Paulinas hus

morgenkåseri NRK 5. februar

Det var altså dette med at fattige mennesker er helt vanlige mennesker. Men det er nå engang sånn at vi bedrestilte har sterke meninger – ofte med de edleste hensikter – om hvordan de fattige bør innrette seg, slik at det blir litt framdrift i livene deres. Her er en historie om det:

Paulina Witbooi het hushjelpen min da jeg bodde i Namibia for noen år siden. Det var en del innkjøringsproblemer mellom hushjelp og husfrue, som først og fremst skyldtes at den norske husfruen var umåtelig ambisiøs på hushjelpens vegne. ALT som var gjort galt mot fattige svarte kvinner i Namibia siden apartheidstyre, kolonitid og lenge før det også, prøvde jeg å rette opp med Paulina som medium.

Så Paulina ble pushet på engelskkurs og formelle kurs i hushjelping – jada, de fins – hun fikk selvfølgelig over gjennomsnittlig betalt, regulert arbeidstid, ferier og fridager. Jamen satt ikke jeg også barnevakt for Paulinas barn, slik at mor kunne gå på dette engelskkurset – og en gang foreslo jeg til og med at hun kunne gå ut og ha det litt hyggelig, mens jeg tok meg av barnepass. Jeg tok henne med på interessante utstillinger med postapartheid kunst og andre ting som jeg mente hun ville like, selvfølgelig inkludert en tur innom organisasjonen for fri rettshjelp for kvinner, sånn for alle tilfelles skyld, og ikke minst fikk hun oppfordring om å utarbeide sin egen arbeidsplan for hushjelpingen. Hadde jeg ikke tatt til vettet, så hadde jeg vel også pålagt henne å sette opp karriereplan og innført medarbeidersamtaler.

Paulina er et høflig menneske, så hun fulgte alle disse ambisiøse tiltakene så godt hun kunne og fikk opp til flere diplomer i engelsk, sølvpuss og stryking. Men jeg kom altså til sans og samling og forstod at jeg bare var en nordmann fryktelig langt hjemmefra på mange måter, så det roet seg. Paulina skulle få slippe å bli reddet fra undertrykkelse, og vi ble enige om at det var helt greit at Namibias universitet ikke fikk en professor i engelsk ved navn Paulina Witbooi. Så vi begynte i stedet å finne ut av Paulina egentlig ville – og vi begrenset tiltakene til arbeidstiden. Og det var å ha tepause når såpeserien Egoli gikk på tv, samt å kunne stryke tøy til gospeltimen på Nama-språksendingene på radio. Blant annet. Så det gikk seg til.

Men en ting skapte debatt: Det var synet på hva hun skulle bruke lønna til. Paulina var kommet som enslig mor fra landsbygda til tilværelse som husløs i hovedstaden Windhoek – søsteren hadde allerede jobb som hushjelp hos noen bekjente av oss, og det var – og er  – slik ting fungerer i hushjelpbransjen med hensyn til rekruttering. Paulina bodde følgelig hos oss i vår Servant’s Quarter, og jeg mente at hun burde nå, høytlønnet hushjelp som hun var uten husleieutgifter, benytte sjansen til å spare penger slik at hun kunne kjøpe seg en liten tomt, såkalt plot, i Katutura township, med tiden kanskje bygge et hus. Det er viktig for svarte fattige kvinner at de eier reelle verdier som eiendom og på den måten frigjør seg fra mennenes dominans, bla bla bla bla, forklarte jeg i vei. Men hva gjorde Paulina? Jo, hun kjøpte i stedet et stereoanlegg – på krita. Kvalitetsmessig var dette stereoanlegget intet scoop, for å si det forsiktig. Og ikke nok med dårlig kvalitet, med på kjøpet fulgte astronomiske renter – en elendig investering, helt objektivt sett  -  og Paulina trådte med dette inn i gjeldsslavenes uendelige verden.

“Men hvorfor sparer du ikke til hus? Det er jo det du ønsker deg!” sa jeg. “Nei, hus er noe du kan gi meg. Det er mange hvite som gir hushjelpene sine hus.  Men stereoanlegg synes jo ikke du at jeg trenger, så det må jeg ordne selv. Alt det andre ordner jo du.”  Og hva skjedde videre? Jo, stereoanlegget ble seinere stjålet – mens kredittkortgjelden aldri fikk ny eier. Og jeg la meg aldri mer opp i hva Paulina brukte pengene sine på. Og Paulina har i dag både plot og hus, betalt av henne selv. Men det er en annen historie.

