You go, girl!

Som varslet i forrige innlegg så skulle jeg jo nå skrive om David Benade. Et begeistret innlegg. Men så var det disse kvinnelige heia-ropene som gjaller i sosiale medier – de forstyrret planen.

Altså – en del synlige kvinner i den norske sosiale medie-offentligheten liker å heie på hverandre med et noe begrenset vokabular. Og de liker å gjenta heiingen. Og de liker også å heie på heiingen.

Noe synes dette blir litt vel mye, nærmest parodisk, og at all denne heiingen viser at sosiale medier er blitt den nye skolegården, også for voksengenerasjonen.

Mens andre – og særlig de synlige damene dette gjelder – synes rosa-rosen tveritmot er et stort framskritt, fordi det visstnok er med på å gjøre den offentlige debatten mer vennlig, positiv og oppbyggende.  Og derav følger at verden og samfunnet også blir mye bedre, er visst tanken. Det hele er nærmest uangripelig, for disse kvinnene har og har hatt sine vansker her i livet, så disse ‘you go, girl’ og smilefjesene er ikke lettvinte, men tvertimot dyrekjøpte meldinger. Et slags frigjøringsprosjekt.  De er i det hele tatt vår tids Pollyanna’er – hovedpersonen i den over 100 år gamle barneboka som hadde mange utfordringer og intet enkelt liv, men som lærte seg å smile og være hyggelig og positiv. Hun klarte seg fint, Pollyanna. Bokas tittel er da også «Pollyanna – en glad bok».

Og ikke nok med det –  sjefs-Pollyanna Kathrine Aspaas har utviklet en slags ledelsesfilosofi rundt dette – den lekne kvinnen er den nye sterke mannen, skriver hun denne uken i Aftenposten, og de som er skeptiske til heiing må bære på noe smertefullt og uforløst – og dessuten mener hun blant annet at det blir stadig vanskeligere å oppføre seg som en kødd her i verden. Vi vanlige borgere bør oppmuntres til å være rause og feiltastiske. Vi bør ønske raushetens tidsalder velkommen.

Det er når det går fra å være en slags sjargong i et tross alt bittelite miljø –  som riktignok tar og krever mye plass, men dog, de er få – og det attpå til i et bittelite land – det er når deres omgangsform i cyberspace predikes å skulle være noe almenngyldig som vil bedre verden, at en ny tid er i emning – at min irritasjon tennes, og jeg sitter med åpen munn i ren forundring over en selvsentrering som helt klart burde gjøre avsenderne rosa. I forlegenhet. (og hadde det ikke vært fordi vi nå lever i raushetens tid, så hadde jeg også skrevet: I skam)

Dette er et av premierte bildene i World Press Photo 2013. Det er tatt av Rodigro Abd og viser den sårede unge syriske kvinnen Aida, som mistet sin mann og sine to barn i det samme bombeangrepet som hun var utsatt for.

Da får vi vel bare stemme i, da: Aida – you go, girl! <3 <3 <3

BPH_World_Press_Photo_3_2013-1177x663

Om begeistring og ydmykelse – del 1

Egentlig har jeg sluttet med å ha noe med Norad å gjøre. Jeg har operert i Noradfri-sone nå i snart 4 år, og det går riktig bra og kan anbefales. Det er tull at du ikke kan være involvert i fattigdomsbekjempelse uten Norad eller andre som gir deg penger. Jeg gjør akkurat det samme som før, men Isandi betaler det selv. Trenger jeg en konsulent som skal gjøre noe for Isandi, så bare spør jeg den konsulenten om han eller hun kan tenke seg å gjøre det eller det. Og så gjør han eller hun nettopp det eller det. Og så betaler jeg når jobben er gjort. Jeg skriver ikke en eneste søknad til folk eller institusjoner som allikevel ikke forstår hva jeg mener, og det beste av alt – jeg skriver ikke lenger en eneste rapport, som når alt kommer til alt høyst sannsynlig aldri blir lest.

Jeg driver i mindre skala enn før, riktignok, men det er jo også fordi at du må blåse ting opp for at prosjekter skal være store nok, slik at Norad kan forsvare å bruke deres administrasjon på prosjektet.  Reint sånn bistandsfaglig er det jo ikke noen grunn til at små prosjekter ikke skal ha støtte, dette handler egentlig kun om Norads egen administrasjonskapasitet. Og antakelig må det være sånn. Og det er jo også derfor Norad aldri kommer seg videre fra fulgeperspektivet når det gjelder å få innsikt i hva som gir resultater på bakken.  Til gjengjeld er alt jeg gjør nå mye mer fokusert, og derfor mye mer solid reint faglig, vil jeg tro. (Det er jo først og fremst «englefabrikken» i Karoo, Vondeling, som er mitt fokus, og nylig hørte jeg at «Vondeling-modellen» var blitt trukket fram som en rollemodell for lokal næringslivsutvikling på landsbygda i Afghanistan. Sånt er artig. Det er som ellers i livet, får du mulighet til å fokusere lenge på noe, så er sjansene mye høyere for at du blir flink til det du driver med.)

