Om kvinneprosjekter og sånt – og homofobi.

For noen uker siden skrev Aftenposten-journalist Ole Mathismoen en kronikk om at nå var det kanskje på tide å la Afrika seile sin egen sjø – Skal vi gi beng i Afrika? – het hans kronikk. Spørsmålet hans handlet om Afrikas manglende utvikling, tross milliardene med bistand, og det vanskelige spørsmålet om hvorvidt bistand opprettholder despotiske regimer og faktisk hindrer, i stedet for å fremme, utvikling. Hans hovedkritikk var rettet mot såkalt stat-til-stat-bistand, dvs at staten Norge støtter for eksempel staten Uganda – altså norske bistandspenger går til tiltak som den ugandiske regjeringen på en eller annen måte er involvert i. Og det er problematisk ettersom Norge er skeptiske til president Musevenis politikk.

Jeg antar at kronikken var inspirert av de nylige vedtatte anti-homofile lovene i Uganda, som har medført at Norge har kuttet deler av bistanden til landet. Selv hang jeg meg først og fremst opp i illustrasjonsbildet til kronikken, som hadde undertekst «Etter 50 år med bistand lever fortsatt halvparten av 1,1 milliard afrikanere i «absolutt fattigdom». i 2050 er det blitt nesten to milliarder. Er det på tide at de får finne sin egen vei?». Men bildet var da vitterlig World Press Photo of the Year 2013, som viser en sørgende ung sørafrikansk kvinne som venter på å komme inn til Mandelas lit-de-parade. Hva hadde det med underteksten og bistand å gjøre? Var det på grunn av hudfargen bildet passet? Så hun passe trist ut? Og det illustrerer vel noe av problemet til Mathismoens kronikk – han behandler Afrika som ett land, og afrikanere blir kraftig generalisert.

Samtidig skriver Mathismoen at vi selvfølgelig må fortsette med å støtte små kvinneprosjekter og den slags.

Og nesten samtlige i kommentarfeltet var enige med Mathismoen, og samtidig var alle enige med Mathismoen om at vi bør støtte små kvinneprosjekter og den slags. Det er ekte bistand til ekte fattige, sånn som det er ment å være. Å, grasrot er fint.

I dag våknet jeg til et nyhetsinnslag på NRK om en menighet i Uganda – eller en kirkelig basert organsiasjon er vel mer riktig å si  – Watoto Church. Grunnleggeren, Gary Skinner, er kjent som en homofob med stor politisk innflytelse i landet, og en av arkitekten bak de nye lovene. Gary Skinner er hvit konservativ amerikaner, og har bygget et imponerende imperium rundt sin menighet, ikke bare i Uganda, men i mange vestlige land. Blant annet i Norge. På Sandnes finner vi organisasjonen Watoto Scandinavia med 7 ansatte. Og med KrFs stortingsrepresentant Olaug Bollestad i styret. Og hun virket veldig overrasket over NRKs sak, som gikk ut på at lederen i  LLH, Bård Nylund,  forventet at stortingsrepresentanten måtte trekke seg fra styrevervet umiddelbart. Hun på sin side måtte sjekke saken litt ut, og så ville hun gi et svar.

Ja, sånn kan det gå, når man skal støtte små kvinneprosjekter og den slags. Det viser seg at man samtidig støtter forfølging av homofile.

Jeg har lest litt i dag på nettsida til  Watoto Scandinavia  – www.watoto.no. Det ser jo helt strålende ut. Du får virkelig en følelse av at du kan dra ned til Uganda nårsomhelst og hjelpe dem med deres verdige formål. Og kan du ikke dra ned selv, så kan du gi penger. Eller du kan arrangere konsert med Watotos beste ambassadører – barnekoret. Men som jeg har skrevet før på Craftprat – stol aldri på en bistandsorganisasjons hjemmeside.