Please support my project

morgenkåseri NRK 4. februar

Vinterens sykelønnsdebatt har hatt mange innfallsvinkler – en av dem har vært hvordan vi tilpasser vårt sykdomsbilde slik at det gir uttelling i form av sykemelding. Det er jo ikke noe særnorsk fenomen. I land uten sykelønnsordninger og andre sosiale goder prøver folk flest også å innrette seg for å overleve i vanskelige tider, som ofte er konstante – blant annet ved å gjøre seg interessante for potensielle økonomiske bidragsytere, enten i nærmiljøet – ikke noe sted er det mer handelsvirksomhet enn i fattige slumområder – eller man prøver å tiltrekke seg oppmerksomhet utenfra.

Barer, butikker og verksteder i den uformelle økonomien, altså den økonomien du ikke finner i noe statsbudsjett –  har ofte uortodokse navn, og i Namibia er den levende navnekulturen i særklasse fantastisk. Bare i Katutura township finnes det anslagsvis 4.000 barer og businesser i den uformelle økonomien, vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med slik konkurranse kan du selvfølgelig ikke kalle business’en din hvasomhelst.

En god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 2×2 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en “free church” – en 4×4 meter stor kirke, som bygningsmessig kun er et støpt gulv men med et ditto stort skilt, heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy.

Min teori er at disse navnene er inspirert av hva folk flest i Namibia hører på radio og ser på tv  – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om det i norske nyhetssendinger muligens refereres til ord som ”fredssentre” og “spesialutsending” hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre informasjonskanaler, så relativt sett høres ikke disse ordene i det hele tatt. Men vi har jo våre egne ord som er allemannseie – NAV og sykelønn og pappaperm, for eksempel.

Men hvorfor hører man disse politisk korrekte ordene så ofte i media i fattige land? En av grunnene er at bistandsgivere har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er alvorlige programmer om alvorlige tema. Man synes de trenger P2, for å si det sånn. I tillegg er ulike hjelpetiltak og bistandsprosjekter rett og slett en stor del av samfunnslivet – og det er ikke så rart, egentlig – for det jo helt objektivt sett litt av hvert som det bør rettes opp i, og som enkeltmennesker og organisasjoner – nasjonale som utenlandske – prøver å gjøre noe med.

Giversamfunnet påvirker altså hverdagslivet i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Mennesker med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som “sustainability”, “funding”, “project proposal”, “transparency” på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter eller skriver søknader, det er fordi ordene dukker så ofte opp – på radio, blant annet. Og akkurat som brukshyppigheten av ordet NAV er en slags indikator på ymse ting i det norske velferdssamfunn, så kan dette dagligtale-vokabularet i fattige samfunn fungere som en slags indikator på ekstern bistandsavhengighet.

På et av mine besøk til de fattigste områdene i Namibia kom ei ung jente kom bort til meg og spurte: “Could you please support my project?” Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på. “It’s my babygirl. She is 3 months old, but sick. She is a very good project.” Jeg tenkte da jeg stod der: I Norge utløser tilsvarende prosjekt bistandsordningen ”Rett til lønn under barns sykdom”. Så konklusjonen? Både norske foreldre og fattige namibiske enslige mødre er i samme båt. Glade i gode prosjekter – og avhengig av bistand.

Triller Zuma barnevogn?

I kveld har jeg sett Invictus,  Clint Eastwoods film om Nelson Mandela og rugby-VM i Sør-Afrika i 1995. Veldig feelgood, på ekte Hollywood vis. Å, så vakkert det landet er! Og historien som filmen handler om, er vakker. Mandela som engasjerer seg personlig i landslaget i rugby – Springbok – som tradisjonelt var sporten for hvite, først og fremst afrikaans-talende, mens fotball er for svarte (og cricket for indere og engelskmenn). Rugby-VM ble stående som et symbol for forsoning mellom svart og hvit i det post-apartheide unge demokratiet. Alle – svarte som hvite – heiet på Springbok, og de vant – og en hel nasjon vant. Regnbuenasjonen var en realitet. Og Mandela hadde en stor del av æren for dette.

Fint å bli minnet om dette. Gjev kveld, med andre ord.

I en scene i filmen blir Mandela spurt av en av sine livvakter om hvordan familien hans har det. Den hvite livvakten er ikke helt oppdatert på at akkurat det spør man ikke Mandela om. For alle vet at han er ensom, separert fra Winnie og savner et slags normalt familieliv med kone, barn og barnebarn – som han egentlig aldri har hatt. Så Mandela blir såret av spørsmålet.

15 år  seinere har Sør-Afrika en president som til de grader har familie. 5 ekteskap har Jacob Zuma inngått så langt – p.t. 3 koner og nr 4 er rapportert underveis. Og i helgen kom nyheten om at han har fått sitt 20. barn. Dette er en datter, som er født utenfor disse 3 ekteskapene – mor er datter av lokal fotballstorhet som eier storklubben Orlando Pirates og ellers involvert i fotball-VM. Moren er ikke helt ung – 39 år fraskilt 2-barnsmor (nå 3 barn) med god utdannelse og god jobb – så damen vet jo hva hun driver med, får vi anta.