I det hele tatt, alt går veldig mye bedre i Noradfri-sone. Og som sagt, det anbefales.

Norad og jeg var egentlig alltid en dårlig match. Jeg ble vel sett på som «vanskelig» – og jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor. Jeg var outsideren med store og annerledes tanker og ideer som snakket høyt og tydelig, gjerne på innpust og utpust. Heftig, begeistret og ivrig. Jeg trodde så veldig, veldig på «saka», enten det gjaldt kulturutvekslingsprogrammer med Namibia, nærradiosamarbeid med Sør-Afrika, og så alle Isandi-prosjektene. Pluss andre prosjekter som jeg fikk nei til. Men fikk jeg nei i en avdeling hos Norad, så spurte jeg en annen. Eller i UD. Jeg gav meg ikke før jeg i det minste hadde prøvd 2 eller 3 ulike avdelinger. Jeg hadde nemlig liten sans for disse avdelingsinndelingene. Alt hang jo sammen med alt. Kultur, næringsliv, kvinne- og aidsfokus – det henger sammen, det. Selv om det ikke hang sammen i Ruseløkkveien, der Norad holder til. Jeg mente at alt egentlig bunnet i mangel på vilje og kreativitet fra Norads side. Jeg må jo ha vært et forferdelig irriterende element. Her sitter man på sitt kontor og har sine retningslinjer og sine budsjetter og sine mål  – og så kommer dette begeistrede og insisterende mennesket med alle disse ideene om at alt henger sammen med alt, og mener at Norad er bakpå og feige og ikke eier visjoner og mangler kompetanse på bakken – og attpåtil ikke gir seg etter første tapsrunde. I tillegg rager dette mennesket 180 cm over bakken og går i dyre klær og høye hæler. Det ble rett og slett for mye av henne.

I over 15 år holdt jeg på med dette. Don Quijotes kamp mot vindmøllene. Når jeg tenker tilbake og blar gjennom telefakser, (ja, jeg startet i telefaksens glansdager), eposter, søknader, rapporter, når jeg tenker på all energi og tid jeg brukte, alle kranglene, alle telefonsamtalene, alle møtene, så tenker jeg: At du orket dette. Hvor naiv gikk det an å være? Hvorfor gikk du med på å utvikle deg til å bli et irriterende element? Var «saka» så viktig – du har jo ikke akkurat reddet verden. Hvorfor ble du ikke bare en profesjonell fattigdomsbekjemper, hvorfor fant du deg bare ikke en jobb i en av bistandsorganisasjonen og ble en del av the establishment med kontor og retningslinjer og budsjetter og mål? Og så etterhvert – den vonde erfaringen med å føle seg så utrolig ydmyket.  Og å måtte svelge at fordi du er som du er, så blir du et problem og du blir sett på som vanskelig. Den følelsen jeg husker fra oppvekst, fra studier, fra unge år i arbeidslivet – den følelsen om at det er noe feil med oss som er begeistra. Vi som ivrig rakk opp hånda for ofte, vi som hadde altfor mange ideer om hvordan ting kunne gjøres annerledes, vi som forble engasjerte utover arbeidsdagens slutt.  Vi begeistrede – som samtidig får merkelappen urealistisk og en som ikke skjønner hvordan ting egentlig henger sammen – og derfor er grusomt irriterende og provoserende, og derfor må settes grundig på plass. Noen tror det er flott å ikke være A4, å ikke passe inn. Jada, det er det mange ganger. Men veldig ofte er det rett og slett ydmykende.

Det paradoksale er at jeg egentlig startet Isandi for å komme meg unna Norads ydmykelser – jeg skulle tjene penger på egen hånd for å drive alle kulturprosjektene jeg trodde på, uten å måtte nok en gang høre lange tirader om hvor håpløst alt jeg tenkte og mente var, skulle slippe å måtte forholde meg til saksbehandlere som stønnet og okket seg bare de hørte mitt navn nevnt. Men så ble jeg fanget i Norads avhengighetsfelle og jeg var bistandsavhengig i nesten 12 år, og det tok lang tid og mye jobb å komme seg ut av avhengigheten. Men så ble jeg altså fri og frank og dessuten en moden dame på over 50, og i den siste tida har jeg tenkt at nå kan jeg forholde meg til Norad på en saklig og rasjonell måte. Og at de derfor ikke skal klare å ydmyke meg mer. Selv når jeg blir begeistret.

