Veldig irritert sørafrikaner skriver om Bono

Jeg har tidligere referert til en glimrende nettavis- Mahala. Alt du ennå ikke vet om kultur i vid forstand kan du oppdatere deg på her, og man trenger ikke være spesielt Sør-Afrika-interessert for å ha utbytte av nettstedet. (men det er selvfølgelig et fortrinn) Når jeg synes det blir for mye deprimerende lesning på interweb’en, eller rettere sagt, for mange deprimerende meninger og ytringer, så tar jeg meg ofte en time-out på www.mahala.co.za . Les videre

To kjetterske tanker

To kjetterske tanker:

Hva om alle norske bistandsorganisasjoner fikk dekket hele sine budsjetter fra Norad og UD – og ikke bare nesten hele, slik at de slapp å samle inn penger fra deg og meg?

Og hva om alle norske bistandsaktører, inklusive Norad og UD, involvert og engasjert i Afrika, rett og slett holdt munn noen måneder, ja, helst noen år , og ikke bedrev noen informasjon over hodet til den norske befolkning over temaet Afrika?

Hva ville resultatet bli?

Ville det spille noen rolle for Afrika om de norske bistandsaktører sluttet å informere oss? Ville Afrika fått det bedre eller verre? Ville det blitt færre eller flere fattige?

Ville andre stemmer fra og om Afrika blitt hørt? Ville andre historier fra Afrika blitt fortalt?

Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.

Nå er det snart slutt på disse bunadskriveriene for en stund, men grunnen til at jeg har syslet med dette i det siste er at jeg i går holdt foredrag i Horten Quiltelag om håndverkstradisjoner i det sørlige Afrika. Veldig hyggelig kveld – og imponerende flinke , driftige og allsidige damer der i Horten!

En av mine kjepphester knyttet til hva Isandi (og jeg) driver med, er at RETORIKKEN i det norske samfunnet om Afrika, afrikanere og de fattige er et effektiv hinder i fattigdomsbekjempelsen. For elendighet er det afrikanske produktet som selger best i Norge – og skal du selge et annet produkt fra Afrika, så er elendighet i ymse utgaver veldig drahjelp i markedsføringen.

Mye man kan si om motivasjon og bakgrunn for slik markedsføring, men det blir i hvertfall ikke noe særlig mindre fattige i Afrika på den måten.

Men denne markedsføringsteknikken gjelder ikke for ferieturer til Afrika – da er ikke elendigheten noe særlig til drahjelp. Vi vil ha den litt på avstand – det får da være måte på å delta i verdens urettferdighet. (Har du tenkt på hvor forskjellig reklame for en bistandsorganisasjon og en reklame for en feriereise ser ut, selv om det geografiske målet for reklamen er det samme?) Eller for å gjengi en sørafrikansk kommentator ang europeere på tur i hans land – kommentar i dagens Mail&Guardian: «Yes, we KNOW Africa is a funny country, we know that, ooh, heartbreakingly, there’s a shantytown just FIFTEEN MINUTES drive from a pristine white beach full of gorgeous Eurotrash losers sipping cheap cocktails. Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.»

(Leser mye på nettet om sørafrikanske reaksjoner på angrepet på Togos fotball-lag i Kabinda i helgen, sitatet overfor er fra den debatten – skal se om jeg får til en slags oppsummering seinere i uka.)

Men tilbake til kjepphesten om den ødeleggende retorikk. For hva er nordmenns bilde av Afrika og vanlige afrikanere? Må man alltid se på dem gjennom godhetsbriller og med fattigdomsfilter? Jeg driver litt empiriske undersøkelser om saken. Som for eksempel når jeg holder faglige foredrag om håndverkstradisjoner og den slags. Da viser jeg bilder av håndverkerne og deres lokalmiljø, samt bilder av produktene. Men jeg sier i utgangspunktet ingenting om hvorvidt de er fattige – jeg snakker først og fremst faglig om håndverket deres og den tradisjonen det står i, reint kulturelt og sosialt. Men det skjer det samme hver gang – det går ikke lang tid før jeg får spørsmål om ikke Isandi også hjelper , og ikke bare kjøper. Og da er jo jeg i gang…. Så også i går. Spørsmålene var gode og relevante og overhodet ikke lettvinte – og stilt av meget oppegående damer, så da gled samtalen etterhvert mest over til de mer sosiale aspektene ved Isandis virksomhet….

Jeg lurer på om det har mye å gjøre med det visuelle inntrykket jeg viser gjennom bildene – en dame som bor i et skur må trenge hjelp, tenker vi.  Men hvor har vi lært det fra?  Og kan vi klare å se henne som noe annet enn en dame som bor i et skur?

Men produktene fungerer VELDIG bra som motvekt til retorikken. I går hadde jeg med meg noen Penduka-puter – ikke av det billigste slaget kan man trygt si. (men verdt hver krone!) Og de solgte BRA! Og ingen kjøper dyre puter fordi man synes synd på noen…..

Så konklusjon: a. Oppegående damer i Horten, b. våre produkter ER motsvaret til godhetsretorikken, og c. jeg har fortsatt MYE jobb å gjøre mht å forbedre min formidling av håndverkeren i skuret, og ikke den fattige og hjelpetrengende i skuret.

Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.

Welcome to the world’s richest poor country

For snart et år siden besøkte jeg Angola for første gang, og siden har det blitt en del besøk, ettersom min kjære Erik bor og jobber i Luanda. Jeg er en blanding av oppriktig fascinert og begeistret, forvirret og nærmest skrekkslagen over byen. For Luanda er byen der ingenting fungerer i hht det som man ellers i verden vil definere som normalt, men allikevel et sted der alt ser ut til å være mulig. Det er kaos, grotesk fattigdom og vulgær overflod side om side, i skjønn og uskjønn forening.