Og du verden som det debatteres på nettavisene. Og folket er splittet, for å si det forsiktig. Og egentlig deprimerende lesning -for skillene er veldig stereotype – “vi lar oss ikke fortelle av vesten på hva som er riktig og Zuma må vi respektere for det ligger i kulturen vår” på den ene siden, og “vi er en banan-republikk som hele verden ler av og dette landet går til helvete – hva-var-det-vi-sa og jeg emigrerer til Australia”.

Og dette emnet engasjerer mye mer enn Zumas bryllup  med kone nr 3 for noen uker siden. For nå debatteres hiv/aids-epidimien i lys av dette – for hva slags signal sender Zuma egentlig? “Stick to one partner” har jo aldri vært aktuelt for Zuma, og nå kan man heller ikke si “stick to your wives”, og heller ikke “use a condom when not sticking to your wives”.  Det er jo interessant å legge merke til at mange av de som mener at de ikke kan dømme Zuma fordi han er en opphøyd person i deres kultur, som de derfor av den grunn må se opptil, også mener at han ikke kan avkreves noe mer moral enn andre. En slik logikk er jo ikke bra for et demokrati, uansett hva man mener om saken. Andre er opptatt av at Zumas omfangsrike familie koster skattebetalerne mye etterhvert – og hvor skal dette egentlig ende? Et kreativt svar på en slik bekymring var en som mente at det var ingenting å bekymre seg for, for nettopp hennes skattepenger gikk nemlig til hus for de husløse og mat for de sultne og veier for alle. Det var skatten til de griske bankene og forsikringsselskapene som betalte Zumas utgifter.

Og alt dette mens vi her i Norge har en debatt gående om fars- og mannsrollen i et feminisert samfunn. Visstnok inspirert av Knausgård-bøkene. I vår debatt handler det påfallende mye om barnevogntrilling, om det noensinne kan bli maskulint.

De har jo en tilsvarende debatt i Sør-Afrika – men der handler ikke debatten om barnevogntrilling, akkurat.  Der handler den om menns avmakt, som skapes i møtet mellom tradisjon og modernitet  i et samfunn der arbeidsløshet og fattigdom er normen og ikke unntaket. Og der handler debatten om hvorfor Sør-Afrika har en av verdens dystreste statistikker på hjemmebasert vold og voldtekter. Så mens vi i Norge har en mannrolledebatt som likner til forveksling en ordrik nevrotisk Woody Allen-film, så er debatten i Sør-Afrika, som så mye annet i det landet – mer eksistensiell, vondere og vanskeligere – men desto mer viktig. For hele verden.

Jeg tror vi kan slå fast at Zuma nok ikke triller barnevogn. Og jeg tror ingen i Sør-Afrika er så veldig opptatt av at han skal gjøre det heller. Når landets president har 20 barn, så dreier debatten seg om litt andre sider ved det å være mann.

En uke med galskap satt i system

Denne siste uka har alt handlet om interiørmesser, som altså er bransjemesser, der butikker og andre utsalgssteder og miljøer for interiør gjør sine innkjøp for kommende sesong. Jeg har besøkt Formex i Stockholm, Maison&Objet i Paris, og Isandi har deltatt på Gave- og Interiørmessa på Lillestrøm. Man kan jo bli deprimert av mindre, for dette er på mange måter galskap satt i system. Det er så lett å sitte på Isandis låve å tenke at verden går framover og at forbrukerer flest er bevisste  - for får vi ikke stadig nye kunder  som er helt enig i at det fine med  våre produkter er at de er  langsomt produsert og skal langsomt forbrukes? Og hadde vi ikke en veldig bra salgsdag på lørdag (jada, det var jo salg, men allikevel), der samtlige kunder – kanskje bortsett fra to – kjøpte ting som de oppriktig ønsket seg eller andre?

Det er bare å ta seg en tur på de nevnte messene, så blir min fikse og optimistiske ide om at verden går framover, effektivt tatt livet av.  Det er jo altså så mange ting, og så mange like ting, og så mange identitetsløse ting, og de er alt annet enn langsomt produsert, og er overhodet ikke ment å vare lenge. Og alle disse tingene står utstilt på stander – hundrevis, ja tusenvis av stander. På Maison&Objet var det i år  mer enn 3.000 stander, det blir så mye at man ikke kan klare å ta det innover seg  - så la oss konsentrere oss om Gave- og Interiør på Lillestrøm – der var det 376 stander. Si at i snitt hadde hver stand på Lillestrøm minst 200 produkter, i Paris 300 –  tror ikke jeg overdriver, snarere tvert i mot. Da var det altså totalt over 75.000 produkter tilgjengelig på Lillestrøm-messen, Paris hadde da ca en million produkter. Og når du går der blant disse standene så spør du deg uvilkårlig: Er det dette som skal være kapitalismens velsignelse, frihet til å velge blant hhv 75.000 og 1.000.000 produkter, fordelt på relatvit sett nokså begrenset antall kvadratmetre?

