Hvorfor har ingen fortalt meg om denne boka?

Det var en slags nyhet for noen uker siden at Bono var i Oslo – eller var det i Østfold? – for å eskortere An San Suu Kyi fra Norge til Irland i sitt helikopter – eller hva det privatfly?

Og så jeg som trodde at Bono redder Afrika. Jeg tok feil. Han redder hele verden.

Så da var det på sin plass å skrive et blogginnlegg om den mest oppsiktsvekkende boka jeg har lest på lenge, og som jeg ikke begriper hvorfor jeg ikke har hørt om før, og hvorfor den ikke er anmeldt i norske medier – i det hele tatt, hvorfor ingen har fortalt meg om denne boka. (rett skal være rett – jeg har funnet én norsk anmeldelse – på nettsida til Humanetisk Forbunds Ungdom. Men de har enda færre «likes» på Facebook enn Isandi – så det sier jo sitt. Muligens)

Og nå er det juli og jeg får endelig skrevet litt igjen på Craftprat. Og da iler jeg til og skriver om nettopp denne boka. Et velment tips til deg som lurer på hva du skal lese i sommer. Boka heter «The worst date ever», og er skrevet av Jane Bussmann. Den kom ut 2009 – altså for 3 år siden. Og jeg gjentar: Hvorfor har ingen fortalt meg om denne boka?

Den boka er på samme tid noe av det mest skjellsettende og grusomme, og samtidig hysterisk morsomme jeg har lest. Den handler om konflikten i Nord-Uganda – den handler om Kony, rett og slett. Ja, du husker vel Kony2012 – jada, I know – Kony2012 er sååå vinter2012, og nå er det jo sommer, men allikevel -du husker Kony2012? Ja, for selv om Kony2012-kampanjen var mislykket (?), så har jo de som har greie på det bestemt seg for at det satte konflikten i Nord-Uganda på det sosiale medie-kartet slik ingen andre har klart. Problemet er vel at vi fortsatt ikke vet så mye mer om selve konflikten, og ikke vet vi så mye mer om hvorfor den ikke er løst. Men vi har alle fått en vag fornemmelse av at det handler nemlig om mer enn å bare fange Kony.

Det er her «The worst date ever» kommer inn som opplysning og korrektiv. Det er en viktig bok. Men du må like SouthPark-humoren for å like den. Og grunnen til det er at forfatteren Jane Bussmann er en av manusforfatterne til nettopp SouthPark.

Så hvorfor i all verden skriver en satireforfatter en bok om en av verdens mest voldelige og grusomme konflikter, der uskyldige barn blir bortført og gjort til barnesoldater og sexslaver, lemlestet og ødelagt, og der tusenvis av barn i åresvis har måttet leve – og lever – i konstant frykt for å bli bortført?

Historien, som er selvbiografisk, er som følger:

Jane kom til Hollywood og jobbet i kjendispressen der. Første del av boka handler om det. Om Janes liv som kjendisjournalist i Hollywood. Et liv som vel ikke akkurat får fram det beste i et menneske. Referatene fra hennes kjendisintervjuer – som faktisk har funnet sted – er – ja, hva skal man si? – deprimerende morsomme.

Men en dag ser hun et bilde i Vanity Fair av en utrolig tiltrekkende mann. Han heter John Prendergast. Det viser seg at han er fredsaktivist. Han redder verden. Janes liv får brått en helt ny mening: Hennes høyeste ønske er å date John Prendergast. Men hun innser at for å kunne komme nær drømmemannen, så er ikke Hollywood noe blivende sted, dessuten må hun få tak i ham før Scarlett Johansson gjør det. Så Jane må skifte beite. Hun må begynne å engasjere seg for verden utenfor Hollywood, eller mer spesifikt: Verden som John Prendergast er opptatt av. Og sånn havner Jane i Uganda.

