Og ikke minst er jeg der for å få med meg Inspirations-utstillingene – 3 ledende trendbyråer ser inn i krystallkulen med hensyn til hvordan samfunnsutviklingen og tidsånden påvirker kreative uttrykk, i samspill med forbruksmønstre. Det er like mye en kunstutstilling som en interiørutstilling, og det er innemellom voldsomt dypsindig, og jeg tror jeg egentlig bare skjønner en brøkdel. Men alltid inspirerende.

Temaet nå var “Crazy” – som oppsummert kan vel sies å være noe sånt som at proporsjoner og bruksområder utfordres (nyttig-unyttig),  prinsippet om motsetninger utfordres, (stygt-pent, god-dårlig) og fiksjon kontra realitet utfordres (drøm-virkelighet).

Og tolket i interiørverdenen betyr det at soverom blir et sentralt rom, at overgangen mellom kunst og interiør (og mat) blir stadig mer glidende, og at humor og absurditet blir viktig. Krydret med autensitet, slik at våre reaksjoner på interiør blir spontane og engasjerende. LOL-interiør, er hva vi skal ha. Laugh Out Loud.

Og det er visstnok en reaksjon på verdenskrisene som står i kø, og som gjør at vi stiller spørsmål ved hele vår nedarvede fornuft og alvor – og derfra skapes “laughter of resistance”. Når alt annet er prøvd og du fortsatt ikke har tenkt å gi opp – da gjenstår bare en ting: Å le. Derfor, alle folkelige bevegelser som skal lykkes, all nyskapende kunst, musikk, design må ha dette latter/humor/surrealisme-elementet i seg – på grensen til galskap.  Crazy.

Og så refereres det til kunstnere og artister som allerede har skjønt dette – sånn som Lady Gaga og Steve Jobs og mange franske man aldri har hørt om. Men det kommer vel ikke som noe sjokk på Craftprats lesere at jeg umiddelbart tenkte på en afrikansk variant av LOL-kulturen, og som har vært der lenge før noen trendanalytikere fant ut at noe het LOL-kultur.  Velkommen til sape-kulturen i Kongo.

Jeg skal ikke skrive så mye om dette nå, for det er seint på natta og jeg skal tidlig opp – får heller komme tilbake til det seinere, for her er det MYE å fortelle! Men altså – helt kort:

SAPE står for “Société des Ambianceurs et Persons Élégants”, samtidig som sape på fransk betyr noe sånt som å kle seg stilig og elegant. Og en som gjør dette til overmål og har det som hovedinteresse og gjør stort sett ikke noe annet, kalles da Sapeur.

Dette er lut fattige gutter og menn som bruker alle pengene de har – og særlig ikke har – til å kjøpe dyre vestlige designerklær og til å posere med dem, etter strikte uskrevne regler for når og hvordan det skal poseres. Men det er ingen regler for selve påkledningen – her er du din egen stylist, og det er det som gir deg status. Og så er det ulike stiler i ulike byer – Brazzaville versus Kinshasa, for eksempel. Sape er ikke noe nymotens påfunn – de første Sapeur’ene oppstod på 20-30-tallet, mens selve kultbevegelsen tok av på 60&70-tallet, anført av musikeren Papa Weba – som brukte SAPE som en politisk markering.

I tillegg til at han elsket dyre og lekre klær, selvfølgelig. Lykkelig er den som kan kombinere form, innhold og budskap på en sånn måte.

Men mer om det og SAPE en annen gang.

Akkurat her og nå bør du se flg You Tube-klipp:

Og vil du se litt eldre Sapeurs, så sjekk her:

Veldig merkelig musikkvalg til den videoen. Men kanskje det bare er Crazy, ikke vet jeg.

LOL i Kongo.

Skjønt – det stemmer ikke helt. For jeg er fortsatt bistandsavhengig.  Vi er alle det. Og det var det jeg ville skrive om – at vi alle er bistandsavhengige.

 Når man leser om bistandsavhengighet, så får man inntrykk av at det er noe som fattige land og mindre heldige mennesker – samt udugelige land og like udugelige mennesker – har rota seg opp i sjøl. Eller en annen variant: At bistand handler om å gjøre godt igjen noe galt Vesten har gjort, eller stadig gjør – altså en slags avlat. Og at bistandsavhengigheten kommer av at Vesten har voldt så mye skade at man har gjort det veldig vanskelig for disse landene å kunne komme på rett kjøl.

Men parallelt: Vi nordmenn er også bistandsavhengige, helt uavhengig om vi er udugelige eller ikke. Svangerskapspenger, sykepenger,  pensjoner, subsidier til helse, skole, utdanning, kultur – det er jo bistand, rett og slett.  Og det handler ingenting om Statens behov for å reparere på gamle synder.

Nå er det jo mange som hevder at de har

A. Fortjent disse pengene og tilskuddene.

B. Har egentlig betalt disse utgiftene allerede gjennom skatt

C. Har rett til støtte fordi noen andre får støtte.

Nå tror ikke jeg at regnestykket ”jeg har betalt til staten” minus ”staten har betalt til meg” går så veldig i pluss for de fleste av oss – men det er jo ikke det vi er mest opptatt av; debatten går jo først og fremst på om hva det vil si å trenge en skjerv eller to, og hvor stor den skjerven skal være.

Men, på tvers av all uenighet: Alle nordmenn – dugelige eller ikke – har på et eller annet stadium i livet mottatt bistand, både direkte og indirekte, og ofte flere ganger. Og de aller fleste mener at det bare er rett og rimelig at man får en skjerv eller to fra samfunnet når man trenger det – av den enkle grunn at man tilhører samfunnet, og at det er det som er hele vitsen med et organisert samfunn.

Og sånn er det med verdenssamfunnet også. Alle land, på et eller annet stadium i landets historie – har mottatt bistand. Og det er ikke sånn at man er bistandsuavhengig en gang for alle.  Behovet for bistand går i faser, akkurat som livet. (Krisen i eurolandene viser jo det. )

Så det er utopi å tro at man kan ”kutte ut bistand”. Og jeg tror at noen land kommer til alltid å være bistandsavhengige.

Spørsmålet er jo selvfølgelig hva denne bistanden fører til, og hva som er bra og hva som er dårlig bistand. Det er en annen debatt.

Men det er altså ikke noe galt i seg selv å være bistandsavhengig. Bare så det er sagt.