Men la oss holde oss til Lillestrøm-messa. 75.000 er jo tross alt et tall det går an å ta innover seg. Og der er det i tillegg 75.000 billige produkter, det er det ikke alltid på Paris-messa. (Og deler av Parismessa kan vel til og med karakteriseres som ekte kulturmøtepunkt, mer enn en salgsmesse) Men altså når du går en kald snøfylt januar-søndag på Norges Varemesse og ser på disse 75.000  nips og naps og nups som utover våren skal multipliseres i hht til bestillinger og fylles i opp interiør- og gavebutikkene over hele Norge, så vet du at det er alltid noen som må ta regninga for at du og jeg kan kjøpe billig. For tida er det asiastiske barn og kvinner som gjør det. Tar regninga, altså. Strengt tatt tar de vel tipsen også for oss.

Den norske messa er i særklasse deprimerende. Ikke på grunn av at jeg synes den er kjedelig, som jeg jo absolutt mener at den er. Men fordi den gir deprimerende bekreftelse på hva man frykter er den norskeste trenden over alle trender – nemlig feminisert cocooning.  Interiør brukes som en slags kaoskontroll – “hvis jeg bare får enda hvitere og dypere sofa, og enda større og flere stearinlys i glasskolber, og dersom jeg kjøper enda litt flere ting som ser slitt og gammelt ut og helt uten farge, og planlegger at jeg til våren skal gå med høye gummistøvler og kjempestor tekopp og bake muffins og plante frø i små potter, hvis alt rundt meg har litt soft-filter, da blir livet slik de små skiltene jeg har hengende rundt omkring – “harmony” og “love”.  Og fordi alt rundt meg er pastell, luftig og vakkert, så blir jeg også det.”

Og mens denne trenden er på hell i resten av Europa og har vært det lenge, så bare øker den i Norge. Noen burde forske på dette og sammenstilt det med øvrige trekk og tendenser i samfunnsutviklingen i Norge. Det er nettopp det de gjør på Tendence-utstillingene på Maison&Objet – tolker tidsånden. Disse utstillingene er helt fantastiske, og egentlig den eneste grunnen til at jeg drar til Paris på messe. Mer om det seinere.

Trøste og bære

Det må jo sies at sørafrikanske myndigheter ikke alltid gjør det helt enkelt for seg selv – ta den 2 siders annonsen som landets myndigheter har latt trykke i bladet HENNE nå i februar.

I annonsen promoteres  Sør-Afrika som turistmål – med målgruppe norske kvinner som ønsker å besøke landet med hovedaktiviteter shopping og det å nyte livet. Sånn sett helt i tråd med HENNES målgruppe – i følge bladet selv er HENNE til for kvinner som kan svare bekreftende på følgende 3 spørsmål: Liker du å nyte livet? Er du glad i shopping? Ønsker du å være oppdatert?  Det å være oppdatert er jo et relativt begrep, men her har både Henne og annonsen mye til felles. Man kan absolutt påstå at man er oppdatert, bare man definerer verden og interessefeltene smale nok.

For hva kan Sør-Afrika lokke med i denne annonsen? Jo, kort sammenfattet: At du kan shoppe og besøke 4 ulike moteuker i landet, samt dra på spa, spise og bo luksuriøst. Det minner  umiskjennelig om internasjonal tv-propaganda fra 60- og 70-tallets apartheidstyre, som gjennom å promotore Sør-Afrika som det beste sted  i verden for hvite mennesker å bo, håpet på at flere hvite mennesker skulle komme flyttende.

Annonsen i HENNE er  svært tekstrik – her er noen eksempler  - jada, teksten er på norsk: “Bare en 40 minutters kjøretur fra Johannesburg finner du Sterkfontein og Menneskehetens Vugge, et fossilt område på 470 000 mål som har fått verdensarvstatus. Sterkfontein er et hulekompleks hvor et 3.3 millioner år gammelt skjelett ble funnet i 1998. I nærheten finnes også Magaliesberg Mount Grace Country House and Spa. Her må du prøve hotellets Hydroterapi Spa Garden som har et såkalt Liquid Sound Flotation Pool”.

Og om Cape Town står det: “Her kan du feste med byens velstående innbyggere og spise på kontinentets aller første Nobu-restaurant. () I tillegg har du et sjenerøst utvalg av smakfullt innredede luksushoteller eller gjestehus å bo i. Husk at Cape Town også tilbyr noen fantastiske vinturer, for å ikke å glemme en halv dags båttur til Robben Island, hvor Nelson Mandela satt i fengsel”.