For hadde stortingsrepresentant Bollestad  for eksempel sjekket ut afrikanske artikler om Watoto –  det er nok med et Google-søk – før hun sa ja til styreverv, så hadde hun fått med seg at Gary Skinner er en svært aktiv homofob. Faktisk er det de som hevder, med solid bevisføring, at Ugandas forferdelige anti-homofil-lover er først og fremst drevet fram av amerikanske karismatiske kirker og deres ledere, som har fått et solid fotfeste blant grasrota i landet. Det er disse som har pisket opp hatstemningen mot homofile. President Museveni har sittet ved makten i 28 år, og hans tapende popularitet på hjemmebane var egentlig årsaken til at han gikk med på lovene. Han trengte en hjemmeseier, han trengte en felles fiende landet kunne samles om – denne fienden ble erklært å være umoral – og for å understreke dette: Underskrivingen av loven ble direktesendt på tv i primetime. Samtidig kunne han peke nese til Obama og vestlige liberale lands «social imperalism»,  og det synes nok også de erke-konservative amerikanske støttespillerne til disse kirkene også at var helt flott og på sin plass.

For deg som vil lese litt mer grundig om koblingen med de amerikanske kirkene  – sjekk ut denne artikkelen: US preachers lit homophobia fuse  . Og bare så det er nevnt – samtlige av kommentarer og artikler jeg har lest fra homo-aktivisthold i Sør-Afrika og Uganda mener at det norske kuttet i bistand bare gjør ting verre for de homofile, og de er også svært skeptiske, for å si det mildt, til en ny trend som noen vestlige gode hjelpere har satt i gang – et slags fadderprogram. (Jada, du kan «adoptere» en homofil ugander, og få bilde på kjøleskapet.)

«Det eneste jeg er opptatt av er å hjelpe disse kvinnene og barna», sier Olaug til sitt forsvar. Jada, det er lettsolgt å støtte de verdige fattige. Men man skulle kanskje forvente mer av en stortingsrepresentant? For dersom man tror at å støtte lokale kvinneprosjekter og den slags er så enkelt og så ufarlig og automatisk bare godt, så skjønner man veldig lite, muligens ingenting, av hva som rører seg av krefter når det kjempes om penger fra vestlige givere. Også på den berømmelige grasrota. Og om hva slags drivkrefter som finnes blant alle de gode hjelperne som kommer utenfra og skal ordne opp.

Kjole for Skole, Geit for Fred, Homofadder for Verdighet, Barnekor for Håp. Det er som sagt lettsolgt å støtte den verdige fattige. Hun som sitter bøyd over sin hånddrevne symaskinen i den enkle hytten. Barnet som bare smiler og er takknemlig, på tross av at det har så lite. Den edle homofile som mest av alt vil jobbe på suppekjøkken. Som om de verdige fattige lever helt adskilt fra samfunnsdynamikken rundt dem.

Man kan gjerne mene at det er slike grasrottiltak som norsk bistand skal brukes til. Men ikke tro at det dermed blir mer utvikling.

Stol aldri på en bistandsorganisasjons nettside

Jeg ble saksøkt en gang av en person som mente at en av Isandis leverandører og Isandi hadde tjent masse penger på salg av et produkt, og vedkommende mente seg berettiget til deler av disse inntektene. Kilden til disse angivelige høye salgsinntektene, som Isandi og leverandøren hadde holdt skjult, hadde vedkommende, eller kanskje det var advokaten, funnet på internett. En bistandsorganisasjon, som hadde støttet en stiftelse knyttet til leverandøren som laget produktet, hadde på sin nettside behørlig omtalt sin støtte, og i den forbindelse også formidlet at salget av dette produktet hadde vært en enorm suksess.