Og jeg er ikke med på å rette en eneste moralsk pekefinger mot at folk ikke burde kjøpe denne engelsauen fra Afrika, men i stedet kjøpe en virituell geit eller kylling, eller hva nå enn slags “liksomprodukt” noen mener at vi bør kjøpe for å bekjempe fattigdom og hjelpe Afrika.

Nå er det jo ikke sånn at all handel med Afrika absolutt og alltid må handle om fattigdomsbekjempelse – som den eneste begrunnelse for handelen. Men la gå – la oss nå stille kjøpet av den bittelille og unyttige engle-sauen i perler og ståltråd, håndlaget i Afrika, opp mot et fiktivt dyrekjøp i regi av en norsk ideell organisasjon – hvilket av dyrekjøpene bidrar mest til fattigdomsbekjempelse?

And let’s face it: hverken englesauen eller den virituelle geita avskaffer økonomisk fattigdom i særlig nevneverdig grad – så det er ikke det vi snakker om her. And let’s face it 2: det handler egentlig ikke så mye om de fattige i Afrika, dette her. Det handler først og fremst om din og min opplevelse av å gjøre godt og riktig. Vår egen fattigdomsbekjempelse.

For det første – det er jo virkelig en underlig logikk som målbæres i de fiktive produktene  - man skal være imot å kjøpe ting, men selve det å kjøpe – altså kaptalismens grunnlag og tanken om vekst –  er man for. Veldig for. Det henger jo ikke på greip. Og når man på toppen av det hele putter en moralsk begrunnelse, så blir det jo rett og slett nokså hult.

Jeg møter denne merkelig holdningen blant en del av de jeg vil kalle Isandis “betraktere” – at det  er liksom MER feil å kjøpe et produkt fra Afrika, enn det er å kjøpe noe på Elkjøp, for eksempel – og at vi ikke må dra fattige afrikanere inn i konsum-helvete, ved å få dem til å lage ting. Når jeg da spør disse betrakterne om ideen har slått dem at kanskje disse fattige afrikanerne de refererer til har både GLEDE av, TALENT for og KUNNSKAP om å lage ting,- og at de som kjøper disse tingene i Vesten får overført noe av GLEDEN, TALENTET  og KUNNSKAPEN, ved å eie disse tingene? At det rett og slett er en kunst å eie skikkelig ting på en skikkelig måte. Og rakk ikke ned på folk som kan denne kunsten. At det faktisk er noe genuint og dypt MENNESKELIG med disse produktene, og at slike produkter derfor ALDRI kommer til å kunne bli overprøvd av noe fiktivt produkt, hvor enn moralsk høyverdig de fiktive produktene er. (nå ble det mye store bokstaver her…)

Og at det fantastiske med en fjollete liten englesau er derfor at den først og fremst bidrar til fattigdomsbekjempelse gjennom nettopp sin håndfaste og konkrete MENNESKELIGHET. Og at den egenskapen mangler det fiktive produktet. Og er det noe denne kloden trenger mer av, så er det mer menneskelighet. Menneskelighet som man kan sanse. Fordi mennesket er et sanselig vesen.

Men vi har mer enn nok av ting her i Vesten, sier de da.

Snakk for deg sjæl, svarer jeg.

Og jeg får samtidig bekreftet en av mine store fordommer:  Jeg mistenker nemlig at mange av Isandis betraktere mangler estetisk sans og humor. Samt forståelsen av det sanselige.

Det er jo trist.

Men det er jo ekstra trist at de da har valgt å jobbe med fattigdomsbekjempelse og beslektede temaer. For tilbake til englesauen. Det er betimelig å minne om fattigfolk i Brasils store forkjemper –  biskop Dom Helder Camara og hans bønn:

“Vær barmhjertig, Herre.
Vis en særskilt omsorg
for de mennesker som er så logiske,
praktiske,
realistiske
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten blå hest …“

Og moralen?

Stol aldri på en fattigdomsbekjemper som ikke kan glede seg over en englesau.

I Sør-Afrika finner du Nandos overalt, og restaurantene tiltrekker publikum fra alle typer kulturell og etnisk bakgrunn. Nandos er for alle.

Og like kjent som maten er Nandos reklamefilmer, som ofte er kontroversielle – og morsomme. Det er liksom blitt standard at Nandos blir anmeldt av fornærmede grupper – og ikke sjelden må da Nandos trekker filmene – men ikke før det har vært mye oppstyr, og alle selvfølgelig har forsøkt å få sett filmene, før de blir tatt av tv-skjermene.

Denne uka kom årets  sørafrikanske julereklamefilm fra Nandos. Med tittel: “Last Dictator Standing.” Til tonene av “Those were the days” ser vi Mugabe leke og ha det morsomt i hagen med sine gamle diktatorvenner – Gadhafi, Mao, Amin, Botha – men nå er jo alle de borte, så nå må han spise julemiddagen sin alene. Og det er jo trist når folk må være aleine i jula. Så Nandos anbefaler at han i stedet drar på Nandos.

Og du for et rabalder dette har utløst. Selvfølgelig i Sør-Afrika, men særlig i Zimbabwe. Der har Mugabe-tilhengere truet med voldelige reaksjoner mot Nandos-restaurantene, og selv om reklamen er laget for Sør-Afrika og Zimbabwe-franchisen ikke har noe med den å gjøre, så er ledelsen her nå blitt truet på livet. I tillegg er det jo dette med at det er forbudt ved lov i Zimbabwe å fornærme Mugabe – og tv-signaler er jo som kjent ikke alltid så opptatt av landegrenser, så dette kan fort bli nok en diplomatisk knute mellom Sør-Afrika og Zimbabwe.

Så nå er filmen allerede tatt av tv-reklamen i Sør-Afrika. Men media verden over har selvfølgelig skrevet om saken, så Nandos har fått mye igjen for reklamekronene. Kyllingen består, og vel så det.

Filmen er fortsatt på YouTube, enn så lenge:

Det var altså dette kurset i norsk julepynting,  om hvorfor nordmenn ikke må utsettes for gul julepynt, og hvorfor fargen julerød er mer hellig for mange nordmenn enn selve juleevangeliet. Imidlertid – disse reglene kan brytes dersom man får i gave julepynt laget av barn i barnehagealder.

Men det er et 3. element i  dette innføringskurset. Og det har gyldighet året rundt.