Og om Durban: “Durban Fashion Week er en ekstravagansa av nytt og spennende designertalent og er den eneste moteuken bortsett fra Miami som utfolder seg rett på stranden, på Sundeck at Suncoast Casion and Entertainment Centre.”

Og for å reise mellom disse byene så anbefales det å ta luksustog. “Alle tilbyr vakkert innredede, romslige suiter, gourmetmat og alt annet du kunne ønske deg, for eksempel plasmaskjermer og DVD-spillere. Premier Classe tilbyr også Armani African Spa, Afrikas første spa på tog. Men mest spektakulært av alt er opplevelsen av Sør-Afrikas legendariske natur i all sin variasjon og prakt som ruller forbi – kanskje mens du nyter en massasje eller pedikyr?”

Oppsummert – norske damer skal la seg lokke til Sør-Afrika fordi de ønsker Gucci, vin, fest, pedikyr og Mandela-romantikk i en pakke.

Det er ikke først og fremst en moralsk indignasjon over at annonsen ikke viser et mer riktig bilde av det sørafrikanske samfunnet,  som gjør meg så oppgitt. Det er bare det at det er så utrolig lite musikalsk gjort. Ikke kan de kjenne sin norske målgruppe, og ikke kan de kjenne sitt eget lands store turistfortrinn, nemlig HÅPET. Det minner umiskjennelig om utopisk propaganda jeg fikk i posten på 80-tallet fra Nord-Korea. På klønete vis later man som om landet er noe annet enn det er. Ja, det er jo egentlig ikke klønete, det er bare trist.

Og ikke kan tekstforfatteren vite særlig mye om sørafrikansk mote, heller. Da hadde han eller hun for eksempel fått med seg at den for tiden hippeste klesbutikken i Sør-Afrika faktisk ikke befinner seg i noen av de stedene som er nevnt i annonsen – men i Soweto. Burgundy Fly heter den. Men Soweto og andre township’er er jo utenfor annonsen geografiske interessefelt – det får da være måte på å være oppdatert. Selv om det muligens hadde vært en slik opplysning som nettopp hadde fått noen norske moteinteresserte kvinner til å ta turen til Sør-Afrika.

Mitt spørsmål er: HVEM har forfattet denne glitrende teksten, og HVEM har godkjent den? Og hvor dum går det an å være, og allikevel ha jobb i South African Tourism? Eller er det fortsatt noen i 60-tallets propaganda-ministerium som ikke har gått av med pensjon?

Trøste og bære.

Kremmerånd i ubuntus tid.

I forbindelse med jordskjelvet på Haiti var det i dag en reportasje i Aftenposten om hvordan det lokale næringsliv i de verste katastrofeområdene opplevde gode tider. Vi kunne lese intervju med en mann, selv rammet av jordskjelvet, som tjener penger på å selge diesel i små mengder til andre jordskjelvsrammede. Dieselen brukes så til strømaggregatet, som samme mann eier – slik at kundene, dvs andre jordskjelvsrammede, kan lade mobiltelefonene sine.

Dette er jo den førende globale forretningside og således ikke noe oppsiktvekkende egentlig. Hele prinsippet bak all slags kjøp og salg er å selge videre noe du har som andre er villig til å betale mer for enn hva du i utgangspunktet betalte. Tilbud og etterspørsel. Alle butikkjeder er basert på dette prinsippet – fordi du kan kjøpe inn i store kvanta og derfor får gode innkjøpspriser – så blir du enda mer interessant for kundene, fordi de aldri kan matche din innkjøpspris. Så det er selve det å kjøpe inn som er cluet, samt at du kjøper inn noe kundene vil ha, selvfølgelig.  Og jo mindre organisert kundene er seg imellom, dess større mulighet har du til å øke avansen på det du selger. Og omvendt – dess større kunden er, dess større påvirkningskraft på selgerens avanse. Kjøp og salg handler i bunn og grunn om maktforhold – iblandet basale menneskelige behov for å overleve.

Og på Haiti nå er det veldig mye som handler om maktforhold, og enorme basale menneskelige behov for å overleve. Så selvfølgelig blir dette et sted der kremmerånd får gode vilkår  - også blant de fattigste.  Guiden i reportasjen, som jobber for Frelsesarmeen – sier at det denne kremmerånden er av det gode, og det skulle gjerne ha vært mer av den. Noen reagerer på dette – at fattige tjener penger på andre fattige. Det gjør vel strengt tatt veldig mange andre også – tjener penger på de fattige, med det er en annen debatt.