Personen som saksøkte meg, godt hjulpet av advokaten går jeg utifra, hadde så drevet med utstrakt ekstrapolering av suksessomtalen, og der den logiske slutningen ble at dette måtte dreie seg om noen fantastiske salgstall. Som dessverre ikke hadde noe rot i virkeligheten. Jeg skriver dessverre – og mener det. For hadde disse salgstallene stemt, så hadde mang en økonomisk bekymring vært borte, både for leverandøren og for Isandi. Og det hadde jo vært en fantastisk gladsak at en liten håndverksgruppe i et fattig lokalsamfunn i Sør-Afrika kunne produsere og eksportere slike mengder, og det ville jo ha strømmet til folk fra hele verden for å studere fenomenet.

Jeg husker at jeg svarte advokaten noe sånt som at det er helt latterlig å bruke opplysninger fra en internettside til en bistandsorganisasjon som legitim kilde for salgstall – for det første kan man jo legge ut hva som helst på internett uten at det er revisor-godkjent, og dessuten – og det var mitt hovedpoeng – er man en smule bevandret i å følge med på hvordan bistandsorganisasjoner portretterer seg selv, så vet man jo at de alltid framstiller sine prosjekter i et svært gunstig lys, som ikke alltid stemmer med realitetene. De lever jo av å presentere seg som vellykket.

Det foregår en debatt i bistands-Norge, anført av Bistandsaktuelt – om bistanden virker. Det er vel egentlig en debatt om hvordan bistanden skal være i framtida, etter at paradigmeskiftet fra bistand til næringsliv som oppskrift på fattigdomsreduksjon blir stadig mer tydelig. Og fordi det blir stadig oftere satt likehtstegn mellom utvikling og økonomisk vekst. (som jeg ikke er uforbeholdent enig i, men det får bli en annen bloggpost) Nå skal den nye bistandskursen stakes ut, og da må man jo også gjøre opp litt status. En som skriver svært interessant om dette temaet – og om bistand generelt – er NUPI-forsker Øyvind Eggen, som har en bra blogg: Innvikling. Bistandsaktuelt legger ut noen av hans skriverier, og nå i sommer har det stått et veldig interessant innlegg: Framtidig bistand – hva er mulig?

Her skriver Øyvind Eggen blant annet om dette med givernes behov for å blåse opp bistandens muligheter – og derav også forventede resultater. For det er helt klart: Bistanden virker ofte, den – for den som direkte er berørt av den. Den som fikk mat å spise, ikke døde i barsel, fikk vaksiner, fikk gå på skole – for den personen virker jo bistanden. Men for å vise hvor komplekst dette kan være, så har Eggen et eksempel: Ta barnet som fikk vaksine. Det barnet dør ikke, og et godt bistandsmål er dermed oppnådd. Men samtidig betyr det at BNP pr innbygger i landet der barnet bor synker – fordi det blir flere å dele BNP på. Er det da bistandens skyld? Kan man da si at bistanden ikke virker, eller at den ikke har bidratt til utvikling, selv om man har reddet et liv – fordi utvikling forstås som økonomisk vekst?

Men tilbake til bistandens muligheter. Det er vi, giverne, som ofte ikke synes at bistanden virker NOK. For vi har som regel veldig store ambisjoner. Vi synes liksom at det ikke holder å hjelpe de få og konkrete, det må i tillegg skje noe MER. Det skal bli mer demokrati, mindre korrupsjon, fattigdommen skal reduseres på markonivå, og det må være vekstpotensiale i prosjektene – de må kunne utvides. Og derfor må målene være ambisiøse, for bistanden må få såkalte positive ringvirkninger.  Eller så har den ikke legitimitet.

Jeg opplevde dette med de store prosjektene og de store ringvirkningene som et problem fra den tiden Isandi samarbeidet med Norad. På den ene siden: Det er jo klart, Norad-støtte er jo skattepenger, og de skal man få mest mulig ut av. Men hva er egentlig mulig å få ut av pengestøtte til en liten gruppe ufaglærte fattigfolk som skal lage noen produkter med hendene, som så skal markedsføres og selges, i en tid der det aller meste som selges her i verden er industrielt masseprodusert med enorme markedsføringsmuskler?  Hva er egentlig mulig i den konteksten?