For evnen til å begeistres har jo ikke forsvunnet. Som regel holder jeg begeistringen for meg selv og min nærmeste, og jeg tar selv ansvar for begeistringens konsekvenser, altså å føre den over i handling. Men av og til blir begeistringen for stor til å takles på egenhånd. Som da den til de grader ble tent nå i februar. Og grunnen til det er en ung namibisk mann ved navn David Benade, som var del av et Noradstøttet kulturprosjekt for 20 år siden, og som nå driver et stort lyd- og eventfirma i Namibia med 35 ansatte – og som trenger litt lånekapital for å komme seg videre. Davids historie er imponerende, sånn som du blir slått i bakken av, og den kommer i neste Craftprat-innlegg. Men jeg ble altså så begeistret av å snakke med David i februar, så jeg bestemte meg for å prøve å hjelpe David med å skaffe noen kontakter i det norske systemet. Man må jo prøve, ikke sant?

Så det ble forfattet en epost.  Til Veiledningskontoret for Næringslivsutvikling – en slags Norad-Norfund-hybrid. Eposten var saklig og kort og beskrev hva David hadde fått til, og inneholdt også vedlegg med bakgrunnsbeskrivelse og en kort skisse over investeringsbehovet, utarbeidet av David. Altså – en epost ment som en slags hyggelig introduksjon. Men det må innrømmes – det var litt begeistring i den også. Jeg klarte ikke å la være.

Først kom det ikke noe svar. Så ble det purret. Da kom det svar. Der stod det:

Hei!

Den eneste muligheten vi kan se for norsk finansiering må eventuelt være fra Småbedriftslåneordningen til Norfund. De gir lån opp til ca. 3 mill. NOK, men det krever at det i alle fall delvis er et norsk prosjekt, at prosjektet er kommersielt fornuftig og med akseptabel risiko. Videre må det foreligge en god forretningsplan til grunn for at Norfund vil vurdere en eventuell henvendelse. Norfund vil normalt ikke gå inn med mer enn 1/3 av kapitalbehovet. Rentenivået starter på 10 %, men kan reduseres noe dersom det er mulig å få fornuftig sikkerhet og risikoen ikke er for høy.

Dersom det skal dette være aktuelt for Norfund å vurdere dette må det altså være en norsk aktør som vil gå inn som aksjonær, det må foreligge en god forretningsplan og kapitalbehovet fra Norfund må være mindre enn 3 mill. NOK.

Hvis ovennevnte forutsetninger er aktuelle kan vi diskutere prosjektet nærmere. Hvis ikke må vi nok dessverre si at vi ikke ser andre ordninger enn lokale finansinstitusjoner og investorer.

Jeg skjønner jo at dette er fåfengt. David trenger «bare» 2 millioner – og det Norfund maks kan gå inn med er altså i underkant av 700.000 – med en haug med krav knyttet til. Imidlertid skjønner jeg ikke realititetsorienteringen til hverken Norfund eller Norad når det gjelder hva de støtter i sør – hvem passer egentlig inn i denne verden Norfund og Norad har skapt seg? – men det er den faglige siden av saken, og en annen debatt. 

Eposten kunne likså godt ha vært formulert som følger:

Hei

Vi kan en del ord vi gjerne vil dele: Kommersielt fornuftig, akseptabel risiko, god forretningsplan. Vi er såpass glade i de ordene, så vi synes ikke at vi trenger å kommentere eposten din noe ytterligere.

For det jeg ikke skjønner og ikke aksepterer er hvorfor det ikke var mulig å skrive ETT positivt ord om David, om inititativet, om hva han har fått til, om at dette er imponerende. Igjen har jeg gått på trynet – begeistringen virket nok en gang mot sin hensikt – og da står bare ydmykelsen tilbake: Tenk å være så naiv at du gadd å skrive en epost til oss på Veiledningskontoret om noe så fåfengt som en ung mann i Namibia ved navn David Benade som over 15 år har bygget opp fra bunn av en markedsledende bedrift som nå har 35 ansatte. Er du virkelig ikke klar over at prosjektet må være kommersielt fornuftig??