Men tilbake til de fattige som tjener penger på andres nød – kremmerånden finner du i enhver slum, sammen med en utrolig oppfinnsomhet og energi når det gjelder det å få dekket de basale behov for å overleve. På mange måter er lokalsamfunnene i slum og fattige townships de mest kapitalistiske samfunn jeg kjenner til. Det er selvfølgelig fordi folk som bor der ikke har noe annet valg, dersom de har tenkt å overleve. Og det har de aller fleste av dem.

Fattigfolk har rett og slett en enorm kompetanse på området – det å overleve uten velferdsstat. Men den kompetansen blir sjelden eller aldri etterspurt og anerkjent når hjelpeprogrammer og sysselsettingstiltak for de fattige igangsettes.

Ubuntu – dette uendelig sarte og samtidig livskraftig vakre sørafrikanske begrepet: jeg er fordi dere er, og dere er fordi jeg er - altså, ubuntu – ser ut til på mirakuløst vis å overleve de mest nedverdigende levevilkår i de fattigste lokalsamfunn, som har vært fattige og nedverdigende i all sin tid. Sett utenfra er jo ikke det noen selvfølge – det er noe platt over utsagn som “i vanskelige tider holder folk sammen og bryr seg om hverandre”, når de vanskelige tider er kroniske og ingen kjenner til noe annet. Men altså – ubuntu lever og kremmerånden lever – om ikke akkurat alltid i en idyllisk symbiose, ofte tvertimot. Men jeg tror mye hadde sett annerledes ut med hensyn til bærekraftige resultater av lokale bistandsprosjekter dersom vi hjelpere som kommer utenfra hadde brukt tid til å lære og forstå dette med kremmerånd i ubuntus tid.

Cabinda er ikke Cape Town – og 49.000 arresterte

Jeg har altså prøvd å følge med på hva sørafrikanske aviser skriver om attentatet på Togos landslag i fotball i forrige uke i forbindelse med Africa Cup of Nations i Angola – på mange måter en slags oppvarming til fotball-VM seinere i år.  Og her er oppsummeringen, sammenfattet i ett punkt:

1. Man er oppgitt – to put it mildly - over vestlige mediers dekning av saken.

Og dersom du tror det er bare svarte sørafrikanere som er irritert over  nok en bekreftende stereotypi av Afrika, så tar du feil. Den mest irriterte av alle er spaltisten i Mail & Guardian, Chris Roper – anbefaler å lese hans kommentar: ” There is no Pea ” . Adrenalinet tyter ut mellom linjene i hver setning.

Men det skal også sies at Cabinda-saken har fyret opp under landets egne mediers fokus på lokal kriminalitet under fotball-VM – to journalister må stille i retten i neste uke for å ha intervjuet to kriminelle som sier de vil fortsette å være kriminelle også under VM. Dette går helt klart på pressefriheten løs. Les om det her i Business Day . Og Business Day, som jo er kjent for bare å være seriøs, har også hatt en sak om mulighet for AlQaida-grupper i Sør-Afrika. Men landet er først og fremst veldig opptatt av å bekjempe den “vanlige” kriminaliteten – og myndighetene ønsker og trenger å framstå med handlekraft. Leste i dag at  i KwaZuluNatal-provinsen, med ca 9,5 mill innbyggere   – arresterte politiet over 49.000 (altså førtini tusen) mennesker i løpet av det som kalles Festive Season. (midten av desember til begynnelsen av januar). Det var jo et imponerende tall – dersom man fortsetter i samme tempo, så betyr det at man i løpet av ett år vil ha arrestert nærmere 600.000 i KwaZulu Natal.

Nå er det jo mye gjenganger- og seriekriminalitet, så det er ikke slik at hver 15. person du møter på gata, uavhengig av alder, er en kriminell . Men alle i Sør-Afrika er fullstendig klar over utfordringene og problemene knyttet til den høye kriminaliteten – og de, både enkeltpersoner og myndigheter, er veldig klar over at fotball-VM kan bli ødelagt av dårlig rykte – så da får heller pressefrihetsprinsipper vike. Fant en rapport som er lite hyggelig lesning: Crime Statistics . Tallene der forklarer mye av adrenalinet over vestlige mediers dekning av Cabinda-attentatet og koblingen mot fotball-VM.

Sør-Afrika har nemlig nok som det er.

Har noen sett Tiger?

Den ufattelige tragedien på Haiti topper ikke statistikken over mest lest på nettavisene. I skrivende øyeblikk er “må selge mer ekstrem sex”, “haien var lengre enn en minibuss” og ”her skyter norske skarpskyttere opprørere” mest leste oppslag  på hhv aftenposten.no, dagbladet.no og vg.no. 

Så da kan jo jeg gi mitt bidrag til å differensiere nyhetsbildet ytterligere: 

Har noen sett Tiger?