Det må jo innrømmes, jeg var jo med på karusellen en stund: For å kunne legitimere mottak av bistandspenger så måtte man jo slå i bordet med kjempeambisjoner. Det var liksom ikke måte på hvor mange hiv-smittede kvinner som kunne engasjeres i håndverksarbeid (ja, for hiv-vinklingen var viktig, ellers så fikk man ikke støtte).  Etter å ha sett og erfart at sånne svære non-profitt håndverksprosjekter overhodet ikke gjør de hiv-smittede kvinnene mindre fattige, så sluttet jeg heldigvis med «de store talls ambisjoner». Men gikk i stedet over i den andre bistands-fallgruben: Policy, strategi og påvirkning og den slags begreper. Det ble heldigvis det siste prosjektet Isandi hadde med Norad. I dette prosjektet var det faktisk et suksesskriterium, definert fra Norads side, at prosjektets anbefalinger skulle inkorporeres i policy-dokumentet i det sørafrikanske handelsdepartementets strategi for håndverkseksport. Det var først etter å ha påpekt det svært betenkelige rent demokratisk med dette – en norsk aktør skal påvirke sørafrikansk politikk ved hjelp av bistandspenger – at det kravet ble frafalt. Men jeg tror kriteriet egentlig var uttrykk for et ønske om å heve statusen til feltet Isandi driver med: Grasrothandel. Ikke fra grasrothandelen selv – den sysler jo med sitt – men internt i Norad og i norsk  bistand, altså giversida. For den er jo litt stusselig, denne grasrothandelen. Lite løft over den, liksom. Og det ønsket man, antakelig med de beste hensikter – å gjøre noe med.

Men det stemmer at grasrothandel er stusselig. Jeg kan ikke vise til millioner som blir befridd fra fattigdom gjennom å lage håndverksprodukter som eksporteres til Vesten. Ikke tusener heller. Det synes ikke på en eneste statistikk på makronivå at jeg har holdt på med denne handelen i snart 15 år. Jeg tror når sant skal sies at det eneste Isandi har bidratt med til Den Store Norske Bistandsfortellingen er å være leverandør av bilder med glade håndverkskvinner og deres produkter til ymse rapporter. Samt en gang også til Norads julekort.

Jeg vet ikke om Norad fortsatt gir støtte til puslete små tiltak, slike som Isandi har drevet med. Antakelig bør de slutte med det, for det tar så mye forvaltningsressurser, slik bistanden er organisert i dag. Men det paradoksale er altså at bistand ofte egner seg best til resultater på mikronivå, mens ambisjonene og forventningene er på makronivå.

Jeg synes bistandsorganisasjonene bør fortelle mer om at mye av det de gjør har stusselige resultater. Det er en ærlig sak, det. Da hadde man kanskje nedskalert ambisjonene også. Og ikke minst: Kanskje hadde man turt å komme over til neste fase: Snakke om at mye av det man gjør også har negative konsekvenser, og at bistanden rommer mange dilemmaer. Som det meste annet her i verden. Kanskje vi hadde fått et mer sannferdig bilde av hva bistanden kan gjøre og ikke gjøre. Og kanskje det faktisk hadde ført til mindre bistandsskepsis.

Bistand er av og til, kanskje til og med veldig ofte, stusselig. Men det er helt ok.

Men fram til den dagen kommer, da bistandsbransjen tør snakke om sin stusselighet: Stol aldri på en bistandsorganisasjons nettside.

____________________________________________________________________________

Jeg sjekket Innviklings-bloggen til Øyvind Eggen nå, og i helga har han lagt ut et nytt innlegg: Bistandens bivirkninger, som handler faktisk om dette med bistandens negative sider. Anbefales!

Inntrykk fra Dar es Salaam: 1st and 2nd class expats

Jeg har nettopp kommet hjem til Cape Town fra en uke i Dar es Salaam.