Det er det jeg må melde tilbake til David: Jeg forstyrret Norad med en epost om deg. De er ikke imponert.

Norad bruker hvert år mange millioner på å finne ut hvorfor nordmenns oppslutning om bistand synker, og så bruker de enda flere millioner for å prøve å snu trenden. Det går ikke veldig bra.

Mitt råd er derfor til Norad: Ta innover dere at de som driver fram og holder ved like det folkelige engasjementet for bistand er folk som er insisterende begeistret, irriterende folk som meg.

Råd nummer 2: Vis minimum av folkeskikk når dere må forholde dere til denne begeistringen.

Om kvinneprosjekter og sånt – og homofobi.

For noen uker siden skrev Aftenposten-journalist Ole Mathismoen en kronikk om at nå var det kanskje på tide å la Afrika seile sin egen sjø – Skal vi gi beng i Afrika? – het hans kronikk. Spørsmålet hans handlet om Afrikas manglende utvikling, tross milliardene med bistand, og det vanskelige spørsmålet om hvorvidt bistand opprettholder despotiske regimer og faktisk hindrer, i stedet for å fremme, utvikling. Hans hovedkritikk var rettet mot såkalt stat-til-stat-bistand, dvs at staten Norge støtter for eksempel staten Uganda – altså norske bistandspenger går til tiltak som den ugandiske regjeringen på en eller annen måte er involvert i. Og det er problematisk ettersom Norge er skeptiske til president Musevenis politikk.

Jeg antar at kronikken var inspirert av de nylige vedtatte anti-homofile lovene i Uganda, som har medført at Norge har kuttet deler av bistanden til landet. Selv hang jeg meg først og fremst opp i illustrasjonsbildet til kronikken, som hadde undertekst «Etter 50 år med bistand lever fortsatt halvparten av 1,1 milliard afrikanere i «absolutt fattigdom». i 2050 er det blitt nesten to milliarder. Er det på tide at de får finne sin egen vei?». Men bildet var da vitterlig World Press Photo of the Year 2013, som viser en sørgende ung sørafrikansk kvinne som venter på å komme inn til Mandelas lit-de-parade. Hva hadde det med underteksten og bistand å gjøre? Var det på grunn av hudfargen bildet passet? Så hun passe trist ut? Og det illustrerer vel noe av problemet til Mathismoens kronikk – han behandler Afrika som ett land, og afrikanere blir kraftig generalisert.

Samtidig skriver Mathismoen at vi selvfølgelig må fortsette med å støtte små kvinneprosjekter og den slags.

Og nesten samtlige i kommentarfeltet var enige med Mathismoen, og samtidig var alle enige med Mathismoen om at vi bør støtte små kvinneprosjekter og den slags. Det er ekte bistand til ekte fattige, sånn som det er ment å være. Å, grasrot er fint.

I dag våknet jeg til et nyhetsinnslag på NRK om en menighet i Uganda – eller en kirkelig basert organsiasjon er vel mer riktig å si  – Watoto Church. Grunnleggeren, Gary Skinner, er kjent som en homofob med stor politisk innflytelse i landet, og en av arkitekten bak de nye lovene. Gary Skinner er hvit konservativ amerikaner, og har bygget et imponerende imperium rundt sin menighet, ikke bare i Uganda, men i mange vestlige land. Blant annet i Norge. På Sandnes finner vi organisasjonen Watoto Scandinavia med 7 ansatte. Og med KrFs stortingsrepresentant Olaug Bollestad i styret. Og hun virket veldig overrasket over NRKs sak, som gikk ut på at lederen i  LLH, Bård Nylund,  forventet at stortingsrepresentanten måtte trekke seg fra styrevervet umiddelbart. Hun på sin side måtte sjekke saken litt ut, og så ville hun gi et svar.

Ja, sånn kan det gå, når man skal støtte små kvinneprosjekter og den slags. Det viser seg at man samtidig støtter forfølging av homofile.

Jeg har lest litt i dag på nettsida til  Watoto Scandinavia  – www.watoto.no. Det ser jo helt strålende ut. Du får virkelig en følelse av at du kan dra ned til Uganda nårsomhelst og hjelpe dem med deres verdige formål. Og kan du ikke dra ned selv, så kan du gi penger. Eller du kan arrangere konsert med Watotos beste ambassadører – barnekoret. Men som jeg har skrevet før på Craftprat – stol aldri på en bistandsorganisasjons hjemmeside.