Det er nordmenns evne til å ta innover seg flere farger på en gang.  Den evnen mangler nemlig mange nordmenn.

Tenk på det – som barn liker  vi mange farger – det å være barn er jo ofte synonymt med det fargerike – en glad barndom SKAL ha mange farger – og det er fare på ferde dersom et barn viser seg å kun like nyanser av grått, beige og hvitt.

Men så går årene, og det sammen gjør fargene – for plutselig synes vi at det peneste på denne jord er hjem i nyanser av grått, beige og hvitt. Og brunt, som høres finere ut når vi kaller det ”caffelatte”. Bare sjekk interiørbladene. Noen kaller det å bli voksen – og et tegn på at man utvikler en stilsikker smak, altså at dette er en del av den menneskelige utvikling.

Det er imidlertid svært så delte meninger blant ikke-nordmenn om dette faktisk kan kalles utvikling.

Mine kilder her er håndverkere i det sørlige Afrika – og de har som oftest ikke NOE problem med å forholde seg til 7 og 8 farger på en gang. Kaos og juglete, tenker du kanskje. Høyt utviklet sanse-evne, tenker andre.

Det gjentar seg ofte – jeg blir forelagt et produkt som man lurer på om kunne ha et marked i Norge.  Og dette produktet er hva vi vil kalle multifarget. Beklager, må jeg da si: Nordmenn klarer som regel bare å ta innover seg 2, maks 3 farger på en gang. Og det er jo  som regel ikke noe problem for disse håndverkerne å kutte ned på antall farger – kunden har jo alltid rett – men spørsmålet henger i luften: Men hvorfor?? 

“Nei, tja, si det.  Smak og behag, vet du.” ”Jamen, altså – dette handler om noe annet enn smak.” Ok, jeg tar sats og sier som det er, men veldig forsiktig, for dette er et ømtålig tema: “Noen mener at man viser et høyere dannelsesnivå når man omgir seg med færre farger. Et slags tegn på utvikling.” Nå har vi før denne diskusjonen allerede vært gjennom dette med at fargen gul er forbudt på norsk julepynt, så sant den ikke er laget av noen man er i slekt med, og denne slektningen må maks være 5 år, og at det er kun en spesiell rødfarge som aksepteres i desember måned – så det klart  – nordmenn framstår jo som en smule forknytt – så ingen kjøper dette med utvikling. Noen må ha lurt nordmenn til å tro at dette er avansert. Og ikke skyld på været!  Er det mye konform oppførsel, kanskje, i Norge? Å neihehei, sier jeg.

“Jamen, i så fall – hvorfor vil ikke haugevis av nordmenn bli fargemessig frigjort?  Liberation is so good, you know.”

”Det bare er sånn”, sier jeg.

Men en sørafrikansk venn grublet en god stund over dette fargefenomenet, og  kom med følgende teori:  Det er en sammenheng mellom antall farger man kan forholde seg til på en gang, og musikk-smak. Liker man black metal, så går man for en monofarget verden. Liker man en 2-farget verden, så liker man rock. Og marsjer. Og dersom man ikke har problemer med 7 farger på en gang, så liker man mer komplisert rytmisk musikk.

Min venn hadde hørt om dette fenomenet med juletregang, en noe underlig skikk man bedriver der oppe i nord, sånn på slutten av hvert år går man rundt og rundt et tre  innendørs mens man synger – så  han ba meg om å synge et knippe norske julesanger, og jeg nynnet friskt i vei på et lite utvalg: ”Så går vi rundt om en enerbærbusk”, ”Deilig er den himmel blå”, ”O, jul med din glede” og ”På låven sitter nissen”.

Da var det tydeligvis nok, for min venn nikket og sa: “Jaha, det forklarer jo alt.  Man liker tydeligvis marsjer i Norge – så det sier seg selv: 2, toppen 3 farger på en gang.”

Og det enda jeg ikke hadde sagt ett ord om 17. mai.

Vi har passert 1. søndag i advent, og  over det ganske land lyser det adventsstjerner fra vinduene, i adventsstakene brenner det første lyset, og adventskalenderne er straks klare til å åpnes. Nå begynner det for alvor: Nedtellingen til jul.

Det er jo ingen overdrivelse å si at vi nordmenn har et intenst forhold til jul. Vi har egne nettforum, der man diskuterer jul året rundt – ikke de  teologiske aspektene ved høytiden, men den veldig håndfaste delen av den: Julemat, julegaver, julebelysning julemusikk, og alle andre ord som begynner med jul. Og det er ikke få. Og ikke minst er vi opptatt av julepynt. Å, som vi pynter.  Og dette er ikke ironisk ment, for vi pynter virkelig. Og fint blir det også.

Noe av julepynten i noen norske hjem er laget i det sørlige Afrika. Der ser julen ganske så annerledes ut – for der er det høysommer i desember.  Og følgelig pynter man annerledes også. Det går rykter om norsk julepynting blant dem som lager denne julepynten, særlig om nordmenns forhold til farger, eller det vil si; mangel på sådanne. Og vi mennesker er jo som vi er – når vi møter ting som er ukjent og ubegripelig i forhold til hva vi kjenner fra før, så oppstår det myter og rykter og feiltolkninger.  Basert på julepynten vår snakkes det nemlig om at nordmenn er kjedelige og mangler kreativitet og åpenhet for nye impulser og verden utenfor. Har du hørt slikt vås. Så for å redde den norske juleære så holder jeg et lite innføringskurs i norsk julepynting for dem som lager denne pynten.

Og det kurset handler egentlig bare om farger.  Om hvorfor nordmenn ikke liker gul julepynt. For i det sørlige Afrika er gul julepynt et naturlig valg, rett og slett. Sammen med sjokkrosa og oransje og turkisblått. Det blomstrer jo i disse fargene overalt på denne tiden av året – så julepynten matcher. Vakkert.

Men tilbake til kurset i norsk julepynting.

Først ser vi på bilder av Norge rundt jul. Både hvordan det ser ut når lav desembersol skinner i minusgrader, og når det er mørkt, tåkete og null grader. Som det som oftest jo er. Og så følger en kort innføring i julerelaterte gjøremål som nordmenn må gjennom før det kan bli ordentlig jul.