Erik flytter til Dar es Salaam om ikke så lenge. Og jeg flytter etter noen måneder seinere. Formålet med turen var å forberede meg litt på hva dette vil dreie seg om: Å skulle bo (i allefall innemellom) i Dar es Salaam, Tanzania.

Jeg likte Dar es Salaam umiddelbart. Så dette er noe å se fram til.

Men det er mye å gruble over.

Her er noe av det:  Les videre

Arven etter Mandela

Jeg tenkte jeg skulle følge opp hva som skjedde i Sør-Afrika den 18. juli med disse 67 minuttene med uegennyttig innsats som skulle dedikeres til Mandela. Så jeg har lest litt på sørafrikanske nettsteder – om de gjorde noe, og hva de i såfall gjorde. Og mange gjorde mye,  dersom man skal tro hva som skrives. Men altså – det sørafrikanske samfunn – eller verdenssamfunnet, for den saks skyld, forandret seg jo ikke på grunn av disse gode gjerningene.

Men noen fikk plass i herberget.

Og Mandela fikk mange gaver. Blant annet 2 hvite løver – kanskje litt uvanlig gave til en 92-åring. Men noen fikk i allefall på den måten publisitet. På YouTube er det en liten video om denne bursdagspresangen – sjekk her.

Legg merke til mannen som uttaler seg på vegne av Mandela og gir løvene navn. Det er barnebarnet  Mandla Mandela- en ambisiøs ung mann, dette her – som er mer eller mindre selvutnevnt arving til Mandela-myten. Er parlamentsmedlem for ANC, og ikke minst valgt til høvding i Mandelas fødested – landsbyen Mvezo i Eastern Cape. Legg merke til at han bruker samme halskrage som bestefar Mandela hadde under Rivonia-rettsaken, der han ble dømt til livsvarig fengsel. (og dersom du ennå ikke har lest den saken, så oppfordres du nok en gang!) Unge Mandla er en holden mann allerede, og deltar således ivrig i kampen om også den mer håndfaste delen av arven etter Mandela, i likhet med mange andre. BBC hadde en lesverdig sak om dette nå nylig – The Battle for Mandela’s Legacy.

Men tilbake til de gode gjerningene. Det er jo det evige spørsmål: Hva er motivasjonen for å gjøre gode gjerninger – og å gi gaver, for den saks skyld? Er det vår egen følelse av å ha hjulpet som er den viktigste drivkraften, eller er det at det oppnås et godt resultat? «Hun gjorde jo så godt hun kunne», sier vi, særlig når resultatet ikke står i stil til innsatsen. Men hva når «så godt hun kunne» ikke er godt nok? Burde man da ikke ha gjort noe i det hele tatt? Er begrunnelsen for Norges relativt høye bistandsnivå til fattige land tuftet på solidaritet, nestekjærlighet og/eller moral, eller er det fordi det lønner seg, eller fordi det å hjelpe er del av vårt selvbilde, er det rett og slett del av det å være menneske? Eller spiller det egentlig noen rolle hva motivasjonen er, så lenge resultatet er bra? Og i såfall, hvem definerer hva som er et godt resultat? Bidragsyteren, eller bidragsmottakeren? Eller noen helt andre?

Min far ble rammet hardt av hjerneslag i ung alder. Over natten gikk denne ressurspersonen i Larviks samfunnsliv over til å bli totalt avhengig av andres hjelp og velvillighet og barmhjertighet.

Min far kom seg gjennom første del av rehabiliteringen – og med den delen av hjernen som fortsatt var intakt så gjorde han noe veldig uventet. Han meldte seg inn i en losje. Jeg var svært opprørt – min far ville ALDRI gjort noe liknende dersom han hadde vært ved sine fulle fem. Slaget hadde ikke bare redusert ham, det hadde forandret hans verdigrunnlag også. Jeg sa det til ham – greitt nok at mye av hjernen din og kroppen din ikke er som før, men hvorfor går den friske delen av gårde og melder seg inn i en losje?? Det ville du ALDRI ha gjort med ditt gamle jeg!

