Henter over noen småsnutter jeg har skrevet på Isandiforum, knyttet til vår nye nettside : (men som viser seg å ikke helt funke etter planen – foreløpig)
I dag hadde jeg morgenkåseri på NRK P2 , det handlet om store hus, hushjelper og hvordan vi i Norge tar etter sørafrikanske samfunnsmønstre. Og ellers var jeg i Stavern med varer til helgens åpning av julemarked på Fredriksvern, der ildsjelene Marianne og Øygunn står på. Fint med en litt lang kjøretur – får tenkt en del på ting som må tenkes på. Storavisa i Larviksregionen, Østlandsposten, kjører stor sak på utstillingen til helga – stas. Og ellers er det veldig mange hyggelige mennesker i Larvik og Stavern!
Her er morgenkåseriet:
«PRAKTIKANTDEL.
Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det er kommet inn et begrep i boligannonsene – – praktikantdel. Det er jo ikke noe nytt med boliger som er bygget med tanke på å skulle huse flere enn familiens medlemmer, men det har i alle år gått under begrepet ”utleiemulighet”. Men nå annonseres praktikantdel som en salgsfremmende egenskap – og hele poenget er at disse ekstra kvadratmetrene i boligen ikke skal leies ut – de skal tvert imot brukes for å kunne leie inn noen for å bistå med å drifte familien AS. Noen mener dette er kulturutveksling, men den debatten skal vi la ligge her og nå.
På begynnelsen av 90-tallet gjorde vår lille familie en gedigen klassereise ved å flytte fra et lite rekkehus på Holmlia utafor Oslo til 450 kvadratmeters enebolig i Windhoek i Namibia. Ikke alle 450 kvm var beregnet på kjernefamilien på 4 – her hadde man også en egen praktikantdel – eller servant’s quarter, som det het i boligannonse-terminologien dertil lands. Man har politisk korrekt oppjustert språket en smule de siste årene, så sjekker du boligannonser i Sør-Afrika og Namibia nå, så brukes begrepet ”staff accommodation” på de dyrere boligene, mens for vanlige boliger holder man seg til det kjente dagligdagse ordet ”maid’s”. Det politiske korrekte har som kjent en tendens til å være av særlig interesse for ymse eliter. Men enda viktigere for en boligs attraktivitet er nivået av sikkerhet – security. Nesten alle boliger som annonseres har avanserte alarmer med armed response, og det er en egen designnisje å skape piggtråd og gitter som skal se stilig og hyggelig ut – hva med piggtråd som til forveksling kan se ut som eføy? – og de mest avanserte boligene har vollgraver. Og man er jo ikke den eneste som har reflektert over om det ikke er en sammenheng mellom security-behovene og nettopp servant’s quarter.
Nå må det innrømmes at jeg ikke var helt ukjent med tjenerskap-begrepet før vi havnet i vår romslige bolig i Windhoek. Jeg hadde nemlig en mormor i Bergen. Min mormor brukte konsekvent hele sitt liv betegnelsen ”pike” på hushjelpene hun hadde, helt uavhengig av deres alder, og de bodde på pikeværelset i mine besteforeldres hus. Og fram til sin død på 80-tallet var hun fortsatt av den bestemte formening at Gerhardsen hadde vært en ulykke for landet og dyp bekymret over at hennes barnebarn måtte høre den vulgære dialekten til Alf Prøysen i Barnetimen for de minste. Det tok sin tid å komme over at hennes eldste datter giftet seg med en sønn av nettopp en ”pike”, men det hjalp litt da svigersønnen ble ordfører. Riktignok ble han ordfører for feil parti, men som min mormor sa det – jeg er sikker på at han er litt ordfører for mitt parti også – og med den begrunnelsen kunne hun snakke med stolthet om sin svigersønn til alle venninnene. Med andre ord – selv om jeg var oppriktig glad i mormor, så skjønte jeg tidlig at hun var av den eksentriske sorten med begrenset bakkekontakt. Verden og folk var jo ikke sånn som mormor trodde.
Og så satt man der da, noen år seinere – med egen hushjelp i servant’s quarter i et land langt hjemmefra. Og visst fant man forklaringer på hvorfor man måtte ha det sånn – en slags moralsk plikt til skape lokale arbeidsplasser og gi inntekt til folk som ellers ikke ville ha noe, og at hverdagen var så tungvint organisert i et land uten relevante fellesgoder og fellesløsninger, slik at man måtte ha privat hjelp i huset for å få Familien AS til å gå rundt. Det er vel omtrent de samme forklaringene som brukes her i Norge nå for alle som må ha praktikant.
Men den gangen på 90-tallet – og fortsatt – trodde jeg at på de aller fleste samfunnsområder, så var det Sør-Afrika og Namibia som skulle ta etter oss i Norge, og ikke omvendt. Så – når kommer sikkerhetsbeskrivelsene i våre boligannonser?»
Craftprat 