Reaksjonen hos kursdeltakerne uteblir ikke. Alle er enige om at når man må møte slike værrelaterte utfordringer i hverdagen, da må man ha farger som ikke gjør vondt i øynene.  For det kan helt klart avstedkomme en stress-skapende reaksjon  dersom man må ta innover seg sjokkerende farger på den tiden av året – og er det noe nordmenn tydeligvis ikke trenger, med alle sine julegjøremål, så er det mer stress.  Stakkars nordmenn – ikke utsett dem for gul julepynt – de har nok som det er før jul. Alle er enige om det.  Imidlertid – jeg  nevner at det finnes unntak: Man kan ha gul julepynt dersom denne pynten er laget av et barn som man er i slekt med, eller nært knyttet til. Men barnet må helst ikke være mer enn 5 år.  ”Strange”, er reaksjonen. “Very strange.”

Og så var det vårt forhold til fargen julerød. Mange nordmenn har jo et mer religiøst forhold til den fargen enn til selve julens innhold. For er det ikke korrekt rød, så er det bare så feil og må ikke komme innenfor husets fire vegger. Feil julerød er en fornærmelse. Dette fenomenet er vanskeligere å forklare, uten å gi kursdeltakerne en smule rett i fordommene om nordmenn. Men en vennligsinnet sørafrikaner kom meg til unnsetning:  Det er kanskje en måte å hedre forfedrene på?  Som du vet – mange av oss afrikanere bygger jo hus til våre forfedre, mens dere nordmenn da holder standhaftig ved julerødt slik det har vært siden tidenes og forfedrenes julemorgen.

Jo da.  Vi kan leve med den forklaringen, for ryktets skyld. Så hva ender håndverkerne  opp med, for å kunne passe inn i den norske jul, uten å sjokkere eller fornærme?

Ikke-fargen hvit.

De forsikrer meg om at de overhodet ikke har fordommer mot oss nordmenn på grunn av dette. Men jeg tror de synes litt synd på oss.

For det er ikke sånn at vekst er det samme som utvikling. Eller at utvikling alltid fordrer vekst. Selv om vi  i utgangspunktet oppfører oss som om vekst og utvikling er synonymer. Vi har et mind-set problem ved at vi tenker sånn – og det handler overhodet ikke bare om økonomi. I vår kultur har vi som forutsetning at alt som er bra, må vokse – og omvendt – man beviser at noe er bra, ved at det vokser. Ta en hvilken som helst organisasjon for en veldig god og edel sak, langt fra økonomiens område – man beviser at saken er god og edel ved at man stadig får flere medlemmer – og vekst er et kriterium for organisasjonens suksess. Jeg har aldri hørt om en veldedig organisasjon, for eksempel, som ikke vil ha flere medlemmer.

Nå kan man jo si at mye av årsaken til at de vil ha flere medlemmer, er nettopp økonomisk – fordi man da får flere penger inn i form av medlemskontingent, samt at midler fra det offentlige er basert på medlemsantall – og derfor vekst. Og en god og idealistisk organisasjon er kanskje ofte satt opp som et alternativ til noe mindre godt, så da betyr jo vekst at det gode vinner, på en måte. Som sagt – vi tenker det hele tiden: Vekst er bra. Og det er jo kanskje ikke mulig at det kan være annerledes.

Jeg har opp gjennom årene med Isandi jobbet med håndverkere som ikke har denne vekst-tankegangen automatisk inne. Jada, de befinner seg på den berømmelige grasrota i det sørlige Afrika, og de kan ved første øyekast se små og stusselige ut, og man kan fort dømme dem for å være uambisiøse og ikke forstå sitt eget beste. Men blir du litt bedre kjent med dem og tar deg tid til å prøve å forstå hva de tenker – så skjønner du at de ikke ser på vekst og utvikling som det samme, og det er derfor de ikke synes at de trenger å vokse. Du har sikkert hørt den klassiske historien – og jeg har opplevd samme type historie selv:

En afrikansk håndverker lager en stol. Den er veldig fin, og mange vil derfor kjøpe den. Blant annet en vestlig kunde. Som seinere kommer tilbake og vil kjøpe 100 stoler, fordi det er et marked for denne stolen. “Det kan du ikke”, sier håndverkeren. “Hvorfor ikke det”? “For hvis jeg må lage 100 stoler, da kan jeg ikke ha tid til å sitte under treet mitt hver dag og tenke over livet. Da må jeg jo jobbe mye mer.” Jamen, dersom du lager disse 100 stolene,så tjener du mange penger, og da kan du ansette folk og generere vekst og inntekter. Og så blir du rik og kan ta ferie og reise, kanskje. Sånn som jeg gjør.” “Og hva gjør du på disse feriene dine, som er belønningen for alt arbeidet” spurte håndverkeren. “Nei, da sitter jeg ofte i en stol og slapper av, leser og så videre og tenker over livet. Herlig.” “Jamen, jeg gjør jo dette allerede. Hver dag. Så hva er vitsen med å gå gjennom så mye stress og slit, når målet for alt dette stresset ser ut til å være  å leve slik jeg allerede lever nå? Uten stress og med tid til å tenke over livet og glede seg, hver dag?”

Men tilbake til helgas samtaler og diskusjoner med mine barn. Jeg oppsummerte for dem erfaringene med Isandi, etter at Isandi har hoppet av vekstkarusellen. For jeg har i 12 år trodd at Isandi må vokse. Og Isandi MÅ vokse, dersom jeg ønsker at Isandi skal være del av det norske næringsliv og være en seriøs bedrift. Og det handler ikke om at jeg har tenkt at Isandi skal bli kjempestort, eller at jeg har lyst  til å bli rik. Man må vokse fordi lønninger øker, driftsutgifter øker, kompleksiteten øker  - fordi man er del av det vekstbaserte samfunnet, på alle områder.

Men i vinter var det slutt. Da bestemte jeg meg for ikke å ville vokse. Ikke prøve en gang. Og det var først og fremst Vondeling som fikk meg til å ta den beslutningen.  For Vondeling har begrenset produksjonskapasitet. De kan rett og slett ikke lage flere engler enn de gjør. Og det selv om vi i år har  fått henvendelser fra Nederland, Tyskland og Frankrike og USA for å levere engler. (ja, de Frankrike har fått, da – de er så hyggelige folk. Hehe). Fristelsen er jo stor til å tenke VEKST! Jeg kunne presset Vondeling til det – jobb mer! – eller satt i gang med ambisiøse ekspansjonstiltak som gikk på å outsorce produksjonen, for eksempel. Problemet er at da hadde jeg samtidig bidratt til at Vondeling Optel Craft hadde mistet  kontrollen. Og det hadde vært det motsatte av utvikling.