Min far svarte: «Losjens berettigelse er jo avhengig av at det finnes noen svake medlemmer som de andre medlkemmene kan hjelpe. Min svakhet trenges for at andre kan være gode og føle seg sterke og nyttige. Det er mitt bidrag til å fortsatt kunne være et samfunnsnyttig menneske.»

Det er jo sånne svar en datter begynner å grine av.

Og det er jo sånne svar man husker resten av livet – og gjenkjenner. For eksempel når  håndverkeren i Sør-Afrika sa: «Man skal ha mye medfødt godt humør og sterk og genuin følelse av egenverd for å kunne beholde troen på seg selv som en ressursperson, når man år etter år blir markedsført som «previously disadvantaged», «poor», «marginalised» – av velmenende utenforstående som vil hjelpe meg med å selge mine produkter. Men jeg skjønner jo at dere har behov for det der. Å føle at dere hjelper. But why me???»

Min far forsonte seg muligens med sitt samfunnsbidrag gjennom å være svak. Men jeg vet at han også ropte svært høyt til sin Gud : «Hvorfor meg?». Håndverkeren roper muligens også til sin Gud om verdens grunnleggende urettferdighet som har rammet ham. Det vet jeg imidlertid lite om. Men jeg vet at han spurte om hvorfor han automatisk blir definert som en hjelpetrengende, hvorfor han må være del av en markedsføringstrategi overfor vestlige snille forbrukere. Og det spørsmålet stilte han ikke til sin Gud, men til oss. Vi som hjelper. Vi som på en eller annen måte gjerne vil ta del i arven etter Mandela.

___________________________________________

To kjetterske tanker

To kjetterske tanker:

Hva om alle norske bistandsorganisasjoner fikk dekket hele sine budsjetter fra Norad og UD – og ikke bare nesten hele, slik at de slapp å samle inn penger fra deg og meg?

Og hva om alle norske bistandsaktører, inklusive Norad og UD, involvert og engasjert i Afrika, rett og slett holdt munn noen måneder, ja, helst noen år , og ikke bedrev noen informasjon over hodet til den norske befolkning over temaet Afrika?

Hva ville resultatet bli?

Ville det spille noen rolle for Afrika om de norske bistandsaktører sluttet å informere oss? Ville Afrika fått det bedre eller verre? Ville det blitt færre eller flere fattige?

Ville andre stemmer fra og om Afrika blitt hørt? Ville andre historier fra Afrika blitt fortalt?

Melding til norske bistandsorganisasjoner

Melding på lokale nyhetssending hos Bush Radio i Cape Town i går:

«Cape Towns myndigheter kommer til å reagere svært sterkt mot foreldre, foresatte og andre som bruker barn som middel for å samle inn penger blant utledninger. Denne type degradering av menneskeverdet er ikke til hjelp for utsatte barn. Barnevernet vil bli koblet inn, og barna vil kunne bli tatt fra sine foreldre og foresatte, som reaksjon.»

Tenkte denne meldingen kunne være på sin plass å videreformidle til norske bistandsorganisasjoner. De er antakelig i full gang med å planlegge årets juleinnsamlingsaksjoner.

Gode ideer fra tårnet

Det er en interessant sak i dag på dn.no under overskriften «Millardflopp på kvinner» om Innovasjon Norges angivelige mislykkede satsning på kvinnelige gründere. Statistikken som underbygger den konklusjonen er at prosentandelen av kvinner som står for nyetableringer har gått ned fra 32,6 i 2007 til 26,8% i 2009, tross altså betydelige midler til nettopp å skulle oppnå det motsatte. Regjeringens mål er 40% innen 2013, og det virker ikke oppnåelig.