Men det er ikke bare å dra til Uganda – hun må jo ha et formål med sin reise. Så hun melder seg som volunteer, som lærer på en skole i Nord-Uganda. Problemet er at hun aldri har vært lærer, og volunteer’en før henne var en super-lærer. Så dette går jo ikke veldig bra, og karrieren som lærer blir kort. Hun er jo tross alt journalist, sier hun til seg selv. Og viktigere – mest opptatt av å være i nærheten av sin potensielle date. Og hennes potensielle date er en god mann, han tror virkelig at Jane er en ivrig journalist som har dratt til Uganda på egenhånd, og at hun kan bidra til å gjøre konflikten i Nord-Uganda kjent for verden, og på den måten få verden til å gjøre noe.

Så han linker Jane opp med sentrale personer i konflikten. Han selv må stadig utsette sine reiser til Nord-Uganda, fordi det er så mange viktige møter han må delta i, i Washington, i Geneve, i Brussel – med det håp å kunne få utrettet noe for saka, enten saka handler om Nord-Uganda, eller Darfur. Eller Kongo. John stiller opp. Jane er usannsynlig skuffet. Men later selvfølgelig som om hun er geniunt interessert i konflikten, mens hun venter på at den potensielle date’n skal ankomme Uganda. Så hun fyller tida med å møte alle disse personene som John Pendergast mener hun må møte. For sakas skyld. Og møter blant annet Betty Bigombe – «the toughest peacemaker in the world».

Og i møte med slik integritet og dedikasjon blir Jane målløs – dette slår alt av hva hun har møtt i Hollywood – og switcher til autopilot når hun skal intervjue Bigombe. Hun drar sine sikre Hollywoood-kort, det som alltid funker når intervjuene med kjendisene står fast: «You are such a special person, we all know what you are famous for. But what my readers and the world really want to know is: «Do you find it hard to date men»?

Eller når hun har et skremmende tete-en-tete møte med den fryktede oberst Otema, langt fra andre folk, i bush’en, bokstavelig talt – og livredd spør – igjen på autopilot fra Hollywood: «You are such a special person, we all know what you are famous for. But what my readers and the world really want to know is: «Do you feel that people around you really appreciate the inner you?»

Mulig ikke sitatene stemmer helt her, sånn ordrett – jeg har lånt bort boka, så jeg får ikke sjekket. Men jeg husker dem, sånn omtrentelig, og bygger dem opp og ut, antakelig – sånt som skjer når man leser noe som er ustyrtelig morsomt – og innsiktsfullt. Og grusomt. For boka forteller om maktkamp og råttenskapen, om hvorfor alle parter – inklusive hjelpeorganisasjonene – har en egeninteresse i å opprettholde konflikten. Og den forteller om taperne: Barna. Og om livet for folk flest i Nord-Uganda. For Jane har ikke råd til å bo, reise og spise som resten av utlendingene i Nord-Uganda – folk fra FN-systemet og hjelpeorganisasjonene. Så hun bor og reiser og spiser som ugandere gjør. Mens hun venter på John Pendergast. (og er veldig bekymra fordi den leppeforstørrelse-kremen (et must for jenter som vil opp og fram) ikke har tålt den ugandiske varmen.)

Oppholdet i Uganda endrer livet til Jane. Hun er fortsatt forfatter for South Park (tror jeg, da) – men fortsatt opptatt av Nord-Uganda spesielt – og Afrika generelt. Og det er her Bono kommer inn. Jane hater Bono. Kanskje ikke sånn reint personlig, men attituden hans når det gjelder Afrika. Derfor gikk hun ut og forsvarte Kony2012, fordi det endelig var en kampanje som rettet seg politisk – at du og jeg skulle engasjere våre egne politikere i saken. Stille DEM til ansvar. Og altså ikke denne charity-tilnærmingen til Afrikas problemer som Bono har. Og Bob Geldof. Og hun kan ikke begripe hvorfor verdens ledere vil ha noe med Bono og Geldof å gjøre.

Så Jane skrev et innlegg i The Guardian nå i april om Kony2012 og forskjellen mellom denne tilnærmingen og Bono og Geldofs tilnærming.

Og så skrev hun «The uncut version» av det innlegget. Og det har hun lagt ut på sin egen blogg. Det heter Bono&Bob are cunts. Makan til karakterslakt av de to nevnte herrer skal du lete lenge etter. Du finner det her. Også vi som synes at Bono umulig kan være den verste, har glede av det innlegget.

Og uansett – skaff deg «The worst date ever».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s