Så da jeg innså dette, sluttet å tenke at Isandi skulle vokse. Det måtte radikale tiltak til – og det kostet meg en god del. Jeg måtte si opp mine ansatte, legge ned den fysiske butikken, flytte ut av kontorlokalene. Og fordi barna er flyttet hjemmefra, så kunne Isandi flytte inn i stedet. Så her er jeg og Isandi nå. I en vanlig kjedelig tomannsbolig fra 1960. Og så har Isandi og jeg kontor nummer 2 i Cape Town. Sånt går an, når man ikke trenger å vokse.

Normalt jobber jeg for 2 – uten ansatte måtte jeg jobbe for 4. Det går ikke i lengden. Så da har jeg måtte legge ambisjonene på et adskillig lavere nivå. Isandi kan ikke være like synlig i media, som vi tidligere har vært, og drømmen om den fantastiske nettsida er lagt død, og Isandi deltar ikke på sosiale medier.

Men det merkelige har vært at det går VELDIG bra. Det er ingen nedgang i salg, og nesten samtlige av leverandørene har opplevd vekst i bestillinger fra Isandi. Fordi Isandi nå har lavere driftskostnader, så kan jeg slippe å øke prisene, og noen ganger til og med kutte i dem til kundene her, så da blir det litt mer for alle. Interessant nok – dette gjelder først og fremst de leverandørene som heller ikke har tenkt å vokse inn i himmelen. Og de som fokuserer veldig på vekst, de har fått færre bestillinger. Ikke med vilje fra min side – det bare er blitt sånn. Og hvorfor det, må jeg selvfølgelig gruble mye over framover.  Og alt dette altså på grunn av noen engler som verden vil ha. Men som ikke alle i verden kan få. Å, som jeg har lært av Vondeling – og de har lært meg det viktigste: At vekst og utviking ikke er det samme.

Og for å omskrive den grundtvigske grunnsetning- mitt credo for Isandi er vel endt opp med å bli noe sånt som: Menneske først, vekst så.

Det er godt at man lærer så lenge man lever.

Og bare så det er sagt: At Isandi er meldt ut av vekstsamfunnet, betyr ikke at jeg som privatperson har meldt meg ut. Jeg er for eksempel veldig glad for at det er billigere å fly til Afrika nå enn på lenge, jeg handler i vei julegaver, klær og sko, og min søppeldunk er like full som andres, jeg har nok av elektriske duppeditter, og nylig har familien også kjøpt seg hyttetomt. For å si det sånn: Det er ingen helgen som skriver dette.

Men før det så må jeg ha noen innledende runder. Og det jeg har skrevet om Vondeling i det siste, er del av de innledende rundene. Her kommer siste runde:

Max de Preez heter en kjent og kontroversiell sørafrikansk journalist. Afrikaaner – altså hvit med afrikaans som morsmål – og av noen sett på som den dyktigste sørafrikanske journalist EVER, andre ser på ham som en skikkelig pain in the ass  og omtaler ham som en skam og trussel for nasjonen. De Preez dekket overgangen til demokrati i Namibia, den hemmelige sørafrikanske krigføringen i Angola sporet han opp, han avdekket The Third Force – den hemmelige politi/militær-stryken som apartheid-regimet opererte med, han har snoket  opp adskillige korrupsjonsskandaler, han drev den eneste opposisjonelle og alternative afrikaans-språkelige avisa under apartheid – og er vel kanskje mest kjent i dag for arbeidet han gjorde med å dekke Sannhetskommisjonens arbeid, ledet av Desmond Tutu.  Og han er like kompromissløs overfor makthaveres misbruk av makt, enten presidenten heter de Klerk, Mbeki eller Zuma. (Mandela er den eneste som har passert hans nådeløse dom – Mandela var for øvrig alltid på god fot med de Preez, og pleide å ringe ham dersom han hadde synspunkter på noe han hadde skrevet, og så tok de diskusjonen over telefon)

Hans (foreløpige) memoarbok skrev han like etter at han var blitt kastet ut fra den statlige kringkastingen SABC pga kontroverser, (offisiell grunn: han bannet for mye. Selvfølgelig var den egentlig årsaken noe annet.) Og dette skjedde i  det “nye” Sør-Afrika, som han hadde drømt om og jobbet for. Og når du leser memoarboka (Pale Native) så slår det deg at han antakelig tror at  hans profesjonelle liv er over, for han har ingen Plan B – men altså, han bruker en setning for å beskrive seg selv:

Ons fade nie, ons fokof.

Bare les det høyt slik det er skrevet, rett fram,  så får du  sikkert en anelse hva det betyr. (en norske oversettelse er det lite fart i, så engelsk får duge: we don’t fade away, we fuck off)

De Preez bruker mye tid i memoarene sine på å finne ut hvorfor han alltid kommer på kant med “øvrigheta”. For egentlig begynner det  alltid så bra – alle vet han er flink, hardt arbeidende og ikke har fått noen ting gratis, han har en imponerende track record, og alle vet at han jo er ukorrupt og bare opptatt av én ting: sannheten – og drømmen om et annet Sør-Afrika- med frihet, demokrati og likeverd for alle. Og at han derfor er kompromissløs. Og det er vel derfor det skjærer seg – dette med kompromissløsheten.

Jeg har sans for sånne som de Preez –  folk som ikke under noen omstendighet “sell out”.

Og så tenker jeg at jeg er litt som han. Bare at jeg mangler hans åpenbare og spesielle talent, selvfølgelig – og når ham ikke til støvlene  når det gjelder mot. Jeg er en litt god allrounder og litt modig, og ikke i nærheten av å banne like mye som ham, men jeg tror jeg jobber like hardt og mye. Og jeg føler meg altså bitte litte grann som Max. Det gir meg en slags trøst. Max de Preez bare MÅ si høyt og tydelig det han mener – og jeg for mitt vedkommende bare MÅ si fra når jeg mener at øvrigheta, i denne sammenheng norsk bistand, glemmer sitt mandat. Eller det vil si, jeg gjør det ikke mer nå, sier høyt fra om bistanden – jeg er jo på rehab. Æresord og kors på halsen. Så dette er noe jeg drev med tidligere. Ikke fordi jeg trodde at jeg vet alle svar og vet så mye bedre, (bortsett fra når det gjelder handel med grasrota – der vet jeg mer enn Norad. Try me.) men fordi jeg oppriktig mener at Norge som nasjon, med sine innbyggere, skal engasjere seg i verdens urettferdighet. Og derfor er jeg engasjert. Vi i Norge må ikke sove!