For hadde stortingsrepresentant Bollestad  for eksempel sjekket ut afrikanske artikler om Watoto –  det er nok med et Google-søk – før hun sa ja til styreverv, så hadde hun fått med seg at Gary Skinner er en svært aktiv homofob. Faktisk er det de som hevder, med solid bevisføring, at Ugandas forferdelige anti-homofil-lover er først og fremst drevet fram av amerikanske karismatiske kirker og deres ledere, som har fått et solid fotfeste blant grasrota i landet. Det er disse som har pisket opp hatstemningen mot homofile. President Museveni har sittet ved makten i 28 år, og hans tapende popularitet på hjemmebane var egentlig årsaken til at han gikk med på lovene. Han trengte en hjemmeseier, han trengte en felles fiende landet kunne samles om – denne fienden ble erklært å være umoral – og for å understreke dette: Underskrivingen av loven ble direktesendt på tv i primetime. Samtidig kunne han peke nese til Obama og vestlige liberale lands «social imperalism»,  og det synes nok også de erke-konservative amerikanske støttespillerne til disse kirkene også at var helt flott og på sin plass.

For deg som vil lese litt mer grundig om koblingen med de amerikanske kirkene  – sjekk ut denne artikkelen: US preachers lit homophobia fuse  . Og bare så det er nevnt – samtlige av kommentarer og artikler jeg har lest fra homo-aktivisthold i Sør-Afrika og Uganda mener at det norske kuttet i bistand bare gjør ting verre for de homofile, og de er også svært skeptiske, for å si det mildt, til en ny trend som noen vestlige gode hjelpere har satt i gang – et slags fadderprogram. (Jada, du kan «adoptere» en homofil ugander, og få bilde på kjøleskapet.)

«Det eneste jeg er opptatt av er å hjelpe disse kvinnene og barna», sier Olaug til sitt forsvar. Jada, det er lettsolgt å støtte de verdige fattige. Men man skulle kanskje forvente mer av en stortingsrepresentant? For dersom man tror at å støtte lokale kvinneprosjekter og den slags er så enkelt og så ufarlig og automatisk bare godt, så skjønner man veldig lite, muligens ingenting, av hva som rører seg av krefter når det kjempes om penger fra vestlige givere. Også på den berømmelige grasrota. Og om hva slags drivkrefter som finnes blant alle de gode hjelperne som kommer utenfra og skal ordne opp.

Kjole for Skole, Geit for Fred, Homofadder for Verdighet, Barnekor for Håp. Det er som sagt lettsolgt å støtte den verdige fattige. Hun som sitter bøyd over sin hånddrevne symaskinen i den enkle hytten. Barnet som bare smiler og er takknemlig, på tross av at det har så lite. Den edle homofile som mest av alt vil jobbe på suppekjøkken. Som om de verdige fattige lever helt adskilt fra samfunnsdynamikken rundt dem.

Man kan gjerne mene at det er slike grasrottiltak som norsk bistand skal brukes til. Men ikke tro at det dermed blir mer utvikling.

Om sorg – ett år etter at mor døde.

I dag for ett år siden døde mor. Og i de 365 dagene som har gått har jeg tenkt på henne hver dag.  Jeg lurer på når sorgen slipper taket. Antakelig er det ett år til med daglig sorg – jeg har vært gjennom det før –  sorg tar 2 år. Noen eldre venner sier at de daglig i over 20 har tenkt på sin døde mor. Jeg vet ikke om jeg synes det er nitrist eller fint. Men jeg tror jeg også blir en slik. Men disse tankene kommer vel kanskje etterhvert til å bli en naturlig del av hverdagen, og ikke noe å dvele ved. Og ikke noe å prate om.

Jeg spiste sein og lang lunsj med venner i  dag. Det var fine timer, med mye latter, gode historier og senkede skuldre. En for meg ukjent person var med, og hun fortalte med stor kjærlighet og stolthet om sin gamle mor som lever et godt og uavhengig liv. Og jeg satt og lyttet, spurte litt spørsmål – mens jeg håpet at hun ville spørre: Hva med din mor? For da kunne jeg ha fortalt om mor. Å, jeg hadde så veldig gjerne ønsket, nettopp i dag, at jeg kunne fortelle til et fremmed menneske om mor. Men hun spurte ikke. Og ingen andre spurte. Det er i det hele tatt lenge siden noen har spurt om mor. Og hvorfor skulle de det? Ett år er lang tid. Og verden går videre. Det er andre sorger, større sorger. Det er andre ting å snakke om, større ting å snakke om. Og livet leves og skal leves blant de levende. Og mor var bare en helt alminnelig mor til en helt alminnelig voksen kvinne med et helt alminnelig liv.

