet og vekst blant økonomisk underprivilegerte grupper.

Nå kan det jo hende at Sør-Afrika  er et veldig unntak i WFTO-sammenheng. Og det kan jo hende at Per Persson har god oversikt over de faktiske forhold for håndverkssektoren i andre afrikanske land, inkludert WFTOs eventuelle integrering i  de enkelte lands myndigheters overordnede strategi for eksport.  Mulig det. Men i så fall bør anbefaling av medlemskap begrenses til de landene der man har denne  oversikten.  Og man bør være meget forsiktig med å presentere påstander som at medlemskap i WFTO gjør noe med verdens sultproblem og klimautfordringer, slik Persson skriver.  Og av respekt for nettopp de fattige så bør man holde seg for god til å omtale dem som en homogen masse der en løsning er svaret for dem alle.

Fortsatt har sørafrikanske myndigheter og håndverkere store utfordringer, både mht produktutvikling, arbeidsvilkår, rettigheter og bærekraftighet for denne sektoren. De jobber hardt med disse utfordringene, og noen ganger ber de oss ”utenforstående” om råd. Og jeg vet at de har som forutsetning, før vi gir våre råd, at vi i det minste sjekker våre kilder.

_______________________________________________________________________

En gladnyhet: Afrika biter tennene sammen og reiser seg.

Dette bildet er å finne på Bistandsaktuelts nettutgave for tiden. Jeg så det første gang i går, men tenkte at det må jo være en feil et sted – så det var jo bare rett og rimelig at redaksjonen kunne få litt tid på seg og sette inn riktig bilde.  For noen måtte da reagere? Men bildet er der fortsatt – med undertekst:

Afrika er i fokus som aldri før. I år feirer 17 afrikanske land 50 år som uavhengige stater. Kontinentet opplever økonomisk vekst. Fotball-VM i Sør-Afrika er blitt et symbol på det nye Afrika der optimisme skyver afropessimismen til side.

Og altså illustrert med bildet ovenfor. Rett skal være rett – i det minste står den gamle damen med det intense, redde blikket på egne bein  - hun ligger jo ikke. Så det er kanskje dette som er afrooptimismen, selv om heller ikke kvinnegruppen i bakgrunnen ser jublende glade ut. Men de står jo oppreist, de også.

Det er noe veldig schizofrent over bistandsjournalistikken for tida. For forvalterne av stemmene fra Afrika inn i det norske samfunn har bestemt seg for å beskrive det positive i Afrika, først og fremst i anledning fotball-VM. Men de strever en smule med å nå fram, og de faller fort tilbake til gamle spor, det er jo tross alt det de kan best.

Mer om det seinere – men akkurat nå kan vi glede oss over gladbildet fra Bistandsaktuelt:

Afrika biter tennene sammen og reiser seg.

_________________________________________________________________

Fairtrade-debatten – et lite sammendrag så langt

Det pågår en liten debatt om Fair Trade/fairtrade i Norads blad Bistandsaktuelt. Bakgrunnen er et morgenkåseri jeg hadde i NRK P2 like etter påske.  Bistandsaktuelt ba meg så om å skrive et debattinnlegg om temaet, som da ble trykket i bladets april-utgave.

Motsvar til mitt innlegg kom i Bistandsaktuelts maiutgave, fra Fairtrade Norges daglig leder Erik Hager. I tillegg kom det et innlegg i Bistandsaktuelts nettutgave fra Per Persson, daglig leder i Friends Fair Trade. Jeg ble bedt om å så skrive et svar til motsvaret – til juni-utgaven – og det er altså ute nå – samt at jeg også skal skrive et svarinnlegg til nettutgaven.