Og derfor har vi altså Norad. Men det virker noen ganger som om Norad glemmer hvem de har som den egentlige arbeidsgiver: Verdens fattige. At de tar andre hensyn til hvorfor de og de støtteordningene finnes, hvorfor det må være sånn og sånn, og hvorfor man ikke kan gjøre ting annerledes. Rigid og firkanta – og jeg tror ikke et sekund på dem når de sier at det må være sånn. Og det gjør meg oppriktig fortvila og sinna.

Isandi og Norad har aldri forstått hverandre.  I tillegg opererer Isandi under radaren til Norad. Hvis Norad mener seg opptatt av grasrot i næringslivet i sør, så må Isandi sies å operere i undergrunnen. Vi befinner oss rett og slett i to ulike verdener.

Etter siste og fatale runde med Norad for et par år siden, skrev jeg et innlegg til bladet deres, Bistandsaktuelt, der jeg prøvde å oppsummere Isandis til dels smertefulle erfaringer med Norads støtteordninger, inklusive omtale av  bistandsavhengighet. På en måte si takk for nå – og kanskje Norad kunne lære noe av Isandis erfaringer?  Jeg vet ikke hva jeg hadde håpet på – en slags selvransakelse fra Norads del??  Ok. Jeg lærer aldri. Både at Norad ikke tar selvransakelse, og at Isandi er uvesentlig i det store bistandsbildet. Men uansett – jeg sa nå i fra. Jeg har visstnok fått noen kallenavn av noen i direktoratet. Bråkebøtta er et av dem.  Så derfor kalte jeg innlegget “Beretning om en bråkebøttes bistandsavhengighet.”

Og her er det. (det er litt langt, og det tilhører ikke de innledende rundene jeg beskrev ovenfor. Det viktige her er at jeg skrev det)

Ons fade nie, ons fokof.

Og ofte med rette. Og årsaken er som regel at selve prosjektmodellene  skaper fra dag en avhengighet av stadig mer påfyll av donor-penger. Som regel er prosjektmodellene funnet på av bistandsverdenen selv , men akkurat det ser ikke ut til å ha medført noe særlig selvransakelse eller iver etter nytenking for å finne ut hvorfor det blir så håpløst. Det er liksom bare vedtatt at sånne prosjekter er dødfødte.De norske bistandsmidlene man bruker på handel med grasrota, kanaliserer man høyt oppe i verdiskapningskjeden – til markedsføring i Norge. I tillegg kan man få støtte til produktutvikling. Men det er ingen ressurser – hverken i form av penger eller hjerneceller – til analytisk tenkning rundt selve modellen; hvordan fattigdom kan bekjempes gjennom handel med grasrota – uten å skape evig bistandsavhengighet. (ååå, som jeg har kranglet med Norad om disse støtteordningene opp gjennom årene.)

Men så var det det opplukkede hittebarnet. Det barnet er nå bistandsuavhengig. Og ikke nok med det – Vondeling Optel Craft er en solid økonomisk suksess.

Så – hva er det Vondeling Optel Craft gjør som er så ulikt andre håndverksprosjekter? Svaret er enkelt:

De bygger egenkapital.

For Vondelig Optel Craft har penger på bok. Og like viktig: Den bankboka styrer de sjøl.

Veldig forenklet kan Vondeling-modellen skisseres slik:

Når Isandi sender penger til Vondeling, så bruker gruppa en tredjedel på lønn, en tredjedel blir brukt til innkjøp av materialer, og en tredjedel blir altså satt i banken. Og det er egenkapitalen som er cluet her, med hensyn til økonomisk bærekraft.

Vondeling Optel Craft startet som et offentlig initiert prosjekt. Slike finnes det mange av  i Sør-Afrika – i marginaliserte lokalsamfunn med høy arbeidsløshet (les: landsbygda)  prøver man å skape økonomisk aktivitet ved å starte kooperativer med 500.000 Rand  som oppstartskapital – gitt av det offentlige. (altså et slags Innovasjon Norge) Denne kapitalen skal disse kooperativene så bruke til å utvikle en økonomisk bærekraftig bedrift.  Det går jo som regel alltid veldig galt. Etter et år er pengene brukt opp, og alt er enda mer stusselig enn før.  Og dette gjelder ikke bare for offentlige inisierte prosjekter  - mange privatfinaniserte tiltak, ofte del av sørafrikanske bedrifters CSR-program, lider samme skjebne. Og tilsvarende misere-historier hører man om utenlandske donor-finansierte prosjekter.

Nå er det selvfølgelig mange årsaker til at Vondeling er slik en suksess  - uten riktig produkt og et marked for produktet, så kan man jo ikke bygge egenkapital. Og det er Isandis rolle  i dette eventyret – å sørge for at produkt + marked = sant. Og selve kooperativ-modellen, som jeg i de fleste andre tilfeller er VELDIG skeptisk til – fungerer i Vondeling. Det tror jeg skyldes mye at den lille landsbyen i seg selv nærmest er et kollektiv, ettersom de har levd så isolert i så mange år. Så landsbyens innbyggere har en intuitiv kunnskap om hva som skal til for at et kollektiv skal fungere.

Og ikke minst – i “oppstartspakka” til Vondeling Optel Craft fulgte det med også 2 mentorer – Hannelie og Gardi  - som har fulgt gruppa gjennom tykt og tynt i nesten 4 år – med det overordnede mål at de skulle jobbe seg ut av prosjektet. Og det er Gardi og Hannelie som har utviklet “Vondeling-modellen”, inspirert av indiske håndverksprosjekter og tilpasset lokale sørafrikanske forhold. Modellen handler selvfølgelig ikke bare om økonomisk organisering av aktivitetene til gruppa, men like mye om at gruppa skal styre sin egen bedrift – som omfatter alt fra at de må beherske til fulle selve håndverket, inklusive produktutvikling og kvalitetskontroll, til å kunne planlegge produksjon, framdrift og logistikken rundt virksomheten. Og alt dette altså uten en eneste PC eller fancy prosjektstyringsredskaper. Kun en mobiltelefon.