Jeg har dette siste året tenkt mye på alle sorgene, alle tapene vi mennesker bærer på. Mens vi later som ingenting. For vi vil ikke være en av dem som ikke kommer seg videre, ikke sant? Vi vil ikke være en patetisk 50-åring som snakker om sin døde mor. Javisst er vi blitt mer åpne om døden, og begravelser er den nye kjendis-arenaen. Gi oss i dag vår daglige død – var det ikke det en skribent skrev så treffende om medias nye arena? Men sorgen, den lange stumme sorgen, og alle tapene, de bærer vi for oss selv. Jeg kunne ha sagt noe i dag under lunsjen, for eksempel: La oss skåle for Inger!  Og alle ville skålt med. Men det hadde blitt bare enda tristere etterpå. For jeg vet at til syvende og sist er sorg en ensom sak.

Og her sitter jeg og skriver at jeg tenker på mor hver dag. Og jeg gråter ofte. Men det er ikke det å gråte som er det vanskelige. Det å gråte er bare en lettelse. Det vanskelige er når minnene hugger tak i meg når jeg er minst forberedt. Jeg er i butikken og legger noe i handlevogna, en pose poteter, og plutselig kommer et minne om mor opp, og det er helt absurd og jeg lurer på om jeg er i ferd med å bli gal. Jeg sitter og leser og plustelig mister jeg konsentrasjonen – for uten forvarsel, i hodet mitt, har bildene av mors dødskamp tatt over. Jeg kjører bil og beundrer landskapet og nynner for meg selv, og plutselig kommer tankene der igjen – skulle jeg ha skjønt tidligere hvor syk mor var? Og jeg kan ta meg selv i å snakke med mor, slik som bare virkelig gamle damer gjør, de som prater med potteplantene sine. Og jeg kan drømme at hun fortsatt lever. Og så våkner jeg og må bruke tid på å realitetsorientere meg, og jeg blir med ett minst et år eldre enn i går.

Men i dag er jeg forberedt. I dag styrer jeg minnene, tankene, samtalene og bildene selv. Og i dag har jeg en liten hilsen til deg, mor – på dagen ett år siden du døde:

Jeg klarer meg fint, mor. Og jeg prøver å passe på Nils og Ingrid, slik du passet på meg. Jeg prøver å passe på brødrene mine også, «vi har bare hverandre», sier jeg til dem – og vet det høres fjollete ut, og ikke er det sant heller, for vi er mer enn godt voksne, alle 3. Og jeg prøver å passe på Erik. Du synes alltid at Erik fortjente det beste. Og jeg passer på bjørnebærbusken og blåbærbusken som du gav oss. Men den ærverdige novemberkaktusen din døde, den du hadde arvet fra din mor. Sannheten er at den døde før du døde, men jeg hadde ikke hjerte til å si det til deg. Jeg var helt fortvilet da jeg skjønte det kom til å skje, og dro til plantesenteret og spurte om råd. «Gamle planter dør til slutt», sa de.

Men jeg kan synes at hverdagen er tøff nok. Jeg synes jeg må jobbe hardt for å få til så lite. Jeg synes jeg blir eldre, mor, og jeg synes jeg ikke får til så mye lenger. Dører åpner seg ikke så lett som før. Og jeg er blitt tausere og stillere enn jeg hva jeg pleide å være. Selv om det eneste som gjelder er å være synlig. Og i verden blir de snille og de gode stadig oftere ledd av, med mindre de tjener penger på sin godhet og snillhet.  Men du hadde fortsatt likt deg her på jorden, for det er så mye som skjer. Mye å være nysgjerrig på.

Men jeg klarer meg fint. Jeg har et godt liv. Jeg ler hver dag. Jeg har en flott familie. Jeg har gode venner.

Men det som plager meg er at jeg aldri fikk spurt deg om hva som gjorde at du aldri gav opp. Hva som gjorde at du nektet å dø og i stedet levde på overtid. Et par måneder før du døde var det nyttårsaften 2012. Jeg var  i Sør-Afrika, og jeg var uten mobildekning. Men jeg  skriblet ned på mobilen noen ord til deg den dagen:

Så bestemte du deg for å leve inn i enda et nytt år. Hva er hemmeligheten din? Hva er det du vet som jeg ikke vet? Hva er det som gjør at du synes at ditt miserable liv fortsatt er verdt å leve?

Og det er den største sorgen, mor. At du ikke kan fortelle meg hva det er.