For best som det var – på min lille research på sørafrikanske nettaviser om reaksjonene på angrepet på Togo-spillerne i Kabinda – så kom jeg over nyheten om at Tiger Woods –  som ingen har sett offentlig siden han trakk seg som aktiv golfspiller på ubestemt tid en gang i november og som hele verdenspressen nå  jakter på -  er observert i Cape Town. I Bishopscourt, mer nøyaktig - for den mer lokalkjente, det er området der Kirstenbosch botaniske hage ligger.  Der er det nemlig et rehabiliteringssenter, og pålitelige kilder sier at Tiger er pasient her. Tiger er dessuten observert mens han handlet solkrem av merke Clinique på Stuttaford-butikken på Waterfront.

Og vil du lese mer detaljer om dette  - så gjør du det her:   http://www.mg.co.za/article/2010-01-13-spot-the-tiger  Og for ordens skyld – saken kjøres ikke som toppnyhet.

Verdenspressen venter i spenning på et ferskt bilde av det forsvunne golf-esset, og et slikt bilde er verdt MYE PENGER. Visstnok USD 500.000, eller så. Jeg har sjekket med ymse venner i Cape Town og omliggende områder, men ingen har  sett Tiger. Men de jobber med saken, og jeg venter fortsatt svar fra venner i Khayelitsha township. Kanskje de har sett ham? Kjente personer - og andre –  har det jo med å dukke opp i townshiper når de er på besøk i Sør-Afrika, medbragt en liten donasjon. Og det kan jo hende det finnes  kjendiser som gjør dette, uten media på slep?? 

Da Tiger-saken sprakk i media, så leste jeg en seriøs aviskommentar om at det Tiger nå trengte, var å offentlig opptre i et talk-show, sammen med sin kone – da ville verden tilgi ham og sponsorverdiene ville kunne reddes. Og det tv-showet som var best egnet for dette, var Skavlan – ettersom dette er verdens beste talk-show, sett fra denne kommentatorens ståsted, kombinert med det faktum at Tigers kone er svensk.

Tiger Woods fulgte ikke dette rådet og har ikke opptrådt i noe talk-show, men tvert i mot har han gjemt seg omtrent så langt unna Skavlan man kan komme – i Sør-Afrika.

Det er bare å innse det – Norge og våre synpsunkter på ymse verdensbegivenheter er og blir for spesielt interesserte. Og det er stusselig få verdenskjendiser som besøker oss, og det er veldig få andre enn oss som synes at det vi finner på her med mote, kultur og design er noe kult, som regel har vi dessuten heller ikke funnet på det selv, vi hermer mest.  Sør-Afrika derimot, virker som en magnet – både på verdenskjendiser og folk opptatt av mote, kultur og design. 

 Og det er da jeg forundrer meg over at det blir her i Norge sett på så veldig SPESIELT  – og for den saks skyld – MORALSK HØYVERDIG – å forhandle produkter fra Sør-Afrika.  “Isandi er så annerledes og idealistisk som satser på Sør-Afrika,” får jeg høre. Ja, mulig Isandi er både annerledes og idealistisk. Men det er IKKE fordi vi satser på Sør-Afrika. Sør-Afrika er et viktig land i verden på nesten alle samfunnsområder, for de som ikke visst det:  Sør-Afrika er  sett på som et av verdens ledende land innen  “creative industries”, sammen med land som Japan og USA.

Og altså – det er i Sør-Afrika de har sett Tiger.

Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.

Nå er det snart slutt på disse bunadskriveriene for en stund, men grunnen til at jeg har syslet med dette i det siste er at jeg i går holdt foredrag i Horten Quiltelag om håndverkstradisjoner i det sørlige Afrika. Veldig hyggelig kveld – og imponerende flinke , driftige og allsidige damer der i Horten!

En av mine kjepphester knyttet til hva Isandi (og jeg) driver med, er at RETORIKKEN i det norske samfunnet om Afrika, afrikanere og de fattige er et effektiv hinder i fattigdomsbekjempelsen. For elendighet er det afrikanske produktet som selger best i Norge – og skal du selge et annet produkt fra Afrika, så er elendighet i ymse utgaver veldig drahjelp i markedsføringen.

Mye man kan si om motivasjon og bakgrunn for slik markedsføring, men det blir i hvertfall ikke noe særlig mindre fattige i Afrika på den måten.

Men denne markedsføringsteknikken gjelder ikke for ferieturer til Afrika – da er ikke elendigheten noe særlig til drahjelp. Vi vil ha den litt på avstand – det får da være måte på å delta i verdens urettferdighet. (Har du tenkt på hvor forskjellig reklame for en bistandsorganisasjon og en reklame for en feriereise ser ut, selv om det geografiske målet for reklamen er det samme?) Eller for å gjengi en sørafrikansk kommentator ang europeere på tur i hans land – kommentar i dagens Mail&Guardian: “Yes, we KNOW Africa is a funny country, we know that, ooh, heartbreakingly, there’s a shantytown just FIFTEEN MINUTES drive from a pristine white beach full of gorgeous Eurotrash losers sipping cheap cocktails. Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.”