Det er mye å fortelle om disse aspektene ved Vondeling-modellen – men her og nå: Det økonomiske. For hadde Vondeling Optel Craft ikke bygget denne egenkapitalen, så hadde de ikke kunnet selge så mye som de gjør – og altså produsere så mye som de gjør. Og ergo tjene som de gjør. Og forklaringen på hvorfor det er sånn, er som følger: Vondeling lager engler. Det er et sesongprodukt. For å kunne klare å ha nok engler å selge, så må de begynne å produsere englene allerede i januar.  Men ingen vil kjøpe engler i januar, som skal selges i desember.  Så det Vondeling gjør, er å produsere engler  for lager helt fram til august- da kommer de første salgene for Vondeling. Og siden går det slag i slag med store bestillinger, og penger strømmer inn. Men fram til pengene begynner å strømme inn, så har de tatt ut lønn og penger til materialer fra de oppsparte midlene på bok. Ved slutten av året er dette “lånet” tilbakebetalt, og vel så det. Og slik har de bygget opp egenkapital, litt mer hvert år – til at de nå er helt uavhengig av økonomisk støtte av noe slag. Det betyr at de kan produsere jevnt – som igjen betyr mye for kvalitet, effektivitet, økonomi, forutsigbarhet og leveringsdyktighet – alle veldig viktige faktorer dersom man skal skape en bærekraftig håndverksbedrift.

(englene de produserer i perioden januar – november  skjer i samarbeid med Isandi – vi planlegger hva vi kommer til å kjøpe inn på høsten og til jul, og så produserer de i henhold til den planen.)

Tradisjonelle modeller fokuserer ikke på dette med egenkapital som essentielt for å opprettholde jevn produksjon, og på den måten stabile lønnsutbetalinger, som igjen er viktig for fattigdomsreduksjon. Videre bruker de ikke 3-delingsprinsippet av inntektene. Jeg vet ikke helt hvorfor denne modellen ikke er mer utbredt – det er – av alle de hundrevis av håndverksprosjekter jeg har vært bort i – kun Vondeling Optel Craft og nabolandsbyens tilsvarende kooperativ Rietbron Craft, som benytter seg av 3-delingsprinsippet. For det er  jo egentlig så enkelt. Mye skyldes vel rett og slett at når man desperat trenger penger, så er det første man gjør å kaste på båten slike edle prinsipper om å sette til side midler –  mens man tenker at man skal hente seg inn seinere. Og så handler mye om at prosjekter starter opp i en “donor comfort zone”, og der er det godt å være. Helt til en dag donoren ikke er der mer. Da er det ikke noe særlig morsomt lenger. Og så er det de modellene som later som om man er et opplæringstiltak, og ikke en bedrift – fordi opplæringstiltak genererer støtte. De er dømt til å mislykkes. (jeg skrev om det helt i starten av Craftprat: Trenger fattige evig opplæring?)

Men hva om en dag ingen kjøper engler i august eller september eller oktober eller november eller desember? Ja, hva da?

For det første tror jeg ikke det skjer på en del år, for fortsatt er det sånn at de ikke klarer å lage nok, og det er stadig nye markeder (høres veldig pompøst ut, men ja, det stemmer) som ønsker englene. Men en dag er det over. Helt klart. Kanskje ikke produktet i seg selv er over, men kanskje det rett og slett ikke er noen i Vondeling som vil lage engler mer. De gamle er blitt for gamle, og de unge vil gjøre noe annet. Hva da?

Ja, da har kooperativet fortsatt penger på bok. Og oppløser de kooperativet, da kan de bestemme seg for å bruke pengene som de vil. Pensjon, for eksempel – slik at de slipper å bli lutfattige i alderdommen. Eller kanskje noen vil bygge på et hus, kjøpe seg en bil, oppgradere skolen, starte grønnsakshage, hvem vet? En av gruppas medlemmer fortalte meg at hun vil komme til Norge på besøk. Og det har hun faktisk helt fint råd til.

Det er nemlig et aldri så lite oljefond de sitter på i Vondeling nå. Forgjengelig og fristende sak, disse oljefondene – det vet vi jo mye om i Norge. Og derfor har Vondeling, som vi i Norge har – en egen Handlingsregel, meget demokratisk bestemt:

Vi rører ikke pengene før vi må. Og da skal de brukes på noe som gir glede, og på noe som er viktig.

Og det opplukkede hittebarnet er fullt kapabel til å styre med egenkapitalen sin selv – så når det skjer, så er jeg overbevist om at de holder seg til Handlingsregelen.  Og i mellomtiden lager de engler.

Det er jo litt svulstig, på en måte – litt vel løfterikt, liksom – og det er vel derfor jeg ikke har snakket så mye om navnet. For Vondeling Optel Craft er i god tradisjon i så måte – det er ofte voldsomme ambisiøse navn på håndverksprosjektene her i det sørlige Afrika, som igjen viser hvor mye man tror på det man gjør når man starter opp. Jeg har sett mange sånne navn opp gjennom årene: “håp gjennom hardt arbeid”, “tro på deg selv”, “framtiden er vår” , “gi aldri opp”.

Og det er ekstra stusselig og nitrist når navn og virkelighet viser seg å ikke gå i hopes. Som mer er regelen enn unntaket, dessverre.

Men tilbake til hittebarnet som er plukket opp. For noen år siden, da samarbeidet med Vondeling Optel Craft startet for mitt og Isandis vedkommende, så satt vi og snakket om hvordan vi kunne presentere Vondeling-historien utad. Og så kom noen opp med ideen om å kalle det hele for en englefabrikk.

Og slik ble det. Englefabrikken i Karoo. Karoo Angel Factory. Karoo Engele-fabriek. Og vi bestemte oss for å begynne historien om Vondeling hver gang den skulle fortelles – enten på norsk, engelsk eller afrikaans – med setningen: “Det er en englefabrikk i Karoo”. Åå, vi syntes det var fint!