Bistandsaktuelt kommer altså ut en gang i måneden, så man får jo tid til å tenke over sine argumenter før man skriver. Det er selvfølgelig en veldig smal debatt, dette her – og selve debattformatet legger jo heller ikke opp til noe så veldig dynamiske greier. Så man kan jo ikke påstå at debatten raser. (Debattene i bistandsverden er ofte ganske forutsigbare, og er vel mer sånn at ymse folk skal vise seg og sine organisasjoner fram, og det blir sjelden motsvar på noe som helst – men det temaet får vi ta en annen gang) Men den mikroskopiske fairtrade-debatten er en viktig debatt – fordi det handler om hva man serverer den norske befolkning som «sannhet» og «løsning» på fattigdomsbekjempelse – som igjen påvirker hvordan vi ser på Afrika, som så igjen påvirker hva slags muligheter Afrika får mht å bli behandlet som en likeverdig  og helt vanlig handelspartner. Så man må jo bare stå på.

Her er en del linker:

Morgenkåseriet: Morgenkåseri om fairtrade og Fair Trade

Innlegg i Bistandsaktuelt: Rettferdig handel gjør lite godt for de fattige (overskriften var det Bistandsaktuelt som valgte, ville kanskje ikke helt være mitt valg…- og innlegget er altså bestilt som en mer debattvennlig utgave av morgenkåseriet, så det er vel lite  nytt her.)

Motsvar 1 fra Erik Hager: Rettferdig handel her og nå!

Motsvar 2 fra Per Persson: Fair Trade er effektiv fattigdomsbekjempelse

Mitt svar til motsvar kom nå i Bistandsaktuelts juniutgave  - plass til rådighet var 1700 tegn – overskrift «Rettferdighet er ingen handelsvare» – også funnet på av Bistandsaktuelt, men den er jo litt greiere, da. Her er det:

Jeg er tilhenger av at handel skal være rettferdig, men jeg er motstander av rettferdighet som handelsvare. Jeg er tilhenger av merking av visse produkter, men jeg er motstander av merking av mennesker.

Fairtrade har blitt som et Huxley ”ny-ord” – vi kaller det rettferdig, ergo er det rettferdig. For meg holder det ikke som argument at Fairtrade ønsker å være, eller sågar er mer rettferdig enn andre handelssystemer.

Erik Hager fra Fairtrade ber i sitt innlegg i Bistandsaktuelts forrige nummer om alternativer til Fairtrade. Jeg kan nevne det raskt voksende UTZ Certified, som faktisk likner mer på svanemerking enn fairtrade, ettersom UTZ-merking baserer seg på kvalitetskrav for selve produktet og bruker det som grunnlag for høyere betaling, uten at personene som lager produktene bedømmes. Jeg tar gjerne en debatt om selve fairtrade-organisasjonen, om forbrukermakt, om alternativ-prising som handelssystem, om kaffepriser og andre priser, om fairtrade-labelen som markedsføring. For å nevne noe. Men først vil jeg gjerne vite hva Fairtrade Norge mener om den utstrakte sammenblandingen av sertifisert fairtrade og den selv-sertifiserte varianten Fair Trade?

Kjære Erik Hager, jeg lever fint med å bli kalt selvransakende. Det er i så fall ikke en teoretisk øvelse jeg driver med for artighets skyld, men en reaksjon på utallige samtaler og møter jeg har med håndverkere, deres lokalsamfunn og nettverk i det sørlige Afrika. Og jeg gjentar deres hovedkritikk: ”Fair Trade og annen godhetsmerking holder oss nede i charity-fella. Vi forblir de evige marginaliserte, de evige fattige og de evige hjelpetrengende. ”

Jeg vil rett og slett anbefale selvransaking for alle som arbeider for økt handel med Afrika, for å få fart på den økonomiske utviklingen.


Og dersom du vil vite mer om UTZ CERTIFIED –  så leser du det her: Greitt å vite litt om: UTZ CERTIFIED . Her er det skjedd en liten oppdatering mht dette med kaffepriser, etter at  en virkelig ekspert på området – Linn Søvig  fra kaffehuset Friele – skrev en kommentar. Hennes kommentar finner du her.

Da er jeg nesten klar til å svare på motinnlegg nr 2.

__________________________________________________