(Leser mye på nettet om sørafrikanske reaksjoner på angrepet på Togos fotball-lag i Kabinda i helgen, sitatet overfor er fra den debatten – skal se om jeg får til en slags oppsummering seinere i uka.)

Men tilbake til kjepphesten om den ødeleggende retorikk. For hva er nordmenns bilde av Afrika og vanlige afrikanere? Må man alltid se på dem gjennom godhetsbriller og med fattigdomsfilter? Jeg driver litt empiriske undersøkelser om saken. Som for eksempel når jeg holder faglige foredrag om håndverkstradisjoner og den slags. Da viser jeg bilder av håndverkerne og deres lokalmiljø, samt bilder av produktene. Men jeg sier i utgangspunktet ingenting om hvorvidt de er fattige – jeg snakker først og fremst faglig om håndverket deres og den tradisjonen det står i, reint kulturelt og sosialt. Men det skjer det samme hver gang – det går ikke lang tid før jeg får spørsmål om ikke Isandi også hjelper , og ikke bare kjøper. Og da er jo jeg i gang…. Så også i går. Spørsmålene var gode og relevante og overhodet ikke lettvinte – og stilt av meget oppegående damer, så da gled samtalen etterhvert mest over til de mer sosiale aspektene ved Isandis virksomhet….

Jeg lurer på om det har mye å gjøre med det visuelle inntrykket jeg viser gjennom bildene – en dame som bor i et skur må trenge hjelp, tenker vi.  Men hvor har vi lært det fra?  Og kan vi klare å se henne som noe annet enn en dame som bor i et skur?

Men produktene fungerer VELDIG bra som motvekt til retorikken. I går hadde jeg med meg noen Penduka-puter – ikke av det billigste slaget kan man trygt si. (men verdt hver krone!) Og de solgte BRA! Og ingen kjøper dyre puter fordi man synes synd på noen…..

Så konklusjon: a. Oppegående damer i Horten, b. våre produkter ER motsvaret til godhetsretorikken, og c. jeg har fortsatt MYE jobb å gjøre mht å forbedre min formidling av håndverkeren i skuret, og ikke den fattige og hjelpetrengende i skuret.

Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.

En kul bunad

Dette er et kult bilde:

Bilde viser en Ndebele-kvinne i festantrekk – med egen høyst personlig touch. Jeg synes bildet og antrekket er helt fantastisk.

Jeg fant bildet da jeg skulle holde et foredrag for noen år siden, knyttet til sammenheng mellom modernitet, tradisjon og gjenbrukstrend i håndverkssektoren i det sørlige Afrika. For dette henger selvfølgelig sammen – og er også noe av grunnen til at de afrikanske tradisjonelle kulturene er både dynamiske og konserverende på en gang. Og som igjen gjør dem spennende og interessante å følge med på – om det så enn bare er av interesse for mote, estetikk og design. Eller særlig derfor.

Ndebele-kulturen i Sør-Afrika er verdenskjent for sine geometriske mønstre og kvinnenes sterke posisjon i kulturen – og altså deres tradisjonelle påkledning, med ringer rundt halsen og svære perleklaver, pleddkappe – og på beina svære perleringer.

Sånn ser “ekte” Ndbele ut, slik turister liker å se dem og ta bilde av – og mønstrene i bakgrunnen er slik som de maler husene sine.

Og dette er Ndebele-dukker, som du kan kjøpe overalt i Sør-Afrika:

Masse symbolikk knyttet til disse dukkene også – og de er ikke i utgangspunktet kun laget for turister, de har sin egen funksjon i Ndebele-kulturen også, som fruktbarhetsdukker osv. – men fungerer altså som bunadsdukker for turister som skal kjøpe med seg souvenirer.

Veldig ulikt norske bunadsdukker – for å si det sånn – ved siden av vår Vestfoldsbunadsdukke er et bilde av en ndebele-engel. (norske bunadsengler finnes vel ikke?) Det er veldig mange som kan tenke seg å ha ndebele-engelen stående framme, uansett om man har vært i Sør-Afrika eller ikke, eller noensinne har kjent eller møtt en ndebele. Men jeg kjenner ingen som kan tenke seg å ha norsk bunadsdukke stående framme, så sant man ikke har laget den selv, vært turist i Norge, har familierøtter i Norge, eller arvet den av en kjær gammel tante. Og det er den utadvendte og dynamiske holdningen til tradisjon som gjør at sørafrikansk håndverk har et globalt marked og global appell  - mens norsk håndverk blir for spesielt interesserte.