Men dette var jo noen år siden. Og det var vel bare noen veldig få av oss som tenkte at dette hittebarnet var noe helt for seg selv. Først og fremst fordi ingen andre visste om Vondeling, selvfølgelig. Og andre påpekte at dette var  for spesielt, og kunne ikke helt forstå hvorfor jeg, som etterhvert er nokså erfaren med håndverksprosjekter, var så overbevist og begeistret. Lærer hun aldri?? Greitt nok å være fascinert av absurde steder, begeistret for grasrot og ha store tanker om hva håndverksproduksjon kan utrette av mirakler – men det får da være måte på.

Jeg husker jeg skrev et langt kundebrev til Isandis kundenettverk da jeg kom hjem fra første besøk til denne avsidesliggende landsbyen. Jeg hadde aldri i mitt liv sett noe liknende, og måtte ganske enkelt dele mine opplevelser og inntrykk. For her satt en gruppe mennesker langt ute i ødemarken, totalt glemt og neglisjert av storsamfunnet, uten strøm og kommunikasjon, og absolutt ingen av de fascilitetene som man tenker en landsby i Sør-Afrika på denne siden av apartheid skal ha. Det fantes ikke et eneste skilt som viste hvor Vondeling lå, og landsbyen fantes ikke på noe kart. Men noen mennesker på dette rare stedet hadde nettopp startet et håndverksprosjekt, som attpåtil var den eneste arbeidsplassen i landsbyen: I en nedlagt bitteliten kirke satt de og strikket og heklet verdens vakreste engler i ståltråd. Jeg husker jeg skrev noe sånt som: “Det er fort å tenke at slike steder som Vondeling ikke har noen eksistensberettigelse. Det er for lite, for håpløst, for vanskelig.”

Og så har det da gått noen år – og Vondeling Optel Craft er blitt Isandis største leverandør, for 3. år på rad. Og etterspørselen har ikke avtatt, tvert i mot.  Og derfor – hver morgen, mandag til fredag, fra midten av januar til slutten av november, går en liten gruppe mennesker ned til kirken og lager engler, som sendes til den andre siden av kloden.

Det manglet ikke på advarsler og dommedagsprofetier da de startet – med til dels aktiv motarbeidelse av  byråkrater og den politiske ledelsen i Willowmore, nærmeste by – og også på regionsnivå. Nok et prosjekt som er dømt til å mislykkes, pengene regjeringen har satset her, er bortkastet – og disse naive utlendingene som kommer på besøk og kjøper inn, de kommer nok ikke igjen.

Men det opplukkede hittebarnet fortsatte å lage sine engler, og disse utlendingene kom stadig tilbake, det kom media på besøk, inflight-bladet til South African Airways skrev om dem, et fjernsynsteam fra Pretoria har laget en dokumentar, og jamen også ble det holdt konsert i Vondeling, med norske musikere som visstnok attpå til var berømte, ryktes det om – og det ble årlig sendt ut over 10.000 engler fra den lille landsbyen. Han som fraktet disse englene ut fra Vondeling tjente gode penger, og på postkontoret i Willowmore ble det betydelig mer aktivitet med alle eskene med engler som skulle sendes videre . Og stadig ble folk i Willowmore stoppet av turister som hadde hørt og lest om englefabrikken og lurte på hvor Vondeling var. Og i selve Vondeling begynte man å få bedre råd, man kjøpte seg nye klær og ting som man ønsket seg og trengte, barna kunne få gode sko og fine klær og gaver til bursdager, man unte seg litt god og variert mat, og man synes i det hele tatt at man kunne gå med rak rygg når man var i Willowmore for å handle inn den ene gang i måneden.

Lokalmyndighetene begynte å skjønne at det var i Vondeling det skjedde. Og tenkte vel som så at her gjelder det å hive seg rundt, slik at man kan ta litt ære for suksessen. Så for noen få måneder siden begynte ting å skje i Vondeling.

På veldig kort tid er det kommet opp 17 kommunale hus i landsbyen, knyttet til eksisterende boliger, som stort sett består av skur. Husene er små ferdighus med 2 rom, med vinduer og dør  - de er vanntette, med ordentlige gulv, tak og vegger. Et av de kommunale husene skal brukes som klinikk. Ikke det at de har noen sykepleier eller lege i Vondeling, men det finnes en ambulerende helsetjeneste i regionen. Og nå kan denne helsetjenesten stoppe i Vondeling også. Og et av husene er blitt Vondeling Optel Crafts kontor, kantine og lager. Så slipper de å spise der hvor de også sitter og lager engler. Og det første elektriske lyset kom til Vondeling for et par uker siden. Kommunen har testet ut solcellepanel i en av boligene – og virker dette bra, så skal alle få. Det skjer ting i Vondeling nå. Endelig.

Nå må det sies at det er en smule politikk i denne rivende utviklingen. Heldigvis, må man jo si. Det var nemlig kommunevalg i mai, og Vondeling, som hittil hadde vært så utafor at de til og med ikke tilhørte noen kommune, men var under administrasjon av regionen – skulle nå bli del av Baviaans kommune, der Willowmore er hovedsete. Og i Baviaans kommune vant DA – ANCs rival. ANC – regjeringspartiet – har etterhvert fått massiv kritikk for manglende levering av basale tjenester til landets fattigste – og dette feltet er da blitt DAs inngang til å kunne nå den fattigste delen av befolkningen, som tradisjonelt stemmer ANC.  Så DA-ordføreren i Baviaans har sett sitt snitt til å promotere DA som et parti som virkelig bryr seg om de fattige – gjennom å gjøre Vondeling til  ”text book example”. Dette er den samme ordføreren som for noen år siden dømte Vondeling Optel Craft nord og ned. Men det var før landsbyen ble “hans”.  For han skjønner nå at turister, media og beslutningstakere kommer til å fortsette å komme til Vondeling – og til Willowmore. At Vondeling generer ære og berømmelse – og turistinntekter – til Willowmore.

Og kronen på verket er at Vondeling endelig er satt på kartet, i form av et veiskilt. Og ikke et vanlig veiskilt – men et skilt for turistattraksjoner, satt opp  av Baviaans kommune. Skiltet er splitter nytt, og vi var helt uforbredt på synet som møtte oss da vi kom kjørende inn i Willowmore seint tirsdag ettermiddag. Jeg mistet munn og mæle, rett og slett. Her er skiltet –  og bildet viser samtidig et sammendrag over Willowmores turistattraksjoner: Et gammelt fengsel, en historisk kirkegård – og på toppen troner: Karoo Angel Factory.

Et hittebarn er plukket opp. Og det startet med noen håndlagde engler.