Erik bor midt i Luanda by, i en leilighet i en nybygget blokk. I denne blokka har man strøm, fra eget diesel-aggregat, og jeg tror sannelig de nå også har bredbånd. Ikke spør meg hvordan det er mulig. Naboblokka stammer fra 60-tallet, tenker jeg – men der er det ikke strøm. Om kvelden kan man derfor se bål tent høyt oppe i etasjene – det går fint mht lufting, for det er jo ikke glassruter, heller, i den blokka. Jeg pleier å sitte noen timer på morgenen på den lille verandaen hos Erik, mens jeg drikker kaffe, og alt jeg gjør, er å se & se på livet på gata, med diesel-aggregatlukt i nesa. Støyen fra aggregatet hører man ikke, den overdøves nettopp av det jeg sitter og ser på: livet på gata nedenfor. Og seinere på dagen kan det hende at jeg skal forflytte meg fra A til B, og da sitter jeg timesvis i kø og traffikkaos og fortsetter med å se & se, fra mitt trygge tilholdssted fra baksetet av en 4×4. (og jeg tenker på Don deLillos bok Cosmopolis, der handlingen er lagt til en kjøretur opp gjennom en gate på Manhattan. ) Og alt dette jeg ser & ser gir meg samme konklusjon hver gang – alt dette kaoset utstråler en slags kollektiv vilje, som riktignok spriker i alle retninger, men som gir Luanda denne enorme energien som man ikke kan la være å bli fascinert av. Luanda er støyende disharmoni, men det groover.

Her i Norge forbinder man Angola med borgerkrig, minerydding, og en debatt om hvorvidt det er bra eller ikke at StatoilHydro er i landet. Og norsk mediedekning fra landet bærer preg av det. Men jeg har tenkt at det må da snart komme en journalist til landet som prøver å beskrive denne energien – og jamen her i helga sendte Erik en artikkel. Det var ikke noe kilde, så det måtte jeg sjekke ut nærmere.

Utdrag fra sms’ing med Erik ang artikkelen:

«er fra GQ july issue».

«såpass. visste ikke at du leste GQ?»

«har fått den av Anna». (Anna er en av Eriks angolanske kollegaer, i slutten av 50-årene)

«hm – l. er byen der menn er menn, vet du»

Luanda – it’s a man’s world. Ta flyet fra Johannesburg, og du skjønner hvorfor. Moderne rallare fra hele verden skal på jobb i verdens hurtigst voksende økonomi. Og dette er ikke menn i dress med abstrakte yrker, dette er menn som tåler å bli skitne under neglene. De skal bygge Angola, og de skal bli rike. Og sett deg i skyggen under en parasoll på en av strand-restaurantene på Ilha’en – og du får bekreftet at dette Luanda is a man’s world. For å bekrefte klisjeene: Angolanske kvinner er kjent for å være Afrikas vakreste – og de som spankulerer på stranda er selvfølgelig de vakreste av de vakre. Sammenliknet med andre typiske «expats-land» så tipper jeg at Angola topper statistikken mht norske menn som har byttet ut kone, rekkehus og et trygt medlemsskap i Folketrygden med lokal kjærlighet.

En journalist fulgte bl.a. Erik på jobb noen dager nå i mai (Erik er geolog, blant annet) – og han endte opp med uttrykket «Luanda er noe ekte mannfolk forstår». Jeg tror ikke det uttrykket kommer på trykk, kjenner jeg mannen i mitt liv rett, men jeg sms’et til Erik at jeg ikke er veldig overrasket over en slik vinkling.

Condo’ene – forstadsstedene der expats-familiene bor – er laget for koner og barn og familieliv. Men Luanda er for gutta. Og jeg må bare innrømme at det er den delen av Luanda jeg har sansen for. Og jeg gleder meg til neste gang jeg skal drikke kaffe med dieselaggregat-lukt i nesa og bare sitte å se & se – og ane groov’en.

Her har du artikkelen fra GQ, bladet der menn er menn: angola-rich-poor-nation_001

Den tar muligens litt tid å lese, men er verdt det! Også for oss som ikke er ekte mannfolk.

Jeg tror jeg begynner nå

I set up the Norwegian based craft trading company Isandi in 1999 – and somewhat 10 years down the line I have learned and experienced a fair share to finally feel comfortable about sharing some thoughts about what works and what does not work when it comes to trading with small scale grassroots producers in the fascinating and multifaceted societies in southern Africa. That part of the world never ceases to surprise, astonish and fascinate me.

I will mostly blog in Norwegian (well, have not decided yet) – and write quite a lot about the issue of my main preoccupation these days – how to ensure systems and setups that entitle the crafters at grassroots levels to access more of the value chain in the Craft Sector. Take all the fuzz words you know about development and poverty alleviation, take all the prejudices we have when it comes to who are the bad and who are the good guys – add to it amazing people, nature, places, fashion, trends, music, films, litterature, as well as crime levels, rapes, xenophobia, aids, tb, malaria, unemployment, ignorance – I guess these are some of the issues I will write about.

It is nonsense when people say that Africa is not sustainable. Perhaps it is their image of what Africa should be, that is not sustainable. But Africa is the most sustainable of all continents. Because it has survived everything. And that is why I believe that also the crafters at grassroot levels are doing sustainable work. They have also survived everything. And now it is their turn to have their fair share.