Jeg savner deg så veldig.

_________________________________

jeg har skrevet mer om mor her:

Mulig litt stusselig

Fear of missing out – del II

En ikke-kapitalistisk opplevelse

Den grå fargen

En kronikk om utenforskap

Sykdommen til hu som rusla

Alt ordner seg i marsjen

Turns out there may be a chemical reason that we think dogs are man’s best friend. A new brain-imaging study has found that both dogs and humans scan voices for clues about their emotional content in startlingly similar ways, understanding that it’s not always what you say but how you say it that counts. Adam Miklosi, a leading researcher on canine intelligence, explains that – just like humans – dogs are hard-wired to decipher emotional content from voices. Whilst this won’t surprise dog owners one bit, it’s the first time scientific evidence has conclusively proved that there’s a special bond between the species.

Dagens fakta fra Afrika – via Daily Maverick

Fact of the day – 21. februar

It’s no secret that Olympic gold medals only contain about 6 grams gold plating. But what if they really were made of the good stuff? Someone with a lot more time on their hands than us did calculations based on standard medal size and average gold price and determined that not only would each medal weight over 1.5kg, but it would cost over $75 992 (some R840 000).

Dagens fakta fra Afrika – via Daily Maverick.  Se der, ja – de er allikevel litt interessert i OL.

Fact of the day – 20. februar

Om en tekst i Trøndelag og et spyd i Johannesburg

En museumsdirektør i Trøndelag har skrevet noe om FrP i en kunstnerisk sammenheng som fikk Kulturministeren til å gripe til telefonen og ringe. Litt uvisst hva Kulturministeren egentlig mente med den telefonen, i følge henne selv liker hun bare å snakke med folk. Og twitre. FrPs Christian Tybring-Gjedde, derimot, føler seg som et offer på grunn av denne teksten.

Det er hans parti som museumsdirektøren har ment noe ufordelaktig om, altså er det han som person som er angrepet. Han er såret.

I mai 2012 var det et voldsomt rabalder i Sør-Afrika, også det i kunstens verden. På Goodman-galleriet i Johannesburg hadde kunstneren Brett Murray en utstilling han kalte ”Hail to the Thief II ”. Et av maleriene i utstillingen het The Spear – Spydet, altså – og viser president Jacob Zuma i Lenin-positur, med blottet penis. Det ble som sagt et rabalder uten like, som vakte oppsikt langt utenfor landets grenser og langt utover kunstens verden. Regjerningspartiet ANC og Zuma anmeldte galleriet, en avis som publiserte bildet ble fra topptungt ANC-hold oppfordret boikottet av annonsører, ANC busset inn 4.000 tilhengere for å protestere foran galleriet, rettshøringene som fulgte måtte avbrytes fordi advokaten som representerte ANC begynte å gråte, fordi det hele minnet ham om apartheidtida.

I tillegg ble selve bildet vandalisert av Zuma-tilhengere, sensur-myndighetene grep inn, som først gav det 18 års aldersgrense, som siden ble senket til 16 år – og til slutt fjernet. Sensur-myndighetene hadde visstnok ikke noe med dette å gjøre, når alt kom til alt.

Og det var ikke bare ANCs medlemmer som var sjokkert – blant annet den kristne konservative delen av befolkningen – og de er gjerne hvite  og stemmer i hvertfall ikke ANC – var i sjokk over denne vulgære framstillingen av landets president. Det var et tegn på landets moralske forfall.

Og for den som lurer: Bildet ble også solgt. Til en tysker. Men det var før utstillingen åpnet og rabalderet startet.

Her er bildet:

The_Spear_-_a_portrait_of_Jacob_Zuma,_by_Brett_Murray

Det var selvfølgelig den blottede penisen som utløste rabalderet – ANC og Zuma kunne øyensynlig fint leve med både Lenin-sammenlikningen og de andre maleriene i utstillingen – som viste Zuma og ANCs vulgære appetitt på livets materielle goder, korrupsjon og moralsk degenerering. Penisen, derimot, var en direkte hentydning på Zumas privatliv og hans patriarkalske syn og oppførsel,– med sine 4 koner og minst 22 barn med noe sånt som 10 kvinner, hans famøse voldtektssøksmål og hans stadig patriarkalske kommentarer om kvinners rolle. Og der gikk grensen for ANC. For dette handlet om kultur og bevaring av tradisjonelle gode sørafrikanske verdier. Og Zuma hadde derfor all grunn til å være krenket og såret.