Fra IN sin side sier man at dette skyldes holdninger og at rollemodellene er så få, foreløpig, mens det fra forskerhold sies at det skyldes at kvinner er opptatt av andre ting enn den tradisjonelle definisjonen på nyskaping. Hadde helsetjenester, f.eks., vært mer privatdrevet enn hva tilfellet er i Norge, så hadde man sett en mye høyere andel av kvinnelige gründere. Tja, mon det. Hvis den tankegangen skulle holde vann, så burde det for eksempel være langt flere kvinnelige gründere av private barnehager, enn mannlige. Det er det vel ikke?

Men det er jo selvfølgelig et poeng med å innrette kartet etter terrenget – samtidig som det er politikkens oppgave også å endre selve terrenget.  Og det er vel midt i mellom de to tilnærmingene Innovasjon Norge antakelig skal og må operere.

Mulig IN driver med veldig mye fornuftig og får til en hel del – også på kvinnefronten. Men innemellom kan man jo lure. Veldig. Innovasjon Norge har kontor i Sør-Afrika, i Johannesburg. Der sitter de i tårnet, dvs. i Sandton Tower, og forvalter blant annet Norads penger som skal gå til næringslivssamarbeid mellom Norge og Sør-Afrika (ja, egentlig hele Afrika.) MatchMaking-programmet kalles det.

Og der i tårnet sitter de altså og tenker ut saker og ting, går jeg ut ifra. En dag i 2008 tror jeg de må ha sittet og snakket sammen i tårnet sitt,  omtrent som følger:

- Du, nå har jeg lest denne strategien til Norad og regjeringen om at det skal satses på kvinner i næringslivssamarbeidet med Afrika. Statistikkene våre ser jo veldig dårlige ut, så vi må finne på noe.

- Ja, og samtidig må vi jo også satse på handel, det står det også at vi skal gjøre.

- Ja, helt enig. Vi må jo sørge for at vi får fortsatt penger fra Norad. Jeg foreslår at vi slår i sammen både handel og kvinner, så blir det bra på begge statistikker.

- Ja, men så god ide, du!

- Men hva skal vi satse på??

- hm

tenke, tenke, tenke – mens man kikker ut fra tårnet og ser ned på de eksklusive butikkene på Mandela Square i Sandton, der bemidlede sørafrikanske kvinner går rundt med shopping-posene sine.

-  Jeg har det! Kosmetikk! Det liker alle kvinner!

-  Genialt – hvor tar du det fra?

– Nei, du vet jo at vi er innovative – det ligger i navnet, og det forplikter!

Og resultatet av disse innovative minutter i tårnet var at  høsten 2008 kom 8 sør-afrikanske kvinner involvert i velværebransjen i Sør-Afrika til Norge med det mål å etablere handelssamarbeid med Norge.

Og siden har ingen hørt noe mer om hva som kom ut av dette. (Jeg har drevet med iherdig googling og lesing på Norads og Innovasjon Norges nettsider i dag – og har ikke funnet noe.)

Mulig det hele ikke gikk helt for seg slik  jeg har beskrevet ovenfor. Mulig dette var del av en nøye uttenkt strategi, basert på et universelt regnestykke kvinner+kosmetikk=sant. Og mulig Norad synes dette var en glimrende ide og helt i tråd med deres likestillingssatsning i bistanden.

Men i Sør-Afrika har jeg ikke møtt så veldig mange som syntes dette var like glimrende. «Vi har jo mye mer spenstige kvinnerettede programmer som også kunne inneholde handel, f.eks. «Women in Wines» – kvinnelige vingårdseiere.» Og en annen kommenterte: «Trodde Norge var litt opptatt av svart eierskap osv – det er jo klart at svarte kvinner som eier noe innen velværebransjen fokuserer på produkter for det største markedet hos oss, dvs. den delen av befolkningen som har farget hud. Det er jo ikke noe eksport-produkt, akkurat, for Norge.»

Og en tredje sa: «Men hvem i all verden fant på dette?»

Og det lurer jeg på også.