Det er høyst delte meninger om ”The Spear” er et godt maleri, om det er god kunst. De aller fleste synes vel ikke det. Og hadde det ikke vært for at ANC oppførte seg som de gjorde, så hadde maleriet ikke vært kjent utover de indre kunstsirkler i Sør-Afrika. Det var, når alt kommer til at, bare ett av flere i en litt plump utstilling uten særlig brodd. Det imidlertid de fleste er enige om, sånn i ettertid, er at oppførselen til ANC var i overkant hårsår, og ganske på grensen reint konstitusjonelt.

Men man er også enige om at Zuma selv kom ut av affæren ganske bra, og han mistet ingen tilhengere på dette. Tvert i mot. For hans skarpeste spyd er nok ikke kjønnsorganet, når alt kommer til alt. Hans skarpeste spyd er fortellingen om hans folkelighet og troskap mot egen kultur, som han dyrker og utvikler og vet så inderlig godt å bruke.

Han kommer fra fattige kår på landsbygda, slik de aller fleste sørafrikanere gjør. Han har ingen utdannelse, men han ender opp som nasjonens mektigste, med rikdom og makt. Og like viktig: Uten å glemme sin kultur. Zuma holder seg med 4 koner, han bruker tradisjonelle klær som lendeklede i leopardskinn og spyd når det passer ham, og under voldtektsrettsaken insisterte han også på å bli tiltalt på iZulu, ikke engelsk –  han var jo bare en tradisjonell zulu  og skulle ikke bli dupert av «clever brains» som snakker engelsk og tror at de derfor er bedre enn andre.

ANCs grunnfjell – folk på landsbygda –  elsker den fortellingen.

Zuma liker å framstå som en anti-intellektuell. Hans taler er viden berømte – ikke fordi de er gode, men fordi han for det første har problemer med å lese dem, og de blir avlest med så lite innlevelse og engasjement at de er rett og slett kjedelige.

Men den gjengse sørafrikaner, som skal stemme ved parlament- og presidentvalget nå i mai,  de bryr seg ikke om talene hans. For dem er det mye viktigere at han er kultur-konservativ. For også i Sør-Afrika mener mange, nokså paradoksalt, at alt var bedre før. Den gangen man levde et rolig liv i landsbyen og de eldste ble respektert og lyttet til, fordi de var de klokeste. Den gangen ungdommen ikke dro til de store byene, men forble lojale til landsbyen og høvdingen, og fulgte skikker og regler. Den gangen en mann var en mann.

Og disse sørafrikanerne føler seg krenket når Zuma er krenket. Når de med utdannelse og kunstsmak ler av ham eller latterliggjør ham, så er det dem de ler av. Og kommer kritikken fra svarte sørafrikanere så har Zuma gitt dem eget navn: ”those clever blacks” – og kan følge opp med intense argument om hvordan ”those clever blacks” har solgt sin kulturelle afrikanske sjel og har glemt hvor de kommer fra, i sin higen etter modernitet og urbanitet. Så når disse «clever blacks» kritiserer Zuma, så kritiserer de samtidig den fattige, tradisjonelle landsbybeboerens kultur. Zuma klarer det kunststykket å få formidlet til sitt politiske grunnfjell at  media, akademia og kulturlivet er i mot sånne som dem – fordi de ikke respekterer de tradisjonelle afrikanske verdier og kulturer, slik som han gjør. Uten ham vil det tradisjonelle Afrika, de gode gamle dagene, gå tapt.  Denne mannen, med sin anti-intellektuelle image og sine stotrende taler, gjør seg ynkelig med vilje. Slik at «those clever blacks» ler av ham. For der ligger hans makt. Han vet at mange blir sinte på hans vegne, hans sårethet er deres sårethet. Zuma er en mester i å samtidig være offer og landets mektigste.

Det er også høyst delte meninger om katalog-teksten til museumsdirektøren i Trøndelag var god, eller nødvendig. Og antakelig var det ikke meningen at kulturministerens famøse telefon skulle bli kjent. (i det hele tatt kan man jo lure på om det var meningen at hun skulle bli kulturminister)

FrP har de siste ukene luftet både Carl I Hagen og Per Sandberg i offentligheten – med den vante miksen av påstått folkelighet og angrep på akademia, media og kulturlivet. Denne miksen som snakker til partiets grunnfjell.

Og da teksten i Trøndelag ble kjent, så fikk FrP nok et kort på handa. De visste hva som nå måtte gjøres – nemlig bruke Zuma-trikset og snu det hele til FrPs fordel: Gjør plass for den krenkede Christian Tybring-Gjedde.